Torpederingen av M/T «ELI KNUDSEN»

Publisert i Haugesunds Avis August 2015 Av Leif M. Bjørkelund

Etter et oppsving i tankmarkedet i 1937 falt ratene utover 1938/39 til et lavmål og en rekke tankskip gikk i opplagsbøyene. Dette rammet også rederiet Knut Knutsen O.A.S. som så seg nødt til å ta hjem flere av sine tankskip for opplag utover sommeren 1939. Etter utlossing i Dunkirk 13. juni ble kaptein Mathias Midbøe (1899-1942), fra Skudeneshavn, beordret å ta «Eli Knudsen» hjem for opplag i Bøvågen ved Avaldsnes. Skipet som var på 13.480 tdw. ble levert 21. november 1925 fra Blythswood Shipbuilding i Glasgow som «O. A. Knudsen» og var det andre tankskipet Knut Knutsen O.A.S. overtok dette året. Skipet ble fra levering ført av kaptein John Bakke (1891-1971). Jfr. Kirkebok og Sokndals Bygdebok, sønn av skreddermester Peder G. Ommundsen og Elene Sofie Johnsdtr. Bakke, Sogndalstrand. Moren var eldste søster av Tobine Elisabet som ble gift med skipsreder Knut Knutsen O.A.S. Det nære slektskapet medførte at John Bakke ble tilknyttet Knutsen rederiet fra 1908 til 1950. Skipets jomfrureise gikk til Batum i Svartehavet og etter utlossing i London sluttet for 12 måneder i olje-frakt mellom California og Chile. I februar 1927 sluttet på et langsiktig charter mellom San Pedro i California til Wellington i New Zealand. Kaptein Bakke ble avløst 18. april 1929 i San Pedro av 1. styrmann Knut O. Bringedal (1897-1968) fra Uskedalen i Kvinnherad. Bringedal som hadde seilt med skipet siden levering førte «O. A. Knudsen» til januar 1935, og ble med tiden en av rederiets fremste og mest betrodde skipsførere. Beskjeftigelsen av skipet ble sterkt preget av de vanskelige markedsforhold som tankfarten slet med i kriseårene utover 1930-årene. Tankeren ble beskjeftiget i løsfart og kortere slutninger med opplag i sommermånedene. Utførte slutninger i vintermånedene for hvalfangerflåten i Antarktis. M/T «O. A. Knudsen» ble fra 21. januar til 29. november 1935 ført av Einar Hetland, men ble på nyåret beordret til Gøteborg for å ha tilsyn med rederiets nybygg «Martin Bakke», og ble fører av skipet fra levering 28. april 1936 til mai 1945. I april 1937 ble tankskipets navn endret til «Eli Knudsen» da rederiets 16.150 tdw. nybygg ved Deutsche Werft i Hamburg skulle overta navnet.

Under opplaget i Bøvågen fikk «Eli Knudsen» selskap av MT «John Knudsen», kaptein Sigurd Samuelsen, som ble tatt hjem etter å ha levert en oljelast på Kontinentet fra Constanza, Romania, i tråd med «Tankskips Poolen» som også Knutsen-rederiet var bundet av. Den 14. juli kom også «Ida Knudsen», med kaptein Kristoffer Sæbø, hjem for opplag i Bøvågen. Men opplagsperioden ble kortvarig. Krigsutbruddet i september slo ut i stigende tankrater og tankskipene kom i fart utover høstmånedene. Først ut av opplagsbøyene var «Eli Knudsen» som den 28. august 1939 ble dokket og bunnsmurt ved Rosenberg i Stavanger. (Jfr. Bergen losoldermannskap 22 september 1939. Los B.Mong Hansen loset «Eli Knudsen» fra Bergen havn ut Korsfjorden, takst 130,17 – «bound for Mexican Gulf for order». «Eli Knudsen» ble utover vintermånedene engasjert i oljeimporten til Norge og utførte flere reiser fram til våren 1940. Jfr. vaktjournal for Haugesund Tollkontor, ble «Eli Knudsen» klarert den 18. februar 1940 på reise fra Aruba via Methil i Skottland bestemt for Oslo med brenselolje. Den 24. februar ble «Eli Knudsen» utklarert for utlandet. Etter et kort opphold i Haugesund for proviantering og utskifting av mannskap, avgikk skipet til Bergen for dokking ved Laksevåg før kursen i mars ble satt for Aruba. Den 29. mars avgikk «Eli Knudsen» fra oljehavnen San Nicolas på Aruba lastet med 13.000 tonn brenselolje for Norge, men satte kurs for Halifax da meldingen om det tyske angrepet på Norge ble mottatt, og sluttet seg til østgående transatlantiske konvoi HX 35 med ankomst Liverpool 29. April 1940. Avseilte igjen fra Aruba 30. mai med 13.000 tonn diesel og brenselolje og sluttet seg til konvoi BHX 49 som avgikk fra Bermuda den 8. til Milford Haven for ordre. I samme konvoi fulgte også rederiets D/T «Suderholm», kaptein Reinert Lien, sammen med H.M. Wrangells D/S «Augvald», kaptein Rolf Svensen, lastet med stykkgods bestemt for Brest i Frankrike. Men ble omdirigert den 22. juni til Liverpool da Frankrike ble tvunget til å inngå våpenhvile med Tyskland. Den 21. juni ble konvoien angrepet av fiendtlige ubåter. Kl.19.00 ble turbintankeren «San Fernando», tilhørende Eagle Oil, London, torpedert midt inne i konvoien som da befant seg 100 n. mil SW av Cape Clear. Commodoren gav ordre om spredning av skipene som skulle fortsette på egen hånd for full fart i overensstemmelse med Admiralitetets hemmelige posisjoner. Den norske Amerikalinjes M/S «Randsfjord» ble neste offer og gikk ned dagen etter. Skipets kaptein, 2. styrmann og 1. maskinist kom vekk. Kl. 02.30 den 22. juni sendte «U-32», Oberleutnant zur See Hans Jenisch, en torpedo inn i forskipet på «Eli Knudsen» som da befant seg i posisjon 50,36 N, 08.44 W. Torpedoen som traff forut om styrbord satte skipet i brann. Hoved-motorene ble stoppet og kaptein Mathias Midbøe beordret den 37 manns store besetningen om å gå fra borde. (se artikkel om damptanker «Suderholm»). Da man regnet med at skipet ville gå ned hvert øyeblikk, samlet de skipbrudne seg i to livbåter og satte kurs mot land med motorlivbåten og den ene livbåt på slep. Kl. 16.30 ble folkene tatt opp av HMS «Sandwich» og landsatt den 25 juni i Liverpool. «Eli Knudsen» holdt seg imidlertid flytende og ble neste dag (23 juni) tatt under slep av den australske tankeren M/T «Corinda» til Australian’s United Steam Navigation, men sank i slepet den 24. juni i posisjon 50 36N 07 51W. Sjøforklaring ble avholdt i Liverpool 27. juni. Representert av kaptein Mathias Midbøe, 2. styrmann Finn Birkeland, lettmatros Jonas Jonassen, lettmatros Bjarne Skree og 3. maskinist Alf Lodgaard fra M/S «Randsfjord» (NAL).

Kaptein Mathias Midbøe 1899 – 1942 fra Skudeneshavn. Foto utlånt av familien ved Jacob Snørteland

Kaptein Mathias Midbøes rapport: «..Reisen fortsattes uten noen nevneverdige hendelser inntil 21. juni. Kl. 19.20 hørtes en kraftig eksplosjon og et par minutter senere nok en, og vi merket sterke rystelser. Det viste seg at skibet som gikk foran oss i konvoien var blitt torpedert og begynte å synke. Signalet ble gitt av lederen av konvoien om å spredes, og å fortsette med størst mulig fart. De fleste av skibene var hurtigere og i løpet av kvelden ble vi liggende mere og mere etter og omkring midnatt var der ingen skiber i sikte og eskorteskibene var helt forsvunnet. 22. juni like etter midnatt så vi en stor brann, som vi antok skrev seg fra et brennende skib, men kunne ikke forvisse oss nærmere om det. Fortsatte uten å forandre farten samt styrte i siksak. Kl. 02.30 hørtes en voldsom eksplosjon i forskibet, og en vannsøile stod høit til værs, og skibet begynte å synke med baugen. Der ble straks slått stopp i maskinen og ordre ble gitt til å gå i livbåtene, da vi forstod at skibet var blitt torpedert. Mannskapet fordeltes i to båter, en motorlivbåt og en alminnelig livbåt. Da alle mann var kommet i båtene, lå skibet med fordekket under vann. Hverken ubåten eller kjølvannet av torpedoen ble sett. Da vi var bange for at skibet kunne synke hvert øieblikk, og ubåten kanskje lå i nærheten, ble livbåten tatt på slep av motorlivbåten og kurs satt mot nærmeste land.» Kilde: Norsk Maritimt Museum, Oslo. Kaptein Mathias Midbøe dro til sjøs første gang i 1915 med D/S «Certo» til B.Stolt-Nielseni Haugesund. Styrmann- og skipsførereksamen i Oslo 1921 og 1925 og skipsførersertifikat 6. juli 1934. Midbøe ble avmønstret i Gøteborg 21. juni 1934 fra M/T «O. A. Knudsen» etter fire års tjeneste som 1. styrmann/Telegrafist, og overtok i juli samme år som fører av rederiets M/S «Tosca». Den 22. desember 1936 overtok Midbøe i Amsterdam kommandoen av “O. A. Knudsen” og ble etter denne tid tilknyttet skipet som fra april 1937 skiftet navn til «Eli Knudsen». I 1938 gikk tankeren i opplag i juli, men kom i fart igjen fra oktober da tankratene viste tegn til bedring i løpet av høsten, men markedet sank på vårparten igjen til et lavmål og «Eli Knudsen» ankom til Bøvågen for opplag den 15. juni 1939. Men som nevnt ble opplaget av kort varighet og Midbøe ble igjen påmønstret med fullt mannskap den 30. august og førte skipet til krigsforliset 22. juni 1940. Midbøe oppholdt seg i Liverpool til han ble fører av Knutsen-rederiets M/S «Vinland» fra 1. februar 1941 til han døde av hjerteslag i land i Halifax natten mellom langfredag og lørdag den 4. april 1942. Han kom inn til Halifax i konvoi onsdag og sendte et telegram til sin bror Per Midbøe i New York om at ham var vel ankommet og ønsket god påske. Kaptein Midbøe ble gravlagt ved Camp Hill Cemeteri i Halifax den 8. april under stor deltagelse av 35-40 norske skipskapteiner og familien representert av broren Per Midbøe og hustru Margery.

Kaptein Midbøe i uniform sammen med datteren Sofie Margrethe “Søssa”. Utlånt av familien Jacob Snørteland

Sofie Margrethe Snørteland (f.1927) og Laurentse Johanne Ferkingstad(f.1931) forteller om deres far Mathias MidbØe:

«Vår far Mathias Midbøe ble født i Skudeneshavn den 22.12.1899. Han vokste opp i Skudeneshavn i Søragatå. Han reiste til sjøs som 14-åring, han tok senere alle sjømannskolene før han giftet seg med vår mor i 1926. De var også i hele oppveksten naboer. Jeg Sofie ble født året etter, men kan ikke huske at han var hjemme. Da jeg var 7 år kom han hjem etter å ha vært ute i 4 år. Men den ferien ble ikke lengre enn 6 dager. Da ringte rederiet A Knutsen, om han ville reise ut som kaptein på M/ S «Tosca». Han var da 34 år og reiste ut og var borte i 4 år. Min søster Søssa (Laurentse) var 4 år yngre enn meg. Da jeg var 8 år fikk vi være med «Tosca» en tur. Vi tok rutebåten til England og tog til Liverpool, hvor vi gikk ombord, min mor søster og jeg. Turen gikk opp til Glasgow og over til Gøteborg. Båten skulle til Gøtaverken, så vi ble liggende i Sverige noen dager før vi reiste hjem uten far med. 1938 fikk vi tillatelse fra rederiet å få være med en tur over Atlanteren. Det var en begivenhet at barn fikk være med på en slik tur. Men mor, Søssa og jeg reiste påskeaften til Rotterdam ifølge med Thomas Eng som skulle ned å se på en båt. Det var en kjempefin tur. Vi var tidlig ute for båten til pappa «Eli Knudsen» kom ikke inn før om 14 dager. Vi lå på hotell i Rotterdam i en uke før vi tok tog til Frankrike og var også der på hotell i noen dager. Omsider kom «Eli K.» inn, men oljehavnen lå på motsatt side av byen, så vi måtte ta en liten motorbåt for å komme over til båten. Etter et par dager reiste vi mot Amerika i et flott vær som varte hele turen. Den tok 21 dager fram og 21 dager tilbake. Om bord fikk vi være med å male og ellers bli med mannskapet på det som de foretok seg. Vi så mye flyvefisk som lå på dekket etter natten og sydkorset på himmelen. En dag passerte vi Azorene. Da vi kom til Amerika skulle vi til Corpus Christi, men ble omdirigert til Houston. Der lå vi en dag, så det var hele tiden vår i Amerika. Turen tilbake ble som overfarten. Vi ble godt kjent med mannskapet, og hadde en utrolig kjekk tid. Vi kom tilbake til Le Havre og losset og videre til Gøteborg, men turen over nordsjøen ble urolig med mange fly som så ut til å være på øvelse. Søssa lengtet nå hjem til morfar og hesten. Vi kom frem til Gøteborg og tok toget til Oslo, og videre til Bergen, og med båt til Kopervik, og så hjem til Skudenes. Det var godt å komme hjem etter 2-3 mnd. på reis. Etter en mnd. kom far hjem på ferie en god mnd. Neste år kom båten i opplag på Bøvågen, så da var han hjemme i ca. 1 mnd. Han reiste ut med «Eli Knudsen» en av de første dagene i september 1939, og da var Europa i krig. Etter det kom han til Norge i februar. -mars i 1940. Vi var med en tur fra Haugesund til Bergen hvor «Eli K.» lå i dokk i Laksevåg i noen dager, før far reiste ut og vi tre reiste hjem. Det var siste gang vi så han. Fra jeg var født til han døde var jeg sammen med han i 6-7 mnd. til sammen. I juni —juli leste vi i avisen at «Eli Knudsen» var torpedert, men at alle ombord var reddet. Det var eneste beskjeden vi fikk. I april 1942 kom melding via Sverige om at far var død 3. April og begravet i Halifax.» -— Så langt min mors fortelling. Mathias Midbøe var fører ombord i «Eli Knudsen» fra 30. august 1939 til den ble torpedert 22. juni 1940. Han var deretter i England til han ble fører av «Vinland» fra 1. februar. 1941 til han døde i land i Halifax den 4. april 1942. Mathias—kone Hanna Julinne led av sviktende hjerte og døde hjemme den 20. mai 1943. Skudeneshavn. 22. sept. 2015

Etter Eli Knudsens krigsforlis ble en del av besetningen innrullert i marinen. 2. Maskinist Hartly Brummenæs f. 18.2.1916 – 7.6.1993, Haugesund, seilte med «Eli Knudsen» fra april 1938 som assistent og påmønstret siste gang i Haugesund 31. august 1939 som 3. maskinist og 2. maskinist fra 1. mars til krigsforliset 22. juni 1940.

Maskinsjef Hartley Brummenæs. Bildet er tatt etter krigen. Utlånt av Anne Louise Brummeland Osland.


Etter torpederingen av «Eli Knudsen» i juni 1940, meldte min far Hartly Brummenæs, seg til den norske hæren og ble sendt til trening i Skottland. Han kom raskt til den slutning at han heller ville tjenestegjøre til sjøs og meldte seg frivillig til den britiske marinen. I august 1940 ble han derfor sendt til HMS Europa i Lowestoft som var hovedbasen for Royal Navy Patrol Service. Og hadde blant annet ansvaret for minesveiping av den britiske kysten. Han tjenestegjorde på flere båter som var utrustet for minesveiping. En av båtene ble minesprengt, og han overlevde også dette krigsforliset. I 1942 ble han sendt på opplæring av turbinmaskiner i USA for spesialisering for det som ble kalt BYMS (British Yard Mine Sweepers). Han fikk i oppdrag som instruktør å stå for opplæring av maskinister i turbindrift. Han ble dimittert fra den britiske marinen i mars 1946. Under tjenesten i den britiske marinen ble han tildelt flere medaljer. Etter krigen gikk han til sjøs igjen, tok maskinsjef eksamen og seilte mange år som chief hos blant annet Knut Knutsen OAS og Sigval Bergesen i Stavanger. Han var blant annet i Belfast som inspektør da turbintanker «Elin Knudsen» ble bygget i 1956.  Anne Louise Brummenæs Osland.

Foto: Medaljer tildelt Hartley Brummenæs i tjeneste for Royal Navy. Utlånt av Anne Louise Brummenæs Osland.

3. Maskinist Peder Jacob Grøsvik, 1908-1988, bosatt i Kopervik. Innrullert som kvartermester på jageren HM (N)S «Mansfield» av Town-klassen, fra oktober 1940 og tjenestegjorde i konvoieskorte til 1945.

Kilder og henvisninger:

Jungmann Bjarne Martin Skree født 26.6. 1921, Sørhaug, Haugesund. Omkommet i Marinens teneste 14.4. 1943 Jfr. JNR. 405/ 44 S.O.K. Kremert og urnen hjemsendt fra U.K. 15.9.1945. Hans navn står oppført på minnesmerket over falne ved Skåre kirke.

Krigsseileren. Temahefte til havnedagene i Haugesund 2012, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.

Sjøforklaringer fra 2. Verdenskrig, Norsk Maritimt Museum, Oslo.

Nortraships flåte bind I, av Jon Rustung Hegland.

Foto og dokumentasjon om kaptein Mathias Midbøe av familien Jacob Snørteland, Skudeneshavn.

Nettsiden, Warsailors.com

E-post; post@krigsseileren.com

Mannskapsliste :Eli Knudsen mai 1940

 Stilling Kaptein Mathias Midbøe Adresse Fødeslsår og dag Gift/ugift Personer og forsørge Sist ilignet skatt Skattedistrikt

1. 1styrm. O .Olsen

 2. 2styrm Finn Birkeland

 3.  3.styrm Peder Døssland

4. Baatsm. M. Martinsen

5. Matros K. Berntsen

6. Matros Severin Knutsen(Løklingholm)

7. Matros Rasmus Kolstø

8. Matros A. Egenes

9. Matros A. Kristensen

10. Lettm. Alf W. Berge

11. Lettm. A. Økland

12. Lettm. J. Iversen

13. Lettm. Jonas Jonassen

14. Jungm. Bjarne Skree

15. Dekksg. N. Fluevaag

16. Dekksg. L. Aadnesen

17. Stuert K. Nilsen

18. Kokk Ole Juell Jørgensen

19. Bysseg. J. Seljelid

20. Messeg. G. Larsen

21. Messeg. F. Eik

22. 1mask. G. Ellingsen.

23. 2mask. Hartly Brummenæs, Haugesund

 24 .3mask. Peder Jacob Grøsvik

25. Assistent A Ness

26. Elektrik. T. Hansen

27. Pumpem. H. Hartsberg

28. Motorm. Einar Gjøsæter

29. Motorm. Bernard Berntsen

Einar Gjøsæter

30. Motorm. O. Pettersen

31. Smører Thorvald Olav Lie

32. Smører K. Pedersen

33. Smører A. Grov

34. Smører Magnus Moen

35. Smører R. Viland

36. Mask.gutt P. Sveen

På langfart med S.S. «Unita»

Forord

Denne dagboken, og notater er nedskrevet av Inga W. Jensen. Med tillatelse fra sønnen Thor har jeg forsøkt og normalisere språket til den grammatikk vi bruker i dag. Slik at det kan være hyggelig for familie, slekt og venner og ta den frem.

Inga Jensen er ikke noen hvem som helst. Hun er “sjømannskone”, og skulle de klare seg i ekteskapsseilasen så måtte det være litt mer enn et godt tak i dem. De var stort sett alene om det meste og hverdagens plikter var å holde ungene og hjemmet i god orden. Brever kom, og ble sendt, telegrammer o.s.v. Men ofte kom svarene om hva valg hun skulle ta et par måneder etter at de var tatt. Handling, handling, koste hva det koste ville. Økonomi, sykdom, fødsler, slike ting, der andre var to måtte hun fint finne løsninger på selv. Barnedåper, konfirmasjoner, bryllup og store fødselsdager, begravelser og andre livshendelser, ja der var hun også stort sett alene som representant for sin familie.

Ikke alle hadde gjort det Inga gjorde. En tur til Kina var ikke pakkereis den gang. Men med sin innbitte tro på at dette må gå, så gikk det også. Men hun har nok hatt noen kvaler under den legendariske reisen gjennom et krigstruet Europa. Engelsken hennes var ikke perfekt skriver hun. Nei, ikke kan det ha vært så nøye heller for knapt noen snakket engelsk på hennes reiserute sørover.

Reisefølge var en annen sjømannskone med sin voksne datter.Men som hun skriver innledningsvis, hadde de ikke blitt med hadde jeg reist alene , Øistein skulle jeg møte!

Hun har samlet papirer, dikt, kvitteringer, og annen informasjon. Her er alt fra offentlige ordre, mannskapslister o.s.v. Jeg tar meg den frihet og legge fotografier og annet inn der jeg synes dem passer. En stor takk til Thor som lånte ut Dagboken og fotografier.

Jeg har også funnet andre ting som gjelder denne krigsseilasen, noe av det er skrevet om bord i «Unita». Jeg har fått avis utklipp fra Lokalarkivet i Kalunborg i Danamrk. Uttdrag fra Dekksdagboken 1941 er skrevet av.

Med hilsen fra Doris Elin Bratland

Mamma og Thor i motorbåten, kanskje på vei til Tysnes 1939.

En sjømannsfamilie og en landkrabbefamilie er to høyst forskjellige typer. En sjømann kan godt forstå en landkrabbe, men en landkrabbe kan sjelden forstå en sjømann.


Vi hadde vært gift i 12 år før vi fikk feire den første julen sammen, og det ble et sted ute i India. Det gikk hele 20 år før vi fikk feire den første julen sammen hjemme i Norge. Det er dette jeg mener en landkrabbe ikke kan sette seg inn i. De fleste bare regner på alt det fine som sjømannen sender hjem i julepresanger. Men alt dette hadde vel de fleste sjømannskonene villet unnvære hvis de kunne fått være sammen i julen med den de har kjær.
Helt fra vi ble gift så vi frem til julen, ja den skulle vi da feire sammen. Når den ene julen kom og gikk mens vi var på hver vår kant, trøstet vi oss med at neste jul skulle vi da være sammen.
Første gang Øistein reiste til Kina var Jens 18 mnd., når han kom tilbake var Jens 7 år,. Vi hadde da ikke sett hverandre på fem år og ni måneder. Og det var kan hende verst for Jens, han gikk ut på kjøkkenet og gråt så sårt, han ville ikke snakke med den fremmede mannen. Men en diger fotball og diverse fisketurer gjorde underverker, og snart var de på bølgelengde. Nå ble det noen herlige hvetebrødsdager, hele fjorten dager om dere tror det eller ei. Mens vi var på Tysnes og besøkte hans mor kom det telegram fra rederiet om at en kaptein på en av deres båter var død plutselig og Øistein måtte komme straks og overta båten.

Der gikk den ferien, og nå ble det Kina igjen et par år, så noen julefeiring sammen hjemme ble det ikke denne gangen heller. Neste gang han kom hjem så sent som i oktober for nå skulle han sikre seg julen hjemme. Men straks etterpå ble han beordret til «Profit», det var den stormvinteren da «Karm» forliste. Disse båtene gikk i samme rute og på samme tid. «Profit» klarte seg bra. Og neste tur gikk til Thamshavn. Der kom det telegram om at en av rederiets kapteiner var blitt syk, han måtte fluksens reise over til Amerika for å overta «Haraldsvang».
Men han fikk ved en del parlamentering med rederiet overtalt dem til å sende en ny mann i hans plass så han kunne få påsken hjemme. Det ble fire dager hjemme på Erve å så var det til å stappe i sekken igjen. Vi var ikke i den stilling at Øistein synes han kunne avslå en skipperjobb. Vi hadde nettopp kjøpt Erve og visste ikke om foretningen vi begynte med ville svare seg. Og så komme tilbake til rederiet siden og be om jobb, det synes Øistein ville være en forsmedelse. Så lenge han har seilt har han vært «Wrangels» mann, som de sa om ham der ute på

Østen. Nå ville Øistein se tiden an, om det var anledning for meg å komme ut etter til Kina. Men han bestemte seg for å komme hjem etter et år.


Det ble da en gild tid hvor han hjalp til i forretningen og ellers fikset han til både inne og utenfor huset som ikke på langt nær var ferdig når vi kjøpte det.
Og det store omkvede var var alltid: I år skal jeg i alle fall være hjemme i julen. Jeg tror det ikke før juledagen er over svarte jeg alltid. . Desember kom og jeg våget å begynne å glede meg til julen, kan hende det blir jul hjemme allikevel. Men så kom det! Den tredje desember en telefonbeskjed, om Øistein kunne komme til byen neste dag, det var noe de ville spørre om, ja resten kan dere tenke dere. Den tiende desember i 1938 reiste han for tredje gang ut til Kina. Men jeg måtte love å komme etter så snart jeg kunne, jeg ventet en liten i mars engang, og jeg måtte da ha barnet med. Jeg skulle få litt tid på meg , men ikke mer enn at barnet måtte ikke fylle sitt første år hjemme i Norge , det kunne gjerne være underveis.
Så jeg hadde altså nokså god tid på meg, men som dessverre skrumpet så altfor fort inn. Vi skrev til hverandre ofte og alltid så vi fram til den dagen vi skulle møtes ute i Kina.

Ja, Thor kom som bestilt og Jens var så glad at han ville slå i stykker sparebøssen sin for Thor måtte vi beholde. Ingen skulle få hente ham igjen fordi jeg ikke kunne betale dama som kom med ham. Nå var det til å forberede reisen, det var det første jeg hadde i tankene.

Den første jeg snakket med var min kjære mor. Hun svarte akkurat dette: «Har Øistein virkelig bedt deg om å komme til Kina»?, mener han det? For han vet hva han sier og gjør. Hun hadde alltid slik fjellsterk tro på ham, og godhet for ham. Der gikk jeg lett over den første broen tenkte jeg.

Så kom turen til hans mor, som bodde på Tysnes. Hun hadde lenge snakket om å ta seg en tur til Erve, men alltid var det reisen som var så oppstykket med båter og skifting selv om det bare var dette korte stykket. Det pleide ta akkurat fire timer med vår motorbåt den gang vi tok søndagsturer dit.
Jeg ringte henne opp en dag og spurte om hun ville være med meg tilbake hvis jeg hentet henne i båt. Jo det lovet hun og jeg bestilte straks Mathias Ove som lovet å reise en lørdagskveld i august tror jeg det var. Thor var nå 5-6- måneder. Det var en fin kveld vi kom dit og bestemor var svært begeistret for Thor. Jens er nå hennes hjertebarn for han ble oppkalt etter svigerfar. Han har jeg forresten aldri sett.
Ved middagsbordet neste dag, søndag, sa jeg at jeg kom til å ta meg en tur til Kina. Men jeg sa det så lettlivet som jeg kunne, håpet nesten de ikke ville ta meg alvorlig, men der kom det  ramaskriket som jeg hadde grudd meg til, både fra svigermor og ditto svogrer. De sa ikke akkurat at jeg var gal, men de sa at Øistein ikke kunne være riktig vel bevart som kunne foreslå noe så vanvittig.
Og så skal du dra dette stakkars uskyldige barnet med deg også, sa svigermor. Jeg tror ikke at jeg er så velkommen om jeg kommer ut alene sa jeg.  Så helt forskjellig fra min mor som straks hadde tilbudt seg og ta seg av Jens mens vi var vekke. Jeg tok farvel med dem alle da vi reiste om kvelden og jeg var helst glad for at dem ikke tok meg alvorlig. Nå mente jeg at jeg hadde i hvert fall sagt ifra, så nå skulle reiseforberedelsene foregå i det stille, det ville jo være så dumt og snakke om det i tilfelle det ikke skulle bli noe av det.

Det var et herlig solskinnsvær på tilbaketuren, jeg hadde sittet på dekk og solt meg og var nettopp gått ned i lugaren og tent primusen for å koke en god dråpe kaffe. Da var det jeg hørte en lyd, akkurat som når en river av en utvasket fille, og deretter var det noe som kom sigende over lugardørene og vred dem som så en stod i nord og en i sør og nesten vandret, og lyse dagen kom inn til meg. Det var masten som brakk og la seg over. Jeg var snar til å slukke primusen og så meg omkring etter hvor vannet først ville strømme inn, og om Mathias og min bror Tørres hadde lagt merke til det, ellers ville det ikke bli greit å komme seg opp. Jeg var i en sinnstemning den gangen at alt hva jeg så og hørte satte jeg i forbindelse med Kina-reisen. Går dette galt så er sjebnen den at jeg ikke skal reise. Går det godt så reiser jeg.

Og godt gikk det altså. De hadde et svare strev med å flytte masten, og fikk dørene vridd slik at jeg fikk kommet meg opp. Men da var det ingen som hadde lyst på kaffe.

Det var ikke til å undre seg på at folk neste dag spurte meg når vi kom tilbake fra turen, de hadde ikke lagt merke til nå skøyta kom inn. Men derimot hadde de sett en skøyte uten master som kom inn i går kveld.

Nå begynte jeg og ta reiser inn til byen for å snakke med de andre Kina-konene, jo de var i fyr og flamme, de skulle også reise. Mennene deres hadde bedt dem om å ta turen, men de hadde ikke våget. Jeg gledet meg til å få reisefølge, så fikk jeg da litt hjelp med Thor om det skulle trenges. Men neste gang jeg snakket med vedkommende var begeistringen dalet ned til null. En gang var det fast bestemt at jeg skulle ha følge med min beste venninne Signe Johnstad, hun skulle til Amerika og treffe mannen der å så være med til Japan. Vi diskuterte hvilket reisetøy som var mest praktisk, men neste gang jeg kom til byen og snakket med henne var det avblåst, mannen hadde telegrafert at det ble ingenting av turen foreløpig, krigen med England og Tyskland var begynt.

Så var det for meg å prøve nye, jeg hadde ikke tenkt å gi opp så lett. Men hver gang jeg kom til å snakke om Kina-tur så folk på meg som om jeg skulle være et rart dyr.
Neste objekt var datteren til selveste inspektøren på rederikontoret, hun var gift med en kaptein som gikk i samme farten som Øistein. Jo, da hun skulle ha reist for lenge siden, men hadde ikke våget å reise alene. Og vi sydde på råsilke- drakter og ellers andre fine lette klær, for det var jo så varmt i Kina.

Jeg leste avisene hver dag, men ville ikke tro at dette skulle vare, det måtte bare en kort overgang til så ville alt bli fred og glede igjen.
Brevene fra Øistein kom regelmessig, men nå nevnte han ingenting om reisen. Men jeg forsto mellom linjene at jeg selv måtte ta bestemmelsen. Månedene gikk, dette var nærmere jul i 1939 og mitt humør var under null. Men selveste julaften fikk jeg telegram fra Øistein, han hadde fått en svensk kaptein til å sende det. «Måtte glede og hygge føljes til gamman, håpast den neste feirast til samman» Din Øistein.

Å du, og du  som det telegrammet gjorde underverker. Jeg ble så glad at det var som jeg hadde mistet et stort lass som jeg hadde dratt på. Nå visste jeg hva jeg hadde å gjøre. Jeg ventet bare på at jula kunne ta slutt så jeg kunne komme meg til byen og undersøke saker og ting. Og nå ville jeg reise selv om jeg måtte reise alene. Såpass engelsk kunne jeg at jeg grudde ikke for språket.

Men denne gang så det ut til at jeg var mere heldig. Jeg møtte en fru Kvamsø, hun hadde vært på Kina før og derfor spurte jeg henne om hun kunne gi meg noen gode råd. Huff ja, han Halvdan vil jeg skal komme ut, men jeg har ikke lyst. Å da var det en som ikke var sen om å prøve sine overtalelse kunster. Hun hadde en datter 21 år gammel. Ja, du mamsen kan reise, men jeg blir ikke med, hun var så sterkt forlovet forstod jeg. Hele januar 1940 var nå passert og ingen bestemmelse tatt. Jeg var hjemme hos dem flere ganger og forstod av stemningen at nå kunne det tenkes at også datteren var villig til å reise. Hun var et bortskjemt enebarn som fikk hva hun pekte på. Jeg var ganske fortvilet, jeg rev av en ny dag hver dag på kalenderen. Den 27. mars ville Thor fylle året sitt. Så en dag i begynnelsen av mars gikk jeg atter til dem og spurte om nyheter, nå var det slutt på brevene fra Øistein, og av avisene så det ut til at hele verden var en heksegryte.

En av Øisteins kamerater ble torpedert og flere andre kjente kom også vekk under minesprengning i Nordsjøen, men allikevel tenkte jeg ikke et øyeblikk på at Norge ville komme i krig.

Jo nå hadde fru Kvamsø fått telegram fra mannen om at «Haraldsvang» skulle være i Port Said den 18. mars, hun måtte endelig komme, og ta datteren med. Så ble det en parlamentering og diskutering i det vide og det brede. Først måtte vi spørre på kontoret om lov ble vi enige om. Så vi trasket ned  alle tre. Der traff vi inspektøren hvis datter jeg tidligere hadde snakket med om å ta turen til Kina. Han ble så sinna nå han hørte ærendet vårt at han slo i bordet så blekk og papirer danset halling bortover gulvet. Jeg hadde lyst til å le, men turde ikke.
Men jeg trodde han hadde sprukket da fru Kvamsø fortalte at hun hadde fått telegram om at «Haraldsvang» skulle være i Port Said den 18. mars. Ja, han er gal som sender et slikt telegram nå når det er krig.
Og reiser dere allikevel uten mitt samtykke skal jeg være mann for å stoppe dere. Ingen kvinnfolk med ut i krig var det siste vi hørte av ham når vi gikk ut døren. På gangen fikk jeg en overhaling av fru Kvamsø fordi jeg ikke hadde sagt et steinsens ord. Men nå går vi inn på det andre kontoret til selveste rederen. Vi bryr oss ikke om han der, sa hun og nikket i retning til kontoret vi nettopp var gått utfra. Å nåde deg Inga hvis  ikke du også sier noe denne gang. Jeg sa som sant var at jeg blir alltid stum når jeg kommer i uventede situasjoner. Og jeg for min del har funnet ut at det er et gode, for skulle jeg da rable ut av meg alt jeg tenkte, hadde jeg mange ganger hatt grunn til å angre. Ja, vi kom da inn til konsul Wrangell, en gammel koselig mann. Vi sa ærendet vårt og han satt der i stolen sin og lekte med en blyant og lot oss prate, det vil si fru Kvamsø. Så spurte han hvor lenge vi hadde tenkt å være ute. Jeg sa jeg trodde det ble tre måneder, og var kry av meg selv fordi jeg hadde fått lirket ut av meg såpass. Men av blikket til fru Kvamsø forstod jeg at jeg måtte si mere, men da var det nedrullet alt for meg. Så var det om vi skulle bo ombord eller i land. Fru Kvamsø hadde vært på Kina før så hun forstod hvor han ville hen med snakket sitt, så hun sa rett ut. Han Halvdan får bestemme hvor vi skal bo, blir det ombord så er det Kina-stuerten som står for kosten, så vi betaler det vi skal ombord.
Ja, kommer dere en gang til Ceylon så må dere besøke Candy, en liten by utenfor Colombo, for har Edens hage en gang eksistert må det være der. Han synes det var det skjønneste sted han noensinne hadde sett. Han hadde fire år tidligere vært på bryllupsreise til Kina og hadde blant annet besøkt Ceylon, han var da 75 år og det var hans andre kone. .. Vi var kisteglad nå vi kom oss ut av kontoret igjen, men gleden kumulerte litt da vi i gangen møtte inspektøren som spurte hvordan det gikk.

«Galne kvinnfolk» var alt det vi hørte, men all skjennepreken tok vi imot som et komplement.
Så var det måten å reise på. Vi gikk til et reisebrå. Jeg husker det ikke så nøye, men jeg tror det ble bestemt at vi skulle reise med båt i fra Sverige. Og ellers overlot jeg til fru Kvamsø å ordne med reisen. Jeg sa meg villig til å bli med på det som var bestemt. Men neste dag ringte hun opp igjen å sa at den veien var sperret, men vi kunne reise over England. Ta det som passer sa jeg, men for all del ikke ta fly. Så var det for henne å ta samme runden igjen å forhøre seg om reiseruten. Da var atter en dag gått tapt så da hun kom tilbake til byrået fikk hun det svaret at nå var Englandsruten også sperret. Hvis dere fortsatt vil ut av landet må det bli med fly. På ny ringte hun til meg og sa som det var. Ja, ta fly da sa jeg. Husker du hva du sa til meg i går, spurte hun. Ja det gjør jeg, ropte jeg nesten, men nå må jeg ut.
Men det var noe annet også som naget meg. Thor begynte å føle seg slakk før jul å kunne ikke sette ben under seg, mor fikk meg til å hente lege, og det var som fryktet, en gren av engelsk barnesyke. Så jeg brukte medisiner til han hele tiden. Jeg var hos den franske konsulen i Haugesund for å få visa for å stoppe i Port Said, og jeg fortalte om Thor og spurte om jeg måtte nevne det til myndighetene for kontrollens skyld. Husker så godt hva han svarte meg. Har du lyst til at gutten skal bli frisk må du komme deg til Syden og solen å la gutten få sjøbad hver dag. Her har han mindre sjanse til å bli frisk. Her er forresten ingenting å være redd for, hadde jeg bare kunnet rømme i morgen den dag, skulle jeg gjort det, men jeg er for meget nedsyltet i arbeid.

S/S “Unita” maleri. Foto fra Warsailor Hans Jacob Herholdt
Passbilde av Thor og Inga

Så var det pass som skulle ordnes. Men det kunne vi ikke få før vi kunne vise kvittering på betalt skatt og fått attest på hederlig vandel. Deretter gikk turen til lensmannen. Det med skatten gikk bra, men nå jeg ville ha attesten ville han vite hvorfor. Jeg sa det skulle være en hemmelighet, men jeg skulle til Kina. I det han satte stempelet på, sa han. Ja du er ikke gubberedde. Nå var vi kommet til 10.mars. Jeg var i byen og betalte min del av reiseutgiftene og etterpå gikk turen til banken. Vi måtte kjøpe litt vekslepenger for hver av de plassene vi skulle stanse for skifing i ruten. Så nå ser det ut som vi skal til Kina. Jeg snakket både med kjente og slektninger like til det siste, men sa ingenting om turen vår. Og det hørte jeg siden at de blitt svært fornermet for.

Den 12. mars var jeg igjen til  byen for å ordne med de siste restene. Jeg hadde da Jens med , vi ble ferdige en god time før rutebilen skulle gå innover mot Erve. Så jeg tok Jens med på Romsøes konditori og tenkte at i dag skulle han få spise så meget fløtekake han bare hadde lyst på. Men han ville bare ha potetkaker.
Det var en regntung dag, og jeg valgte den kafeen fordi jeg pleide aldri gå der.

Håpet at jeg ikke traff kjente så jeg slapp lyve for meget for dem. Mens jeg gikk opp trappen i kafeens 2 etesje , slo det meg, at bevare meg vel så fullt her må være. Hele gangen oppover hang det regnfrakker, det må visst ha vært 100 frakker, så stor var min forbauselse da jeg kom inn i kafeen å så at det var blåst for folk. Jeg tenkte da at det var vel en eller annen fotballklubb eller forening som hadde møte i et privatrom, lite tenkte jeg den gang at her var byens Naziredet, og det til og med vis a`vis politistasjonen som holdt sine møter der. Det var tre bord ledige til Haraldsgaten, vi tok det midterste . Strakst etter kom det en herremann og satte seg ved bordet sønnenfor mitt, og vi ble sittende mot hverandre og jeg følte uvilkårlig at han tvang meg til å se på seg. Han satt der og bukket og skrapet å så ut til å like å komme i prat med meg, men jeg lot han ikke få anledning til det. Det var dugg på alle tre vinduene så det var ikke mulig å se ut. Han tegnet hakekorset på ruten i duggen og jeg satte opp et dumt fjes nå han så på meg og samtidig nikket til tegningene. En stund etterpå tegnet han sigden og hammeren og nistirret på meg. Jeg fortsatte å se dum ut for nå forstod jeg at det var en spion som tok feil av meg og en annen som han kanskje hadde en avtale med her på denne kafeen. Men nå gjør han jammen et nytt forsøk, han tegnet V tegnet på ruten i doggen samtidig som han nistirret på meg, men nå ble jeg redd. Jeg gikk bort til serveringsdamen og bad henne tenke tørke ut alle disse tegnene. Det ville hun ikke, men jeg sa, du skal! Hun hadde så mange unnskyldninger, så som at mannen kunne bli fornermet for eksempel. Jeg sa, hvis du tar alle vinduene etter tur vil det ikke virke så mistenkelig. Du tar først det nordre, så mitt og så hans, vi må da få anledning til å se ut på gaten. Han satte opp et elskverdig syn like til damen kom til hans vindu, men da trodde jeg han hadde bykset på meg. Han luktet nok lunten at det var jeg som var opphavet til dette. Jeg var snar å betalte for meg og trev Jens med meg i en fart og kom meg opp til holdeplassen og bilen min.Jeg var redd at han hadde fulgt etter meg, men jeg så ikke mere til ham.Jeg skalv lenge etter at jeg kom hjem til Erve og nå jeg fortalte det til kundene våre på foretningen bare lo de av meg og sa jeg var overspent.

Nå kom det tyngste, jeg skulle ta farvel med Jens om kvelden, men han var en kjernekar til å ta det fornuftig. Min mor og bror fulgte meg til byen om kvelden, Vi kom ned på kaien akkurat i det øyeblikk nattruten klappet til kai. Min bror gikk ombord samtidig som jeg bar tre håndkofferter ned på kaikanten. Nå langet jeg dem ombord til ham og etterpå tok jeg torgvesken min med noen småting oppi og gikk ombord. I farten så jeg fru Kvamsø og datteren omringet av en herskare med slekt og venner som var møtt opp på kaien for å si adjø. Jeg snakket med styrmannen ombord som viste meg vår plass ombord, en firemannslugar. Det var tomt i lugaren så  jeg skubbet 2 kofferter under en køy, den tredje langet jeg opp i en overkøye og torgvesken. Deretter gikk jeg i land og sa adjø til mor og bror, tok Thor ifra mor og sprang ombord., turde ikke snakke for jeg ville helst kveles av bevegelse og tårene som ville frem måtte ingen se.

Da jeg forsto at Kvamsø`s ikke hadde lagt merke til meg tidligere, dunket jeg datteren i ryggen med det samme jeg passerte, og sa, lugar nr. 3.  Hun bare blinket til meg og flørtet videre med sine venner. Thor sov hele tiden og jeg var snar å ta skoene av ham og løse på tøyet, krøp opp i overkøyen og trakk forhenget for. Straks etter kom det inn to damer, ettersom jeg forstod skulle den ene til Lervik, den andre fulgte bare med. Meningen min var og skjule meg selv og slett ikke lytte. Men der ga de seg ivei med all den sladder som verserte i byen uten å vite at dem ikke var alene i lugaren. Jeg brydde meg ikke større om dem, men så hørte jeg dem  nevne Kvamsø og da ble jeg lys våken. De hadde hørt at dem skulle reise til Kina, men alt det jeg anstrengte meg for å lytte hørte jeg ikke mitt navn, så der må de ha gått glipp av en nyhet. Den ene damen gikk straks, og mitt reisefølge kledde av seg og la seg. Jeg sov ikke hele natten, tenkte på Jens og dem som hjemme var. Jeg håpet mor kunne få trøstet Jens og gjøre sitt beste for å avlede lengsel og dårlig humør.  Seks måneder gikk snart og så hadde jeg lovet at vi skulle komme hjem alle tre. Ja, natten gikk da på et vis og straks vi kom til Bergen tok vi bil til  jerbanestasjonen for vi var i siste liten til toget som skulle ta oss til Oslo. På toget spiste vi både frokost og middag. Vi fordrev tiden med litt lesing og ellers var jeg ute på toaletten hver gang jeg skulle skifte på Thor. Han var snill og rolig og fru Kvamsø ble så glad i ham og kalte han bare for den lille engelen sin. Jeg hadde både tykk kåpe og kjole, men enda syntes jeg det var kaldt så jeg holdt  meg mest i kupeen, men vi var så trette av toget at vi bestemte oss for å spise kvelds på en restaurant hvor toget stoppet så pass lenge at vi fikk tid til det. Vi kom til Oslo sent på kvelden og en søster av fru Kvamsø og reisebyrået tok imot oss. Fru Kvamsøs søster var sykesøster og psykolog på Ullevoll sykehus. Hun ble med oss til Søstrene Larsens Hotel hvor der var bestilt rom for oss. Vi fikk straks beskjed om å fin veie tøyet vårt, kun 15kg. På hver av oss. Thor reiste på halv billett så han skulle ingen bagasjevekt få, selv om jeg ville betale for ekstravekten.
Trette som vi var måtte vi ordne med dette med det samme for flyet skulle gå tidlig neste morgen. Jeg var ute på gangen flere gangerr og veiet tøyet og til slutt ble det til at jeg måtte nøye meg med en koffert. Det ble en svart silkekjole, noen forskjellige pyntekrager for å kunne variere i den samme kjollen, litt undertøy, resten ble fylt med tøy til Thor av det mest nødvendige, og på toppen la jeg så

masse papirbleier som det gikk an for å få lokket igjen. Så fylte jeg torgvesken med en del småtøy og papirbleier og medisinflaskene til Thor. Dem gjemte jeg inni strømpene hans, samtidig som det var sikrere mot støt. Vi ble vekket tidlig neste morgen og i spisesalen ble vi presentert for en maskinist som skulle til «Haraldsvang». Straks etter at vi hadde spist kom det en stor buss for å ta oss til Fornebu. Det var kaldt og forykende storm og vi lurte på hvordan dette kom til å gå.

Vi ble anvist vår plasser i flyet, et bitte lite et. Jeg satt med Thor i fanget og han var stappet oppi en hjemmelaget pose av et ullteppe. Barnevognen fikk jeg ikke ta med på flyet. Det ble litt klumpete så remmen som flyveren spente om oss satt ganske stramt og jeg kunne så vidt røre meg.Så jeg hadde god anledning til å studere forholdene ombord i flyet. Flyverne forsvant inn på kontoret igjen og kom ikke ut igjen før etter et par timers tid. De hadde vært inne og lyttet til værmeldingene, det var snøtykke og vi kunne ikke se en meter fremfor oss. Det ble etter hvert siktbart vær og vi pustet lettet ut. Men i flyet var det godt og varmt. Jeg ble sittende rett overfor en tykk herremann, jeg dømte han til å være handelsreisene eller noe i den dur. Han dro opp en svær sjokolade og laget seg det riktig konfortabelt. Flyverne kom ombord og satte flyet i gang. Jeg hadde nettopp sittet og telt passasjerene, 13 stykker i alt med flyverne og tok uvilkårlig en titt bort på kalenderen som viste 13. mars.

Og i denne snøstormen, ja går dette godt så går allting godt. For vårt vedkommende så gikk det veldig godt, men stakkars han med sjokoladen. Jeg så han ble grønn av luftsyke og jeg var ikke sen om å  famle meg frem til luftrøret som jeg var blitt rådet til å bruke i tilfelle jeg skulle bli syk på turen. Det er ingenting som smitter mer momentant enn reisesyke. Vi fløy ikke høyere enn at vi kunne se landskapet nedenunder og allerede etter 2 timers tur landet vi i god behold på Bromma flystasjon i Sverige. Der gikk alle av unntatt jeg med Thor. Noen var bare ute for å lufte seg og andre skulle videre med annet fremkomstmiddel. Uff men her var kaldt. Flyverne fylte på mere bensin og lyttet til værvarselet. Sammen med mitt reisefølge kom det nå ombord nye passasjerer, fremdeles 13 i alt, konstaterte jeg. Så bar det videre til Kastrup flystasjon utenfor Kjøbenhavn. Det var nå litt bedre vær og ved Skagen kunne vi se drivisen og nærmere land så vi hundrevis med renner som de innefrosne båtene hadde arbeidet seg ut av. Bare en eneste enslig båt lå innefrosset.. På turen hit hadde vi også hatt en tur over skyene og det var rart å se at der skinte solen. Det var svært vakkert. Det var som solstrålene stod på en utslått vifte, noe lignende som vi så på skoleplansjene i bibelhistorietimen. Jo, det var vakkert, må si som ordspråket «Det kan ei forklares, det må blott ærfares». Denne turen tok også to timer og vi landet i god behold. Vi spiste middag på restauranten, og jeg var på toalettet og skiftet på Thor. Jeg passet alltid på å ha et reservesett i torgvesken så jeg slapp å dra på kofferten alle steder.

Det ble bare et par timers opphold til vi skulle videre, denne gang i et flott svensk fly og vi merket nesten ikke at vi var i luften. Ombord i flyet var de svært oppmerksomme med alle passasjererene, og i særdeleshet synes jeg de var snille med Thor. Vi ankom til Amsterdam ved tretiden om ettermiddagen og på ny ble våre pass ettersett og stemplet. Vi synes at det ble litt mye av all denne visiteringen, men vi fikk jo finne ut noe annet senere.  Språket varierte etter hvert som vi reiste, men vi brydde oss ikke om verken flamsk eller fransk. Desto dummere vi var, desto snarere hjalp de oss fant jeg ut nokså snart. Men jeg begynte å bli både trett og lang i armene av å dra på koffert, torgveske i den ene hånden og Thor på armen. Kvamsø hadde nok med sin egen bagasje. Vi så sikkert ut som et fantefølge på vandring. Reisebyrået så vi ikke noe til. Det hadde vi betalt for at de skulle hjelpe oss ved ankomst og avgang. Jeg husker fru Kvamsø var svært fortørnet over det, og lovet at de skulle få høre henne når hun kom hjem igjen. Men jeg tok meg i forbehold sa hun. I Haugesund fikk jeg oppgitt navnet på en norsk dame som er barnepleierske hos den Siamesiske gesandten i Paris. Til henne skrev jeg og spurte om hun ville være så snill og møte opp på stasjonen og hjelpe oss til det bestilte hotellet. Da vi ikke kjenner henne ba jeg henne at hun skulle stå på perrongen og vifte med et lite norsk flagg. Håper hun har fått brevet mitt og at hun gjør oss den tjenesten. Vi gikk direkte fra flyet i Amsterdam til et tog som skulle ta oss til Brussel etter først og ha vært innom en tollstasjon igjen. Jeg husker vi ble først ekspedert fordi Thor sutret og var ute av lage etter alle disse nye og urolige forholdene. Fru Kvamsø velsignet ham mer enn en gang på denne turen, ja den lille engelen redder oss nok på turen. Fru Kvamsø og datteren var gått litt i forveien for å finne våre nummererte plasser i toget, vi måtte være glad hvis vi fikk sitteplass. Jeg kom dragende litt etter med bagasjen min og Thor. Det var tungt og jeg måtte sette kofferten fra meg hver gang jeg skulle rette på Thor i ullposen, han gled utav gang på gang. Og alt rekte hver sin vei. Jeg var så trøtt at jeg gikk som i halvsøvne. Jeg var blitt rent apatisk av alt det oppstyr og av alt det vi så  rundt omkring oss, det minnet så besynderlig om noe uhyggelig, hva det var kunne jeg ikke finne ut. Jeg ble plutselig skremt lys våken ved at fru Kvamsø skrek ut. Nei, nå må du ta deg sammen fru Jensen. Det neste jeg hørte var Thor som illskrek, han lå blodig og forslått på perrongen foran meg uten at jeg hadde merket at han var glidd utav posen sin. Der lå han stakkar med et stort hull i pannen. Jeg lot hånden min fare over ansiktet mitt og merket at det var vått av tårer, det var tårer uten gråt. Jeg var ganske skamfull og lovet meg selv at nå skal det være slutt med både lengsel og sentimentalitet . I en fart fikk vi vasket  Thor og lagt et plaster på pannen og kom oss opp i toget og på de anviste setene våre.  Det var fullt til trengsel som i det andre toget, og jeg syntes folk virket så skumle at jeg grudde meg for å sette meg ved siden av dem. Det var nå to japanesere som hadde tatt plassene ved vinduene og de satt bare og pirket seg i tennene med tannpirkere , og snakket lavmælt sammen på sitt eget språk. Hvis vi var så ulykkelige at vi måtte ut på toalettet måtte vi beregne minst to timers køtid ute i gangen, og gikk vi ut tok andre plassen vår så vi måtte stå resten av turen. Hvor mange vi var med dette toget og hvor mange vogner det var vet jeg ikke, men jeg husker jeg kikket ut engang og  kunne ikke se verken begynnelse eller slutten på toget. Og ved tollstasjonen ble vi utkommandert for å bli visitert og få passene våre stemplet. Køer var det overalt, men vi ble snart ferdige for Thor hjalp oss, de synes synd på oss og vi ble først ekspedert. Vi ankom til Brussel klokken halvni om kvelden. Der overnattet vi på et hotell og det var en fornøyelse å hvile ut etter denne dagsreisen. Tidlig neste morgen den 14. mars tok vi toget videre til Paris. I dette toget var det like trangt som i de andre togene vi hadde kjørt i. Når jeg kikket ut så jeg tre kanskje fire tog som gikk parallelt med oss. De var alle fulle av soldater som hang utover vinduene. Vi undret oss over dette, men tenkte ikke noe mer alvorlig over det. Vi kjørte hele dagen. Og når ikke kontrollen gikk gjennom toget for å se på passene våre måtte vi ut på tollstasjonen og da måtte vi dra alt med oss. Dette foregikk så ofte, så å si en gang i timen, og da tatt i betraktning at vi var på det toget i samfulle 24 timer, like til neste dags formiddag. Jeg husker at jeg hadde hatt en masse arbeide for å få Thor til ro og han var nettopp sovnet. . Da kommer det en konduktør farende inn igjen og med gebreder og allslags fakter lot han oss forstå at vi måtte ut alle sammen for kontroll igjen. Jeg lot ham forstå at de andre damene kunne ta mitt tøy ut så kunne jeg bli sittende igjen med den sovende gutten. Nei takk, ut med deg kommanderte han. Ja da skulle dere sett på fantefølge, vi drog og vi drog alle tre og stilte oss opp i køen, og den var så lang som et vondt år. Fru Kvamsø var helt ut av det og mens tårene trillet nedover kinnene hennes klappet hun Thor og sa, nå sover lille Thor å nå kan ikke den lille engelen hjelpe oss denne gang. Jeg tenkte at jo, det skal den lille engelen gjøre og dermed kløp jeg ham forsiktig i bakenden. Han bare vridde på seg og sov videre. Jeg forsøkte en gang til og da begynte han og skrike, helt naturlig. Jeg lot ham skrike men sa ingenting. Reisefølget hørte det også men sa ikke noe for vi hadde tidsnok med å passe bagasjen og dra den videre etter som køen skred frem. Thor skrek nå vedvarende og plutselig ser vi en fransk kontrolldame komme springende, vifter med armene og vil dra meg ut av køen. Men jeg nektet å gå med henne hvis jeg ikke fikk reisefølget mitt med meg. Det forstod hun naturligvis ikke. Men jeg skubbet dem frem foran meg, og da gikk det visst et lys opp for henne. Vi fikk ialle fall være med alle fire. Og jeg skal hilse og si at vi ble ekspedert i en fart og kom oss tilbake til kupeen vår igjen. Det gikk flere timer før de andre ble ferdige og toget kunne ramle videre. Ja, du Thor , du Thor du er engelen vår, du hjalp oss denne gangen også. Jeg var så skamfull at jeg ganske satt og vridde meg med Thor på fanget. Sannheten turde jeg ikke si.

Vi kom da endelig til Paris i løpet av formiddagen og på perongen stod en enslig dame og viftet med et lite norsk flagg. Vi ble svært glad for det, og var ikke sene om å komme i forbindelse med henne. Jeg spurte: hvorfor er det så lite folk her på stasjonen? Jeg hadde ventet en masse folk i en så stor by og at det ville være vanskelig å finne henne selv om hun hadde flagg. Jo, dette er akkurat mellom en flyalarm. Vi kan vente en ny når som helst så det er best å skynde seg. Her går ca. 15 flyalarmer hver dag. Hittil i dag har det bare vært fire, og det er fælt som tyskerne bomber hver dag og legger bygninger i grus.

Vi ba henne anvise oss vårt hotel, og det lovet hun. Men først må dere ha noe å spise for dere er vel sultne? På hotellet får dere ingenting. Først tok hun oss med til en baker hvor vi kjøpte hver vårt Pariserbrød, mitt første bekjentskap med et ekte Pariserbrød. Det var nesten en meter langt, men meget tynnere enn det som bakes hjemme. Vi fikk en liten avisstrimmel til å pakke det inn i . Det lignet mer på et magebind. Jeg var ikke så begeistret for det skitne avispapiret, så jeg tok brødet over kne og brekket det i mindre stykker og kjørte det oppi torgvesken sammen med bleiene til Thor. Deretter tok hun oss med til en melkebar hvor vi fikk kjøpt melk. Så satt vi da der og gnog på brødet og drakk melk til. Vi ble før trette av å spise enn vi ble mette, så vi lot henne ta oss med til hotellet. Vi var for oppskjørtet til å kunne legge merke til byen og omgivelsene i det hele tatt. Jeg tok en hvil mens de andre gikk ut for å undersøke hvordan det ble med den videre reisen. Vi skulle ta toget til Genova senere samme kveld og det ble ordnet med bil så alle kunne få bagasjen med uten slit. Maskinisten som skulle til «Haraldsvang» var svært behjelpelig, men Thor ville ikke bli båret av andre enn meg så det ble litt slitsomt i lengden. Det var tussmørke når vi kom til stasjonen og vi syntes det var uhyggelig alt sammen. Jeg tenkte mer enn en gang, hva mon enden blir ut av dette, vi har vel begitt oss ut på noe som ikke kan gjennomføres. En stasjonsmann begynte å rope opp navner og forsvant med vedkommende etter hvert. Vi lyttet spent, for vi forstod at snart måtte det bli vår tur til å få plass på toget. Og heldigvis ropte de opp alle oss norske i rekkefølge så vi fikk følge stasjonsmannen ut til toget. Det var mørkt som i graven som de sier. Han hadde bare en svak lommelykt som han satte på passene våre før han tok oss ut. Der møtte det oss et nifst syn, fra stasjonsdøren og bort til toget var det oppstilt soldater med opplantede bajonetter på begge sider og bajonettspissene møttes på skrå. Dette måtte vi gå under til vi kom oss på toget hvor vi ble anvist våre sitteplasser og fikk beskjed om ikke å bruke lys og ikke røke. Dermed forsvant han ut igjen for å hente nye passasjerer. Her begynte straks den idelige sensureringen av pass og visitering i det uendelige like til vi kom til Genova. Dag og dato var nå begynt å komme på avstand, vi lot oss bare følge med av strømmen. I Genova tok vi inn på et hotell for å hvile litt. I mellomtiden hadde reisefølget mitt ordnet med reisefører så vi kunne komme oss ut og se litt av byen. Jeg husker ikke så meget av det. Vi var ute på en restaurant ute ved kysten hvor vi så Middelhavet, og ellers kjørte vi ut til verdens fineste kirkegård. Den var i sannhet flott med alle sine marmorstatuer. Om kvelden kjørte vi ned til kaien og gikk ombord i den Italienske båten «Colombo». Det var en stor pen båt. Jeg la merke til at det Italienske flagget var malt midt på skutesiden og det synes jeg var rart, for det hadde jeg aldri sett praktisert på andre båter.  Du og du så godt det var på hele denne tiden at vi var så dumme og uvitende om alt mulig som foregikk omkring oss. Folk trodde visst at vi var svært modige, men de skulle bare visst hvor dumme vi var. Da hadde vi ikke begitt oss ut på denne turen med så godt humør og tillitt til at andre ville hjelpe oss om det skulle bli nødvendig. Vi ble anvist våre lugarer og vi tre damene kom i samme lugar og det var vi takknemlige for. Det ble ringt for aftensmat og vi kledde oss om, ja jeg sa kledde oss om. Jeg tok på meg min sorte silkekjole med hvit krave og perlebånd, hva de andre tok på seg husker jeg ikke, men jeg husker at våre medpassasjerer kom slepende med kjoler som om de skulle feie dekket med dem. I salongen var det mange småborder. Vi norske fikk et bord, og en ekstrastol til Thor. Det var masse passasjerer, de fleste i uniform og de hadde sin familie med forstod jeg. Store å små barn om hverandre. Og tjenerene gjorde store øyne da vi ikke skulle ha verken av den ene eller andre sorten med vin. Og alle sammen gjorde de en flott honnør foran Mussolinis bilde som hang på den ene langveggen midtveis i spisesalongen. Det var nå visst mer enn full legems størrelse også. Jeg minnes en pussig episode. Vi var nettopp kommet ombord og Kvamsø`s kom på at de hadde  ca. 300 lire igjen og de kunne ikke brukes i de kommende havner, så de sa til meg at de ville gå opp i byen å kjøpe noe pent  for dem. Dette er jo stedet for Kamènåler og alle slags smykker forresten. Jeg hadde bare 30 lire , (ca. 6 kroner) igjen, så jeg ba dem ikke engang om å kjøpe noe til meg. Jeg la Thor i lugaren og straks etter sovnet han, så jeg fant på å gå opp på dekket og se på trafikken. Jeg stod akkurat ved rekken og så på lastingen da det kom bort en orientaler med et stort brett smykker av alle de skjønneste kaméer jeg noen sinne hadde sett. Han bød og han bød og jeg stod standhaftig på mitt «No money». Jeg kom til å ta opp en nål og straks trodde han at det var den nålen jeg ville ha. Så var det han bød 200 lire, jeg ristet på hodet men han ga seg ikke. Hver gang han slo av svarte jeg bare «No money». Han var sint og han var blid og jeg hadde ikke penger. Plutselig sier han. Hvor meget vil madame gi for den nålen? Se, det, tenkte jeg, der har du den prutingen som Øistein snakket så meget om. Selgerene forlanger en pris som er så mye at de kan slå av på. Jeg kom plutselig til å tenke på de 30 lire som jeg hadde liggende i lugaren. 30 lire sa jeg i det samme rygget jeg et skritt bakover, jeg var forberedt på at han ville slå til meg for det uforskammede tilbudet. Ta den, sa han bare og jeg var ikke sen om å hente pengene. Straks etter kom Kvamsø`s tilbake, og det var på tide for båten gjorde klar for avgang. Å nå skulle de vise meg et aldeles prakteksemplar av en nål som de hadde kjøpt oppe i byen av en gullsmed. Straks jeg så den satte jeg opp en hjertelig latter. Det var en tro kopi av den jeg hadde kjøpt ombord for 30 lire. Dem hadde betalt 200 lire. Jeg viste dem min nål og de ble helst litt sure og trodde ikke at jeg hadde fått den så billig. Jeg hadde nålen til lenge etter at jeg kom hjem,  da ga jeg den bort til en som var så begeistret for den. Om kvelden var det dans, skipet hadde sitt eget musikk korps. Det var også kino, og der var alle slags spill, så som krokket, ping pong, korong, og mange andre spill, så der var noe for en hver. Frisørsalong og vaskeri, fruktforetning og alt mulig suvenir kunne du og få kjøpt. Men det ble ikke handel med oss, vi hadde ikke mer enn vi måtte bruke på mat hver gang vi ble oppholdt i byene mens vi ventet på å komme videre. Andre dagen kom vi til Napoli, vi var en liten tur i land mens båten lå der. Jeg gikk ikke så langt for Thor var tung og bære. Men nå var maskinisten begynt å bli kjent med Thor så han overtok et par ganger, han satte ham på nakken og holdt i  begge  hendene til Thor, og da jublet Thor og synes det var svært moro. Til frokost og lunsj kunne vi gå i daglig antrekk ombord, men til aftens måtte det være «antrekk». Og jeg skal hilse og si at det ble antrekk for min del. Jeg hadde to tre forskjellige kraver som jeg skiftet og ta til den sorte kjolen. Og jeg tenkte ofte på de kjolene som jeg sendte hjem fra Oslo, nå kunne de vært gode å ha… Det ble alltid latter og fjas hver gang jeg sa at jeg skulle kle meg om til aftens. Men der var ingen som opptrådde med mer verdighet enn meg når jeg troppet opp i salongen. Jeg husker spesielt to damer, innbyrdes kalte vi dem mannekengene våres, for jeg tror de skiftet minst ti ganger til dagen. Møtte vi dem på dekket kom de kan hende skrålende og skrikene med det våte håret hengende nedover skuldrene, da hadde de vært i bassenget som var opprigget  på dekket.
Den tredje dagen ombord, 19. mars ankom vi Messina. Der gikk liste ombord om hvem som ville være med på landtur, båten skulle ligge hele dagen der. Mitt reisefølge ble straks med jeg ville heller være i ro ombord, og jeg tror jeg var den eneste passasjeren som var igjen. Det var ganske vemodig å se dem dra av gårde, musikkorpset i spissen og syngende glade passasjerer i flokk og følge etter. Og til sist kom dro et par av mannskapet den svære vognen med proviant som skulle fortæres på turen. Jeg sto oppå det øverste dekk og så etter dem like til de forsvant i det fjerne. Ikke før var de forsvunnet la jeg merke til at det ble rigget til to bord et på hver side av gangveien. Dette måtte jeg se på og hva det betydde, og det jeg så tok nesten pusten av meg. På kaien stod en lang rekke soldater, jeg begriper ikke hvor de kom ifra for jeg hadde ikke lagt merke til dem fem minutter tidligere. Toget buktet seg som en eneste stor slange og oppover bar det med den ene etter den andre, passene kom frem og ble stemplet og de forsvant etter hvert. Jeg hørte etterpå at det var tusen soldater som skulle til Nassau. De stasjonerte seg i rommet midtskips og det var strengt avsperret både for passasjerer og soldater.. Det var varmt og det var det vel for soldatene også for lukene kom av, og fra vårt dekk kunne vi se ned der de lå i flere etasjer rundt hele rommet. De kom opp av og til og satte seg på dekk, de hadde også noen hårklippere som gikk på omgang. Og de hadde munnspill og danset med hverandre og det var koselig å høre den tidens slagere. Der ombord var første gang jeg hørte «Hvor er min kone» og «Hakkespetten». Disse to slagerne spilte dem så ofte at det satt i meg lenge etterpå at jeg forlot båten. Så når disse slagere spilles hjemme tenker jeg alltid på de stakkars soldatene som bokstavelig talt var stuet som sild i tønne. Dagen derpå ble det ropt ut i radioen ombord at det skulle være livbåtøvelse. Reisefølge mitt hentet livbeltene under madrassen. Jeg sa jeg kom straks etter så de måtte bare gå. Jeg satt på køy kanten å så på Thor som lå og sov så fredelig. Jeg tok frem livbelte og prøvde det, men fant ut at jeg kunne ikke ha livbeltet på og holde Thor så jeg ga det like godt opp. Men et øyeblikk etter kom det rennende en offiser som skulle se om alle var ute av lugarene. Han ga meg en overhaling, hva han sa verken forstod jeg eller brydde meg om, men jeg forstod i hvert fall poenget. Jeg tok den sovende gutten i armene og slengte livbelte over skulderen og gikk ovenpå der jeg trodde de andre var. For jeg hadde lest i lugaren hvilken livbåt vi tilhørte. Men der var det tomt for folk. Jeg kunne bare ikke begripe hvor de var blitt av. Jeg gikk rundt og kikket og plutselig får jeg se en stor destroyer rett forut, de signaliserte fort vekk til vår båt. Jeg var mer interessert enn redd, for jeg tenkte  alltid, skal vi reddes, så skal vi reddes for jeg forsto straks at dette med livbåtøvelse bare var et påskudd for å få folk opp uten å skremme dem. Det hele forekom meg så uvirkelig, det var likesom det ikke vedkom kom oss i det hele tatt, men at jeg satt å så på et kinostykke. Det er nå 25 år siden og jeg føler fremdeles at alt dette som hittil har hendt og som vilde hende senere de følgende seks år bare var noe som vi halvveis var med på. Vi var svimeslått og hadde mistet den normale tankeevnen etter alt hektiske på turen. Denne signaliseringen holdt på et par timers tid, så hørte jeg det ble slått full fart i maskinen og båten durte videre. Senere hørte jeg at det var passasjerlisten de ville ha, og vi hadde ikke de ettersøkte personene som de var på jakt etter. Nå var det fredelig resten av dagen og neste dag, den 21 mars kom vi til Port Said. Og dette var vårt første møte med den nære orient. Vi ble ført direkte opp på tollstasjonen og der ble det undersøkelse igjen. Det var fremdeles mange passasjerer som skulle undersøkes. Jeg stod lenge og hang ved skranken og flyttet meg etter hvert så snart en ble ferdig. Thor begynte og skrike, og Lill sa, gå bort og sett deg så skal jeg overta bagasjen din, og det var jeg glad for. Det varte og det rakk før de ble ferdige og der kommer Lill settende å jeg så straks at det var noe i veien. Nå blir vi satt i kasjotten på grunn av de forbaskede bleiene til Thor. Jeg har forklart dem så godt jeg kan, men de forstår ingenting. Jeg skal få dem til å forstå sa jeg, så bare ta det rolig. Nå var det slutt på bleiene til Thor i torgvesken, så dette kom som ønsket. Lill kom nølene etter meg å lurte på hva jeg hadde i sinne og forsvare meg med. Det hadde samlet seg en hel stab av tollere og politifolk som skulle følge med i dette. Jeg ålet meg frem til skranken med Thor i armene. Der viftet de med en portemoné med 8 nøkler i som de hadde funnet i kofferten min, det var de to nøklene som hørte til de koffertene som jeg hadde sendt hjem fra Oslo. Jeg tok portemoneen i hånden, kikket meg litt rundt og fikk straks øye på en papirkurv, tok sikte på den og kastet portemoneen oppi. Og så var det bleiene, de kikket mellom hvert lag, de trodde visst det var hemmelige papirer. Jeg tok Thor og la ham på skranken å begynte å kle av ham og jeg så hvordan både Lill og moren begynte å ane min hensikt, og de stod der og vred på seg og var redd for følgende. Men jeg fortsatte rolig og kle av ham, tok en av bleiene og tørket ham med, etterpå tok jeg et par til og kledde ham med dem, satte sikkerhetsnåler i og kastet de våte bleiene i papirkurven. Jeg så hvordan både den ene og den andre kontrolløren trakk seg tilbake. Og når jeg var ferdig stod de der bukkene og skrapene og hjalp oss både med bagasje og bærer til det bestilte hotellet. At du våget dette , sa Lill. Jeg hadde absolutt ikke noe annet og gjøre sa jeg. Etter at vi hadde ordnet oss litt på hotellet, dro vi ut i byen for å få rede på «Haraldsvang». Vi fant meglerkontoret som kunne fortelle at båten hadde vært der dagen før, men var nå på vei til Haifa, den ville være tilbake om 2-3-dager. Vi hadde ikke mer å gjøre enn å ta det med ro. Vi hørte at det bodde et helt skipsmannskap på samme hotellet, de hadde bodd der i 8 uker, ikke fikk de reise hjem til Norge å ikke kunne de få ta seg hyre, hvordan det gikk med dem, hørte jeg aldri.

Fru Kvamsøy har bekreftet til sin mann, turen og reisefølge sitt til Port Said. Så kaptein Kvamsøy har underrettet kaptein Jensen hvor familien hans befant seg. “Haraldsvang” tok en snartur til Haifa. Damene, gutten og maskinisten kom til Port Said den 21. mars.

I den såkalte nye delen av Port Said var det svært rent og pent med store flotte bygninger og ingen turist kan være bekjent av å ha vært i Port Said uten å ha kjøpt en eller annen ting Simone Artz. Det er den flotteste engelske forretningen i det nære Østen. Vi kjøpte hver vårt par sko, blå med hvite striper og åpen for tærne og det synes vi var svært rart for slike hadde vi ikke sett før.

Fru Kvamsø ville jeg skulle kjøpe barnevogn, men det tillot ikke mine finanser og det sa jeg til henne. Ja bare vent til han Halvdan kommer i morgen så skal det bli barnevogn, og han Øistein skal få punge ut når vi treffer ham. Så ble det med det.

Lill traff en norsk som inviterte henne på fest om kvelden til Suez. Vi hadde lagt oss om kvelden og jeg forstod at Thor var blitt syk. Jeg sprang ned i første hvor jeg hadde sett et kontor, men der var ingen. Nå jeg kom opp igjen stod fru Kvamsø med Thor i armene, jeg måtte inntil deg, jeg forstod at engelen vår er syk. Uten å si et ord sprang jeg ned igjen for om muligens å finne noen på kontoret, men da jeg kom halvveis ned kom maskinisten som hadde vært på byen inn dørene. Jeg la frem saken for han og han lovet å skaffe doktor om han skulle tråle hele byen, og ganske riktig. Etter en snau halvtime stod både han og en doktor i døren oppe hos meg. Det var en greker og hva han sa forstod jeg ikke et kvekk av, men at det var noe alvorlig forstod jeg av uttrykket hans. Han beordret medisiner som maskinisten hentet om natten. Men Thor lå i en døs så jeg vet ikke om han fikk brukt medisinene i det hele tatt. Jeg sa til Fru Kvamsø at hun kunne gå og legge  seg, så skulle jeg selv vake.
Dette var den 25. mars og neste dag ville kaptein Kvamsø komme til Port Said. Så jeg vandret mellom sengen og vinduet hele natten. Hele havnen var synlig, båter kom og båter gikk, men der var ingen som kunne være «Haraldsvang». Klokken kunne vel være syv om morgenen da ser jeg at hele byen har fått flaggene på halv stang. Jeg trodde jeg hadde fått hallusinasjoner og at jeg så Thor bli kjørt bort. Jeg måtte vekke fru Kvamsø og spørre henne om hun kunne se alle flaggene som hang på halv stang, ja da sa hun. Folkene her ute er svært nøyaktige med flaggingen, det er langfredag i dag, sa hun. Og ingen var mer enig enn meg med at det var langfredag. Klokken 10. kom kaptein Kvamsø. Han kom også inn og hilste på meg og så på Thor, men sa ingenting. Bare gikk igjen, og straks etter kom han tilbake med doktoren, og både de, fru Kvamsø og Lill stod å så på Thor og meg. Og jeg ble redd nå jeg så på de alvorlige ansiktene, jeg kunne lese både medfølelse og forlegenhet hos dem. Nå har de dårlige nyheter om Øistein tenkte jeg. De stod så lenge tause at jeg greide det ikke lenger og være i uvisshet, og sa: Kom hit med sannheten, den er bedre enn uvissheten, hva er det som er galt? Så begynte kaptein Kvamsø med at Thor var for dårlig til å flyttes og han hadde ordnet med doktoren så han skulle ta vare på oss til det ble anledning å komme videre med en eller annen norsk båt.

Jeg ble både redd og glad, glad for at det ikke var dårlige nyheter om Øistein. Vi var nå begynt å forstå at det var alvorlige tilstander både til vanns og til lands. Men jeg var redd for hvordan det skulle gå med Thor Jeg måtte sette meg på sengekanten, benene ville svikte meg, jeg greide ikke miste Thor. Så jeg gjorde meg sterk og sa, hvis Thor skal dø , så kan det være det samme om han blir begravet her eller i sjøen, så jeg tar ansvaret helt alene på meg. Så kjære deg ta oss med. Han var ikke villig, men så sa jeg, hva tror du Øistein vil si om du svikter oss nå? Og da greide ikke han mere. Det var nå hensikten min også. Båten skulle gå i løpet av dagen og det ble bare til å gjøre seg klar og gå ombord: Det var nå slutt på medisinene til Thor og kaptein Kvamsø gikk på apoteket og kjøpte kalktabletter, det så ut som sjokolade plater og smakte sikkert godt for Thor spiste  dem villig hver gang.  Fru Kvamsø gikk og kjøpte barnevogn så ble det atter engang å gå på passkontoret og stemple passene. Tollerene var de samme som jeg tidligere hadde hatt opptreden for. Å nå de så Thor og meg dro de bare på fliren og stemplet straks passet .

Motiv fra Thors “Krigsduk”. Inga broderte fødselsdager og julefeiringer t.o.m. 1946.
S/S “Haraldsvang”

En motorbåt tok oss ut til «Haraldsvang» Som lå ute på reden. Der fikk Thor og jeg sykelugaren.

Det var stor forskrekkelse blant de norske offiserene over at vi hadde tatt denne turen. Jeg holdt meg helst i lugaren med Thor, var redd for å gå fra ham. Neste dag 27. mars var det Thors et årsdag. Fru Kvamsø kom inn med en fin bamse som hun hadde kjøpt i Port  Said. Vi hang den i taket, men Thor enset den ikke. Dagene snek seg av sted. Kvamsø var inne flere ganger i døgnet og tok pulsen hans. Ikke sa han noe nå han kom, og ikke sa han noe når han gikk. Jeg bare studerte ansiktet hans, men det var alltid like alvorlig. Endelig en morgen, jeg tror det var den 2. april, så jeg Kvamsø smile og så sa han: Jeg tror han kommer seg. Så snart han var ute av døren kom tårene, jeg gråt av glede. Tenk at jeg kunne gråte. Jeg trodde jeg var blitt så «forsteina» at jeg hadde ikke flere tårer. Men nå ble jeg syk, så syk at jeg var borte i flere dager. Og familien Kvamsø måtte ta seg av både Thor og meg. Den 8. april var jeg blitt så bra at jeg kunne komme meg opp på dekk og sole meg sammen med de andre. Da kommer kapteinen ut og sier at nå er Norge kommet i krig, tyskerne har kommet seg inn i landet. Nei slike skipperskrøner må du ikke komme med sa vi, men han var samtidig så alvorlig at vi visste ikke hva vi skulle tro. Ja, ja neste sending kommer om en time så kom inn og hør selv. Vi passet tiden og da lurte vi oss bort til ventilen til kontoret og lyttet derifra. Jo det var nok riktig som han sa. Vi smøg oss inn på kontoret en etter en å satte oss på benken for å høre videre. Ikke en av oss sa et ord, vi var målløse, vi tenkte på våre kjære hjemme og håpet det ville bli fred igjen i løpet av dager eller måneder., du så «blåøyde» vi var. Det var fint vær hver dag, vi så Pyramidene og Oasene og Suez passerte vi  allerede første dagen vi var ombord, og  Røde havet også. Den 12. april anløp vi Sabang hvor det kom ombord engelsk prisemannskap.



Magnhild og Halfdan Kvamsøy
S/S “Unita” foto: Våre gamle skip.
Maskinsjefen Ivar Vikøren og 1. styrmann Rogde

Den 13. april anløp vi Penang for nye ordre i anledning av krigen hjemme. og skifter ut til nytt prisemannskap. Nå hadde kapteinen ingenting å si.

Det var prisemannskapet som bestemte. Den 21. april kom vi til Singapore hvor også «Unita» lå. Der lå mange norske båter oppbrakt, de fikk ikke lov til å gå ut i sjøen igjen før det ble klart hvilken stilling Norge tok til krigen., derav var det 8 Haugesundsskip og like mange kapteiner som gikk hver dag til sine meglere og spurte etter ordre.

Nå ble det stor glede da Øistein kom ombord til oss ute på reden: Han hadde holdt seg underrettet på den måten at han hadde fått alle telegrammer i retur med en eller annen påtegning, og da var det kode god nok for han.

Han var svært forskrekket over at vi virkelig hadde tatt turen i denne urolige tiden. Og her kommer dere helseløse og uten klær, men jeg skal snart få skikk på dere.  Han tok hele selskapet over til «Unita» og der ble det velkomstfest og jeg var i den syvende himmel. Det var deilig å slippe å tenke og handle på egen hånd. Jeg måtte ta meg både en og to ganger i armen for å føle at det virkelig var sant at jeg nå hadde møtt Øistein og at alt nå ville være såre godt. Men så vel var det ikke, bekymringene kom allerede neste dag. Som jeg skrev hentet Øistein oss ute på reden. Det var søndag og vi hadde ikke vært i land i Singapore og ingen kontorer var åpne. Heller ikke foretninger der vi kunne få kjøpt litt klær. Jeg gikk fremdeles i min modell som jeg sa til Kvamsø`s at jeg hadde kjøpt i den fine foretningen i Port Said. Det var nærmere en lysblå silkeunderkjole i prinsesse fasong som jeg hadde satt på riktige puffarmer og ditto krage av et gammelt moskitonett som jeg fikk av kaptein Kvamsø. Det var et kassert nett som boyen hadde fått til pussefiller. Vi hadde oss mang en god latter av den ombord i «Haraldsvang».

Det var et vellykket festmåltid kinaboyen hadde fått istand med allskens retter som var helt nytt for oss. Men maten smakte ikke så godt som den burde ha gjort, for hver matbit vi tok syntes jeg at jeg så Jens og de andre hjemme, sultne og forskremte, og jeg måtte tvinge maten i meg og være i godt humør for at de andre ikke skulle merke noe.

 Alle tenkte på det samme, men det var ingen som nevnte noe. Det var et mareritt som vi gikk og ventet på at vi skulle våkne opp ifra, og finne ut at alt bare vare en vond drøm. En drøm ja, en maredrøm som varte lenger enn vi i de villeste fantasier kunne tenke oss.

Jeg kom til å tenke på den siste  dagen jeg var hjemme, da var det en på foretningen som spurte meg: Hvor lenge skal du være borte da? Ti år svarte jeg uten å tenke meg om . Det var så mange som hadde spurt meg at det holdt på å gå meg på nervene, helst skulle ingen vite at jeg skulle reise. Min avreise hadde jeg lovet å holde hemmelig, og her inne på landet var det vel ikke et menneske som ikke visste at jeg skulle reise. Sett at krigen varte i ti år, nei og nei at jeg hadde svart så tvert den gangen. Jeg husker forresten ikke hvem det var som fikk dette flåsete svaret.

Thor holdt seg til å begynne med hos onkel «Kvamsø», men han ble snart fortrolig med faren, og der var en stas uten like. Når Kvamsø`s» gikk med motorbåten over til «Haraldsvang» om kvelden. Stod vi ved rekken og vinket farvel til dem. Da var det Øistein som holdt Thor i armene. Det var ganske rart å skille lag med dem, vi var liksom blitt sveiset sammen til en familie under alle disse skiftende hendelsene på hele den lange slitsomme turen ut, og nå sist ombord i «Harladsvang» hvor alle var så villige til å gi oss en hjelpene hånd, jeg behøvde ikke be dem om det engang. Vi avtalte å møtes neste dag i Singapore.

Kinaboyen var svært begeistret for Thor og mente at han skulle passe på ham da vi skulle i land neste dag. Når en kineser har godhet for sin herre er det ikke grenser for hva han vil og kan gjøre for ham. Allerede første kveld ble Thor badet og stelt av boyen og jeg vet ikke hvem som skinte mest som en sol, Thor eller han. Vi ba da styrmannen holde et øye med Thor mens vi var i land, men det hadde vært unødvendig. Styrmannen hadde kikket inn i lugaren en gang til boyen og forstod da at han holdt på å lære ham kinesisk. Og det viste seg snart at boyen hadde hatt en lærevillig elev. Øistein og jeg gikk i land. Øistein ville ha meg påmønstret på «Unita», men det ville ikke den engelske konsulen. Hvordan er hun kommet ombord der. Hun er jo ikke avskrevet passasjerlisten fra «Haraldsvang». Ingen kvinner ut i krig, hadde jeg ikke hørt det der før tro. Ingen hadde lov til å gå fra den ene båten til den andre ute på reden. Det var det vi hadde gjort. Så i første rekke måtte vi få fatt på kaptein Kvamsø og få han til å skrive oss ut av passasjerlisten. Det var snart ordnet, men enda var ikke konsulen villig til å mønstre oss på «Unita» med det første. Ingen kvinner ut i krig, å så hadde jeg ikke vielsesattest. Hvem som helst kunne jo komme å si at det var deres kone de ville ha med seg ombord og så var det kanskje et helt fremmed menneske og spion att på til . Jeg har mange ganger senere angret på at jeg ikke var mer påstående overfor Provst Kornelius i Haugesund. Det var han som viet Øistein og meg i januar 1929. Jeg var opp til ham på kontoret et par dager før jeg skulle reise og ba om en vielses attest, og nå

han spurte hvorfor svarte jeg unnvikene og mumlet bare om en liten reise. Nei du behøver ikke noen attest for det å så ga jeg meg med det og gikk uten attest. Men Øistein fikk nå forklart den engelske konsul hvordan det lå an, så vi kom da med midlertidig. Vi hadde nå vært på restaurant sammen med Kvamsø`s  og i mellomtiden var Lill og jeg nede i første etasje og kjøpte litt utstyr, så vi kunne være litt mer representative, og det var herlig å få på seg lette sommerklær. Etterpå tok vi en tur til skipshandleren.

Vi hadde et stille håp om at det muligens kunne være brev til oss hjemmefra. Det var det ikke, som også var naturlig. Da det var meningen at jeg skulle reist direkte til Hong Kong. Krigen hadde satt opp ned både på båter og frakter. Det var et rent tilfelle at vi traff Øistein i Singapore.

Men spør om vi traff kjente hos skipshandleren: Alle 8 haugesunds kapteinene møttes hver dag, jeg kjente alle og alle var ivrige etter å høre nyheter hjemmefra. I alt lå det 20 norske båter og alle ventet på å få komme i fart igjen. Den 20. april ble det klart hvilken stilling Norge tok til krigen og da fikk båtene gå ut etter hvert som fraktene ble i orden.På kontoret traff vi blant andre kaptein Vasdal fra «Sandviken» av Bergen. Øistein presenterte ham for Lill, og jeg skal hilse å si at det ble kjærlighet ved første øyekast. Det så vi straks, Øistein blunket til ham og sa , du må huske på meg med provisjonen.De forsvant rett og slett for øynene på oss, og kom ikke tilbake før utpå ettermiddagen. Vi sa nå farvel til Kvamsøs. Øistein hadde ordnet med en norsk skipperfrue i Hong Kong at hun skulle ta vare på oss hvis vi kom dertil før ham. Men nå var vi glade for at vi hadde funnet hverandre allerede her. Både Øistein og jeg angret  mange ganger på at vi ikke tok Jens med oss også. Dagen etter gikk vi til Calcutta, og det var herlig å kunne bevege seg fritt ombord. Thor tok vi med oss på brua eller ned på båtdekket når vi skulle spise. Det var svært varmt og det så ut til at Thor var helt frisk. Men det var ikke tegn til at han kunne sette ben under seg, men han var alles kjæledegge, både til de hvite offiserene og kinaboyene. Alle kappet om og være snill med ham.

 Tredje styrmann Haug fra Tønsberg, populært kalt «Stubben» kom opp med et dikt som han hadde skrevet etter en episode når «Unita» kom inn til Singapore gikk hun rett over minebeltet, og det ble skutt ut varselskudd fra festningen. Minebeltet var ikke blitt opplyst så det var et hell at det gikk godt likevel. Her er diktet:

«Unita»
Jeg kjenner en skjønn senorita,
og hennes navn er «Unita»,
hun er ikke ung, men gammel og tung.
og slita det er Unita må vite.

Refreng: Og derfor er vår «Unita o.s.v.

Allikevel er vår Unita
vår deilige bra senorita
Og selv om det er litt rust her og der,
Unita er vår favorita.

Refreng: Og derfor er vår «Unita» o.s.v.

I Singapore er tjukt utav miner
og kuler om ørene hviner.
Men Unita er grei- hu legger ivei,
så stempel og veivklyssa kviner.

Refreng Og derfor så er vår Unita o.s.v.


Om vi kom en tur til Europa
kom tyskeren til å stå der å kopa,
For kuler og krutt- vi tok som salutt
for minene flott bort vi sopa.

Refreng: Og derfor er vår Unita o.s.v.

Til Norge vi stevner en sommer
og hører hvor enn vi kommer.
Unita vår venn, velkommen igjen.
Vi hilset blir med flagg og blommer.

«Stubben» Kjell Haug 3. styrmann

I dag kom den indiske båsen opp med et nydelig sølv «toalett-sett» til meg. Jeg spurte Øistein hva det skulle bety. Det er vel helst en takk til meg fordi jeg tok ham med opp til doktor sist vi var i Rangoon. Han hadde vært syk i lengre tid og hadde vært hos doktor i hver eneste havn. Så kom han til meg og sa at nå måtte han mønstre av for han skulle hjem for å dø. Da tok jeg ham med opp til en engelsk doktor som forstod hva som feilte ham etter de forklaringer han fikk fra Øistein. Han fikk medisiner og beskjed om å følge oppskriften nøye. Neste morgen hadde han kommet opp til Øistein på broen med en mark i et tau. Marken var på tykkelse som en blyant, og dobbel så lang som en blyant. Han hadde etter dette ikke smerter og begynte å legge på seg og arbeidet med liv og lyst. Så nå ble takk og takknemlighet ført over på Thor og meg. Hver gang vi passerte båsen slapp han det han hadde i hendene og stod straks i stram honnør. Jeg syntes det ble for meget iblant med all denne oppmerksomheten. Er vi høflige og bestemte blir vi også respektert.

Nå begynte en ny uventet fremmed tilværelse for oss. Vi hadde det godt på alle måter, vi kunne bevege oss fritt ombord uten at noen tok plassen vår når vi forlot den, masse god mat, godt stell, og en oppvarting som Aladdin ville misunt oss, sol og sommer, og solbad. Offiserene kappet om å hale opp saltvann i bøttevis og badet Thor mange ganger om dagen. Og Thor frydet seg. Han måtte alltid ha en ekstra bøtte saltvann til slutt og den slo de over hodet så det sprutet over alt. Så skulle han ikke nå bli sterk i benene ville han aldri bli det. Alt var så godt som det kunne bli, bare ikke krigen hadde lagt på oss som en Damokles sverd.

Når kommer turen til «Unita» tro? Det er best ikke å ta sorgene på forskudd, kan hende de aldri kommer er det et gammelt ordtak som sier.

Det var så sårt å snakke om dem hjemme at enhver unngikk det emne. Desto mer tenkte hver især på det. Vi hørte i radio hver dag fra London, men utsiktene var ikke lyse, nei. Øistein hadde installert seg på båtdekket for å være nærmere broen i tilfelle det skulle bli nødvendig å komme opp i en fart. Thor og jeg hadde derfor lugaren helt for oss selv. Livbeltet hadde jeg liggende ved siden av meg i køya, og moskitonettet godt festet, men ikke godt nok fant jeg ut siden: Jeg ble flere ganger hardt angrepet av malaria, et eneste bitt fra malariamyggen er nok til å skape sykdommen.
Vi ankom Calcutta den 28 april, en riktig varm dag, selv for Calcutta og være. Her skulle «Unita» laste kull for Hong Kong og vi bodde i land under lastingen hos en engelsk los Widdon. De hadde en gutt på Thors alder, og det var kjekt å se så godt de kom ut av det med hverandre, og deres svarte barnepike Nanny. Her kom doktoren for å få oss vaksinert mot kopper. Thor bare så på doktoren og smilte mens han stakk nålen i armen, men jeg besvimte. De ertet meg for det lenge etterpå. Men det var nå helst varmen som tok på meg, Og så var det radioen da. Fru Widdon var fra Liverpool og hun satt kronisk ved radioen og lyttet, det var fryktelig å høre på. En engelsk krigs korspondent sendte direkte fra frontlinjen og vi hørte når de bombet, og kanontordenen, og når de stakkars soldatene skrek hjerteskjærende når de ble truffet. Fruen hadde selv en bror ved fronten.
Den tredje mai gikk vi fra Calcutta tilbake til Singapore, fremdeles er her trykkende varme. Vi ankom Singapore den 12. for ordre og gikk straks videre til Hong Kong.
Vi er alle friske og Thor stortrives, snart er han i byssa, snart i messa, snart på brua, snart tar de ham i en sekk på ryggen så han får være med ned i rommet, da snur jeg meg vekk, jeg orker ikke se på om de skulle slippe tak i sekken. Han kan ikke gå, men han blir både hentet og bragt med tilbake. Han er som en maskot ombord og jeg synes ikke jeg kan nekte dem den fornøyelsen å få være sammen med ham i fritiden sin. De fleste offiserene er gifte og har selv smårollinger hjemme og jeg tror det er dem de tenker på når de leker med Thor. Thor får alt av omsorg og kjærtegn som var tilegnet deres egne. Kanskje renner det en tåre iblant også, men den blir feiet vekk,

En sjømann er myk, men spør om han vil vise sine følelser?

Den første 17. mai i vår utlendighet blir feiret ombord i sjøen i all beskjedenhet pr. radio. Vi hørte norsk gudstjeneste fra Sjømannskirken i London, og vi 8 norske var med og sang: «Vår Gud han er så fast en borg». Den 18. mai, fremdeles fint vær, vi nærmer oss Hong Kong, den 19. kom vi dertil, var en tur i land. Den første som møtte oss var sjømannsprest Nielsen som ba oss til kirken tirsdag 21. mai. Nå vi kom ombord igjen stod det en veldig stor kurv med nelliker fra presten. Bundet til kurven hang det en billett som kanskje jeg syntes var like god som blomstene. Den 20. var vi i land og hilste på masse kjenninger av Øistein, og dagen derpå igjen, den 21. gikk vi alle til kirken. Jeg var ikke akkurat så høy i hatten for Øistein hadde skremt meg med at alle damer måtte holde tale første gang de kom til kirken. Da jeg heller ikke hadde lyst til å skuffe dem med å lure meg unna hadde jeg tenkt å si noen ord, men nå det kom til stykket hadde jeg ikke mot til å holde noen tale. Istedenfor holdt jeg en annen slags tale. Jeg leste høyt for maten både før og etter, og fordi jeg var så flink fikk jeg som belønning en flott teskje med utskåret Hong Kong i skaftet og brev festet ved.
Den 22. mai gikk vi fra Hong Kong til Saigon. Nå er regntiden begynt her og vi hadde ofte og kraftfulle regnskyll. Den 26. er vi fremme. Jeg var med Wistein en tur i land mens boyen passet Thor.

I land møtte vi vår gode venner fra Hong Kong, vår gode venn kaptein Johan Dale fra «Nortun». Lite ante vi den gang at vi ville ofte komme til å treffe ham, og få felles interesser. Blant annet ble Øistein og han enige om at Thor og hans datter skulle gifte seg om 20 år (Kinesisk maner). Ja, langt dit sa kjerringa, hun så seg tilbake. Som sagt, der skulle de for dette oppsettes et dokument som skulle vise hva partene hadde å rette seg etter. Men ettersom deres opphav ikke er blitt enige om medgift og motgift ble ikke kontrakten undertegnet denne gangen. «Nortun» og «Unita» lå sidelangs og i dag 28. mai henter kaptein Dale oss i motorbåten sin. Han ville ha oss med på tur. Thor måtte også være med i dag, og kaptein Dale bærer ham rundt i restauranten som vi kom til, og presenterer ham for alle våre kjenninger som sin svigersønn. Her er mange norske hvor enn vi kommer. Dale sier han er ekspert på barnestell, men jeg vil helst stelle Thor selv.
Saigon er fransk Indokina og det snakkes helst fransk i forretningene, men det er ikke råd å kjøpe noe for alt er skamdyrt, det eneste som er billig er kofferter, garderobekofferter her, er ikke dyrere her enn en torgveske hjemme, men det hadde vi ikke bruk for så det lot vi være. Om kvelden satte de oss tilbake i motorbåten og vi synes vi hadde hatt en deilig dag.

Den 29. mai, nå er kaptein Dale her igjen, han er den siste vi ser om kvelden og den første vi ser om morgenen. I dag vil han låne bukser av Øistein, han skylder han venter på skredderen. «I parentes bemerkes, her er så varmt, og vi blir snart skitne så vi må skifte to ganger til dagen». Jo det var en «karikatur» å se kaptein Dale i Øisteins klær. Nå er Øistein helst kort og tykk, mens kaptein Dale derimot er lang og tynn og buksene var hvite å tynne, helst gjennomsiktige. Og i det korteste laget. Dertil kom at Dales underbukser var hvite med lilla striper og disse viste godt gjennom. Men vi trasket da i vei til møteplassen vår for de norske, en fin restaurant ute på en odde i dette kostyme. Vi hadde en hyggelig dag med mange kjenninger, alle hadde de litt å berette hjemmefra og vi regnet alle med at krigen ikke ville vare lenge. På hjemturen tok vi våre vanlige «Rickshaw» og da vi kjørte opp en tung bakke gjør Dale plutselig «holdt», han er da en gentleman som går ut av i denne tunge bakken, tenkte jeg. Kuliene slet så godt de kunne. Men stor ble min forskrekkelse da jeg ser han jager vekk Øisteins rickshaw-man og selv overtar jobben. Han pustet som en hval opp bakken og jeg som kom etter i en annen rickshaw satt og lo så folk snudde seg og lo de med. Nå vi kom ombord minnet jeg Dale på kontrakten, jeg likte å få den i orden før vi reiste hver vår vei. Men, nei takk, den ble ikke ordnet denne gang heller. Kapteinen satt bare å snakket om den kjekke kona og de to kjekke døtrene som han hadde hjemme. «Det ville flere år senere vise seg at kaptein Dale oppnådde aldri den gleden å se sine kjære igjen, han ble torpedert».





Vår andre maskinist Hans Dønnestad fra Tromøya mønstret av fordi han skulle overta chief-jobben på en av de andre Wrangells båtene som gikk her på Kina. Det var en stille og kjekk kar, et mønster på en sjømann. Før han gikk i land kom han opp til oss med denne hilsen:

Avskjedshilsen til kaptein, maskinister og styrmenn ombord i S.S. «Unita» den 3.7. 1940

Avskjed til lands er et velkjent ord,
men bedre blant sjøfolk til sjøs,
som ofte må reise rundt hele vår jord
fra syd hvor han svettet til nord hvor han frøs.

Farvel må man si så mang en engang,
først hjemme til kjent og til kjær.
Men ombord i en båt blir det gang på gang
for stedse ei nogen er der.

Venner man får som man aldri kan glemme,
som man blir sammen med år etter år.
Når man så atter engang går der hjemme,
lever på minner som ute man får.

Synder det gjør vi nok alle så ofte,
men for synd der tilgivelse er.
Gud evig holder det som han utlovte.
Frelse fra synd til enhver som han ber.

Ingen som lever er fri for kritikk,
enten i gjerning i ord eller liv.
Hvis man råd heller fikk,
da ofte ble hindret kiv..

Mange gjør sine egne feil små
og andre så store de kan,
Men det er det  ingen som står seg på
hverken på sjø eller land.

Unnskyld og tal vel om hverandre her.
på denne vår syndige jord.
Skjønt vanskelig nok det ofte er
går det an kanskje uten ord.

Til avskjed jeg ønsker å si noen ord,
ei mange, men nok, det er visst.
Lykkelig blir den som på Jesus tror,
på jord og i himmelen hist.

Farvel da kaptein og maskinmester med.
For samvær og forhold ha takk.
Og tredje maskinist og styrmenn med,
på broen, på topp, og på bakk.

Fra dette livet man også engang,
må avskjed for stedse ha.
Men det er sant at vi alle kan,
til himmelen reise her fra.

Hans Dønnestad

Riverside Drive 14.9. 1940

Hr. Captein Ø. Jensen
S.S. «Unita»

Kjære Jensen!

Nu vil jeg igjen sende et flyvebrev. Håper dere alle om bord har det bare godt! Jeg reiser fra den ene til den andre av min familie, og har det bare godt. Må jeg i dette brev be Dem sende meg en check til billetter. Jeg har nu vært og fått Engelsk og Japansk visum. Så det er bare billetter igjen. Den koster rundt 300$ U.S. Jeg ville være glad om du sendte meg 350$ U.S. Så skal jeg få kvitteringer for alt, og det som blir igjen, skal de da få når jeg kommer ut. Ja, så har jeg bare en mnd. igjen å være her. Jeg vil da si på gjensyn i november måned. Hils til de andre om bord, og vær De og Deres frue, og lille Thor hilset fra

Hans Dommestad
c/o Louis E. Hanson Esq
173. Riverside Drive Apt 12
1 New York City USA

Hawthorne 30.11. 1940

Kaptein Øistein Jensen

S/S Unita

Kjære Jensen!
Sender herved min takk for pengene til reisen og det de har gjort for meg. Jeg sendte telegram, da jeg antar at brevet snart er fremme som jeg skrev og intet hadde hørt fra dem.
Jeg har det bare godt, og håper dere alle om bord har det samme. Det er så nærmed julen og jeg har tillatelse til å stoppe så jeg blir sammen med mor og søskende. Det er jo ikke alltid man har slik en anledning, så kommer jeg ut i januar. Jeg har sendt telegram til (Chelfield) at hvis han kan komme denne vei så kan vi reise herfra og ut sammen. Jeg har intet svar fått så jeg vet ikke hvordan det går. Men kanskje han kan reise over Portugal eller Finland. Så hvis han kommer så blir han med meg. Men i denne krigstid er jo alt ute av lag. Det er meget trouble for tyskerne overalt. Og jeg har godt håp om at Engelskmennene vil vinne, og at Norge vil bli fritt igjen.
Ja så vil jeg si på gjensyn igjen. Håper dere får dette til jul og vil derfor ønske dere alle en gledelig jul og et riktig godt nytt år.
Jeg har en nydelig ferie, og det kunne ha vært godt og hatt nok penger til å feriere og gjøre det man hadde lyst til hele sitt liv. Men kommer tilbake til maskin og wincher for noen år . Hils Wikøren og si jeg gleder meg til å jobbe sammen med ham igjen. Godt og være om bord i «Unita» med dere som før. Da går tiden fort og man kan være i godt humør og livet blir som det skal være. Så vil jeg igjen slutte med hilsen til dere alle og julehilsen også til Pastor Nielsen!  Og velsignet Godt Nytt år.
Hallo Mrs. Jensen En god jul og et velsignet Nytt år ønskes deg og lille Thor!

Hilsen Hans Dønnestad
c/o Doris E. Hanson
173 Riverside Drive Apt. 12. D. New York City U.S.A.

Ja, neste dag var det påny ut i motorbåt og vi nøt turen og solskinnet.

I dag var kaptein Jørgensen fra Mandal med, likeså styrmann og maskinisten fra D/S Agnes. Styrmann Kristiansen og maskinist Tønnesen. Det ble sene kveld før vi kom ombord igjen for alle måtte snakke med alle, de var som unger når det gjaldt nyheter fra Norge, selv de minste smuler eller nyheter stimulerte dem til å leve og seile videre.

I dag 30. mai, kommer Dale ombord for å få oss over til sin båt på «salt kjøtt og erter». Ja det smakte riktig godt å få en riktig god norsk rett og det var en virkelig koselig dag ombord i «Nortun». Senere samme dag lettet begge båtene anker for å dra videre. 31. mai, nå passerer «Nortun» oss. Dale har en meget bedre og nyere båt enn vår gamle «Unita». «Nortun» skal til Suez via Singapore så det blir nok lenge før vi får se ham igjen. «Svigerpappa» reiste uten å gjøre kontrakten klar og det bare for den fille hestens skyld, Dale forlanger at Øistein skal skaffe en fin hest, ikke noen Islandshest som Øistein hadde foreslått.

Rislasten som vi fikk ombord i Saigon skal til Dairen, men først skal vi innom Hong Kong for bunkers.



Brever som dette var en del av dagens orden.

1. juni, været er fremdeles bra varmt, passerte nå nettopp Cap Varella. Vi lytter til radioen hver dag. Krig i Norge og krig i Frankrike. Tyskerne er over alt, måtte Hitler snart få nok.

11. juni, nå er vi i Dairen. Det var helst kjølig på denne turen. Nå er vi så langt nordover at med tog tar det bare 12 dager til Oslo via Sibirien.

Vi har vært i land og sett oss litt om. Her er alt svært kostbart etter våre penger å regne, det eneste som var billig var pelsverk, der kjøpte jeg en pelskåpe som ikke kostet mer enn en alminnelig kåpe hjemme. Dairen var russisk til 1905, men da tok Japan det, så her er både japansk og russisk befolkning.

I dag 14. juni tok vi en biltur ut til Port Arthur som ligger 45 km. utenfor byen. Vi så blant annet museet hvor der var oppbevart alle rester fra krigen i 1905 da Japan tok Dairen. Der var store og små kanoner, alt verktøy, til og med matrasjonene stod utstilt. Der var også flere modeller av festningsvollene som vi kjørte ut til å så. På hjemveien til båten så vi en riktig norsk hare hoppet fremfor bilen.

16. juni, jeg var en tur i land med Stella, hunden vår, men stakkars den forsvant for meg på turen, jeg var et par turer oppover havnen for å se etter henne, men hun var og ble borte. Om bord sier dem at hun har nok blitt en lekkerbisken for de, stakkars forsultne Japaneserne.

Kaptein Øistein Jensen med en av valpene sine.

17. juni Gikk fra Dairen i dag middag.

18. juni I dag har vi gebursdag, kapteinen har gebursdag. 19. juni kom til Taku Bar, gikk videre allerede dagen etter til Hong Kong, hvortil vi kom 26. juni. Til middags passerte vi en forlatt brennende junk 1/4 nr. T 4554 H. Vi antok at det måtte være en junk som Japaneserne hadde skutt i senk. Trist å tenke på da at det på disse junkene bor hele familier, de har ikke noe annet hjem og det kan ofte være en 20 til 25 personer ombord med smått og stort. Nå er vi i Hong Kong igjen. 26. juni, vi var nettopp borte på Kowloon og kjøpte en flott kamferkiste, så i dag den 27. har vi hatt kiste-fornøyelse og pakket ned det tøyet som vi ikke skal bruke foreløpig.

Det ble kjøpt skatoll (skrivepult) samtidig med kisten.

Nå er både Thors og min garderobe forøket adskillig. Thor har fått fin ny seng med høye sidestykker, så nå kan han ikke falle ut av sengen, i alle fall ikke så ofte som før. Nå skal vi en tur til Hongei, og da skuta ikke har last er det en del slingring. Det kom en del kjenninger ombord i går kveld så det ble sent før vi kom oss til køys. Og nå har vi fått ny beskjed, det ble ikke Hongei, men Kamphaport.

Kom dertil den 29. juni. Vi skal nå spise aften, og så ta en tur i land og se på stasen, og det er snart gjort ettersom jeg hører. Ja nå er turen gjort, vi hadde Thor med oss, der var en eneste gate og noen svartinger som satt utenfor det som de kaller husene sine. Det var helst noen skitne hytter syntes vi. Vi var ikke fullt så vitebegjærlig som stedets befolkning for vi hadde et helt tog etter oss, helst barn. De kom trillene som erter ut av en sekk. Vi fikk barne-vognfører og tolk som viste oss til stedets eneste restaurant, hvis man da har lov å kalde det slik. Det var som en gammel steinkjeller hjemme i Norge med et par skitne bord og ditto stoler som det var gått lus i, og de lusene presenterte seg for oss så vi vil huske dem en stund. Kamphaport er Fransk og befolkningen er Annamitter. Vi kom oss da ombord igjen i god behold.

30. juni, i dag er vi igjen på kafeen hvor vi håpet å treffe norske. Det samlet seg masse folk og de spurte hvor vi hadde kjøpt Thor og hvor meget vi hadde betalt for ham. Det var ingen som et øyeblikk tenkte at det var vår gutt, han var lys og vi er begge mørke. De trodde vi hadde kjøpt han for moro. Øistein svarte så godt han kunne, og sa at gutten hadde vi kjøpt i Hong Kong og betalt 150 Hong Kong dollar for ham. De fant det rimelig for en slik fin gutt. Øistein bød seg til å sa de kunne få kjøpe han for samme pris. Men dessverre, de hadde ikke så mange penger sa dem.

Her ble vår familie forøket med en rødbrandet katt som vi kjøpte for en pjaster. Siden kom det snesevis av unger ombord som ville selge kattene sine for en pjaster. Vi kaller katten for «Brendy».

Fotografi av Thor med lange lokker, ikke et vanlig syn i Østen i de dager.


Jeg har sett mange slags landskaper, men aldri maken til dette, her ved innseilingen til Kamphaport. Vi fikk los utenfor Orange Island og han førte oss gjennom hundrevis med små øyer, bare store kampesteiner og det så hele tiden ut som om vi kjørte like på fjellveggen, men i siste liten svinget båten og så kjørte videre mellom disse holmer og skjær. Noen steiner var det liksom grotter inni, andre igjen var helt gjennomskåret så vi kunne se dagslyset gjennom. Alle øyene eller holmene bar navn etter utseende, for eksempel «Dragonen», som så ut som en mann til hest. Så dette stedet ville ikke være greit og innta for en fiendtlig nasjon. Daglig hører vi om krigen, nå er England redd for at Japan vil invadere Hong Kong og i den anledning er evakueringen derfra begynt. Undrer meg på hvor fru kaptein Salvesen og de to barna hennes tar veien. De har slik et flott hjem utenfor Hong Kong. Her er kvelende varmt om dagen og natten med.

Inga og en av valpene de fikk ombord.


1. juli, det er bra at vi skal gå i dag så får vi litt sjøbris, og denne gangen går turen til Shanghai. Det er en fornøyelse at det ikke ryker av disse eggene som vi fikk til bunkers her. Øistein har liten lyst til å ha oss ombord, men finner ut at det er ikke sikrere på landjorden heller, så foreløpig følger vi med skuta. Men Øistein sier han har 65 mann ombord som skal berges, og blir ikke hele mannskapet berget blir det fælt for ham. I natt blåste det fælt, og det var litt av et kunststykke og holde seg oppi køya. Passerer nå Huinanstredet, håper vi kommer inn mens det ennå er lyst.

4. juli, endelig ser det ut for at sjøen gir seg Det har nå vært idelig rulling i hele 2. døgn. Øistein mener det har vært en taifun i farvannet siden sjøen er så opprørt.

6. juli, Båten ruller kronisk som gikk den i en bølgedal, men vi føler oss lettet allikevel for vi går klar denne taifunen som hver dag varsles i radioen. Hvis den innhenter oss nå i dette farvannet har vi bare å gjøre opp vårt bestikk, sier Øistein. Da vi nå venter å være inne i Shanghai i morgen vil jeg skrive ferdig et brev til vår gode venn kaptein Dale, håper også på å få hilse på ham her.

7. juli, Måtte ankre her utenfor Woo Sun da det ikke var båtplass for oss i Shanghai før i morgen tidlig.  Det kan bli skader, da det kan ha sine ubehageligheter å ligge her i den Gule flod med lite vann og tyfondønninger.

Om kvelden samme dag, ja nå er det springflo og det blåser kraftig. Alle mann i arbeid med å berge inn ankerkjettingene før de ryker. Her er mørkt som i en sekk, men lommelykter og roperter sier hva den enkelte har å gjøre. Jeg ble kommandert til køys, men tok i stedet en tur bort i messen og lette i biblioteket etter en god bok, får jo allikevel ikke sove i dette været. Jo, dessverre, stormen var større enn arbeidskreftene ombord, nå røk ankeret og to favner kjetting. Nå blir det satt kurs ut over elven, båten går med sakte fart hele natten for de tør ikke risikere det eneste anker som er igjen. Bare båten klarer det, får det så være med ankeret, sier Øistein. 

8. juli, endelig er det lyst igjen, jeg kikker ut av ventilen og ser da at vi går oppover mot byen.

Rundt omkring oss passerer ferger og junker, alle har det travelt, rart å se som alt passeres og skiftes i en fart.

Thor krabber på dørken og sier «kaka» til alt og alle. By and by talking Cninese, sier boyen. Jo, hold deg til det pene språket sier jeg til boyen. Vi hadde tidligere hørt om smågutten til kapteinen på «Promise». Han var med foreldrene en tur i land i Hong Kong til skipshandleren og denne kunne oversette det språket gutten førte. Han hadde bannet så skipshandleren måtte holde seg for ørene. Disse kinesiske boyene har moro av å lære barna slik.

Nå er det kveld i Shanghai, det er en ganske nervepirrende by med trafikk og fart i alt, synes jeg. Det er en flott by, og reklamen lyser over de fleste bygningene på havnen, så det er en illusjon. Øistein har mange venner som drar oss med overalt. 9. juli, I går kveld var vi i selskap hos norsk los Johnsen litt utenfor byen. De hadde et riktig dukkehjem så pent og koselig var der. Dr. Sundsback var der også, og pastor Nielsen som er fru Johnsens onkel.

10. juli. Kveld. I dag var skipshandleren og hans kjæreste ombord til oss og det ble en koselig kveld. Dessverre møter vi ikke kaptein Dale denne gang. Vi skal gå herfra i dag.

13. juli, som passasjer fikk vi med oss til Woosun 3 loser og to prester til Hong Kong. Alt gikk bra når unntas litt sjøsyke for en av passasjerene tross at vi gikk fra Shanghai den 13.

I kveld er det siste kveld for passasjerene ombord før vi når Hong Kong og pastor Reichelt sier da at det er kapteinens aften. Både han og Nielsen holdt taler som minnet om oss vårt land og om den forfatning det nå var i. De uttalte ønske om at det måtte gå bra denne harde vinteren som var i vente. Til stede var også tredje styrmann Haug som sang Prinsesse Ragnhilds vals og «Unita».

Takkebrev fra en passasjer, detter er fra 1946.



17. juli, Nå er vi i Hong Kong igjen, passasjerene forlater oss med masse gode ønsker om snart å hilse på oss igjen. Vi går også en tur i land og strekker benene etter fire dagers tur i sjøen.

21. juli, I dag var vi på utflukt til Lido, en flott badestrand. Jeg prøvde også mine kunstner. Etter badingen spiste vi på restauranten og der var kaptein Kvamsø. Denne turen bor vi land på Kowloon hotell og vi bor vegg i vegg med Kvamsø`s. «Mannane» besøker hverandre i pyjamas og om morgenen nytes frokosten sammen.

22. juli, I dag stod turen til pastor Reichelt på «Bjerget». Med pastor Nielsen som fører dro vi av sted i bil. Der var frøken og fru Kvamsø, vår tredjestyrmann Haug, Øistein og meg. Det var en god og lang tur, stadig opp overkjøring og helt opp på toppen lå «Bjerget». Det var en samling huser og templer og en skole for studenter. Vi ble hjertelig mottatt og traktert. Etter dette viste pastoren oss rundt over alt, vi så skolen hvor det for tiden var 21 studenter. Flere av dem kunne snakke norsk, og spille på piano, og de var ellers meget flinke i sine studier. Der var en flott svømmepolo som vi måtte prøve. Tiden gikk så altfor fort synes vi og snart var vi på hjemtur igjen. Med et minne rikere.

23. juli, Kaptein Thunheim holdt i kveld «Dametalen» på sjømannskirken da Kvamsø hadde frabedt seg den æren. Det var en koselig kveld med masse kjente.

25. juli, pastor Nielsen sendte i dag ombord en stor kurv med roser og til Thor en «Mickey Mouse» på hjul.  Av Kvamsø`s fikk han en sykkel og den er han svært begeistret for. Enda er han for liten til å bruke den, men han prøver og strever i vei så godt han kan og kjører på alt og alle som måtte komme i hans vei rundt på dekket.

Trehjulsykkel med påmontert hestehodet. Thor hadde nok de fleste i sin hule hånd.


hotell overnattinger ble det flere av. Når det skulle røkes for kakkerlakker etc. måtte det gå en stund før mannskapet kunne gå ombord. Dessuten måtte Thor og Inga være på hotell i korte perioder om båten skulle til krigssoner.
Portrett av Thor. Malt på elfenben av Anne Taylor, rammen er skilpaddeskall.


Nå går turen til Rangoon via Singapore. Denne gang har vi en rar last, jernbaneskinner, kanoner, lastebiler, og drosjebiler.  Bare på dekk er det 14 biler som det ble liten plass til i rommet. Og så er han «Rasmus» så påpasselig og skylle dem flere ganger om dagen. Fremdeles er det godt og varmt og vi trives utmerket. Kom til Singapore 2. august, og den 3. var vi i land med agenten Nemaazie, og spiste en herlig lunsj på et av hans hoteller.  Foruten hotellene var han også eier av kinematografer.
Skal gå videre så snart vi har fått bunkers.

3. august, setter nå kurs for Rangoon, fint vær hele turen. Ankom 9. august. Det ser ut til å være en flott by, gullpagodene lyser lang vei. Ellers er det mange fine bygninger, med mange store engelske varehus. Det var virkelig en triumf å nå Rangoon, for alle våre kjenninger i Hong Kong spådde oss at Japaneserene ville ta oss før vi nådde frem. Her som ellers under land kommer det mange forskjellige slags folk ombord som skal selge et eller annet. En riktig «Gåpå» måtte Øistein jage for å få fred, i parentes hentet han en tom revolver og la foran seg på bordet, og fyren skvatt nedover gangveien, men hvem andre enn han kommer ombord en halvtime senere med favnen full av roser til meg og en stor pose epler til Thor. I morgen skal vi ta en tur rundt byen med agenten og vi biler hele dagen. Her er folk spillegale, det er dem som henger på veddeløpsbanen hver eneste kveld.

10. august, I dag var det en bråkete dag. Bilen hentet oss og førstestyrmann om morgenen og så travet vi rundt. Her var en mengde større flotte blomsterhager. Vi hadde tolk med oss og han fortalte om disse spillegale folkene som spenner hele formuen sin på «Race Course». Han fortalte også om seg selv, han hadde hatt 8 hus for ikke lenge siden, alt var gått på hesteveddeløp. Hver lørdag morgen satte han seg fore at i kveld skal jeg ikke på banen. Men hver lørdag endte med at han leverte hele ukelønnen sin på banen pluss et gjeldsbevis på et eller annet som han enda eide.
Turen vår ble avsluttet med en liten fest på «Continental», hvor etter vi kjørte ombord igjen. Der spiste vi lunsj og tok oss en riktig god lur og straks etter var det ut på biltur igjen. Om kvelden var vi på kino igjen og så «Skipatrol» som handlet om den finsk – russiske krigen, og det var både interessant og fælt og se krigen på nærmere hold.

Vi har jo alle lest om det i avisene, men dette var enda mer barbarisk. Etter kino tok vi inn på «Silver Grill» og der hadde vi en hyggelig avslutning på denne dagen, trodde jeg. Nå har følget vårt lyst på mer moro, og så bar det videre til «Maxim», en mindre fin restaurant. Men når en er ute må en se alt, sier dem, ikke bare det fine. Og i denne restauranten var også motsetning av det vi før hadde sett. Publikum var også noe helt annet Her var både kinesere, japanere, og hva vi kaller for halvkaster. Engelske var der også og en del norske fra andre båter. Jeg ble ikke lite overasket når jeg hører en høy røst på norsk si: Her er ikke noen kjekke jenter her i kveld. Jeg satte i en skoggerlatter så de ble oppmerksomme på meg. Det var noen av mannskapet på den norske båten «Bidevind», som lå inne. Styrmannen som var ifølge med oss gikk bort og spurte etter nytt fra Norge. Men det var det samme som vanlig, intet nytt. Vi gikk ikke derfra før det var på tide å gå ombord og spise frokost.

11. august, I dag går visst hele programmet i vasken, for i dag må vi sove. Vi skulle ha vært i Marineklubben og badet og på biltur etter det. Vi har ingen vanskeligheter med å gå fra Thor, han er alltid snill når vi er ute, hører jeg. Her ombord losser dem både dag og natt og jeg får se de mest utrolige ting, jernbaneskinner og biler, riktig store lastebiler til å føre soldater i. Der var feltmasker og medisin og meget annet. Så det hadde blitt en riktig god fangst for japaneserne. Forresten hører jeg nå at båten er fraktet en tur herfra til Calcutta og derfra igjen til Osaka i Japan, antagelig krigsmateriell, så da blir det altså japsens interesse å passe på at vi kommer vel frem. Det har regnet i hele dag og nå endelig i kveldingen ser du ut til å bli opphold og et siste streif av sol, før solen går ned for i dag. Agenten var nettopp ombord for å få oss med ut å se på Kinafronten, men i dag var vi ikke opplagt til å se på krigen, kan hende vi tar turen siden engang. Det skal være en tre timers kjøring herfra og farefritt er det heller ikke, men kanskje det er det som gjør det så interessant for oss.

En rolig dag på sjøen.

12. august, Vi hadde det visst travelt med å komme oss i land i går kveld. For jeg var ikke oppmerksom på at katten hadde krøpet opp i kommode-skuffen. I dag når jeg åpnet den, hoppet den flott ut av, glad for å bli satt på frifot igjen- heldigvis ingen visittkort.
I formiddag var vi bortom på Mayol Marineklubb og tok en god svømmetur. Det var surt vær så det kom ikke flere og badet mens vi var der, så vi hadde hele poolen for oss selv. Man sier om Rangoon at i august regner det 24 dager. Om kvelden gikk vi i den engelske sjømannskirken. Den ligger 6 mil utenfor byen og har en prektig beliggenhet. Det ligger til en innsjø og det var anledning til å bade, seile og ro. Inne var det forskjellige slags spill og vi danset også. Mannskapet fra «Bidevind» var her også. Vi måtte love presteparet å komme igjen neste dag og da ta Thor med oss, det gjorde vi også, Det ble stor jubel, og Thor lekte med den store fine hunden deres og ved avskjeden fikk han en fin strikkedukke av prestefruen. Vi får hver dag så mange roser at vi bare går på jakt etter vaser eller noe å sette dem i.
Om kvelden ble vi invitert til agenten, han hentet oss i bil. Etterpå var vi på kino og så «Star Dust», deretter kjørte agenten oss ombord igjen og vi takket for en hyggelig kveld.

15. august, som vanlig er det øs pøs, men vi våget oss i land og kjøpte et kamera. Vårt første objekt var Thor i alle slags stillinger. I dag ble det også biltur og enda engang besøkte vi «Race Cours» da vi hadde den spill interesserte Stewedor med oss, han tenkte vel på de Rs 300000 som han mistet der.  Jeg kalte ham bare for «Hasardspilleren». Inderne er også fæle til å drikke.

Vi hadde en riktig kjernekar ombord på visitt hver formiddag, men alltid nå jeg spurte hva tid han gikk hjem kvelden forut, svarte han bare. Jeg var nettopp hjemme og byttet klær Jeg sier jeg er sammen med kaptein Jensen og da er det ok. Hun må forresten få et herlig inntrykk av min mann.

16. august, I kveld var vi på kino og så «Sops ot sea» med Lorrel og Hardy i hovedrollen. Vi fikk oss en sund latter av disse to spillerne som går telegrafstolpen og tilhengeren en høy gang.

17. august, Ettersom det er vår siste kveld i Rangoon for denne gang skal vi ut og feste litt.
Først var vi på kino og så «Hunsback in Notre Dame». Etter det kjørte vi til «Silver Grill» og danset til ut i de små timer, og var riktig trette da vi engang kom oss ombord. 

18. august, Som vanlig regner det, men det gjør ikke noe, vi har «tak over hodet». Da vi skal gå ved middagstider møter alle våre kjenninger herfra opp for å si farvel og god tur videre og alle så har de med et eller annet til Thor og meg. Blant annet fikk Thor en fin balanseseng, og Øistein sier, denne skal bli fin når vi skal ut i sydvest monsunen. «Hasardspilleren» holdt en flott avskjedstale for oss så vi ble ganske rørt.

19. august, Nå er vi ute i rom sjø som man sier. Alt går sin vante gang ombord, litt slingring og det skal vi visst ha til vi kommer til Calcutta. Jeg er ikke sjøsyk, men jeg liker ikke denne slingringen. Thor klarer seg også fint, han blir bare så sint når han blir kastet av «tronen».

Om det er potten Inga sikter til, at Thor blir sint når han faller av “Tronen” er vel nærliggende og tro.

Nå nærmer vi oss Calcutta, losen er kommet ombord. Ved sekstiden er vi inne og nå vrimler det av agenter og selgere. Etter hvert blir det rolig og vi kan spise kvelds.
Mens jeg badet Thor kom vår gode venn los Widdon ombord, og det var ganske sant som han sa til Øistein, at han hadde møtt meg i badet. Da Øistein hadde noe og ordne ombord ble jeg med Widdon hjem for å hilse på hans kone. Det dro ut med at Øistein kom, men stor ble min overraskelse da han kommer kjørende med «svigerpappa». Øistein hadde hørt at «Nortun» lå her og da dro han ombord der, og vekket Dale og fikk han med seg i bilen. Vi hygget oss her til langt utover kvelden og da det var kortest til «Unita» bestemte vi oss for å gå ombord der alle sammen. Og nå fikk vi kontrakten som Øistein og han hadde satt opp angående deres avkom, det var det utroligste de kunne finne på.

Kontrakten er borte, men her er en del korrespondanse mellom Øistein, Inga og kaptein Dahle.

Johan Dale født i 1899. Kaptein på S/S Nortun. Ble torpedert 20. mars 1943 og døde i Brooklyn 5. april 1943 av skadene.


P.T. Shang hai 6.7. 1940

Kjære herr kaptein Johan.

Vil i kveld sende dem nogle ord og takke for det hyggelige samvær i Saigon. Det var dager som vil stå i minne både hos meg og min mann alle dager. Bare så sørgelig at vi ikke fikk avsluttet den omtalte kontrakt. Det kunne nå ha vært å ha bevis på lyse dager. Nå har jeg notert ned i min dagbok både om motorturen, og den sterke Ricshaw fører m.m. Ja, fra det ene til det andre, så hører vi at dere er ventende her til Shanghai, og da vi nå har lest ut disse bøkene som vi fikk låne, 4 stykker i alt, vil vi legge dem inn her hos skipshandleren. Og så må de ha så hjertelig mange takk for lånet. Det var gode bøker.
Det skulle vært kjekt å møtes igjen for en passiar. Vi har ikke hatt så moro etter at vi forlot Saigon. Vi var en tur til Dairen, Taku Bar, Hongkong, Champa Port og nå damper vi videre for Shanghai.  Håper ikke vi blir Shanghaiet. Ja, svigersønnen trives utmerket og er en staskar, så nå har vi tenkt på at kr. 10000,00 kroner titusen i den omtalte medgift er litt lavt satt, hvis vi da skal være nødt til å utstyre ham med en Islandshest, bedre hest kan ikke skaffes. Og så var det hun Lillemor, det kan jo hende de unge slett ikke er enige. Min kjære mann har nu tenkt ta seg en tur inn til Fusa for å se på Lillemor om hun er antagelig. Jeg hadde så lyst og være med inn og stifte bekjentskap både med Lillemor og den øvrige familie, men nei takk sier Øistein. Det kan det ikke være tale om. Jeg måtte huske på at billettene på H.S.D. var høit notert, så hvis det i det hele tatt kunne være en snøball- sjangs for meg og være med, måtte jeg appellere til herr. Kaptein Johan om han ville være med og halvere på billettene tur-retur for vi går ut ifra dere blir snart lei oss så vi må se til og komme oss hjem igjen til Erve. Det heter forresten «Sjøtun».
Jeg husker ikke om vi har sagt det før, men som en takk for lånet for bøkene og gunst for billettene vi håper og motta sender jeg et lite Norsk flagg til minne om oss. Jeg må gå ut ifra at de ikke har Norsk flagg om bord, da jo båten seiler under Panamaflagg. Skulle jeg derimot huske feil håper jeg at De på vegne av våre barn har meg unnskyldt. Man glemmer så snart når man blir eldre og tenker på sine barns ve og vel slik som jeg…………………..


6.4. Gikk herfra til Calcutta, dagen efter var det båtmanøver om bord. Det var rolig og fint vær. Vi møtte en konvoi, ellers var der ingenting mistenkelig. Vi hadde fint vær hele turen. Den 18. 4 skrev jeg dette brevet til svigerpappa. Må ha det klart til vi kommer frem.


S.S Nortun

Panama

Lombard code                                  Itozaki, Japan 15. Januar 1941

Kjære fru Inga til Erve m/ husbod og sønn!

Etter å ha sleivet rundt i forskjellige byer i Georgia, Missesippi, og Texas stater og solgt jute fra Kiddepore Dock, kom jeg til å tenke på hvordan dere måtte stelle dere selv og svigersønnen. Best og reise vestover til Østen og spør etter dere. Jeg reiste så langt som hertil, et lite sted midt i Innlandssjøen, og har nå lagt her en god tid, uten å høre nytt eller galt om dere. Imellomtiden losser vi 5213 tonn bensin fra Texas. Så tenkte jeg og reise oppover til Yokohama og forhøre meg der. Vi har også 1100 tonn olje dertil.

Fra kona har jeg fått flere brev, og et par billeder av Lillemor og Britt. Prinsessene ser strålende ut må de tro. Synd og skam at jeg må punge ut med en ukristelig høy medgift for en slik nydelig datter. Men slik går det når en skal avslutte forretninger med Tysnesinger. Kan nå bare Thor bli flink i kinesisk får det våge seg.

Det hørtes ut for at alt stod bra til hjemme. Kona hadde bestilt seg skinnkåpe til kr.500.- , og til sommeren ville hun kjøpe seg hus, skriver hun. Der er overflod av billige hus på de kanter av landet, hvalfangsten har klikket og folk må innskrenke seg. Hun hadde fått alle brev som jeg sendte henne fra Shanghai, og fra USA gikk der regelmessig luftpost til Lissabon.
Av større verdenshistoriske ting som har hendt siden sist, kan jeg nevne at jeg tok en tripp til New York fra Galvston. Brukte 12 timer hver vei med fly, og det er første gang jeg har vært i luften. Da våre New York mennesker fikk se mitt tryne, fikk jeg fluxens 2000 kr. Årlig tillegg. Julaften feiret vi midt i Stillehavet, som på denne reise var alt annet enn stille, og da fikk vi 4500 kr. til fordeling. Og da var sjøen slett og fin hele tiden, bortsett fra noen kilometer utenfor «Håpet» hvor vi hadde knudrete føre. Måtte nemlig styre så langt syd, for det ble opplyst fra Naval Control i Calcutta at der lå fiendtlige miner utenfor syd Africa I Durban hørte jeg at det var en gammel Hottentott av en fyrvokter som syntes han hadde sett en eksplosjon. Mannen har naturligvis hatt delerium.
I begynnelsen av november skulle lasten være ute i den siste av Gulf havnene, å så spørs det hvor det blir hen? Ja du må tro jeg fikk smøre meg med Jobs tålmodighet før jeg fikk noen tonn bunkers i Calcutta. Lå og ventet fra en mandag morgen tidlig til tirsdag ettermiddag. Før de velsignende sheikene oppe i Dehli kunne betemme seg. Og da jeg tirsdag kveld så «Unita» komme tassene, etter ruten, ble jeg gram i hu. Ellers kunne jeg jo være takknemlig for at jeg overhodet kom av sted. Det er så rart med det, har politiet først fått en i kikkerten, er det vanskelig å rette opp igjen.
Og så slutter jeg med det som folk i allminnelighet setter først. Takk for sist. Det ville være morsomtå treffe dere igjen – og skulledet trekke ut må dere sende noen ord så jeg får høre hvordan det går med svigersønnen. La ham endelig lære kinesisk, hvem vet kanskje det blir fremtidens språk. Det går dårlig med den hvite rase nettopp nå! Ha det godt og hils Thor
hjertelig hilsen Sir Johan

Og hils kaptein Ulvik og hans Moses. Og kaptein Jørgensen på «Agnes» om dere skulle slumpe borti dem.

S/S Nortun
Viking Corporation, c/o Messers, Boyd, Weir & Sewll,
24, state street New York USA.


                                                                             Calcutta 20.4. 1941
Kjære Johan «Sailor»

Vil i dag takke deg så hjertelig for ditt gode brev som vi fikk i Bombay. Ja du kan tro at jeg er kry nå når jeg får brever med mitt navn på. Øistein vil skrive for seg selv sier han. Som du ser er vi atter på gamle tomter. Det er så nytt enda at vi har enda ikke truffet noen kjente. Jeg antar at vi møter Moses og kanskje Jørgensen. Ulvik har jeg skrevet om tidligere, han er reist til prinsessenes by etter han forlot «Bolivar» på en eller annen våt plass.
Ja det skulle nå vært kjekt og møtt deg igjen så vi riktig kunne prate om felles interesser. Jeg leser til min forbauselse at du synes du er blitt snytt på denne handelen, neida bare kom og se så kjekk Thor har blitt. Han er allerede flink i det kinesiske språket, og så flink som han er til å klyve da- ja kanskje altfor flink. For det er både oppe og nede til samme øyeblikk, så nå har et menneske full hyre med å passe på at han ikke gjør for store sprell.
Det var kjekt at du får brever hjemmefra. Det må ikke være så galt allikevel etter som kona deres skriver. Hun ser i alle fall lyst på tingene. Hils henne endelig så masse.

Må gratulere deg med at du har vært i luften. Hvis flyet er godt, er det ganske behagelig, ikke sant.  Og sånn pris sjefene satte på ditt gode åsyn da, det viser at du kan bli en god svigerpappa også. Nei, vi skal ikke feste bort noe av Thor`s arv. Vi sendte et brev for en tid siden håper du har fått det nå. Ellers har vi det bare bra her. Jeg er glad så lenge alt går med det gamle. Vi hører litt hjemmefra, men brevene er så gamle. Og så skriver dem så lite. Dem har det godt, og da får vi være fornøyd foreløpig. Så til slutt de beste hilsen fra meg og din kjære svigersønn.


Her er brevet som Øistein skrev.

Kjære kaptein sir Johan.
Hjertelig takk for brevet som vi nettopp har mottatt. Det var riktig morsomt å høre fra deg igjen, men det er dessverre et tiltak og skrive, for nå har jeg pløyet gjennom alle disse leksikon jeg kan få tak for å se å finne ut om jeg skal sette «Sir» mellom kjære og kaptein eller foran Johan. Du får flytte der som det passer best. Vi hadde nå tenkt og skrive et julebrev til deg for nå når du er der borte på Gullkysten så tenkte vi det var best å holde forbindelsen vedlike. Vi seiler fremdeles her ute i «Rice & Curry» og blir vel her en tid framover. Har ikke truffet noen felles kjente nå i det siste.  Ulvik reiste til Shanghai, men Moses er visst fremdeles i Calcutta. Sender med noen billeder så du kan se at jeg holder meg til kontrakten. Fikk godt kjøp på en borkete hest, svært ung, men med gode melkemerker. Vi holder nå på med og temme den litt hver dag og jeg tror ikke den vil komme til å løpe ut. Når jeg ser nøye over kontrakten så står der ingenting om sadel, men da denne fulgte med hesten, så kunne vi jo bli enige om et ekstra tillegg i medgiften.
Jeg skrev om Ulvik, men du hørte vel at «Boliver» sank den turen du var sammen med Ulvik i Calcutta. De måtte ro til lands og spasere 54 mil gjennom jungelen før de kom frem til en liten by. Vi var sammen med ham siden i Calcutta, og det hadde visst vært en beveget tur. De var ikke på land med den, men ble plutselig våte på bena midt på blanke havet.  Så nå er han som sagt oppe i Shanghai hos prinsessene.
Ja, så må jeg si Godt Nytt år, det er litt sent, men det er vel ikke godt å si når du får denne epistel. Thor trives og vokser, han blir to år 27.3. Vi har nettopp fått nok så ferske aviser hjemmefra, og det står bare bra til etter omstendighetene. Min kone vil skrive en lite epistel til deg, så jeg får overlate ordet til henne. Håper du kommer snart utover igjen så vi kan få svelge støvet ned sammen. Hils ombord. Hilsen Øistein Jensen (dette brevet skal leses før mitt)


.


Avskrift av brev
P.r.t. New Zealand. 3. juni 1941 (dette brevet er sendt I 1941)
This letter is written in plain Norwgian languge.

Kjære Inga, Øistein og Thor!

The happy family spending their Holydays in Indian trade.
Hjertelig takk for brev mottatt I Sydney, skrevet den 14.2 !
Og så for tre bilder av Thor. Av disse synes det å fremgå at han allerede har god greie på hester, og lærer han først og kjøre en ordentlig hest, vil han også kunne klare Lillemor. På det ene bilde vaser gutten rundt med Øisteins pipe i hånden. For himmelens skyld fortell ham at tobakk er den rene gift, og en kostbar gift. Ellers var det svært hyggelig og høre fra dere. Og høre at alt står bra til. Imidlertid vet jeg av egen erfaring at det er kostbart, meget kostbart, å ha kona med ombord. Mannen er snill sier Inga. Jaggu sa du smør. Du må da for svarte svingende begripe at alt hva han nu spanderer, betyr et minus i regnskapet når dere blir eldre, for ikke å nevne hva det kan bety for min svigersønn. Men jeg, Lillemors far, jeg skal traske kloden rundt og være sparsommelig og forsiktig, spare til medgift, mens dere gir fanden. Men kontrakt er kontrakt, likeså vel som jeg i mine unge år bar møkk i kiper rundt jordene våre hjemme, vil jeg måtte bære også dette.
Jeg er ikke lenger «kaptein», jeg er skogeier. Kona skriver at hun i midten av desember kjøpte en moderne enebolig, 20 minutter fra Tønsberg, like ved sjøen, utparsellert til 4 tomter, en større skog i bakgrunnen, sentralvarme (det er satans koldt på Østlandet), nybygg. Hele sulamitten kom på 17000 kroner. Så der gikk pengene jeg hadde tenkt å sette inn i en båt. Flink jente, pike nr.1. Men det er en dyd av nødvendighet, skal vi kunne klare å gifte prinsessene våre bort på en anstendig måte. Min 3. styrmann bor like i nærheten. Og han har en sønn akkurat passende til min yngste datter Britt.

Denne guttungen må gjerne fingre litt med Britt, men under ingen omstendighet vil han få lov til å brekke grener av skogen min, tegne hjerter i barken av trærne. Tusseskap som hører ungdommen til.
Ellers lever de bare bra hjemme. Kona har kjøpt seg skinnkåpe til 500 kroner.

Lillemor blir ingen «Beskjeden engel» skriver hun, hun tukter lille Britt, og Britt slår fra seg av beste evne. Fine og flinke jenter, der får Thor noe å baske med.
Japan, Vancouver Australia, går nå i time charter her nede. Sydhavsøyene, Australia New Zealand. Fører fortsatt fosfat drit, post og passasjerer. Alle vil reise med Nortun, nøytral, dont worry. En reise hadde jeg 6 damer med, pluss en herre. En innfødt lege. Dans uten stans. Selv en gammel geitebukk som jeg måtte jumpe rundt. Jeg liker denne fart, men befrakterne er noen gjerrig-pomper.
 Ellers hadde jeg håpet på å komme utover til dere. Er ikke helt trygg. Jeg vet at Øistein er flink nok til å innkassere pettyexpenenses, men om kan holde på pengene nå du Inga er om bord, ja det må fuglene vite. Men jeg finner dere nok en vakker dag, stell dere pent i mellomtiden, spar hva spares kan, så jeg slipper å være ubehagelig. Dere må for svarte svingende begripe en gang for alle at det er ikke nok å produsere en sønn, og la resten stelle seg selv. Vi som har døtre er da ikke blinde, gutten må lære kinesisk, lære å styre en hest (verdens mest sympatiske og trofaste dyr)– og han må ha penger til en bra start i livet. Av egen erfaring vet jeg at det er uforholdsmessig dyrt å ha koner med på reiser, og når Inga skryter over Øistein, ja så har en lov til å legge to og to i sammen ( gifts only). Ha det inderlig godt, og skriv litt mer om kaptein Ulvik. Jeg har intet hørt, men synes forstå at skipet rett og slett sank.
De beste hilsner fra Johan Dale. Lillemors far

Hotel McAlpin Broadway street, New York

Kjære Inga frå Erve! Hjertelig takk for brevet av 17.6.! Håper han der tysnesingen du er gift med, nu er ferdig med sin «Hula- hula» dans og kommet tilbake til deg igjen, helskinnet.

Ellers fortjener han kreditt for at han sendte deg til fjells. Det er så uttrykt nede ved sjøen nettopp nå.

Håper dere trives der oppe. Du er nå forresten blitt vant til dette omflakkene livet nå.

Fra Durban sendte jeg telegram til min egen kone – via Det norske røde kors, og fikk at det stod bra til. Fra USA sendte jeg telegram, og fikk svar i går. Det tok 6 uker. Alt vel!

Etter at USA kom med i krigen, kan jeg ikke få brev som før. Ellers sender hun Røde kors hilsen hver måned, og hertil tar disse 6 måneder. Svigerforeldrene bor nå hos oss, en fornuftig ordning. Hun slipper å være alene med de to små.

Selv lever jeg bare bra, og alt går som før. Jeg sliter med å skaffe Lillemor medgift. Imdlertid tok jeg nå 2 måneder ferie (mens båten gjør en reise). Denne tiden har jeg tilbragt hos noen slektninger i Norfolk, Va. Jeg har klippet gressplener og raket løv og hatt det hjemlig og koselig, hos en mann fra Fusa som har bodd i dette land i mange år, men nå er jeg her.  Båten er ventenes tilbake i disse dager å så er det på an igjen. – Skulle du slenge innom sjømannsprest Frøyland i Durban må du hilse, og du kan fortelle ham at søsterskipet er ikke mere, men alle ble berget. Ellers er det ikke umulig at jeg med første slenger innom strendene deres. At jeg somlet rundt Australia i over et år for å lete etter dere, var jo en feilberegning. Men nå er jeg klokere.

Hvilket språk kommer han der Thor til å snakke? Kinesisk, hottentottsk, engelsk, norsk – eller hva? La oss inderlig håpe at han aldri må behøve å lære det elendige tungemål som nå snakkes så meget hjemme! Ja, dette var hele verdenshistorien for i dag. Du må hilse han der fjøsnissen du er gift med – og ha det inderlig bra!

Hjertelig hilsen Johan Dale


Johannesburg 17.6. 1942

Kjære svigerfar og kaptein, sailor Johan.

Hjertelig takk for ditt gode brev som vi fikk sendt fra Durban. Det var en overaskelse å få brev fra deg nå, og at du fant ut hvor vi hadde tatt veien. Verden er ikke så stor allikevel. Forstår at du også vet hvor Øistein holder til. Jeg har fått flere telegrammer fra ham i det siste.  Sist jeg besøkte ham var i Lourenço Marques sa han at han skulle bort og danse «Hula, hula» og jamen synes jeg det tar tid før han blir ferdig. Jeg skal nok hilse deg fra ham, han spør alltid om jeg holder forbindelsen ved like. Mon tro når vi atter kan komme sammen for videre konferanse? Vi hører svært lite hjemmefra, men vi går utifra at gården er i behold og blir om aldri så lite vedlikeholdt vil den nok holde seg i verdi. Det var kjekt og høre at du får brever fra din egen kone, hils henne fra oss og ikke å forglemme Lillemor.

Thor ser ut til å skikke seg bra, han har riktig nok noen små venninner sånn dann og vann med seg hjem for at jeg skal gi dem en kjeks eller «sweet», da blir han så kry. For tiden er det afrikanere han leker med. Her er både godt og kaldt, 17 mai snødde det her og var bitene kaldt hele dagen. Nei, her er ikke slik moro som når jeg er med den mannen som du så flott kaller «Snøsokk». Før var han den kjekkeste mannen på «Østen», men nå får jeg forandre på det siden han ikke lenger har den ruten, nå er det i stedet «Den kjekkeste mannen på havet». Ja, unnskyld hvis jeg tråkker i klaveret som dem sier her ute. Men svigerfar kommer nok som en god nummer to. Jeg hører lite nå til felles bekjente siden jeg er så langt ifra havet.

Her blir nok masse trist og høre etter dette kaoset verden over. Men jeg håper som deg at vi snart må møtes hjemme i fred og ro hos våre kjære. Dette blir bare en hilsen, ingen nyheter av interesse. Så vil jeg ønske deg hell og lykke og til slutt hjertelig hilsen fra oss begge to Inga og Thor

Johannesburg 15.11. 1942

Kjære deg kaptein Johan.

Hjertelig takk for dine to brever datert 3.6. og 25.11 1941. De var gamle, men velkomne. Du kommer med så mange bebreidelser, at  jeg må først og fremst si, ta det rolig. Gutten skal nok bli både nevedyktig og hodedyktig. Ja tidene forandre seg, det skal være visst. Vi er her fremdeles landfast, og Øistein seiler sin egen sjø.

Men nå er det gode nyheter i radioen så kan hende vi atter kan begynne og reke. Og da vil det alltid gå en skilling ekstra, men det får vi ta av «Pettyexpenes.

Ja, gratulerer som skogeier, vi skal ikke sitte å fryse når vi besøker deg i « den kalde  årstid».

Men du har jo tidligere innskrenket besøkelsestiden så betraktelig at det kan ikke bli noen større utgift for deg.  Når vi en gang kommer hjem skal det bli kjekt å gjøre alvor av våre visitter. Sitter her nettopp nå og tenker på at gutten vår hjemme er 13 år om to dager. Vi fikk tolv brever fra mor, men de var over et år gamle. Da stod alt til bra hjemme.

Fikk telegram fra Øistein for et par dager siden, da var han hos Gyllseth, og alt var vel. Jeg regner og regner og håper vi får denne julen sammen også.  Jeg var i Durban i begynnelsen av august og besøkte ham. Der traff vi Ulvik med flere. Du spør etter ham og hans båter. Jo, nå har han mistet nr. 2 torpedert utenfor kysten her et sted. Og Heldal mistet «Goviken». Det er som en kan koke fienden levende bare av harme. Håper vi får fred i julepresang. Jeg har nå tillatt meg og sende deg en lite norsk hilsen . Forresten så har jeg laget en hel del av dem, vil sende dem til Durban til leseværelse til julefesten for sjøfolk der. Og så har vi noen norske på hospitalet her, de må også få et hver. Tiden går alltid litt letter  når vi har noe og pusle med.

Ja, fra det ene til det andre. Du blir nok av med jentene dine, men pass på at du ikke må levere skogen og gården og hele greia i medgift til den andre.  Du må ikke tro at alle gutter eller gutters fedre er så nøysom som Thor`s far hva medgift angår. Men med strilens våkne instikt vil du nok klare det også. Ja, du nevner dans uten stans. Undres på om vi ikke  snart blir nøytral alle sammen nå så det blir vel en råd å seile med andre båter også. For eksempel den gamle vår. Å da skal det bli kjekt og møtes igjen enten det blir i Kiddepore, Nemazie eller helst hjemme i Norge.

Så du ble skuffet over jentene på øyene  i det sydlige Pacific. Ja hva i all verden skulle du der. Men godt var det at du endelig forstod at de kjekkeste og peneste jentene kommer fra strilelandet og der omkring. Du skulle studere damemotene sa du. La det være med det. Ikke gå rundt og studer det som hattene sitter på, du vil bare bli skuffet igjen. Du har sikkert en kjekk kone som har et pent hjem ferdig til du kommer hjem, ikke vær lei om du ikke har penger til å kjøpe båt for. Det får du snart samlet igjen. Du får begynne med «Pattyexpeness», – mange bekker små… Her er det stille og rolig, ikke en eneste skipsnyhet kommer hit, uten at det slenger en og annen innom på visitt fra kysten. Som du sikkert har hørt er de fleste fra Hongkong enten i Afrika eller Australien nå. Fru Kvamsø og datteren ( du vet vel at hun er gift med Vasdal fra Sandviken?) er i Durban, men Kvamsøy er dessverre fortsatt i Hongkong hvor han mistet sin båt.

Ha det godt og fortsatt hell og lykke ønsker jeg deg. Til slutt de beste hilsner fra Inga og Thor

Øistein ba meg hilse deg så mye, det var ham som hadde kapret alle mine brever et sted oppi Israels land og sendt dem videre til meg.

Hotel McAlpin Broadway street, New York

Kjære Inga frå Erve! Hjertelig takk for brevet av 17.6.! Håper han der tysnesingen du er gift med, nu er ferdig med sin «Hula- hula» dans og kommet tilbake til deg igjen, helskinnet.

Ellers fortjener han kreditt for at han sendte deg til fjells. Det er så uttrykt nede ved sjøen nettopp nå.

Håper dere trives der oppe. Du er nå forresten blitt vant til dette omflakkene livet nå.

Fra Durban sendte jeg telegram til min egen kone – via Det norske røde kors, og fikk til svar at det stod bra til. Fra USA sendte jeg telegram, og fikk svar i går. Det tok 6 uker. Alt vel!

Etter at USA kom med i krigen, kan jeg ikke få brev som før. Ellers sender hun Røde kors hilsen hver måned, og hertil tar disse 6 måneder. Svigerforeldrene bor nå hos oss, en fornuftig ordning. Hun slipper å være alene med de to små. Selv lever jeg bare bra, og alt går som før. Jeg sliter med å skaffe Lillemor medgift. Imdlertid tok jeg nå 2 måneder ferie (mens båten gjør en reise). Denne tiden har jeg tilbragt hos noen slektninger i Norfolk, Va. Jeg har klippet gressplener og raket løv og hatt det hjemlig og koselig, hos en mann fra Fusa som har bodd i dette land i mange år, men nu er jeg her.  Båten er ventenes tilbake i disse dager å så er det på an igjen. – Skulle du slenge innom sjømannsprest Frøyland i Durban må du hilse, og du kan fortelle ham at

søsterskkipet er ikke mere, men alle ble berget. Ellers er det ikke umulig at jeg med første slenger innom strendene deres. At jeg somlet rundt Australia i over et år for å lete etter dere, var jo en feilberegning. Men nå er jeg klokere.

Hvilket språk kommer han der Thor til å snakke? Kinesisk, hottentottsk, engelsk, norsk – eller hva? La oss inderlig håpe at han aldri må behøve å lære det elendige tungemål som nå snakkes så meget hjemme! Ja, dette var hele verdenshistorien for i dag. Du må hilse han der fjøsnissen du er gift med – og ha det inderlig bra!

Hjertelig hilsen Johan Dale

p.s. samme adresse.

Nortun
Panama city

P.r.t.  Savannah 17.oktober 1940
Kjære fru Inga til Erve m/ husbond

Var det ikke så at du ønsket å rive i en drink nå? Dette summer fremdelees for ørene mine, enda det er lenge siden jeg tørket Østens støv av mine bein. Og skulle jeg glemme, kan jeg bare se etter under kontoen: «Utgifter i forbindelse med å få Lillemor anbragt», Navnene Hongkong,Saigon og Calcutta, det er ikke små summer, just, og Gud fader vet hvordan det vil gå meg når min kone en vakker dag skal revidere mitt regnskap.  Vi fører nemlig regnskap over hva barna koseter oss, kona skriver opp tøy til bleier, barnetøy o.s.v. Jeg noterer øl, brennevin etc. Alt som er nødvendige utgifter for å gjøre et bra inntrykk på aktverdige mennesker som måtte være interesert i en forbindelse.
Ikke for det, jeg tror neppe vi får våre utgifter refundert i full utsrrekning. Men noe må vi da for søren få igjen.

Feil i kontrakten: Lillemor er født 3. juledag 1938, ikke som feilaktig angitt i kontrakten 1939. Hun kan selv tidsnok lære seg til å jukse med sin alder, om ikke jeg skal gjøre det. Enn videre er hennes yngre søster født i februar i 1940, og det er vel meget forlangt at kona skal produsere en prinsesse hver annen måned. Selv hver 14 måned må regnes som bra.

Ellers kan jeg ikke forstå meg på dem, fru Inga, som ganske frimodig kan gå rundt og fortelle at de er gift «med den kjekkeste mann på Østen». Visstnok er ikke Øistein den hele klode, men slike ord kan være tilstrekkelig til at deres mann blir innbilsk. Og da blir det hverken skinnkåper eller pene «Bata-sko» å få mere. Tvert imot, de må gjøre mannen oppmerksom på hva andre menn hiver seg på, og la ham skjønne at selv om han er bra, så kunne han være bedre. Dog må han ikke bli så bra at det går utover gården til Thor. Å Gud nåde dere begge hvis dere reiser fra sted til sted der ute og fester slik at gården går ad undas. Gårdene er sikkert kostabre nå, og blir enda dyrere.
Nei, det er vel sikrest at jeg kommer en tur utover igjen og ser etter hvordan dere steller dere. Men først må jeg få ut lasten fra Kiddepore dock. Brukte 23 døgn fra Calcutta til Cape Town, lå der i fem timer, og nå blir det 26 døgn fra Cape Town til Savannah. Veien har vært lang. Ellers skulle jeg fra Yokohama ha fortsatt sydover for å lete etter dere. Men det er vanskelig å si om jeg kan gjøre det denne gang. Det svimles om tømmerlast fra Britisk Columbia til syd Afrika Sukkerlast fra Filipinene til USA østkyst og meget annet. Og det kan bli Kidderpore igjen, for alt jeg vet. Og da venter jeg at også «Unita» innfinner seg presis, ellers blir jeg meget mektig arg. I håp om at dere alle blomstrer og har det godt, sendes de beste hilsner fra
Johan sailor

Det lille norske juleflagget jeg fikk av dem var juletreets peneste pynt. Det fikk plass like under stjernen i toppen av treet.

17.1. Har nettopp fått ordre å gå til Vancouver fra Yokohama. Så denne gang treffer jeg dere neppe. Imidlertid må dere stelle dere pent, passe godt på Thor og ikke feste bort arven som gutten skal ha. Vær ikke trygg. Dale kan dale ned på dere når som helst. Og hils Jørgensen på «Agnes» og Ulvik på «Bolivar», om dere skulle snuble over dem.


Joannesburg 7.1. 1943

Kjære deg kaptein Johan!

Godt nytt år og håper dette år som kommer vil bringe lysere dager for både deg og alle våre rundt oss på sjø og land.

Og mange takk for ditt gode brev skrevet fra hotellet i New York den 11. oktober i fjor. Det var kjekt å høre at du hadde undt deg en liten ferie.
Øistein holder på fremdeles med å manøvrerer gamla. Den fikk en overhaling på «Hula – hula» plassen, men når den kom til Kidde-pore var det en lignende historie, så der ble dem i juletiden. Jeg fikk juletelegram fra ham, og det var jeg svært glad for. Jeg er meget mer i spenning nå for turene enn når jeg selv var med. Da kunne jeg i hvert fall selv se for hver dag om det gikk godt eller ei.

Og her oppe er vi så langt vekke fra alt som heter sjø og nyheter at vi vet absolutt ingenting. Men jeg får trøste meg med at «ingen nyhet er god nyhet»

En svoger av meg, bror av Øistein har forvillet seg her ut med «Brajera» Olaf Nesse (han bruker Gårdsnavnet). Han hadde spurt etter meg i Cape Town Skulle du se noe til båten må du være snill og hilse å si han må skrive både til meg og Øisten. Han må vite hvordan det står til hjemme hos oss og de andre slektninger for han var hjemme for et år siden. Vi selv får ikke brever nå for tiden.  Min tante som bor rundt der du sendte ditt siste brev fra brukte og være mellommann så vi hadde brever like til det siste.

Thor er svært kjekk nå, han ble operert for falske mandler for en måned siden, og vi har det ellers bare godt, men jeg lengter både til Østen og Vesten. Håper denne krigen snart må ta slutt. Der er mange kjente nå som dessverre ikke er mere.
Jeg skal bringe din hilsen til Frøyland ved første leilighet.

Vi har nå flyttet fra de norske folkene som vi bodde hos. Bor nå hos noen engelske så jeg er nødt til å praktisere engelsken. Du spør etter Thor`s språk.
Jo det er som Ola var fra Sandefjord. Det går både på engelsk og norsk. Men dessverre ser det ut som han begynner å vakle på morsmålet, men så lenge han slipper og lære det tungemål du nevnte skal jeg være fornøyd.

Når han en gang kommer hjem til et norsk Norge  tror jeg han snart vil lære det igjen.

For det er ingen dum gutt denne vordende svigersønnen din. Kjekt å høre at du får brever hjemmefra selv om det bare er noen få ord. Jeg begynte og skrive i april i fjor, men har enda ikke fått svar. Hører Gyseth skal reise til Amerika i februar og gifte seg med Liv. Kanskje du ikke har hørt om det, eller skal du ha ham med deg som passasjer? Det kan jo passe på tiden i hvert fall. Og som du sier så er du nøytral med undtagelse av når det gjelder dans. Du skriver at du kanskje slenger innom strendene her engang. Hvis så må du ta deg en tur opp og se deg om. Det har vært flere a la deg oppe fra kysten nå i det siste. Og så har du vel lyst og se hvordan Thor er vokset, han husker nok ikke «glasstangen» i Saigon og vår motortur med 8 navigatører, men det gjør jeg. Og du kan tro jeg smiler med meg selv når jeg leser gjennom dagboken fra den tiden. Kaptein Dale med de gjennomsiktige klærne— Ja, ja jeg håper vi enda kan få noen hyggelige stunder igjen. Ha det godt da og lukke på reisen videre.

Beste hilsner fra Inga og Thor, Øistein ber meg hilse deg.


Neste kveld var vi atter samlet oppe hos Widdon. Det gikk med å friske opp gamle minner og så fant en eller annen på at alle skulle fortelle hver sin skrøne. Da det skulle fortelles på engelsk slapp jeg fri for jeg er slett ikke ekspert i dette språket. Øistein fortalte en riktig lang en, som han kalte «Hendelser i natten».

Det ble som vanlig sent før vi brøt opp av selskapet. Og Dale ble igjen med oss ombord. Men nå ble det stå hei med passene, nå vi kjørte ut var det ingen som forlangte pass av oss, og nå forlangte vakten gjenpart av det passet som vi skulle ha levert tidligere på kvelden når vi gikk ut i gaten. For vår del fikk det nå endelig passere for kapteinen måtte da endelig få lov å gå ombord i sin egen båt og ha sin frue med. Men med Dale var det verre. Han hadde ikke pass klart, men så drar han opp av lommen en hel pass bok med hundre pass og fyller ut et pass til seg selv. Jeg skriver likegodt «sailor» jeg, sier han.

Vi lo og trodde det var en spøk, men derom senere. Så kom vi ombord og jeg for min del stupte i køya med en gang, men Øistein og Dale ble lenge sittende og prate. Det ble morgen og vi var på farten igjen. Dale måtte først ombord i sitt skip, men vi møttes da på «Great Eastern». I mellomtiden var jeg med Øistein ute i byen noen ærender. Vi hilste også på konsul Gylseth som inviterte oss hjem til seg dagen etter. Jeg gledet meg til det for der skulle bare være norske, og da følte jeg meg riktig hjemme. Ettermiddagen tilbrakte vi hos Widdon`s og da var Thor med. Han skulle forsøke å gå, men resultatet ble et forferdelig hull i pannen. Det var et skap som stod akkurat der han skulle gå Denne kveld tok vi igjen det forsømte, vi gikk tidlig ombord og la oss. Neste morgen våkner vi av at boyen kommer og sier at det står 4 poliser som vil tale med oss. Hva galt har vi gjort nå da, tenkte vi. Ingenting, nei slett ikke noe, fant vi ut. Jo det gjaldt disse passene, Polisen ville snakke med kapteinen, trioen og sjøgutten (Sailoren). Ja, trisen er nok fruen min sier Øistein. Hun må nemlig være påmønstret for å være med meg å reise. Men noen sjøgutt, nei og atter nei. Jeg kom da ikke ombord med noen sjøgutt, påstod Øistein. Om han kunne avlegge ed på det. Jo da, nei stopp sa polisen. Her har vi da passet og allikevel er de så frekk at de nekter. Stor var vår forskrekkelse da vi ser at kaptein Dale som vi slett ikke husket på var med oss ombord hadde skrevet «Sailor» på sitt pass. Polisen sa at vedkommende var så freidig at han satt og fylte ut passet mens vaktene så på. Nei nå må vi få lov å le. Ja vi lo så det braket og polisene så både ut som spørsmålstegn og olme okser. Om vi tillot oss og le av øvrigheta? Nei, ikke av dem, sa vi, men av kaptein Dale på «Nortun» som hadde ført seg selv opp som sjømann på passet sitt. Ja, nå måtte de også le og vi ønsket dem god tur ombord i «Nortun» for å forhøre kaptein Dale, men nå vi møtte ham hadde han allerede selv ordnet opp med polisene.
Vi gikk i land etter dette opptrinnet, opprømte og fulle av spetakkel og tenkte at nå skal vi riktig erte kaptein Dale. Vi møttes på hotellet for lunsj, foruten konsulen som var vår vert i dag var det en finne og en annen nordmann med i laget og vi koset oss riktig godt. Senere sluttet også Widdon`s seg til selskapet. Og da vi ved 18 tiden brøt opp, kjørte vi hjem til dem. De skulle senere kjøre oss ombord, men stoppet ved feil port og nå måtte vi i høljende regnvær spasere rundt til den rette porten. Nå vi kom ombord satt Dale og ventet på oss og det ble som vanlig i Dales selskap hyggelige og rolige kvelder. Da «Nortun» skulle seile tidlig neste morgen brøt han tidlig opp for å gå til sin egen båt. Vel to dager etterpå lettet også «Unita» anker, og kommet ut i roveret ser vi «Nortun» ligger der fremdeles for bunkers. Båtene gikk så nær hverandre, og Dales første tanke var Thor. Dere må hilse til Thor roper han.
Ja nå blir det lenge til vi møtes igjen. «Nortun» skal til et sted på vestkysten av Amerika og vi skal til Japan. Går turene bra, kan vi enda få oss noen koselige stunder igjen en eller annen gang i denne lille verden. Og så har vi jo kontrakten, den skulle jo binde for livet.


Den 27. august forlot vi Calcutta og i dag 5. september, 10 dager etter er vi i Singapore stredet. Vi skal være inne i Singapore i morgen tidlig kl.8.00
Denne turen har vært en idelig rulling, først i går begynte skuta og gå rolig. Før vi forlot Calcutta ble vår familie forøket med en 7 uker gammel ekte Foxterrier, så nå har Thor lekekamerat. Har nå vært en tur i land, og vi traff flere norske som hadde gode nyheter hjemmefra. Vi traff også en maskinist Jamne som var med på «Orkanger» da de forliste i Middelhavet i juni i år.
Nå er vi i rom sjø igjen, og det er en hvile å komme til sjøs igjen, Turen går først til Hong Kong. Det er midt i taifuntiden, håper at den er skånsom mot oss. Jeg minnes leksen om taifunen som pastor Reichelt lærte meg den tiden han var med oss fra Shanghai til Hong Kong her er den:

June is to soon,
July stand by,
August you must,
September remember,
October  it is almost over.

Turen gikk bra og vi ankom Hong Kong lørdag ettermiddag den 14. september, og gikk videre til Osaka allerede neste dag. Den eneste og beste nyhet jeg fikk i posten denne gang var brev fra min tante i Great Falls, om at hun hadde nyheter fra våre hjemme og alt var vel da. Hun sendte også med et utklipp av vårs by avis. Det var om bombing og evakuering som vi leser om hver dag i alle verdens aviser som vi kommer over.
Kom til Osaka i dag, her har vært en hel bataljon for inspeksjon, så kom doktor, tollvesen med allslags forsegling, oppnotering av all valuta, befraktere, agenter, og selgere. I dag tok vi oss en tur i land og det var som å tigge seg fram. Pass først og pass sist.



Til og med våre sigaretter ble stemplet (maksimum 18 sigaretter) i land på hver for hver tur). Så må vi oppgi hvor vi skal gå, hva vi vil kjøpe, hvor meget penger vi har med oss. Og alt skal vi atter spare på til vi kommer tilbake. Alt blir bokført og halve dagen går i forhør snart på det ene og snart på det andre kontoret.

24. september, i dag tok vi banen til Kobe til kontoret. Og her var trafikk, bare i Osaka er det 4 millioner mennesker. Det som preget byen mest var de lave 1 etasjes husene som også passer best her hvor det forekommer jordskjelv. På stasjonene og i gatene toget folk av sted i en strøm som om det skulle være 17. mai toget hjemme i Norge. For da er det ute alt som kan krype og gå. Slik er det hver dag her og hele dagen. En bekjent av oss var så elskverdig og vise oss rundt i Osaka. Blant annet fikk vi se «Osak Cassey», en festning. Det var bygget et solid steinhus på en høyde, rundt omkring var det dype løpegraver og noen forferdelige murer, bygget av svære steiner opptil 6-8- meter hver vei. De ble i sin tid fraktet fra et annet sted, husker ikke hvor. Hele byen var preget av uroligheter og soldater såes over alt i trening.

26. september, gikk fra Osaka i dag. Thor var også her i land på oppfordring av folk som ville se den lyse gutten.

27. september nå går vi innlands sjøen og det går rolig for engangs skyld og nå skal vi til Shanghai igjen. Håper der er post til oss, det er nå det vi alle tenker på først.

28. september, nå er vi fremme, men ingen post ventet på oss, vi kommer opp i en hel bataljon av norske, vi går på «Didi» og «Shaker faces» om hvem som skal betale moroa. Ofte er det jeg som taper og må punge ut, vi besøker «Farrens night club», danser og spiller rullet. En kveld var jeg riktig heldig og vant en del, og da var jeg ikke sen om å gå derifra. Alle folk er som gale, de finner på det mest utrolige, morer seg og holder leven, og så er det alt sammen gjort for å døyve sorg og savn. Vi går på «Star Dust» hvor en norsk styrmann har slått seg til ro og driver kafe sammen med en dame av en eller annen nasjonalitet. Mens vi ligger her i Shanghai raser det en taifun utenfor og byen hjemsøkes av et forferdelig regnskyll. På et lite øyeblikk ble jeg våt helt til skinnet. Hele byen lå under vann 3-4 dager. Enkelte steder ville ikke bilene kjøre for vannet gikk til langt over bilakslingen. Nå vi satt i bilen ble vi våte til knes enda vi trakk benene opp på sete. Richawene hadde full hyre med å frakte folk og selv i disse kjøretøyene ble vi våte. Folk tok av seg strømper å sko og kanskje enda mer og vasset i Yantsepoo river (Den gule flod) midt i gatene. Det var som et karneval, det var for komisk til å ta alvorlig. En kveld ventet vi på en restaurant i fem timer på en bil, og da hadde vi til og med bestukket en mann for å skaffe oss bil snarest mulig. En kaptein vi var i følge med skulle seile tidlig neste morgen, men nå må jeg utsette det, for det regner så, sa han. Jeg kan jo vente til båten flyter opp.
Verten hadde nok funnet ut vår nasjonalitet og det ble spilt «Solveigs sang» til ære for oss. Vi fikk da tilslutt en bil som tok oss til hotellet så vi kunne få litt søvn før vi gikk ombord. Denne gangen går turen til Hong Kong og vi besøker kaptein Bugge på «Proteus» og vi har det både kjekt og rolig med gavedryss, fru Idsal fikk en ring, det var hennes gebursdag og da Bugge hadde hørt at jeg var så glad i kakerlakker fikk jeg en stor sølvkakerlakk som brystnål.

Den 11. oktober holder vi avskjedsfest på «Glochester hote»l og ved 4 tiden går vi ombord i «Unita», klokken seks morgen står hun for full fart utover fjorden. Vi er barlastet og bestemt for Calcutta. Allerede dagen etter klokken ni om kvelden får vi melding om en taifun ganske uventet-. Etter meldingen skulle vi nå være midt oppe i den. Det var et forferdelig regnskyll lyn og torden og dertil rulling uten like.

Pappa/ daddy og Thor mater fugleflokkene som plutselig kom ombord.

En mengde fugl søkte tilflukt ombord, og det var en hel sverm av tyfonfluer. En slik flue er ca. 2 tommer lang og ser ut   som et fly. Det sies at man har tatt denne som modell for flyvemaskiner, og det tror jeg så gjerne, for den så ut som en flyvemaskin i miniatyr. Øistein ble vitne til en pussig episode på broen. En forsulten fugl fanget en flue og spiste den. Straks etter kom en hønsehauk og fanget spurven og spiste den. Høk over høk. 

13. oktober, I dag morges passerte senteret for tyfonen og nå er det snart bare godvær igjen. Skuta ruller fælt, men det er vi så vant til, når bare stormen vil forsvinne er alt annet bare bagateller synes vi.
Uværet øker Det er jo den trettende i dag og det til gagns. Vi er nå i kanten av taifunen. Det raser en forferdelig storm og regnskyll og tåke, så nå er vi kommet ut og seile som Øistein pleier å si. Alt som ikke er naglet fast flyter omkring overalt. Tunge teakborder ligger endevendt og seiler fram og tilbake etter som skuta ruller. Alt ligger hulter til bulter og sengen vår har løsnet og driver frem og tilbake i vann. Vann overalt. Jeg tok Thor med meg opp i salongen og satte meg i en kurvstol. Med det samme gjør skuta en overhaling så vi seiler rett over dørken bort i skottet med et brak. Jeg fikk i farten snudd Thor slik at han ikke skulle bli klemt, men mine føtter fikk en sørgelig medfart. Jeg fikk klamret meg til dørlisten, men nå ruller skuta tilbake og jeg holdt krampaktig fast i listen en stund, men så løsner denne og vi seiler tilbake sammen med alt annet, jeg med listen i hånden. Nå fikk jeg endelig krabbet meg ut i gangen under trappen, fremdeles med Thor i armene. Der var så trangt at jeg kunne ta spenntak både med armer, rygg og ben. Men nå var jeg så sulten at jeg ropte på boyen å sa at han måtte bringe min middag ut her. Joda suppen kom i vårt Luxemburger ølkrus. Thor satt over skrevs på benene mine og vi spiste godt. Øistein kikket ned fra båtdekket en gang og nå han så hva vi holdt på med, ristet han på hodet og gikk oppå broen igjen. Det måtte være svært nødvendig hvis jeg skulle forstyrre Øistein mens han var på broen. Som sagt, spiste vi godt begge to og etterpå krabbet vi inn i lugaren å la oss.
Thor sovnet straks og jeg tok en tung pute oppå meg for å kunne holde magen rolig. Det er kveld og fremdeles regnskyll og rulling, men jeg er trett og vil sove. Er det fare på ferde går jeg ut ifra at jeg blir vekket. Det føles som om skuta hopper over store stener. 

14. Oktober, det var vanskelig å holde seg i køya i natt. Thor ble ganske forskanset med puter. Men det er med stormen som med alt annet, det må gi seg en gang. I dag er det ganske bra, mot det har vært da. Skuta gjør et og annet hopp i dag også.
Det blåste fælt i natt sa Øistein til tredjemaskinisten, blåste ja sier han, håret blåste jo av annen styrmann, og når vi traff annenstyrmannen siden på dagen så vi at det var virkelig sant, han hadde snauklipt seg. «Unita» måtte gjøre kuvending i dag for å unngå og reke på Parsellene.

15. oktober, Kom til å kikke ned på lukene. Av det som i går var ganske gode presenninger, hang det i dag noen filler rundt surringene. Nå er været fint og vi kom til Singapore den 18. oktober morgen. Der skulle vi både laste og bunkre så vi fikk et par dager under land. Vi tok Thor med oss i den Botaniske hagen hvor han matet apekattene med nøtter. Vi glemte nesten helt å se på plantene.

21. oktober, dro vi videre og lastet i Penang for Calcutta. Her er stekende hett, 40 grader. Grunnet det stadige regnværet ble vi ikke ferdige med lastingen før 24. oktober. Jeg gikk og la meg i ellevetiden om kvelden. Men så kommer Øistein ned og sier jeg må komme å se på alle apekattene. Jeg kom meg opp i en fart for jeg forsto det var noe ekstra. Kommet opp ser jeg hele lastegjengen «Chaue» spise, det var et av deres tre ganger daglige kost. Ris og karri som de satte til livs. Men det som var mest iøynefallende for meg var at dem brukte fingrene til å røre alt dette rotet sammen med. Så de så ut som noen apekatter mens de satt slik, med benene trukket opp under seg. Jeg synes det var både et komisk og frastøtende syn. De alminnelige arbeiderne fikk utdelt hvert sitt bambus-blad som dem rørte alt dette på, de mere fine, fornemme for eksempel brukte tinn fat. Etter at de hadde spist kastet de bladet på sjøen og vasket både hender og ansikt, så de er nok renslige på sin måte.

28. oktober, nå er losen kommet ombord, Vi skal være i Calcutta i   morgen middag. Det har vært noen fine dager i sjøen og vi later og soler oss.
Losen gratulerte oss med at vi var den enste båten som var i rute. 29. oktober, Vi er nå i Calcutta, treffer en del kjenninger. Denne gang var vi ombord til kaptein Stormer og spiste lunsj. Vi hadde en koselig stund og om kvelden gikk vi på kino å så «Gutene fra Surracuse». Så traff vi kaptein Ulvik fra den forliste båten «Bolivar». Ulvik, Stormer og den norske konsulen var ombord til oss neste dag, og alle hadde meget å spørre om og fortelle så tiden gikk så altfor fort.

Blant annet sa konsulen at den norske båten «Marly» hadde forlist i den siste taifunen.  På denne tiden av året herjer den såkalte «Boretide» her i og omkring Calcutta. Det er tidevannet som er så kraftig morgen og kveld i en uke. Når Boren viser seg så nytter det verken med kjettinger eller anker og det fikk «Unita» erfare.
Det var om kvelden, Øistein var ombord jeg var gått på land med kaptein Torbjørnsen, hans båt lå i dokk og var vel bevart.. Boren kom så sterkt på «Unita» og på et lite øyeblikk brakk alle fortøyninger. Det ble et forferdelig arbeide med å holde skuta vekke fra andre båter som lå i nærheten. Men hun rekte der hun selv ville, lystret ikke noen som helst kommando. Det ble tilkalt et par loser som kom straks, de arbeidet både lenge og vel men ingenting nyttet før boren var over. Nå jeg kom ombord var alt i orden. Skuta hadde fått nye fortøyninger og ny plass, så jeg måtte spørre meg frem hvor det var blitt av båten. Vi måtte kjøre oppover langs elven og omsider så vi «Unita». Vi forsøkte å få en «Sampan» til å ro oss over, men ingen ville. Til slutt fikk vi en taubåt til å ta oss over, jeg kom meg vel ombord og takket for følge.  7. november, I dag traff vi kaptein Sveen på «Hortensia Bertin», da han er Haugesunder hadde vi meget å prate om. Han hadde en del nyheter selv om han ikke hadde vært hjemme på syv år. Dagen etter gikk vi til Rangoon, heldigvis! Det var først snakk om at vi skulle gå til Aden og da hadde ikke jeg fått være med. Vi ankom Rangoon 15. november, den 17. er det Jens sin gebursdag, vi kjøper presang i håp om å få levere den engang.
Siden blir vi med skipshandleren og spiser ris og karri som nå har blitt min livrett også. Det er den sterkeste ris og karri jeg noen gang har spist. Vi satt til bords med hans tre fruer, riktig kjekke damer alle tre, og du så enige de så ut til å være.
Det er ikke fint her ute om de ikke har tre koner. Og så hadde dem en hærskare av barn, helst gutter, vi ble presenterte for en 17-18 stykker. Etter hvert som barna hilste på oss, sa alltid en av fruene, denne er min, og denne er min.

Siden gikk vi på kino og så «Lorrel og Hardy» alà telegrafstolpen og tilhengeren. 18. november, forlot i dag Rangoon i dag morges for å gå til Calcutta. Er nå i ballast så skuta slingrer en del. Ankom Calcutta og laster på ny for Rangoon. Det er stadig fint vær med sol og sommer, – og vi forbereder oss til julen. Nå begynner vi å få brever hjemmefra og alt synes lettere og kjekkere da.

30. november, Gikk i dag i land for å handle noen skrivesaker. Da jeg ikke er kjent ba jeg sjåføren kjøre meg til en bokhandel. Ved en misforståelse kjørte han meg til en forretning som bare solgte bøker – bibler -. Nå jeg først var her, gikk jeg inn og ba om adressen til en bokhandel og fikk den også. Jeg kom til å spørre om det bare var engelske bibler dem hadde. Nei da, all verdens bibler. La meg få se vår, sa jeg, og pekte på det norske flagget som jeg alltid har på meg når jeg går i land. Han stusset litt så jeg sa min nasjonalitet. Jo, da, han fant frem både bibel og testament og til min stor overraskelse gir han meg begge bøkene til ære for sjømannen som skaffer både mat og forbindelser med andre land selv i denne fæle krigstiden. Jeg takket selvfølgelig og ga han vårt kort.

Vi besøkte vårt engelske prestepar på sjømannskirken utenfor byen. De tok flere bilder av oss og de fikk en god latter da jeg skulle snakke på engelsk, det var ikke alltid så plettfritt. Om kvelden var vi ombord på «Fram» og hilste på de norske offiserene der. Kaptein Almås var ikke i noe videre godt humør for de skulle gå til Suez i konvoi, håper det går bra.

Den lille familien som savner eldstemann Jens, mer enn noen kan fatte.

Denne gang laster vi for hele kysten oppover. Jeg gleder meg alltid til å få se nye steder 6. desember, i dag ventes «Sandviken» med de nygifte og det skal bli kjekt å få hilse på dem. Lill fra turen nedover ble nok gift med kaptein Vasdal, men denne gang møter vi ikke fru Kvamsøe. Hun er med mannen til Amerika så det blir nok en stund før vi får se dem igjen. 

7. desember, i dag er kaptein Vasdal våre gjester ombord, likeså kaptein Stormer og en engelskmann. Senere slutter kaptein Eliassen fra «Hermod» seg til selskapet og det ble som et juleselskap på forskudd. Siden tok vi en tur ombord i «Sandviken», og om kvelden gikk hele flokken på kino.  Det ble sent før vi kom ombord i «Unita» igjen. Neste dag sendte kaptein Eliassen ombord til meg en stor eske konfekt som takk for det lille sildeflagget han fikk. Sier nå farvel til kaptein Vasdal`s både de og vi skulle gå i løpet av dagen. Vi begynner å gjøre julepakkene klare, og jeg spekulerer på om jeg skal holde tale og hvilken.

15. desember, det er søndag og fredelig om bord ingen rustbanking eller annet forstyrrende for søndagsfreden.

16. desember, passerer nå Colombo. 22. desember, søndag igjen og fremdeles i sjøen, venter nå losen ombord. 23. desember om morgenen våknet jeg i Bhavnagar, vi lå godt fortøyet inne i dokken. Denne byen er typisk Indisk, ganske liten, bare 75000 innbyggere

Etter frokost tok Stewodoren oss ut med bil til selve byen som ligger 7 mil herfra dokken. Vi var rundt overalt, blant annet i den Botaniske hagen hvor vi så noen prektige dådyr. Videre så vi Maharajaens herligheter og slott. Han har blant annet 75 biler og over tusen hester og det av de flotteste rasehester jeg noensinne har sett. Som avslutning på turen tok Stewedoren oss med hjem til seg privat hvor vi ble servert tea og kaker. Vi kom ombord til lunsj og der møtte oss et pussig syn. Båten var full av nysgjerrige som skulle se på nybygningen som annen styrmann sa. «Unita» er 36 år. Det var også en hel gutteklasse med sin lærer som spurte om å få se på båten. Det var her et særsyn nå det kom båter inn og disse mørkhudede studerte også alle ombord.  Kanskje så de mest på Thor som er så lys, og snakker så rart. Å så lenge vi lå her måtte vi finne oss i at det kom fremmede som ville kikke på båten og oss. 

I dag er det Julaften og min første jul sammen med Øistein. Jeg gleder meg svært. Thor og jeg får ikke komme opp på båtdekket i formiddag. Der skal pyntes til fest og det klarer kapteinen og offiserene. Det er ganske rart å gå så uvirksom på selveste julaften. Nå er klokken tre og Øistein roper meg opp. Ja, du store som dem hadde pyntet Det var et aldeles et strålende syn som møtte meg. Overalt var der flagg og girlandere. Aldri har vi damer pyntet så fint hjemme, så der kommer sjømannen som nr. 1. Blomster og småflagg var der også overalt så vi ble i festhumør bare ved å se på det. Øistein hadde bedt offiserene opp til klokken 17.00 og de kom på streket alle med en unntagelse. Tredje styrmann som skulle være julenisse. Vi ønsket samtlige velkommen og God Jul og vi bød på cocktail og smørbrød. Om litt banket julenissen på døren og jeg skal hilse å si at det var en riktig julenisse, med både skjegg og rød topplue og kroket i ryggen av den tunge sekken han bar på. Det ble en jubel uten like og lille Thor var så forskrekket at han hele tiden bare nistirret på nissen som ønsket oss God Jul med disse vers:

Julenissen ankommer

God kveld, Guds fred ombord i båten,
 jeg er på vandring blant den norske flåten.
Jeg søker en som heter Thor, men vet ei riktig hvor han bor
Det skulle ei tilfeldig være her? Aha, se der, ja der du er.
Kom hit og sett deg på mitt fang, så synger vi en julesang
som jeg har lært engang. Jeg har en juleklapp til deg
men det var kjekt om du hjalp meg og dele andre gaver ut.
Forresten lek med leken du Thor, å ha det godt mens du er liten gutt.
Du blir tidsnok stor.
Der ble selvfølgelig stor jubel og alle fikk masse gaver, som det også var begeistring for. Så fikk julenissen smake på juledrammen, men han beklaget at han straks måtte videre for å dele ut gaver på andre båter også. Ja, bare hør hva han sier:

Julenissens avskjed

Jeg må nok si farvel, jeg har det riktig travelt en sådan julekveld.

Jeg skal besøke Sverige, Norge, ja jeg skal besøke hus og borge.
Jeg skal besøke Tyskland hvor byer står i brann.
Jeg skal og til det franske rike, jeg skal besøke fattige, rike
og ingen må jeg svike, jeg skal helt til Amerika,
hvor man fremdeles jul kan ha.
Ja ha det riktig bra, farvel da alle sammen
og velbekommet ribben, drammen, og ringer kokt i smult.
Det gjorde godt å komme til et sted, hvor det fremdeles hersker fred,
og ikke nød og sult. Jeg prater jeg og glemmer meg.
Jeg glemmer rent den lange vei som jeg i kveld skal vandre.
O Jul, vel møtt til neste år, jeg ønsker at de alle får,
Guds fred og med hverandre.

Det er nok «Stubben» Kjell Haug som har diktet og vært julenissen.

Ja dette var Julenissen. Vi ba ham hilse tredjestyrmann og si at han også måtte komme i laget her i kveld. Ja presanger vi fikk så mange å så flotte at vi ble rent flaue, vi bar fang på fang ut på kontoret da boyen skulle dekke bordet. Tredjestyrmann kom straks og han ble ønsket velkommen. Det ble bedt til bords av kapteinen som leste juleevangeliet. Det var det flotteste julebord jeg noen sinne har sett, med masse og god mat, vi klarte ikke smake på alle rettene. Vi ønsket bare vi kunne delt med dem som hjemme var. Jeg ble oppfordret til å holde tale. Jeg hadde lampefeber, men da Øistein hadde lovet jeg skulle få lese opp fra bladet gikk det tålig bra..

Thor leker med valpen, og i bakgrunnen ser vi “barnevaktene” følger godt med.

Julen 1940

Først vil jeg ønske dere alle velkommen til denne vår julefest og vi vil forsøke å gjøre den så norsk og hjemlig som mulig, og vi håper at dette vil lykkes med at dere vil være glade i kveld, akkurat som vi gledet oss til Julen i barnedagene. For meg er dette den første jul jeg får feire sammen med min mann etter   12 års ekteskap. Det har aldri tidligere passet slik at vi kunne feire dagen sammen, og det har nok vært et savn for oss begge. Kanskje mest for den som farer ute blant fremmede. Det er nå slik at julen og hjemmet hører sammen. Da jeg forrige jul fikk dette telegrammet fra Øistein:

«Gledlig jul og godt nytt år ønskes dere, og måtte glede å hygge følges til sammen, hoppas den neste feirast til sammen».

Tenkte jeg at jeg skulle gjøre alt for at ikke gjøre dette telegrammet til skamme. Neste jul skal jeg ha sammen med Øistein sa jeg til mor. Og i dag er vi altså sammen, men under ganske andre omstendigheter enn vi hadde tenkt oss. Jeg kunne nesten si at jeg var fullkommen lykkelig, men der er her som oftest overalt et skår i gleden. Vi skulle hatt store gutten med oss, da hadde alt vært såre godt. Men vi tenker i dag på han kanskje mere enn ellers og vi både håper og tror at både han og alle våre hjemme i Norge kan feire en fredelig jul, og på det vil vi utbringe en skål og synge første vers av «Ja vi elsker dette landet» og jeg overrekker dere herved vårt lands flagg som vi håper vi får beholde uforandret enda i mange generasjoner. SKÅL!
Jeg hadde sydd et norsk flagg til hver av offiserene. Så ble sangen for «Unita»
sunget

Tredjestyrmann «Stubben» Kjell Haug hadde diktet den for anledningen.

Her den: Hurra for «Unita» melodi «Jeg fødtes ut på nordsjøen»

Et år er her nu henrunnen fra jul vi feiret sist.
Og om det år i grunnen var nokså mørkt og trist,
vi roper, «Hurra, hurra for gamle gode «Unita»
som tross tidens tann fra nittenhundre og seks og til i dag.

Herr Hitler knekket Norge, men ikke vårt humør,
og selv i våre sorge vi synger ut som før,
og roper, «Hurra, hurra for gamle gode «Unita»,
for tross av Hitlers miner flyter «Unita» enda.

Og engang før vår gamla, en verdenskrig har klart
og selv om verden ramle, ble nok «Unita» spart.
Vi roper Hurra, hurra for gamle gode «Unita»
for tross av tyskernes miner flyter «Unita» enda,.

Nå samlet er vi atter ved festlig julebord.
La jubel sang og latter få klinge høit i kor.
Vi roper, «Hurra», hurra for gamle gode «Unita»,
som trosset tidens tann fra nittenhundre og seks og til i dag.

Nå lar vi fisken svømme i øl og ei i vann.
En skål det vil vi tømme, ja skål da alle mann.
Vi roper «Hurra» , hurra for gamle gode «Unita».
som trosset tidens tann fra nittenhundre og seks til i dag.

Ellers ble julesangene sunget og jule og nyttårssangene som tredje styrmann diktet til forrige jul. Han er aldeles poetisk anlagt og satte fart i laget, men tro ikke han var ferdig med dette.

Plutselig reiser han seg og sier han har fått et oppdrag fra Kong Haakon som nå er i England, Her er det: Det var at samtlige i dette juleselskapet skulle besmykkes med ridderkorset, og spenningen ble stor.
Først er det førstestyrmanns tur æren blir vist.
Han fikk en rustpikke hengende om halsen i en hampetråd med disse ord.:
Når til ro mann har gått og i søvnen er vekk,
da plutselig der høres ute på dekk
et fryktelig spetakkel – rusthammeren går.
Da blir man helt våken og ei sove mer får,
som chief for alt bråket jeg skjenker deg denne,
og slå deg til ridder av «De bråkene svenne».

Dernest kom turen til førstemaskinisten, han er fæl til å legge kabal i tide og utide, han fikk en kortstokk med bare åttere med disse ord:
Du spiller jo Brigdge, Pinacle, Casino og poker så flott som jeg så det på kino. Kabaler du legger og da skjønner du nok. Jeg slår deg til ridder av «Kortenes stokk».

Så har vi annen maskinisten som liker å spille med terning.
Han får en terning i hyssing om halsen med disse ord. Og Andersen slår jeg til ridder av terning, å spille med terning er hans morsomste gjerning. Jeg har hørt han mumle i søvne om natten, «Bare tre femmere, det var som katten.

Å nå får annenstyrmann sitt, han har snauklippet hår og får en halv ubrukelig kam: Khossan, kalles på kinesisk en med kortklipt hår, skjønt det høres ut poetisk, «Khosan» det er annen styrmann vår Og blir Khosan ridder er ingen skam, dets symbol det er en kam.

Så har vi tredjemaskinisten, han springer på dans så snart han har fast grunn under føttene. Han får en lemlestet skosåle, ja bare hør:
Det spilles en taktfast og kvikk melodi i Maxims dansesal i Rangoon,
da stepper du ut som i parodi i takt med en saxofon,
når til ridder jeg slår deg da må du nok tåle
At ordenen ble en utgått skosåle.

Så kommer turen til Øistein som har slik forkjærlighet for bikkjer, Han får et gammelt hundehalsbånd, med disse ord:
En bikkje du ga bort, en annen forsvant
en tredje en morgen helt sten død man fant. Jeg slår deg til ridder av bikkjenes orden og bikkjenes fyrste er hermed du vorden.

Jeg gikk ikke klar jeg heller, jeg fikk en rusten seildukksnål i hyssing om halsen med disse ord: En dame som ridder har jeg aldri hørt om, men derimot ridder av rosebånd.
Når slikt kan passere da kan jeg vel slå,
en dame til ridder av nål og trå.

Dikteren glemmer heller ikke seg selv, han gir seg et trekkpapir, bare hør: Et glass i kahytta, en whisky i land,
nei aldri det nytta og bli avholdsmann,
nei alltid det blir både surr og svir.

Stor jubel og festlig stemning helt til selskapet sluttet klokken to om natten.

“Krigsduken” får sin første jul brodert.



I DAG 26. desember, nå er vi i rom sjø på vei til Veraval, allerede ved sekstiden skal vi være fremme. 27. desember i dag fortsetter lossingen til lekterne og ingen får lov å gå i land her. Det er stor oppstandelse ombord,
Kongen med sitt følge stoppet ved vår båt i dag. Dessverre kom dem ikke ombord så vi kunne ikke få betrakte dem nærmere.
28. desember, nå er lossingen ferdig og vi drar straks videre til Bedi- Bunder, hvortil vi kom dagen etter. 29. desember Lossingen begynner straks, her er godt og varmt og vi tar en tur i land og ser på byen, den er som de fleste indiske små plasser, trange og ujevne gater, kyr og geiter, hester og elefanter, blandet med diverse kjøretøyer så som okser, hester og biler og en hel haug med svarte unger etter oss som skal tigge. Ordspråket deres er oftest det samme her som på Kina traktene, No, mama, no papa, no whiskysoda, no chouw no shouw.


Herr Haug han meget skriving gjør, det er så altfor visst
 en «storelist» her en «Crewlist» der, i lengden blir det trist.

Dog mens han hadde sin fyllepenn var jo intet men,
har gubben ei sin blyant kjær, han drog jo opp sin penn.

Skriv under gubbe, kjære mann, i havn vi snart jo er,
Jeg tok da pennen i min hånd, men intet blekk der er.

Jeg spurte da min kjære Anker, hvor er vår fyllepenn?

Han svarer da mens hjerte banker. Jeg har nok mistet den.

Ja, Rangoon er ei så grei min venn, det ofte det hender der,
du våkner uten fyllepenn og piken borte er.

Tredjestyrmannen bukket og takket og lovet at dette skulle han ta igjen.

Da det ikke var diktet noen sang for dagen, sang vi tredjestyrmanns produkt fra i fjor, som følger:

Bedre, bedre sent enn aldri

Melodi Han er kniven skal jeg si deg.

Nordøsten den er lei, vi stamper tungt ivei,
vi til Hong Kong sikkert kommer engang,
om vi sjøen har en 30 – 40 da`r
synger vi dog alle sammen en sang.

Bedre, bedre   sent enn aldri, det sa også Garibaldi.
Vi skal nok til Hong Kong komme fram,
derfor tar vi oss en nyttårs dram, bedre, bedre sent enn aldrig
Det sa også Garibaldi. En 30-40 da`r gjør ikke no
og hastverk er no lastverk vet vi jo.

Her i denne kveld, blir det sikkert spell,
for vi skal jo feire nytt års aften.
Kom nå alle mann, drikk nå ikke vann,
Men la oss smake druesaften.

Bedre og bedre sent enn aldrig, det sa også Garibaldi.
Vi skal nok til Hong kong komme fram, derfor tar vi oss en nyttårs dram,
Bedre, bedre sent enn aldri det sa også Garibaldi.
Om ikke vi er fremme nå i vår vi kanskje neste jul i Hong Kong får

«Stubben» Kjell Haug


30. 12 nest siste dagen i dette året, her er klart for avgang og vi går nå videre til Karachi, hvortil vi ankom nytt års kvelden klokken 20.00 og ble straks godt fortøyet ved kaien. Offiserene spiste sammen med oss oppe på båtdekket, og da Øistein forstod at de hadde lyst til å se på livet i land ble det snart oppbrudd. Øistein hadde skrevet et dikt til tredjestyrmann som hadde mistet sin fyllepenn på dansen i Rangoon her er det:

1941

Det var et koselig lag og alle var fornøyet da de ved 18. tiden brøt opp. Vi gikk også i land for å se oss om. Øistein tok Thor`s munnspill med, og det brukte han flittig så lenge vi spaserte langs den lange jernbanelinjen. Et stykke fra oss lå «Henrik» og vi gikk om bord, og hilste på kaptein Sørlie. Vi fikk en hjertelig mottagelse og kaptein Sørensen fra «Tunny» var der også. Det ble til at vi ble invitert ombord i «Tunny» hele selskapet og der hadde vi en videre kosestund. Det er Norge og krigen vi snakker om, mon hvor lenge dette skal vare? Kaptein Sørlie skulle seile neste dag så han brøt snart opp.
I dag er det stille og rolig, likeså neste dag tredje januar.
Det er rart å ikke høre verken wincher eller rusthammere går. Er nå i Karachi fremdeles, men skal nå gå til Porbander den 5. om morgenen. Det er en liten indisk by som de fleste andre byer vi har vært i på denne losseturen.

I dag 14. januar 1941 forlot vi Porbander for å gå til Chittagong. En 14 dagers tur. 17. januar passerte i dag Ceylon, det er fint vær. Men litt rulling. Er nå i Chittagong. Her fikk vi masse post hjemmefra og et brev fra vår gode venn Kaptein Dale, og kvelden går med til å svare på alle brevene. Vi lå her like til 29. januar for å gå til Akyab, kom dertil 3. februar. Her som alle andre steder blir vi bedt ut til private og det setter vi stor pris på. I dag var vi i selskap hos konsulen og stedets los. Kommander Price gjorde sitt til at vi også fikk en hyggelig aften hos dem. Der var vi ofte og ofte var vi på motorbåt turer. En gang var vi på utflukt til Savage Island og vi badet ved alle tiders fineste badestrand. Forlot Akayab den 7. Februar, her er godt og varmt, ankom Colombo den 13.2. og gikk videre allerede samme kveld til Trivandrum. Her losses risen i små kanoer, hver kano tar 4 sekker og det er fælt skrål med alle disse indere som alle ville ha kanoen fylt først. Det er som en maurtue. Her på stedet er det ville både løver og tigere og jeg synes befolkningen ser også litt ville ut.

Tredjestyrmann var nettopp oppe med et dikt. Vi tenker på krigen, men han skriver om den. Og her er:

Siste nytt av Stubben 9. februar 1941.

Mussolini han var brei, slo på bryst og breska seg.
Nå skal jeg jaggu prøve og leve som en løve.

Å hvor jeg er stor og sterk, jeg har utført store verk.
Nå skal jeg England knekke og Frankrike sønderbrekke.

Jeg skal innta Afrika, hold kun kjeft Amerika
For her skal fanden gale, kanonene få tale.

Den nasjon som ei vil sloss, ligner ikke no på oss.
Den bør ei lenger leve, dens død den vil jeg kreve.

Nå den gode Musso er ikke fullt så stor og svær,
nå begynner det å rakne og Mussolino spakne.

Vrangt det går i Grekenland, vrangt det går i ørkens sand.
Og Etiopia`s  bjerge kan han ei lenger verge.

Verst av alt er dog til sist, Mussolini ganske visst,
nå lenger ei kan byde, men Hitlers ordre lyde.

Mussolini i sitt slott, har det ikke lenger godt.
Moral, ja husk Dekksdagbok for S.S. Unita





kjenningssignal L.D.D.F.

Fører Øistein Jensen

besetningens størrelse 49

båtmanøver utført 22.2 Berpur Road

6.4. Porbandar

19.6. Colombo

25.9. Aden

12.9. Colombo

Sporadiske nedtegnelser:

Porbandar

Søndag  5. januar Klokken 13.50 kom 60 kulier om bord for å gå over rommene med kalk en gang til

da arbeidet var dårlig utført i Karachi. Klokken 24.00 var alle rommene samt dyptanker ferdig kalket. Bunnen i alle rom mattet. Arbeidet godtatt av charterens folk

2 vaktmenn for natten og lanterner etter regel.

Mandag 6. januar kl. 8.10. begynte og laste salt i nr. 1-2-3-og 4 rom for Chittagang. Kl. 12.45 stop i lastingen p.g.a. mangel på last langs siden. Kl. 16.15 Begynte og laste igjen. Kl 20.00 begynte og laste i dyptankene. Kl23.00 stop i lastingen, ingen last langs siden.

1 vaktmann for natten og lanterner som før.

Tirsdag 7. januar kl.02.10 kom en del lektere langs siden og lastingen fortsatte. Fra klokken 11.20 til klokken 17.10 ingen last langs siden. Kl. 17.10 kom en del saltlektere langs siden og lastingen fortsatte utover kvelden til kl. 23.15 da lekterne var utlosset.

Lørdag 11. januar  Skipet ferdig lastet. Kom folk fra Toldvesenet og forseglet alle lukene, og kl.10.05 kom en toldoffiser om bord og undersøkte seglene samt radio seglet. Kl. 10.30 alt klart. Undertegnet Kjell Haug og E. Nygård

Ankom kai i Chittagang og Var FORTØYET KL.00.45

Fredag 21. januar kl.07.00 kom kulier fra land og begynte og dammage og matte klar til lasting av ris. Kl.12.00 fikk om bord 5000 bambos til dumpage.

Kl. 16.30 var rommene ferdig mattet, og kuliene begynte å legge på lukene. Under arbeide hermed var en av kuliene så uheldig å tråkke på en luke som ikke var riktig lagt over, med den følge at han falt ned i rommet.  Det blev øyeblikkelig gjort foranstaltninger til å få mannen opp av rommet. Så vidt der kunne sees hadde mannen brukket høire lårben, han blev tatt opp av rommet og bragt i land til hospital, og var da ved bevisthet. Kuliene nektet videre arbeide og avsluttet for dagen.

Fredag 7. februar gikk ut fra Akyab på vei til Trivandrum via Colombo

Søndag  16. februar Malabar kysten på vei til Cochin

Tirsdag 18. februar fra Cochin til Cahaut.

Torsdag 20. februar på vei fra Cahaut til Carmanore.

Fredag 21. februar på vei fra Canmore til  Berpur Road.

Mandag 24. februar på vei fra Bupur Road til Rangoon

Tirsdag 4. mars Rangoon Ingen lossing avventer ordre om å gå inn til kai.

Kl.15.00 ordre om å skkifte inn til kai kl.17.00. Har i løpet av dagen fyllt 50 tonn drikkevann. Kl. 16.55 kom havnelosen om bord. Kl.17.20 lot gå i bøien for å skifte skipet bort til kaien. Ankom kaien kl.18.15 og var fortøiet kl.  18.30. Kuliene kom om bord med det samme og gjorde klar til lossing. Kl. 20.00 begynte å losse taksteinen blir handet i land av kuliene. Der brukes gasslamper da skipets dynamo er i land til reperasjon. Lossing hele natten 2 vaktmenn for natten.

Torsdag 6.3. Lossingen fortsetter uavbrutt.

Torsdag 13. mars kl.13.30 var alle rommene ferdiglastet, alle luker ble skalket med tre gode presenninger.  Begynte og laste fyrstikker. Har i løpet av dagen lenset ballasttank. Har skiftet nytt vann på livbåt tankene.

Kl.12.50 var skipet lastet. Kl. 12.30 kom guarantene om bord og beordret kinesermannskapet for å definisere deres køyklær 2. styrmann Rogde fulgte med som  kontroll.

Kl. 13.40 kom mannskapet om bord igjen, og alt var i orden. Kl. 14.50 kom havnelos ombordBegynte og single opp med det samme. Kl. 15.15 lot gå i bøien og avgikk Rangoon bestemt for Bombay via Colombo Kl. 15.30 byttet havnelos med elvelos. Kviterte losen kl. 20.35 på reise til Porpander.

Tirsdag 1 april Ankom Potander.

Søndag 6. april Porpandar kl.10.00 blev der avholdt båtmanøver. Båtene ble svinget ut og alt forløp bra, hvorefter båtene blev satt tilbake  på plass igjen. Hvorefter Proviant og utstyr blev ettersett og funnet å være i forskriftsmessig stand.

Etter endt båtmanøver ble alle mann oppstilt på sine respektive sider, og det viste seg at en del av fyrbøterne ikke var tilstede, og ikke hadde deltatt i båtmanøveren.

No. 1 fyrbøter blev da sendt akterut for å tilkalle de som ikke hadde møtt frem. Da det ikke lykkedes ham å få dem til å tørne ut kom han tilbake til båtdekket og brukte mund og bar seg, og mente på at han vilde ha avmønstring ved ankommsten til Calcutta.

Undertegnet E. Nygård

Onsdag  7. mai Calcutta

Ligger i bøien no. 26 arbeidet på broen og med «Gåsingen», fortsetter. Elektikkerene er i dag ferdig med arbeidet.  Kl.11.00 kom havnelos om bord. Begynte og single opp med det samme og kl.11.15 begynte og forhale over til kullkai. Ankom der 11.45 og var fortøiet til 12.10 . Kl.15.30 begynte og laste kull i nr. 1-2-3og 4 luker. I løpet av dagen var de ferdig med «Gåsingen» begynte da og prøvekjøre den, og fant og være tilfredstillende.

Torsdag 8. mai Lastingen og bunkringen fortsetter utover hele natten. Kl. 9.15 var doctor om bord og gav de nye av mannskapet innsprøitning mot kopper og kolera. Har i løpet av dagen lenset no. 2,3, og 4 ballasttanker. Kl. 18.00 stop med lastingen, mens bunkring fortsetter. Har fått et nytt kjøleskap om bord, og blev installert i pantryet.

underskrevet Rogde og Jensen

Søndag 11 mai Calcutta Lastinga begynte igjen kl.05.30

Kl. 17.30 var skipet ferdig lastet, inntatt i alt 4670 tonn.

kl.17.00 var doctor og havnepoliteiet om bord og insjerrte mannskapet. Alt i orden. Kl.22.40 kom to taugbåter langs siden og kl. 20.55 kom havnelos om bord. Kl. 21. 10 begynte å single opp fortøiningne for og akterut. Rorledningen prøvet og funnet å være i orden. Kl. 21.45  støtte babord side akterut tilsynelatene propellen mot førsst kaigate. Etter ordre fra havnelosen ble babord anker droppet i bunnen. Under forskjellige kommandoer fra docklosen og havnelosen på broen kom trosse og en del wire i propellen. Vinden var under dette sydlig styrke 5-6-. Under den hele forhaling var hele mannskap og alle offiserer på sine respektive plasser og utførte de forskjellige ordre som ble gitt. Da maskinen ikke kunne brukes ble skipet forhalt tilbake til kai no. 16 b. for videre undersøkeleser. Kl. 23.30  ferdig fortøiet ved kai no. 16 b. Reglementerte lys utsatt og lyser klart.

Undertegnet Rogde og Jensen

Søndag 11. mai Calcutta fortsettelse:

Styrer efter havnelosen anvisninger, assistert av taugbåt for og akterut skipet forhaler med akterenden først, og brukte sin maskin. Da skipet nærmet seg brogaten ble det gitt ordre fra brogaten til 2. styrmann, til å sende en trosse i land fra begge sider. Mens de holdt på og strekke ut på trossen på babord side blev sendt i land. Da gikk andre styrmann over til styrbord side fordi docklosen gav ordre fra den siden. Båtsmannen ropte nå fra babord at stikke ut på trossen snarere, og da anden styrmann kom tilbake til babord side merket han at trossen var kommet i propellen. Sekunder senere traff babord låring og at antageligvis også en wire som antagelig har fulgt med trossen var kommet i propellen. Nogen sekunder senere traff babord låring brogaten. Det ble da gitt ordre om å la gå babord anker, og stoppet i gaten for nærmere inspeksjon. Førstemaskinisten kom da opp på broen og rapporterte at maskinen ikke virket. Da maskinenen ikke virket ble skipet skiftet tilbake til no. 16.b. av taugbåtene for nærmere ettersyn. Skipet var fortøiet kl.22.30.

Mandag 12. mai kl.07.00  kom der en båt med svømmedykkere langs siden for å klare trossen og wiren fra propellen. I følge dem var propellen svært skadet, så der blev sendt bud efter dykker med dykkerdrakt. I følge hans rapport var propellen så meget skadet at skipet måtte i dock. Ligger og avventer nærmere ordre. Kl.18 kom der ordre om å begynne å losse dagen efter kl.7.00 for at skipet skal kunne gå i docken.

Tirsdag 13.5. kl.7.00 kom kuliene om bord og gjorde klart for lossing. Begynte lossing kl.7.50, fortsatte med lossingen utover hele dagen og natten. Utlosset 365 tonn kull i løpet av dagen.

to vaktmenn og lanterner som vanlig.

Onsdag 14.5. Lossingen fortsetter fra foregående døgn. Kl.14.00 stoppet lossingen forut og i dyptanken, men fortsatte i akterrommet for å få skipet så meget på nesen at propellen kan bli undersøkt. Kl. 14.20 tok loddskudd forut i akterkanten av bakken styrbord side 31, babord 33 og i baugen 31 favner vann. I løpet av dagen og natten mellom 13de og 14 de blev utlosset om natten 363 tonn torsdag, og i løpet av dagen den 14 de 305 tonn.

Torsdag 15.5  Lossingen fortsetter i akterrommet fra foregående døgn. Fyllte i løpet av dagen no.1ballasttank.. Kl.17.00 var akterskipet lettet seg så meget at propellen kunne undersøkes. Det blev deretter gitt ordre om å losse fra alle rom igjen. Begynte med dette kl.19.00. Losset 250 tonn om natten, og 225 tonn om dagen.

Fredag 16. mai Calcutta

Lossingen fortsetter fra foregående døgn til kl.500. Det kompanniet som til da hadde kontrakt på lossingen sluttet da. Og et annet kompani overtok og begynte kl.8.00 i alle luker, lenset i løpet av dagen i no.1 ballasttank. Losset 429 tonn om natten og 445 om dagen. og 2 luker, losset i løpet av natten 363 tonn.

Lossingen fortsetter.

Søndag den 18.5 Lossingen fortsetter,kl. 23.40 brakk spindelen på midtskipsvinsjen då at lossingen måtte stoppe for en tid.

Mandag 19.5. kl.01.00 var midtskipsvinsjen blindpakket og lossingen kunne begynne igjen i no. 1 og 2 luke fortsatte utover morgenen til kl.8.00 da man også begynte i nr. 3-4 luke. I løpet av dagen blev det også holdt Sjøforklaring på det Norske konsulatet. Tilstedet var Konsul Ullseth og som bisitter kaptein Bugge. Følgende blev anhørt: Kaptein Jensen, 2. styrmann Haug og 1. maskinist Vikøren, 2. maskinist Andersen og 3. maskinist Eklund. Lossingen fortsetter i de 4 luker døgnet ut.

Lossingen fortsetter de følgende døgn.

Torsdag 22.5 Kl.7.00 kom havnelosen om bord og kl.7.15 stoppet lossingen da skipet skulle i tørrdock. Kl.8.30 begynte og single opp for og akterut. Avgikk 8.45 Manøver ut gjennom docken efter havnelosen og docklosens kommando. Ankom tørrdocken kl.9.50 og kl.10.15 var skipet dokket. Da dokken var lens viste det seg at der var en mengde tørn av trossen rundt propellen, men bare et tørn av wiren. Propellen blev klaret og skipets bunn blev undersøkt. Der blev besluttet at utføre forskjellige reparasjoner foruten reparasjonen av propellen, der arbeides utover dagen og natten med dette.

Fredag 23.mai Arbeidet med reparasjoner fortsetter. Kl.10.30 begynte å fylle docken efterat 2. styrmann hadde inspisert bunnpluggene. Kl.13.20 kom havnelosen om bord. Begynte og gjøre klar til forhaling med det samme . Gikk ut av dokken kl. 13.50 og forhalte skipet efter havnelosens og dokklosens anvisninger til bøien nr. 26. Var assistert av taugbåter for og akterut. Kl.14.35 ankom bøienog var fortøiet 14.50. Efter at dokken var fyllt og sluden åpnet blev propellen sendt i land, og efter ankomseten til bøiene kom det en kran og tok i land en del av akslingen.

Lørdag 24 t.o.m. fredag 30 mai. Avventer reparasjon av propellen.

Fredag 30 mai kl.7.00 kom en kran langs siden med reservepropellen som hadde vært i land for eftersyn. Propellen blev satt på plass i akterrrommet av folk fra verkstedet.

Lørdag 31.5 Mannskapet surrer propellen forsvarlig i løpet av formiddagen. Kl. 17.05 kom havnelos om bord, begynte å single opp fortøiningene med det samme. Kl. 17.25 avgikk bøien og begynte og forhale skipet til tørrdokk. Var assistert av to taugbåter.. Ankom tørrdokken klokken kl. 18.15 og var fortøiet kl. 18.35. Begynte straks og lense dokken og reparasjonsarbeidet i bunnen påbegynte.

Reparasjonene ferdig torsdag 5.6. 41 og blev godkjent av Norske Veritas.

Fredag 6.6. Begynte å laste igjen.

Søndag 8.6 Doktorundersøkelser. Alt funnet i orden  og lægesertifikat blev utstett.

Mandag 9 juni på vei fra Calcutta til Alexandria via Colombo

Torsdag 12 juni i den Bengalske bukt kl.17.00 Da det viser seg å være kommet en del vann på forpiggen. Var 1. styrmann i dag nede og undersøkte. Det viste seg å være små lekkasjer i skipssiden på følgende steder: 2 meter spant aktenfra 3. skjæring fra bunnen, 3 spant 3 skjærgang og 4 skjærgang.

Det er en setting og sjøgang til nå.

Mandag 16 juni Halv fart i maskinen da vi ikke kan nå inn til Colombo i dagslys.

Onsdag 18.6. kl.7.45 Begynte og bunkre. Kom  en del folk fra land og begynte og montere noen elktriske apparater og ledninger som skal være for kompensasjon av kompassene når den antimagnetiske «Gåsing» er i gang. I løpet av formiddagen. I løpet av formiddagen blev lekkasjen i forpiggen cementert av mannskapet under oppsikt av 1 og 3 styrmann. Kl.10.00 kom en gjeng og begynte å rigge opp vaier for en sperredrage, hvilke blev demostrert av to marineoffiserer. Kl. 16.15 var ferdig med bunkringen.

Torsdag 19 juni Montørene fortsetter arbeidet fra foregående dag. Kl.9.00 kom riggerne om bord og fortsatte sitt arbeide på formaste. I løpet av dagen blev det avhholdt båtmanøver hvor i hele mannskapet deltok. Begge storbåtene blev satt på vannet og øvelser foretatt hvorefter båtene blev halt opp igjen. Og st.b. båt satt på plass B.b. båt blev beholdt utsvinget og forsvarlig surret. Alt fungert utmerket. Efter båtmanøver blev alt utstyr eftersett og vannet på kaggene eftersett. Alt livbåtutstyr blev funnet å være i forskriftsmessig stand.. kl.17.00 slutte både montørene og riggerne arbeidet for dagen.

Fredag 20.6. kl.7.45 kom riggerne om bord og gjorde ferdig sitt arbeide hvilket var ferdig kl.10.00. Kl.8.30 kom en formann fra Walker d co. Som har forestått innstaleringen av det antimagnetiske anlegg og prøvde innstalasjonen. Tilstedet var føreren, 1. styrmann og 2. styrmann. Alle blev undervist i bruken av apparatene. Kl.9.30 kom en represetant fra marinemyndighetene som også kontrolerte virkningene av det antimagnetiske anlegg, og underviste 1. og 2. styrmann.

Deretter forhaling kjørte med los til Brakkwateret. Kl. 18.05 kvittet los.

Lørdag 28 juni vedvarene kuling med slingring og setting og meget overvann.

kl.16.00 da quartermaster Lie Sai Anan skulle gå forut til midtskips for å løse av. Blev han slått av en sjø mot st.b. skansekledning med det følge at han fikk et stygt åpent sår over høyre øye. Der blev med det samme slått stopp i maskinen. Han blev øyeblikkelig brakt inn i salongen for nærmere undersøkelse. Han var ved full bevissthet. Det visste seg at han også hadde fått et hovent kne, men ingen andre skader kunne sees. 1-2. styrmann vasket og forbandt så godt det lot seg gjøre.

Fremdeles kuling, stiv kuling med setting, slingring og meget overvann fram til 1. juli

Onsdag 2. juli nogen dønning.

Fredag 4. juli styrer inn mot Aden og ankerplass. Kl.16.45 kom en offser om bord og gav ordre om at skipet skulle til Port Sudan.

Tirsdag 15 juli Port Sudan: Begynte lossingen kl.7.00 kl.12.00 kom quartermaster Lie, Sai Anan tilbake fra hospitalet. Men med ordre fra legen om å ikke begynne å arbeide før om en uke. I løpet av formiddagen skulle der fylles kjelevann på no. 4. ballasttank gjennom akterpiggen. Vannet rant imidlertid ikke tilstrekkelig hurtig over til no.4 og resultatet blev at der blev stående ca. 5 fot vann over akterpigg. Der blev satt i gang en gjeng fyrbøtere til å holde varmt vann opp i pøser og ved arbeidets slutt kl.17.00 var det minket til ca. 1 1/8 fot. Lossingen fortsattte til kl.23.00

Onsdag 16.7 Lossingen begynte kl.6.00 Ved tiltørning av mannskapet kl.7.00 nektet disse og arbeide da de forlangte større hyre. I de siste dagene har mannskapet vært uvillige og oppsettige, så lite og intet er blitt utført. Ved 09.00 tiden tørnet dekkmannskapet til. Men arbeidet går sent fra hånden. Resten av vannet på tanktoppen akter blev i løpet formiddagen øst ut.Ved undersøkelse av vannet på akterpiggen  viste det seg at  dette var ubrukelig som drikkevann. Akterpiggen ble derfor  lukket og nytt vann bestilt. Lossingen fortsetter til kl.23.00

 Torsdag 17.7. Lossingen begynte kl.06.00 kl. 13.00 begynte og bunkre kl.15.45 var skipet utslosset. Kl. 16.15 ferdig med bunkringen, inntatt 100 tonns bunker. Fyllte i løpet av eftermiddagen 30 tonn ferskvann på akterpiggen.

kl.17.45 los om bord og to taugbåter langs siden. Ved tiltørning av dekksmannskapet nektet disse og komme på dekk, også maskinmannskapet var vrange og uvillige til å avgå, så losen måtte gå i land igjen for å rådføre seg med havnefogden. Der blev besluttet å utsette avgangen til kl.05.00 dagen efter, og da forhale ut til Port Sudan. Da føreren og offiserene skulle skaffe blev messeguttene nektet og servere disse av dekkmannskapet og maskinmannskapet. Kl. 19.30 kunne allikevel messeguttene servere.

Offiserene går sjøvakter.

undertegnet 1. styrmann Rogde og kaptein Jensen

Fredag 18. juli Port Sudan & Port Sudan Rei

Kl.04.50 Kom los om bord sammen med en del matroser fra land for å skifte skipet ut til Port Sudan Red.. Begynte og ta inn fortøiningene med det samme. Kl.05.10 forhalte ut fra kaien assistert av taugbåter for og akter, var unner gange Kl.05.20. Kl.6.30 ankom Port Sudan red og ankret med b.b. anker og 60 fvn. Kjetting i vannetVell i maskinen, kl. 6.30 loddet 10 fvn.. Mannskapet nekter og tørne til i dag.

Lørdag 19.7. Mannskapet nekter å tørne til, skipet ligger og aventer myndighetenes bestemmelser. Kl.13.30 kom en taugbåt langs siden med myndigheter fra land og soldater om bord. Mannskapet blev kallt sammen i salongen og spurt om de fremdeles nektet å være med skipet. Hele dekksmannskapet nektet med unntagelse av Qurtermaste Lie Sai Aman og boyen Sun Sie. Også en del av maskinmannskapet nektet å bli med skipet, men de fleste syntes å være i villrede om hva de skulle gjøre. Alle som nektet ble der efter ført om bord i taugbåten og i land. Mens to soldater ble levnet om bord for å vakte på de ombordværende kinesere.  De av kineserene som ble om bord nektet og arbeide og samlet seg alle akterut. Også byssepersonalet nektet og arbeide med untagelse av stuerten.

Offiserene går sjøvakter

Søndag 20 juli Port Sudan red

Kl. 06.30 gikk føreren og 1. styrmann i land for å avtale videre forføininger mot mannskapet med myndighetene. De ombordværende kinesere nektet fremdeles og arbeide med unntagelse av stuerten. Kl. 11.00 kom en slepebåt langs siden og hentet de to soldater som inntil da hadde holdt vakt om bord. Kl. 14.20 Kom føreren og 1. styrmann tilbake sammen med en del soldater og offisserer. Dessuten hadde de med seg de kineserene som var blitt ført i land dagen før. Der var besluttet i land at skipet skulle gå til Aden for nærmere ordre og med væpnet vakt om bord. Syv soldater blev tatt om bord for å utføre denne tjenesten. Mannskapet tørnet nå til og masinnen blev gjort klar for avgang og dekkmannskapet begynte å gjøre skipet sjøklart.

Journalutdrag

Ankom Port Sudan den 8. juli med en last kull 4670 tonn. Ankret opp på reden for å avvente kaiplass. Den 12. juli kl. 09.15 gikk inn til kaien og begynte å losse med det samme. Den 15. juli mottok ordre om å gå til Delagoo Bay efter utlossingen. Kapteinen sa fra til mannskapet som består av 41 kinesere at skipet skulle gå til Øst Afrika på en 20 dagers reise. De tre hovedmenn, båsen, no.1 fyrbøter og stuerten kom rett efter opp til kapteinen, og sa at de ikke hadde kontrakt til å gå til Øst Afrika. Kapteinen viste dem da at kontrakten var gyldig til en linje ikke west av 20 gr. øst, hvis linje går omtrent over CapeTown og Bengan, så de hadde inge grunn til å nekte for å gå til Øst Afrika.

Da de så dette gikk de, men kom senere tilbake og forlangte £5-0-0 pr. mann. Da det er meget penger sa kapteinen at han ikke kunne love dem det. De gikk igjen og holdt antagelig konferanse. De kom tilbake senere og forlangte penger til å kjøpe grønnsaker for. Kapteinen lovet dem da en sum av indiske penger Rp. 410 som skulle være mer enn nok å kjøpe grønnsaker for. De gikk da igjen og syntes og være tilfredstillet.

Skipet var klart til å avgå fra Port Sudan den 17. juli kl. 18.00 Losen kom og taugbåter  ankom, men da vi skulle single opp, nektet mannskapet og tørne til. De sa at der ville ikke bli arbeidet efter kl. 17.00. Losen gikk i land igjen, og skipet hadde til å bli liggende langs kaien. Da de trengte kaiplass neste morgen, blev det bestemt at ta en del menn fra land til å ta skipet ut på reden. Kl. 05.00 neste morgen kom losen, og to taugbåter og ni mann om bord og tok skipet ut på reden, hvor vi ankom kl. 06.30.

Mannakapet var meget oppsettige, og båsen truet stuerten på livet hvis han serverte kapteinen eller offiserene. Kapteinen gikk i land kl. 10.00 og hadde konferanse med agenten og havnemyndighetene.

Det blev bestemt at hvis mannskapet ikke begynte og arbeide til neste morgen så skulle de sende poliser om bord å prøve å skremme mannskapet. Kapteinen kom om bord igjen kl. 13.00. Mannskapet nektet fremdeles å arbeide. Neste dag kl. 14.30  kom agenten en marineoffiser og politimesteren om bord, med 4 bevæpnede soldater.

Mannskapet blev da tatt inn i salongen og spurt om å begynne å arbeide igjen så skipet kunne seile. De blev også spurt hva de forlangte. De forlangte ikke noget, men nektet bestemt at avgå. Nitten menn var da satt i land og arrestert, og to bevæpnede soldater blev igjen om bord, for å passe på de gjenværende 21 menn.

Neste morgen den 20. juli gikk kapteinen og 1. styrmann i land kl. 06.30 for å ha en konferanse med myndighetene for å se hva som kunne bli gjort. Det ble da bestemt at de arresterte av mannskapet skulle bli sendt om bord igjen og at skipet skulle gå til Aden under bevæpnet eskorte. Mannskapet og 7 bevæpnede menn kom om bord. Men da mannskapet hadde hatt et godt måltid, nektet de fremdeles og arbeide, så de hadde til å bli tvunget av bevæpnede vakt. Til sist begynte de og arbeide meget motvillig. Skipet avgikk Port Sudan den 20 juli kl. 21.00 med 7 bevæpnede soldater som eskorte. Mannskapet hadde da holdt skipet tilbake i 3 dager og 3 timer.

Mannskapet hadde mønstret på i Calcutta i mai måned i år. Og kontrakten var gyldig for 6 mnd.  Deres hyrer var i Indiske penger fra 150 ned til hundre Rp pr. mann pluss fri ris og mel. Den kinesiske og Norske konsul var til stedet i Calcutta kontrakten ble undertegnet.

Torsdag 24. juli Gulf of Aden

Kl. 6.15 kom marinemyndighetene om bord for inspeksjon. Alt funnet i orden. Fortsetter inn til ankerplass efter kapteinens kommando. Kl. 06.40 ankret med b.b. anker og 45 fvn. Kjetting. Ankerpeilinger i kartet

Ligger resten av døgnet og avventer vann og ordre.  Tre av dekksmannskapet har i dag lagt opp da de skylder på at de er syke. Det resterense mannskap i arbeid, men arbeide går sent fra hånden.

Fredag 25. juli Ligger fremdeles og venter på ordre. I dag har 4 av dekksmannskapet lagt opp. Kl. 10.00 kom en båt langs siden som tok i land de 7 soldater som har vært med fra Port Sudan. Kl. 17.00 kom føreren tilbake fra land med ordre om å gå til Bombay så snart vi hadde fyllt vann og de 7 soldater kom om bord igjen. Skipet ligger mørklagt.

Lørdag 26 Aden Ligger og venter på vann og soldatene. Kl. 7.15 kom vannbåten langs siden. Fyllte 50 tonn drikkevann og 20 tonn kjelenvann. Var ferdig med fyllingen kl. 09.15. . Ligger og venter på soldatene. Kl. 19.00 mottok morsesignaler fra land om at soldatene ikke skulle være med og om at skipet skulle avgå. Begynte og hive opp med det samme og var under gange kl. 19.13.

Tillegg til journalutdraget den 21. 7 41

Ankom Aden den 26. juli kl. 06.40 og ankret i reden. Nesten halvparten av mannskapet klager seg syke, så der blir nesten intet arbeide utført. Kapteinen gikk i land og hadde konferanse med marine myndighetene. Det blev bestemt at da skipet skulle gå til en nøytral havn, turde man ikke  sende skipet dit med  det ubekvemme mannskap. Fikk ordre om å gå til Bombay og skifte mannskap, istedefor og vente på nytt mannskap i Aden. Da et skip med kinesisk mannskap som nektet arbeide blev liggende i 8 uker før de fikk nytt mannskap. Avgikk fra Aden den 26 juli kl. 19.30 efter å ha fyllt vann.

Mandag 28.juli kl. 22.00 klaget qurtermaster at han var syk og la opp, en matros løste han av.

Lørdag 2 august Fra det Indiske hav på vei til Bombay. Kl. 15.15. kom los og en marineoffiser  om bord. Alt i orden, styrer losens anvisning. Kl. 16.03 ankret med b.b. anker og 60 favner kjetting i vannet Ankerpeilinger i kartet.

. søndag 3. Ligger og avventer ordre. Dagen helligholdes. Der festflagges i anledning Kong Haakon 7 ds. Gebursdag.

to vaktmenn for natten og ankerlanternen utsatt.

Mandag 4. august i Bombay

Ligger og avventer myndighetenes bestemmelse om hvad der skal gjøres med mannskap.

Tirsdag 5. 8 Ligger fremdeles og venter på myndighetenes bestemmelsse. Mannskapet utfører forskjellig dekksarbeide.

Onsdag 6.8. Ligger fremdeles og venter, mannskap utfører forskjelligarbeid.

torsdag 7.8. Ligger fremdeles og venter på ordre. Fyllte i løpet av dagen 80 tonn drikkevann samt kjelevann. Kl. 15.00 kom der beskjed fra land om at skipet skulle gå til Calcutta neste morgen. Da der kom rekvisita om bord om eftermiddagen nektet kinesermannskapet å stuve cekk denne efter kl. 17.30 så 3 . styrmann måtte arbeide med det, inntil kl. 18.30.

Fredag 8 august Kl. 7.00 kom tollbekjent og los om bord, kl. 7.30 var alt klart for avgang. Begynrte og hive opp ankeret med det samme og var under gange til kl. 7.45

Journalutdarg : Ankom Bombay 2.8 kl. 16.00 Kapteinen gikk i land, men dagen derpå var en helligdag var der ingenting og gjøre før på mandag. Mandag holdt kapteinen konferanse med forskjellige autoriteter. For å kunne betale av det kinesiske mannskap, måtte der skaffes en oppholdstillatelse fra det Indiske Gowerment, og det blev der søkt om. Mannskapet i er i arbeid, men lite og ingenting blir utført. Den 2. 8 mottok ordre om å gå til Calcutta.

En del slingring

lørdag 9. August Indiske vestkyst på vei fra Bombay til Calcutta. Mannskap kl. 7.00 den 8.8. efter tre dager i sjøen, truet båtsmannen med å stoppe arbeide så frem han ikke fikk alt sitt tilgodehavende utbelt med det samme. . Der blev forklart ham at det ikke var lovlig og føre ut penger fra Indisk havn. Det blev også fremholdt for ham betydningen avå nekte og arbeide i sjøen og fortalte ham at skipet kom til å gå inntil Colombo såfremt han, eller noen hvem som helst annen gjorde mere tidspille. Siden har alt vært rolig og skipet fortsetter. Til Calcutta.

Søndag 10. august Quartermaster Ju Tee klaget over sykdom og la opp og blev avløst av en matros.

Meget slingring

Onsdag 13. august Ceylons kyst på reise fra Bombay til Calcutta.

Quartermesterne Ju Tee og Wong Ka Binn samt matros Ula Shan Lee har lagt opp i dag. De klager over ømme ben og ellers allminnelig uvelfornemmelser. Quartermaster Lee Sai Man har tørnet til for å ta rortørn, men arbeider ellers ikke.

Fredag 15 august i den Bengalske bukt på vei fra Bombay til Calcutta.

Quartermaster Wong Ka Binn og Ju Tee har i dag tørnet til igjen for å ta rortørn, men arbeider ellers ikke. Quartermaster Lee Sai Man har lagt opp igjen.

Torsdag 21. August Fremdeles ingen ordre kommet. Da der er flodbølge i vente, har der i dag blitt brakt om bord ekstra fortøininger fra land. Disse består av to 4 wire og 4 blokker. I løpet av eftermiddagen gjøres dette klart akterut.

To vaktmenn og lanterner som før for natten.

Fredag 22.8. Fremdeles ingen ordre. Mannskapet hiver totte de to waiere som er utsatt akterut ved hjelp av 6 skårne taljer. Alt klart til å motta flodbølgen. Da vannet skiftet fra fjære til flo. Blev der imidlertid ingen flodbølge hverken om formiddagen eller om kvelden. Mottok ordre om å gå inn til Kiddepore Dock kl. 15.00 neste døgn. To vaktmenn og lanterner som før. Kl. 12.50 kom havnelos om bord «Heav Lye» båter langs siden. Begynte å la gå fortøiningne akterut. Men straks efter kom der en båt langs siden med beskjed om at ordren om å gå inn i Kiddepore Docks var kanselert.  Fortøide derefter som før. Var ferdig kl. 14.30 alle fortøininger da tottte.

Søndag 24. august

Ligger og venter på ordre. Dagen helligholdes.

Mandag 25 august. Ligger fremdeles og venter på ordre. Mannskapet arbeider utenbords. Kl. 17.45 mottok ordre om å skifte inn til Kidderppore Docks neste morgen.

Fredag 29 august 1941 Ingen lasting i dag. Det Kinesiske dekks og maskinmannskap blev i dag mønstret av og arrestert, og lascarmannskap blev forhyrt. En del av Lascerne kom om bord og begynte og arbeide. Fyllte i løpet av kvelden 42 tons kjelevann..

Lørdag 30 August Calcutta

Begynte og laste kl. 11.20. Tok om bord proviant og rekvisita for det nye mannskap. I løpet av dagen kom hele det nye mannskapet om bord. og begynte efterhvert i arbeide. Delte ut proviant til dem for to døgn. Fylte 35 tonn ferskvann og 30 tonn kjelevann. Var ferdig med lastingen kl. 15.20. Inntatt i alt 5221 tonn kull som last. Og 770 tonn som bunkers. Om eftermiddagen blev der brakt om bord en livbåt. Den blev plassert i grabbe på no. 2 luke.

Søndag 31.8. 1941 Ligger og venter på å avgå, mannskapet skalker lukene og gjør ellerst sjøklart. Da det resterende kinesiske mannskap ennu ikke er løslatt, blev to menn 2. styrmann og representant fra skipshandleren Necroo sendt i land med kinesernes bagasje som de er avskåret fra å hente. Det viste seg imidlertid håpløst å få passere tollvesenet med bagasjen, til tross for alle tenkelige forsøk og henvendelser både til politi og tollvesen. Omsider måtte der gis opp og bagsjen blev stående ved nr. 5 port i Kidderpoore Docks. Den var da havnet mellom to vakt-porter og det var ikke anledning til å få den hverken frem eller tilbake.

Mandag 1. September Avgang fra Calcutta til Aden

Da representanter fra skipshandler Necroo kom om bord viste det seg at de allikevel var lykkedes å få passere tollvesenet med bagasjen til kinamannskapet  Kl. 06.30 var doktor og havnepolitiet om bord og inspiserte mannskapet. Det viste seg at 3. maskinist Eklund befant seg i land, hvorfor hans pass blev beslaglagt av politiet. Kl. 07.40 kom havnelos om bord. Singlet opp fortøiningene for og akterut. Kl. 08.15 kom der to taugbåter langs siden og skipet var klar for avgang. I midlertid beklaget 2. maskinist A. Andersen seg over at han var meget syk så han var nødt til å legge opp. Under disse omstendigheter ville ikke 1. maskinisten gå til sjøs. Det blev derfor besluttet å fortøie igjen og avvente begivenhetene. Var fortøiet igjen kl. 08.50. Kl.09.30 kom Eklund om bord. Han forklarte å ha blitt oppholdt av politiet i land p.g.a. misforståelser med en sjåfør.

Det blev straks telefonert til havnevesenet at skipet var klart til å gå. Kl. 12.15  kom los om bord og en taugbåt langs siden kl. 12.35 kom den andre taugbåten, og kl. 12.40  gikk skipet ut fra kaien. Manøvrer gjennom dokkene efter havnelosens anvisning. Kl. 14.10 ankom slusen, og kl. 14.35 avgikk igjen. Driver deretter med strømmen ned midt Garden Peach, hvor ankommer kl. 16.35, og ankrer med b.b. anker og 60 fv. Kjetting i vannet. Kl. 17.25 kom elve-losen om bord, og havnelosen gikk. Kl. 19.45 hev opp ankeret og fortsatte reisen. Styrer efter havnelosens anvisninger.


Er nå gått fra Trivandrum og den 16. februar ankom vi Cochin. Lossingen begynte med det samme og samme spetakkel er det her også. Den 18. gikk vi herifra til Calicut, en liten plass, ligger ute på reden og lektere kommer og henter lasten. Gikk herfra neste dag og samme kveld er vi kommet til Cannanore. Den 21. er vi kommet til Baypore. Her ble vi invitert ut av agenten, og han tok oss med på biltur gjennom jungelen til Calicut. Gikk fra Baypore 24. om morgenen til Rangoon, ankom 3.3. Her traff vi «Sandviken» og vi var flere ganger ute med kaptein Vasdal Vår engelske prest glemmer vi heller ikke når vi er i Rangoon, her føler vi oss hjemme. Vi ble så kjent med frk. Wiseman som driver «Mayfair» kafeen.

Her lastes ris og tømmer for Bombay, men først skal vi innom Colombo for bunkring. Jeg gleder meg til å komme til Bombay, jeg har alltid lyst til å se nye steder. I dag 16.3.  Er vi i sjøen og det er fint og varmt. Vi fordriver tiden med lesing eller spiller Casino. 20.3. Kom til Colombo, tok inn bunkers og dagen etter er vi på farten igjen. Under denne turen ble det praktisert Blackout ombord og alle prøvde hver sitt utleverte livbelte. Ellers er det fint vær, stille og rolig 6.3. Ankom Bombay og jeg fikk være med i land mens Øistein skulle rundt på de forskjellige kontorer 27.3. Thors to årsdag og vi holdt et lite selskap i all stillhet.


Thor Jensen 2.styrmann jr. hyrekontrakten lyder på stillingsbetegnelse: “Urokråka” og hyren er kr.0.50 øre pr. mnd. Hjelper ikke mye med gullstriper da.

Lørdag 29.3.  Ble jeg med på en biltur med en eldre herre, hans frue og datter opp til Malabar Hill. Det er et meget brukt utfluktssted med fine park anlegg, Byen får sitt drikkevann herifra. Vi kunne se milevis vidt utover hele Bombay og den lange badestranden nedenunder så ut som en eneste maurtue Her oppe har den kjente skt «Parsi» sin kirkegård. Når en «Parsi» dør, blir han ikke begravet, men han blir kjørt hit opp i kirkegårdsparken. Straks etter kommer de store gribbene og spiser dem helt opp, til og med benene. Det er deres tro at de skal spises av disse rovfuglene. Ingen uvedkommende har noen gang fått lov og sette sin fot inn på denne plassen. Og det er straffbart og fotografere her.

Søndag 30.3. var vi hos vår venn tolleren, og om kvelden så vi på byen. Vi traff kaptein Kristiansen fra «Cascade» og kapteinen på Lynghaug. 31.3 gikk vi fra Bombay for Porbunder, hvortil vi ankom 1.4. Det ble noen aprilsnarr og noen fornærmede ansikter, men det gikk fort over. Her var fin bris og sol og best av alt, post hjemmefra, med tålig bra nyheter. 3.4. ligger fremdeles her og laster salt, og her fikk vi brev fra kaptein Dale igjen og i kveld er det «Brevkveld».

6.4. Gikk herfra til Calcutta, dagen etter var det båt manøver ombord. Det var rolig og fint vær. Vi møtte en Konvoi, ellers var det ingenting mistenkelig. I dag er det tredjemaskinistens gebursdag og Thor har vært borte med presang, en stor skoeske, inneholdende en cigar 1 fyrstikkeske, 1 penn med skaft, 1 blekkhus 1 ark og en konvolutt og et lite brev fra ham hvor det står «Skriv hjem til mor». Nesten omgående fikk Thor dette oppsendt:

Til Thor I sjøen 13.4. 1941

Hallo Thor, du som er så stor, hvor er det nå du bor.
Du ber meg skrive til mor
og det skal jeg gjøre og hilse fra Thor.

«Ja dette var noe ordentlig tøys du»
Jeg takker så hjertelig for at du husket denne store dagen

Fra en boksechampion – Roland

19.4. Om morgenen kom vi til Calcutta og neste dag spiste vi frokost hos konsulen. Etterpå tok vi oss en tur til dyrehagen og så på alt som der var å vise frem. Det var Thor og meg og tre flyvere som var på gjennomreise som tok oss med. Vi red alle på en elefant og vi var visst litt kry da vi kom helskinnet fra turen. Etterpå kjørte vi til Queen Memorial Castle. Det er en stor bygning oppsatt av bare marmor til minne om dronning Elisabeth. Jeg var like oppe på toppen i «Hviskerommet».  Navnet kommer av den sterke akustikken i rommet.

24.4. var vi på dans i Marineklubben.

27.4. var det min gebursdag og den ble feiret i all stillhet ombord. Jeg fikk et reisevekkerur av Øistein, med en liten epistel, «Pass tiden» og reprimanden er sikkert på sin plass. Nå gikk det fort med reparasjonen ombord og så skulle «Unita» ut igjen. Denne gang uten Thor og meg. Båten skulle en tur til Aden og der var det nå litt urolig.


8. mai 1941 fikk Einar Nygård avmønstring. Så ble det opprykk på de andre. Men de manglet en offiser. 3. styrmann måtte erstattes. Samme dag gikk Olav S. Øvrebø i land fra S/S Utsira. Han var blitt så godt som døv og kunne ikke tjenestegjøre, da han ikke hørte signaler eller ordre. Agenten hadde bare Øvrebø og tilby. Han hadde alle papirer i orden og var en god navigatør. Kaptein Jensen ville ikke ligge å vente på noe, så han ønsket 3. styrmann velkommen ombord, og gikk vaktene i sammen med ham.
Legeattesten til Olav Øvrebø over og fotografi av ham under. Thor kalte ham “Nye Dadda”

Søndag 11.5. 1941 om kvelden kl. 21. Tok jeg farvel med Øistein, han beregnet turen ville ta to måneder, så skulle han være tilbake igjen. Men det ble ikke så lenge, allerede klokken 1 natt til mandag våknet jeg av banking på døren der hvor Thor og jeg hadde rom på et pensjonat. Det var Øistein som kom tilbake. Det var hendt en ulykke med båten under lossingen ute på havnen så den
måtte inn for å reparere på nytt og det ville ta lang tid. 17.5 var de fleste norske offiserene samlet til fest på «Firpo» for å feire «dagen». Det var 20 kapteiner, altså 20 norske båter lå inne den dagen, styrmenn og maskinister og meg. Festen ble feiret med humør og god stemning hele tiden.  Først leste konsulen opp en prolog, senere ble det sunget Nasjonalsanger og holdt taler. Alt gikk slag islag, tiden gikk så altfor fort. Jeg hadde for anledningen sydd et norsk silkeflagg som skulle loddes ut til inntekt for trengende norske sjømanns barn. Det kom inn Rs 170-0-0 og jeg var vel kry da. En engelskmann som satt lenger borte ved et bord sendte bort Rs 10-0-0 med denne lapp: Jeg er ikke norsk, men mitt navn er Andersen og jeg håper dette kan bli godtatt som et lite bidrag.




Ja, tiden går sin vante gang og vi er nå kommet til 11.6. Den dag «Unita» skal ut igjen. Det blir trist å være alene i Calcutta, men det må gå det også. Jeg er meget sammen med fru Richardsen fra «Fingal». Vi lager smørbrød for leseværelse to ganger i uken. Vi tar alltid guttene våre med, fru Richardsens gutt er tre år. Det er ofte dem som setter humør i oss.

3.7. Er konsulens gebursdag og vi er buden dit. Ellers er den ene dagen lik den andre, vi er nå også begynt å lære «Urdu», Hindustani, Lørdag 8.8.  Fikk jeg telegram fra Øistein om å komme til Bombay. Allerede neste kveld reiste jeg. Konsulen hadde også ordnet med alle formaliteter for reisen uten at jeg visste det. Jeg var tidlig oppe for å pakke, da det i dag 3.8. er Kong Haakons gebursdag og konsulen skulle innvie det nye lokale for konsulatet, skulle alt feires. Vi måtte opp på konsulatet klokken 12.00 skålte for Kongen og et fremtidig fritt land, etterpå dro vi i flere biler ned til «Great Eastern» hotel for å spise Tiffin. Vi brøt tidlig opp for vi skulle ordne med leseværelse, var der like til vi reiste med toget til Bombay. Det var en lang og trettende reise, hele 36 timer. Tirsdag morgen 5.8.  Kom vi vel frem. Øistein stod på stasjonen, men det var ikke så godt å kjenne ham igjen ettersom han hadde anlagt helskjegg og mustasjer. Han fortalte forresten at han var blitt anholdt av politiet på grunn av mystisk utseende, men da han sa han var norsk skipskaptein og ventet sin frue og sønn med toget lot de ham gå, men holdt øye med ham hele tiden. Dette fortalte han etterpå da jeg bemerket den flotte honnør jeg fikk når jeg passerte utgangsporten til stasjonen, politiet stod i stram giv akt. Vi ble liggende i Bombay noen dager og benyttet da tiden til å besøke våre venner fra tidligere besøk.

Den 8.8. lettet «Unita» anker og vi fikk være med denne gang, til Calcutta. Det var ikke fritt for at jeg var litt sjøsyk denne gang, skuta var barlastet og jeg hadde vært i land i lang tid. Men det ga seg snart og vi fikk fint vær. Vi kom til Calcutta 17.8. Som vanlig traff vi mange kjente og festet litt. Og Øistein hadde denne turen travelt med å ordne opp mannskapet. Rart å tenke på at jeg ikke fikk være med til Aden denne turen for Øistein tenkte på krigen.  Den så de ingenting til, men det var blitt det rene mytteri ombord. Det var grunnen til at båten kom så snart tilbake og vi fikk komme ombord igjen. Journalutdraget vil best fortelle hvordan det hele gikk for seg.
29.8. var alle de norske kapteinene buden til konsulen til smørgåsbord. Det ble femten stykker i alt, fru Rikardsen og jeg iberegnet. Det var god stemning og med kaptein Hetland fra «Martin Bakke» som skrønemaker og forteller fra det gamle Haugesund, kunne en ikke vente noe annet heller. Der kom også en Indisk tryllekunstner og holdt oppvisning, jeg grøsser hver gang jeg tenker på slangene som han plystret til og de lystret. Mandag 1.9. Gikk vi fra Calcutta etter å ha tatt inn kull for Aden og denne turen skulle vi få være med. Det var et surt vær de første dagene med fæl sjø og stadig rulling. Sjøen stod som en foss over bakken og hele fordekket lå stadig under vann. 9.9. Nå begynner været å bli bedre, enda er det litt sjø, men nå nærmer vi oss Colombo. 11.9. er nå i Colombo. Thor er med i land. Vi kjøpte nå en liten rasehund. Det fulgte med stamtavle også. Vi ble enige om å kalle den Lassie. Vår forrige hun «Skipper» ble syk og døde på forrige tur. En hund er en god kamerat ombord, så det måtte vi anskaffe oss igjen. Thor er mer begeistret for denne hunden enn alle lekene til sammen. 12.9. Inspeksjonen har nå vært ombord og vi er klar for avgang. Denne gang har vi Indere ombord som mannskap og de arbeider stille og fint. 20.9. Passerer nå øya Co Sotra og vi kommer inn i den Persiske Gulf. Vi fordriver tiden med å spille Casino, sjakk, legger kabal og leser litt, og ellers er radioen meget benyttet. 22.9. nærmer vi oss Aden.


Serangen spurte styrmannen i dag om når månen kom opp, de er nemlig Muhammedanere og skulle når det ble ny-måne holde faste en hel måned, ja det vil si, de skulle spise om natten i stedet. Indere holder sterkt på sin religion. Dette gjelder folkene på bakken, folkene på poppen har en annen tro igjen, så de har ingen fastetid, nå i alle fall.

23.9. Jeg våkner tidlig om morgenen, ser solen bryte frem. Jeg kikker ut ventilen og det første jeg ser er en stor konvoi med 10- 12 båter. Deriblant flere store troppetransporter. Jeg er svært nysgjerrig, men tør ikke gå opp og spørre Øistein eller offiserene på brua. Ser nå Aden. Vi er forankret utenfor. Det er visst en trist plass, bare nakne fjell og sandhauger og noen små hus. Ser nærmest ut til å være brakker. Her er kvelende varmt. Ombord hos oss er det stille, ligger her og venter på ordre på å komme inn. Men omkring oss er det fæle sjau fra de ander båtene. Det er krigsfartøyer med sine signal hele dagen, flyvemaskiner på øvelser, marinefolk på skyteøvelser lenger ute i fjorden. Men det er da råd å høre dem. Her ombord er det rustbanking, men det høres nesten ikke blant all annen larm. Et gammelt ord sier at lediggang er roten til alt vondt. Her vil jeg protestere. Mens vi har ligget her og ventet på ordre har «Stubben» og «Nyedadda» hatt det travelt med sin dikterkunst. Stubbens dikt har jeg lest tidligere, denne gang er det på «Hundevakt i tropene «Nyedadda» er Thors navn på den nye tredjestyrmann vår.  Han er heller ikke vekke når det gjelder tanker på papir, det første er Quislingene i Valhall. Og «Der har vi solstråla vår». Diktet er tilegnet Thor og maner til ettertanke.

SOLSTRÅLA VÅR

Ei bitte lita solstråle i kalde vinter vrå,
me veit kor den kan varme opp ei trong og ussel krå.
Me veit kor den kan varme opp i myrke menneskesinn,
og varme kalde mennesker til hjerterota inn.
Me har ei lita solstråle i blant oss her ombord.
Ei helsing eg vil senda opp til det kalde nord.
«Dei må ikkje slå kvarandre, seier vesle Thor».

Å dei som er så vaksne, og er så store menn,
be om å få eit lite grann av barnesinn igjen.
Høyr vesle-spurven kvitra, han eiger ikkje hat.
han dreper ikkje andre for sjølv å få litt mat.
Å Hirdmenn, og Gestapo og alle dei som gledest med 
og plyndra og bederva, og slå dei andre ned.
Ei helsing vil eg senda til dokkens storebror,
«Dei må ikkje slå kvarandre, det seier vesle Thor».

Dei brente mange heimar, dei drepte barnets far,
og vesleguten spørjar. Kan du gi guten svar?
Det er så lite solskin på denne kalde jord
Dei varmast av å plyndre, føra våpen mot sin bror.
og heil og sæl dei ropar til føraren i kor.
Ei helsing nå eg sender opp til det kalde nord.
«Dei må ikkje slå kvarandre, det seier vesle Thor».

Å lille Thor han smilar, vil med alle vera god,
ei lita smule barnesinn og verden falt til ro,
Og dei som kallast heltar, husk Herodes han blei dømd,
og deira store Førar skal heller ei bli gløymd.
Å Himmler du som sådde alt hat i barnesinn
 dei alle jammers tårer som renn på unge kinn.
Og husk det Hermann Gøring med din bombelast mot nord.
«Dei må ikkje slå kvarandre seier lille Thor»

Og lille Thor han smiler, vil med alle vera god,
du lille søte Thoremann du ber til verdi bod.
Tenk om alle nasjonar smilte, og ville vera bra
om ingen lenger tvilte på kva lille guten sa,
om heile verda  reiste seg og ropte høgt i kor
«Dei må ikkje slå kvarandre», Det seier lille Thor.

Ha takk då lille Thoremann for bodskapen du gav,
dei mange, mange store menn som gruer mot si grav.
Dei gløymde visst dei orda, som gjaldt i nittenhundrad år.
Dei orda har vi alle lest i barnelæra vår.
Å kunne dei det huske, dei gjeve «Hitlermenn»
Dei orda som han eingong sa, «Å bli som barn igjen».

av 3. styrmann Olav Øvrebø «Nyedadda» Aden 25 september 1941

Thor og 3.styrmann O.Øvrebø “Nye-dadda”

PÅ HUNDEVAKT I TROPENE

Eg går på brua på hundevakt og tropenatta er stille.
Eg nynner litt til maskinens takt,eg har ei andet å bestille.
På blekblå himmel fuldmånen glir, for baugen springerne leker.
Og flyvefiskerne havet gir, så lange lyse morildstreker.

Heisan eg er så inderlig glad, livet er herlig, livet er bra.
Når været er fint, og når en kan ta en liten sang på hundevakta.
Å vakta den går så herlig fort når slik jeg går her og nynner.
DE fire timer er unnagjort, ja nær sagt før enn de begynner.
Nå kommer boyen med kaffe snart, og den skal smake så deilig
Me kaffedråpen det er så rart når slik den kommer så beleilig.

Heisan jeg er så inderlig glad livet er herlig, livet er bra,
nå været er fint og når en kan ta en liten sang på hundevakta.
Snart kan jeg gå ned i min lugar,det lir mot slutten av vakta.
Jeg pusser tenna, en røyk jeg tar.Og skrur på radiokontakta.

Jeg  kikker litt i et magasin, og hopper derpå i bingen.
Jeg slukker lyset og sovner inn, For sova, sova det er tingen.
Heisan jeg er så inderlig trøtt, nå skal jeg sova, sova og sova sødt.
Månen den lyser, lyser så rødt. Lyser i tropenatta.

«Stubben» alias 2. den styrmann, Kjell Haug
I sjøen 22. september 1941

QUISLING I VALHALL

Hirdmannen
Heil og sæl. Kom vår fører, fri vår sjel,
her vi lider overmåte, vi for verden var en gåte,
vi av nordmenn ble forbant, og du vår fører, du forsvant.
QUISLING
Heil og sæl. Mine hirdmenn, se jeg er her.
Og i varmen tenner skjærer, jeg er glad vi slo og pinte,
våre landsmenn så de hvinte, jeg er glad vi mange drepte.
Nå i Valhalls saganatt, mine hirdmenn er fortapt.

HIRDMENN
Heil og sæl du forfører, du som sa du var vår fører.
og fikk se oss alle blø, selv du fikk en ussel død.
Vi med Olavsmerke lynte og med køllen nordmenn synte,
lydighet til oss, men til slutt det gikk så fort, ingen kan vel huske stort.

Heil og sæl, heil og sæl, Vi ble slagne kvikk ihel,
Da det allting gikk så fort vi kan ikke huske stort,
men de kom fra fjell og daler og fra hav og hei.
Mere husker ikke jeg, før jeg fant meg selv i Valhall.
Og så kom de efter tur, jeg som trodde jeg var lur,
da jeg stolte på vår fører, da han kommanderte oss,
 til å knekke Nordmenns tross.

QUISLING
Heil og sæl, Vi slo i hjel
og vi pinte små og store, noen bannet andre ba.
andre glødet ut av hat, men vi tuktet alle vi.
Heil og sæl som de fikk svi.

HIRDMENN
Hirdmenn nå er alt forbi, ingen kunne oss befri.
Vi skal pines med vår fører, innom Valhalls stengte dører
Vi av nordmenn fikk vår død, vi fikk ei se seiersrusen,
men vi hører gledesrusen, ifra et befriet folk.
Hirdmenn, hirdmenn vi er solgt.

 I sjøen 19. september 1941 Olav Øvrebø



I dag har vi hatt opprydedelsesfest i skuffene i lugaren og fant da dette dikt som ble til på Shanghaifest. Det er Hitlers siste vilje og testamente, da det rimer best på engelsk setter jeg opp originalen


 «Last will and testament of Adolf Hitler

This is the last will and testament of ne, Miss leader of Germany,

better known as the Mad God of Europe.

Fearing that the end is near – the die is cast and I know that

I have gone to far.

I give and bequeath to all my German people which belive in me to the dumb friends leaque.

I live my Swastika to Camrade Staline, and he can do with it

what  he told me to do with it.

I Bequeath all my medals to Goering, the wight of which, together

with his own will bring him to the knees.

I leave to Goebbles my stock of two tons or Castor oil

so he can carry on the tradition of purges.

I Bequaest “Main Kamph” to Colney Hatch for further investigations.

I return my Mustache to Charlie Chaplin, from whom I annexet it.

I Beaquist to herr Ribbentropp my German champer which he may use by merely (lowering for preference raising his right hand in th  oustomary manner.

I Leave to Gøring the roll of lineolium, which was given to me to put up my corridor together with numerious hot pocker and other sharp instruments.

As I am going to the placerrcomended to me by many of my dear publio. I live my torco to the old Maid`s hostel.

On my death I Proclaim the annexation of hell which I have tried to give to my German people and rightfully belongs to the fatherland.

I appoint herr Ribbentrop and Goering to the Executors of this,

my will, as they are well experieienced in execoutions.

Knowing my ultimate destination. I wish to buried in an asbestos suit.

Signed and sealed with the unpraised arm in the form of the Nazti Solution.

Baron von Carl Schitzenssheiser.

alias Adolf Paper Hanger Kaptein  Øistein Jensen


her er ikke dikteren oppgitt


HEIMATT


Å kor eg lengtar heim i kveld, heim til ljose lundar,
å kor mitt hjarta brenn i lengt, eg er så einsam og utestengt.
Frå Norge og kjære, store og små må de i kveld kanskje svoltne gå?

Kanskje ei tåre brenn på kinn, slik som på meg du guten min,
kanskje du gret og ber etter mat, brystet mitt kvelast av nazi hat.
så om min arm skulle nå deg i kveld, over kanoner og bombeskrell
Du skulle fått kveldsmaten min til dei små, kjære svelte dei nå?

Eg har det kje godt, her er kvelande heitt i 40 grader,
eg er dryppand svett. Det hende et under i dette hav,
rett so det blei ein gar. Å om eit under igjen ville skje
slik at me alle igjen sko få fred. Å me sko koma til Norge med mat
dei sko alle få fulle fat.

Soldatvakten går, eg ser hans silhuett. Det er natt, eg er einsam på vakt.
Ein kineserbanditt ved utkikk og ratt. Minerapport, kim kan vel sjå om dei ligge i kursen vår nå?
Der oppe stjernene blinkar så matt denne kvelande Rødehavsnatt.
Å kom kjære sky, gi oss ly, gi oss ly for brummende bombefly.

Kor er vel mange trygge, kan du det sjå, skal verden og alt snart forgå?
Under morildens spor- torpedo ror dur av elektro motor. Min tanke så ofte vil gå imot nord,
til fredfylte kveldar på fjord.
Herre, la det bli fred på jord som sunget av Betlehemskor.

Eg ynskjer og ber med kjærlighet ser imot heimen og Norge der nord,
skal aldri eg  meir få reisa og ro på min heimlege kjære fjord
Men eg som mange der stupa og drog, kvila i framande jord.

Men ein ting er visst, eg skal kjempe til sist,
så lenge mitt skip går på hav.
Når Norge er fritt min son, du skal seia at landet er ditt.
Tross – lite, far gjorde dog sitt.
Du skal seia eingong nå du er blitt stor,
om du treffer ein viljelaus bror, at han far stod uredd ved ror.

Du skal seie til alle som lokkar og ber, og som gjerne vil freiste og dra deg ned.
Du skal seia du «Nordmann» er. Då vil dei gå, dei veit ingen råd, for ein nordmann er store nå.
Og treffer du nokon som vil bryte ned, og som Quisling med svikerånd,
då kan du slå med harde hand, du treng ikkje lenkjebånd.

Men treffer du nokon fremmande kar som for Norge miste sin far.
Då gi han ei hand og takk han for alt, husk far hans for Norge falt.
Gløym heller aldri di eiga mor, aleine ho stod nå det gjaldt,
og kanskje ho stundom svalt. Gløym ikkje heller at ute på hav for ein kjempande, lengtane far.

 Rødehavet 25.7. 1941. 3. styrmann Olav Øvrebø

NORSK HJERTESUKK

Washington D.C. Frå tidens tegn klipper vi følgende lille dikt som forteller litt om forholdene i Norge.

 Jeg har en gammel kåpe, som jeg kunne vaske, om jeg hadde såpe,

Som jeg kunne sy om, om jeg hadde tråd

Jeg kunne få en ny, om jeg ville bry meg med en søknad, om jeg bare hadde råd.

Og her er et anonymt dikt som verserte i Norge under krigen:

Nu har de gitt oss alt, de ville ut i kampen. De kjempet og de falt,
de sov i snø, de sank i sjø.
Men hvis et folk skal leve, må noen kunde dø.
Det nederlag du lider i bittert selvforsvar, skal, mens du endnu strider gjøre din retning klar og åpne nye veier gjennom nød til seier.

Her er ennå et utklipp fra de norske avisene som vi fikk under hånden:

GLEM DEM IKKE
Glem dem ikke som krenket krigens, hjertets, ærens høye lov, som sang til oss for herrefolkets kulturens spredning. En bande røvere i militær forkledning, som herjet land og folk med bomber, brann og rov. Glem dem ikke.

26.9. Her i Aden skifter havneområde hele dagen. Skib kommer og skib går. Alle kommer de inn her for ordre. Noen skal losse, atter andre laste eller bunkre. Her ligger på snesevis med båter alle mer eller mindre utstyrt for krigen. Den er ikke vekke «Unita» heller. På forrige tur hit opp fikk den både «Bridgeprotection» det vil si hele broen er innebygget med kraftig mur material, flere tommer tykk og noen ganske små jernglugger til å kikke utav med tilsvarende jern skyvedør. Så er det «Deugoose», det er en elektrisk kabel som går rundt båten, og er beregnet på at den skal kunne støte miner fra deg med sin elektrisitet. Enn videre har vi «Drage», med sin lange kabel er den beregnet på å kutte vingene av eventuelle nærgående fly. Så har vi ekstra livbåt stående på luke nr. 5. Vi har til og med en kagge med båtens navn inngravert. Til den er det festet en lang line. I tilfelle båten forliser vil den kunne fortelle hvor båten er. Ellers er mange andre foranstaltninger for at vi skal ha en god chanse for å klare oss i et uvær. I løpet av dagen er det kommet inn to båter med ødelagt baug. Begge baugene var innslått så baugene sto på tvers, med svære huller og bulker, så farten var der etter. Krigsfartøyer tråler her frem og tilbake hele dagen, går en ut kommer det straks en ny igjen. Midt i all denne elendigheten skinner solen som vanlig. Det er fint å se når den går ned i havet. Fra den berører havkanten til den er helt nede i havet tar ikke mer enn to minutter


27.9 1941 I dag morges gikk vi land, Thor var også med. Jo byen var slik som jeg tenkte meg. Tørr og grå. Sandhauger og sandsekker inne, varmt og utrivelig overalt. Vi møtte kaptein Pedersen fra «Gunda» og slo av en prat med ham.
28.9. I dag er det søndag, stille og rolig over alt. 29.9. I dag kom det beskjed at det skulle settes opp to maskin-guns før vi gikk herfra, og allerede dagen etter ble de satt på broen og Thor var vel den ivrigste tilskuer. Øistein spurte den Indiske båsen om han var redd. No Sabb, only three weeks since i left Liverpool. Ja det var svar på spørsmål.

Her var brev fra myndighetene i land. – ingen kvinner og barn ombord så lenge krigen varer. Men jeg får håpe jeg får være med nedover, her er kvelende varmt og like risikabelt å bo i land som ombord. I går kveld falt Lassie i sjøen og vår 2. styrmann hoppet uti etter den. Istedenfor takk fikk han en rasende overhaling av Øistein som spurte han om han ikke visste at sjøen er full av hai.

Det var først meningen at vi skulle gå til Alexandria og bunkret deretter, men får så beskjed at vi skal losse her allikevel.

2. 10. I går kveld falt katten i sjøen, men vår kinakokk visste råd, han firte ned fiskekurven og, katten var ikke dummere enn at den forstod meningen. Den svømte bort til kurven, kravlet oppi og kokken heiste opp kurven. Den var ikke lenge om å forsvinne ombord, kom først til syne nå den var tørr. Ellers går dagene, den ene lik den andre. Vi fordriver tiden med litt spill og snakker med våre soldater som skulle passe geværene på turen oppover. Nå venter vi bare på tur for å komme inn her så vi får losse. 5.10. tidlig søndag morgen gikk vi inn og lossingen begynte straks. Nå går det med en uke med kullstøv fra båten og sand støv fra land. Så vi er passe lei når vi den 10.10.  Om kvelden sier farvel til Aden for å gå til Calcutta som er vår siste bestemmelse. Våre soldater ble sendt over til «Nancy Møller». I Aden møtte vi kaptein Jakobsen fra «Nyholm», likeså de fleste som vi bruker å møte over alt hvor vi kommer. Så som «Lyder Sagen», «Corona», «Atlantic Gulf», «Sagona» og en hel del Møllerskippere.

11.10.  I dag ble vi praiet av en konvoi. Det ble morset frem og tilbake. Men vi fikk da fortsette.

Nå har Stubben vært ute med pennen igjen og kommer opp på båtdekket med to dikt, som jeg skulle få beholde til dagboken min:

EN SJØMANN LENGTER HJEM


Når skal jeg atter landet få se, landet med fjeller og skog,
svøpt i snø, lytte til brusene bekker fra fjell,
Seile på fjorden en lys sommerkveld.
Når skal jeg atter få bruke mine ski
når skal jeg atter få føle meg fri?
Fri som naturen i landet der nord
Norge det deiligste landet på jord.

Når skal jeg atter byen få se, byen med hvitmalte huser av tre.
Gaten er trang kanskje, husene små, enkelte luter mot nabo på skrå.
Tårner ei kneiser seg stolt imot sky
I denne lille idylliske by.
Vakrest for meg er dog byen der nord
vakrest av byer jeg så her på jord.

Når skal jeg atter huset få se, huset som rommer de kjæreste tre
mor, far og søster og minner i fleng
stoler og bord og min egen seng.
Når skal jeg atter føle slik fred.
som bare jeg føler et eneste sted.
Hjemme i stua hos far og mor,
 I HUSET, I BYEN, I LANDET DER NORD.

 I sjøen 14.10. 1941 Stubben 2. styrmann Kjell Haug

TIL TYSKERVENNLIGE PIKER

Hør på meg du norske pike, du som flirter med en tysk soldat
hvordan ville du mon like å bli kalt «soldatermat».
Dette navn er ei det rette, du vil nok bli verre kalt.
når du engang står til rette for du for en tysker falt.

Har du tenkt på hva du gjorde da du gav deg hen til ham?
Ikke skjønner jeg du torde han er ulv, og du er lam.
Han som herjet  byer brente og som røvet Norges jord
Og som inn i døden sendte kanskje til og med din bror.


Mon hans uniform deg blendet mon det var for den du falt.
Blanke knapper hjelm og belte var det disse ting som gjaldt
er det så da må du minnes, nettopp denne uniform
skal så lenge nordmenn finnes, være hatets største norm.

Skam deg da fordi du la deg med din tyske mordervenn,
Skam fordi du lot ham ta deg men du skal få ditt igjen.
Du skal merkes gjennom livet, du skal stadig føle hat,
for at du engang har givet kjærlighet til tysk soldat.
.
Stubben I sjøen 14. 10. 1941 2 styrmann Kjell Haug

Kaptein Øistein Jensen og 2. styrmann Olsen

Hver dag går med sol og fint vær og ellers rolig. Inderne fortsetter å faste, eller spise om natten. 20.10, I dag ba Sarangen båsen om å få låne en god kikkert, de skulle se etter nymånen, da skulle julen feires for dem.
Ja kikkert fikk de låne og månen fikk de se, og da begynte seremoniene med en gang. Neste dag 21.10. er det juledagen deres og den holder de hellig, ingen arbeider da. Det skulle være bønnetid fra kl. 09. – 09.20 om morgenen og rormannen ble avløst av vår tredje styrmann i den tiden for å få være med. Først la de en presenning på luke 1 så småduker der hvor den enkelte skulle knele. Hele mannskapet, 44 i alt lå i to rekker og bad, vekselsvis stod og alle bøyet de armene etter som bønnen skred frem, alltid alle likt. Når de var ferdige gikk alle som en fram til «formannen» og kysset hans hånd. Ellers ga de hverandre en hjertelig omfavnelse. Så tok de seg et kraftig festmåltid, curry and rice og meget annet godt. De hadde i anledning julen bedt om litt ekstra rasjon, de fikk dobbel porsjon og spør om de så fornøyd ut. Vi fikk også smake av kosten deres, den var riktig god. Nå er det som tidligere, de er ferdige med julen og fasten og alt går i sitt gamle gjenge. Inderne er rolige folk og flinke til å arbeide.

24.10, om et par dager skal vi være inne i Calcutta. 25.10, Allerede er vi inne og lossingen begynner straks. Vi tar oss en tur i land og møter som vanlig mange norske kjente. Denne gang fikk vi også anledning til å hilse på fru Kvamsø, vårt reisefølge hjemmefra.

Hun har en del og fortelle. For tiden bodde hun i land mens hun ventet på oppholdstillatelse til å få komme inn til Burma, Rangoon hvor hennes datter nå bor i land. Politiet gir nødig oppholdstillatelse til fremmede, så hun må ha god tålmodighet til å vente på det. Jeg kommer til å tenke på når jeg skulle søke om oppholdstillatelse til å stoppe i land i Calcutta mens Øistein skulle en tur til Middle East. Men det ble et langt lerret å bleke. Vi gikk fra kontor til kontor og stadig het det at enda hadde jeg ikke fått tillatelse til å bo i land. Øistein ble lei av alt dette ståhei til ingen nytte. Så sa han: Nå går jeg og tar passet ditt tilbake og så blir du med oppover til Suez. Ja vel, som tenkt, så gjort. Nei takk sa politiet. De kan ikke ta deres frue med denne turen. Hva skal jeg da gjøre spurte Øistein. Ikke får hun oppholdstillatelse, ikke får jeg ta henne med. Det eneste jeg har å gjøre er å ta henne med og dumpe henne utenfor Sand Head der losen går i land. Å, nei, det kan de ikke gjøre!
Nå ble det sendt ordre til de andre kontorene for om mulig å få passet mitt igjen. Etter å ha blitt sendt fra sted til sted kom jeg endelig til sjefen.
Jeg spurte etter passet mitt. Ja, her er det sa han, nå er det nettopp ferdig. De kan bo i land så lenge de vil. Passet mitt ble stemplet med «good for India». Og så vidt meg bekjent er jeg den enste som under krigen oppnådde slik gunst hos de høye herrer i India. Jeg hadde tidligere purret Consul Gylseth i Calcutta, men han sa han hadde gjort hva han kunne, men uten resultat. Nå ville han på liv og død vite hvordan jeg hadde fått det til. Men det må ha sivet ut ved en eller annen anledning i godt lag, for i lange tider hørte jeg av disse kapteinene som reiste på Amerika. Hei, hei her kommer jenta som skulle vært dumpet ute på Sand Head.

Thor og mamma.


Her er India passet til Inga. Stemplet i Calcutta

Den gang kunne jeg ikke si om jeg var glad for tillatelsen eller ikke, men jeg tror helst at jeg ville blitt med ombord, da fikk jeg i hvert fall både se og høre hvordan det gikk. I land holdt jeg på å bli nervevrak. Hvis jeg tilfeldigvis så ut av vinduet hvor jeg bodde, og så et telegrafbud sykle mot der hvor jeg bodde, sprang jeg bort og låste døren. Å du enfoldige!

Denne gangen gikk turen fra Calcutta til Columbo, ankom 10.11. Vi gjorde litt juleinnkjøp denne gangen, allerede dagen etter stod turen for Aden, kom dit 22. 11. og det har vært fint vær på hele turen. Noen avbrytelser hadde vi av et par krigsskip som skulle eksaminere oss. En kveld jeg hadde lagt meg hørte jeg det var noe ekstra, det ble slått av i maskinen flere ganger og vår tredjestyrmann som er svært tunghørt snakket svært høyt og var ivrig i stemmen. Men jeg tenkte, er det noe alvorlig får jeg nok beskjed, så jeg la meg til å sove igjen.

Om morgenen spurte jeg Øistein hva det var for noe. Å ,jo sa han, det var tredjestyrmann som var fornærmet for at det var en jekel av en mann som morset, og var så frekk at han stoppet gode gamle «Unita». Men det var alt i orden ombord her, så båten fikk fortsette. Jeg minnes engang vi skulle oppover Calcuttaroveret, det var fjære sjø, og Øistein ville prøve å komme opp til den vanlige venteplassen for båtene til det ble høyvann. Øistein ropte fra broen til tredjestyrmannen: Kast ut loggen! Nei farr! ropte han tilbake, her er hai. Han trodde Øistein sa at han skulle ta seg et bad. Øistein var helt fortvilet, her sliter vi med krig, stormer og uvær av alle slag og forlite folk. Forrige gang vi var i Calcutta, mønstret en av styrmennene av, og «Unita» ble nektet avgang om hun ikke hadde fullt mannskap. Det eneste jeg kan anbefale deg sa konsulen er en navigatør som er her, han er flink, men så tunghørt. Vel jeg tar ham, og tar hans vakter så får vi komme oss ut herifra Kiddepoore Dock. Fluer og varme er verre enn krigen.

Under hele krigen fikk vi leilighetsvis dikt og meldinger hjemmefra. Det stod aldri navn under, men vi kjente diktene igjen som for eksempel slik som var skrevet av Nordahl Grieg og Øverland med flere.
Her er et mere i den satiriske stilen.

NY DRESS TILBYS

Med det samme vi er inne på sellulose må vi ta med en bit fra Drammen hvor Drammens tidende offentligjør en skrivelse som en kjent drammenser etter hva det opplyses har mottatt fra en «Konfeksjonssnekker», skrivelsen lyder slik:

Saga 9. januar 1941
Vi tillater oss herved å offerere dem vår nyeste Sellulosedress for kr. 122.20
Dressen er kalkulert som følger:
1. Hogging av bjørkeved kr. 60.00
2. kjøring til bruket kr. 10.00
3. tilhøvling av dressen kr. 18.00
4. Tilsaging av 15 lommer kr. 7.50
5. Påspikring av 30 knapper kr. 7.50
6. Boring av 24. knapphull kr. 5.00
7. Buksesmekk tilgjort med hoggjern kr. 5.00
8. 5 meter trelister kr. 2.50
9. 5% avgift til «Vern skogen»
10 % forsikring mot treorm og veggedyr kr. 0.70 Kr. 122,50

Dressen kan fås i forskjellige farger, sprøytelakkert mot et tillegg av Kr. 10.00
Vi håper og motta Deres ordre.
Ærbødigst Julius Tredal, Konfeksjonssnekker.
P.B. Innlagt en flis som prøve. Skulle det vokse blader på dressen kan disse benyttes som lappesaker.

I dag 23.11. er det stille og rolig ombord, det er søndag. Vi venter på ordre. Omkring er det samme virvar som sist. Mange troppetransportbåter (kanonføde) som vår 2. styrmann sier. Ellers er det en del krigsskip her likesom lastebåter. Nå nettopp kommer «Nova Scotia» sigende inn. Den er full lastet med svarte soldater som både vinker og skråler så det høres lang vei. Fra en annen båt full av soldater hører vi deres Gudstjeneste. For en ironi. Av andre båter ser vi i kikkerten «Storviken», «Goviken», «Løvstad», «Corona», «Tonjer» og mange flere. Her er kjøligere nå enn forrige tur, så det er riktig fint å ligge her nå. 25.11.  Fremdeles ligger vi vi her ute på reden. Nå nettopp kom et stort Hospitalskip inn med sårede, antagelig fra Lybia. Mens vi sitter og spiser aftens kommer allerede skipet tilbake med full belysning over hele båten og store lyskastere ovenfor røde kors merket, alt beregnet for at det skal være lett kjennelig for både venn og fiende. Men det er volden som tar feil her også. Dette er sannelig den flotteste illuminasjon jeg har sett.
27.11. Nå kommer beskjed om at vi skal komme inn og levere lasten her.  28.11. Det ble ingenting av lossingen. Vi skal i stedet inn for å bunkre for å gå til Port Sudan.
29.11. I dag hadde gubben og stubben ro-øvelse 31.11. Nå står turen for Port Sudan, nei jeg glemte rent og fortelle at jeg ble arrestert i Aden denne gang. Det var Øistein, Thor, meg og stuerten som skulle i land. Med det samme vi kommer opp fra motorbåten kommer en polis og ber oss om å følge med på stasjonen. Vi møtte opp til selveste sjefen, og Øistein preket så lenge med dem at han fikk lov å gå, men vi andre måtte bli igjen. Øistein gikk til Naval-kontrollen for å få oss ut, men da hadde vi sittet minst en time før alt ble ordnet. Hva det egentlig gjaldt vet jeg enda ikke.

I Aden møtte jeg en norsk kapteinfrue, hun var utdannet jordmor, og hun var satt i land. Det var skrikene mangel på sykepleiere. Huset var delvis bombet der hun bodde. Jeg var med henne hjem en dag. Å, du og du for en oppgang, først trødde vi på en sildekasse, deretter på en sildetønne og så noen brukelige trinn opptil etasjen for å komme til hennes «paulun». Men der ble jeg overasket, flott utstyrt med møbler og salonger, flygel og et kjøkken som vi knapt kan drømme om, fullt utstyrt med kokekar, og en mengde hermetikk så hun behøvde ikke handle inn hver dag. Hvis hun i det hele tatt kunne få fatt i noe. Jeg spurte hvordan alt dette kunne henge sammen. Jo, sa hun, det var noen rike Italienere som bodde her, men de måtte flykte under bombingen, men det er meningen de skal komme tilbake. Senere hørte jeg at denne Jordmoren var havnet i Mombasa.

Her er kaldt i Rødehavet denne gang, riktig frisk.

4.12. Vi nærmer oss nå Port Sudan, losen er kommet ombord. Passerer nå et Italiensk vrak av en båt, det var Italienerne selv som senket båten nå krigen brøt ut for at engelskmennene ikke skulle få benytte deres 5000 tusen tonn last med bomber og annen ammunisjon. Hittil har turen gått bra. I Aden ble jeg ufrivillig tilhører til en samtale mellom to engelske marinefolk som sa at det var en tysk undervannsbåt i vårt farvann, den hadde allerede senket 4 skip, men det var umulig å finne den.

Fly har vi også gått klar. Våre livbelter henger i lugaren og livbåtene henger alltid utsvinget. Port Said er ren pen liten by, der er en flott svømmepool som ble godt benyttet. Her går det fort med lastingen med kraner. Fly farer over byen nær sagt hele dagen.

Vi fikk 2 «gunnere» ombord i Aden og maskingeværer som dem satte opp på toppbroen. De praktiserte allerede dagen etter at vi gikk til sjøs. Det er ordre at alle ombord skal praktisere.  Jeg fikk også lov å ta noen skudd «urst» som dem kaller det. Thor sier at det er Carpenter som banker. Natt til 2.12. ble vi praiet av 6 kryssere som lot oss passere etter at vi hadde avgitt våre signal. Dette hører jeg tilfeldigvis i dag, det er nå snart en slik dagligdags affære at de bryr seg ikke om å snakke om det.
Natt til 6.12 hørte vi i radioen at England erklærte Finland krig fordi de stod på tyskernes side nå etter at de hadde gjeninntatt det land som russerne tok fra dem i september 1939. 8.12 Enda verre, nå erklærer Japan krig mot Amerika, 9.12. bare noen timer etter at erklæringen er gitt begynner krigen. Nå har Japanerne tatt Shanghai og bombet Singapore, og spent er det hvordan det vil gå med Hong Kong. Og jeg som har gått og drømt om fred over hele jorden til JUL….

Vi gikk fra Port Sudan 8.12. Først skal vi til Aden og bunkre og få nye ordre. Det var meningen at vi skulle til Lourenço Marques i Syd Afrika, men kan hende den ordren blir kullkastet. Foreløpig har vi det godt ombord, der er renvasket etter kull-lasten. «Gunnerene» ligger på sine feltsenger og soler seg. Og vi spiller casino og taper hver sin gang.

Hver gang vi er i Calcutta bruker vi å kjøpe levende griser, høns, gjess og sauer, så denne gangen også. I dag kom stuerten opp og sier at en av sauene har fått et lam. Jeg må smile når jeg tenker på skipshandleren som ble lurt av en sau.

10.12. Stadig nye krigserklæringer, nå har Syd Afrika erklært Tyskland krig og Kina har erklært Japan og Tyskland krig. Misunnelsen er stor her i verden, alle så synes dem at de har for lite. Det er bare penger og maktbegjær hele krigen. I dag begynner Øistein på det som til sjøs kalles koffert-året, det er siste året før dem kan reise hjem etter kontrakten. I alminnelighet begynner pakkingen allerede da og gjerne litt ekstra innkjøp som skal tas hjem. Men nå ligger alt dette ute i det blå. Ombord går alt sin vante gang, vi skal være inne til Aden engang i kveld.

11.12, vi har nå rolig kveld ombord. 12.12. Tidlig om morgenen gikk «Gamla» inn for å bunkre, og dette var snart gjort. Våre «gunnere» går i land. Ved 14. tiden er vi atter i fart. Det ble Lourenço Marques. Dit regnes det 16 døgn.
Øistein rådet meg til å gå i land her med Thor, men jeg ba så pent om å få være med til Syd Afrika og lovet å gå i land der. Å bo i Aden blant disse varme sandhaugene og arabere syntes for meg umulig.  Jeg er rolig og avslappet når jeg er ombord og ser og hører hvordan det går, er jeg i land går jeg i stadig spenning og nervene står på høykant. Øistein sier jeg må huske på at han har 60 mann og ta vare på, skulle bare en av disse komme vekk og du blir reddet, ville jeg få en fryktelig påkjenning og refselse.
Vi tok risikoen på å være sammen enda 16 dager, regnet med å få både jul og nytt år sammen.

Nå har Musso og Hitler erklært Amerika krig…

Vi har fint vær, varmt og stille på sjøen. Denne gangen skal vi passere ekvator, det ble den 18.12. men ingen dåp, 19.12. Fremdeles er det fint og stille og vi gjør god fart, så fortsetter dette skal vi være inne en av juledagene. I dag er det julaften. Vi har pyntet både i salongen og messen. Det var meningen at alle skulle spise i salongen som i fjor, men da ikke alle kunne gå fra ble vi enige om å ha det til gode til vi kom til Lourenço Marques. Så vi spiste våre faste måltider på hver vår plass. Thor var borte i messen og delte ut julegaver, et norsk silke flagg, og noen småting som det ble veldig begeistring for. Vi koser oss utover 12 tiden og slo av en prat med tredjestyrmannen som hadde vakt på broen. Krigen legger beslag både på tanker og humør så det kan ikke bli noen stor feststemning. Vi får ha det til gode til vi kommer hjem, (vi tenkte aldri på at vi ikke skulle komme hjem igjen). Og kan feire julen ordentlig sammen med våre kjære. Nå blir det bare med tanken. Vi tenker på store gutten Jens som er hjemme på Erve hos min mor.

“Krigsduken” får flere destinasjoner.


 25.12.  Nei, det ble ingen fin julegave på «Unita». I dag på selveste juledag brakk rorledningen og maskinister og alt ledig mannskap er i ferd med å utbedre skaden. Imens blir de andre båtene som vi er ifølge med mindre og mindre og til slutt er de helt ute av horisonten. Vi føler oss så ene og forlatt ute på dette store havet, ikke en mast å se. Rundt hele båten står haisnutene og venter på matrester eller det som bedre er, om noen skulle være uheldig og falle over bord. Jeg er livene redd for Thor, han er høyt og lavt, men det ser ut til å gå bra Alle som en ombord har et øye med ham. Det er liksom jeg ikke kan slappe av før om kvelden når han har lagt seg. Jeg er blitt så apatisk for krigen at jeg tar alt som en selvfølge. 

26.12. Nå er rorledningen blitt såpass lappet at vi håper å komme inn til Lourenço Marques .

«Stubben» som har vært annen styrmann i lengre tid hadde skrevet noen vers, likeså tredje styrmannen Olav Øvrebø. Fremdeles fint vær 27.12. Nå nærmer vi oss Lourenço Marques. Det er strålende solskinn. Og nå tenker jeg at Øistein holder ord. Han sa vi skulle feire jul «hvis» vi kom frem denne gang. Den tyske undervannsbåten som passer opp skipene her i dette farvannet nådde oss ikke, denne gang i hvert fall. Vi har nok en beskyttende hånd over oss. Agenten kom ombord og ønsket oss til lykke. Ja, vi kommer sent, men godt, sa Øistein.
Ja, du skulle vite hvor mange båter som går i vår rute som aldri kommer frem sier agenten.
Det har vært en nervepirrende tur for oss alle ombord tenker jeg, men ikke en eneste har snakket om det.
Ja, her er vi på sydlige breddegrader så nå kan vi ta en voksende måne i venstre hånd, akkurat motsatt av hva vi lærte hjemme. . Her som overalt ute i verden vaier det Norske flagget fra mange båter. Inne på havnen ser vi Bergensbåten «Lyder Sagen» og et par andre kjenninger. Nå er vi vel fortøyet ved kaien, vi ligger ved den norske båten «Kongsdal», har ikke hilst på dem enda. Lourenço Marques er en nydelig by. Parkanlegg og velstelte steder. Den er Portugisisk og nøytral i denne krigen. Thor og jeg var en liten tur i land. Pass opp mamma, her kommer en raring! Det var en guttunge som kom i rasende fart på en helt alminnelig sykkel.

Vi feiret en forsinket julaften i går kveld, et koselig lag ombord med alle offiserene, det til og med i en nøytral havn. Det er søndag og stille ombord. Akkurat som hjemme på landet en søndag ettermiddag. Her ligger to tyske båter oppbragt og forresten ser vi diverse nasjoners flagg i mastetoppene. Her er fin promonadevei langs kaien og vi ser både hvite, svarte og gule spaserer her i ettermiddags solen. De ullhårete svarte negrene tar seg pussig ut i sin europeskie bekledning, riktig noen dukkemenn å se til. Andre igjen har bare skåret hull i en grå sekk for hodet og armer. De fleste går uten skotøy, så de må være hardhudet i dobbel forstand. De portugisiske kvinner liker sterke farger. Det er gult, rødt og lilla, grønt og rosa, svarte i fjeset og med leppestift.

29.12. I kveld var vi på kino og så «Hearts Humanity». Og i kveld nyttårsaften har vi en liten tilstelning ombord, flere taler av våre poeter, og tredjestyrmann leste opp sitt aller siste produkt. «Du som høyrer». Senere fortalte han at han hadde vært så spent på å høre nyheter hjemmefra at han hadde vært på telegrafstasjonen og spurt nytt. Jo, da en mengde telegrammer lå og ventet på oss, her kommer de på løpende bånd.


London 10.17 31.12. 1941

Captein, officerer S.S. «Unita»
GODT NYTT ÅR!
Utnevner samtlige til riddere av Vino Tinto Ordenen

Haakon R.

Haugesund kl. 8.16. 30.12. 1941
Styrmann Gustav Rogde
Godt Nytt år. Innskudd mottas til høyeste rente.

 Torvastabanken. Gard signattur.

Maskinist Vikøren S.S. «Unita»
Godt nytt år, nåde deg neste skotår.

De ugifte kvinners nasjonale forbund, Stavanger avdeling.
Nanzy Johansen sign.

Washington kl.22 03 31.12. 1941
Thor Jensen
Jul med din glede og barnlige lyst, vi er enda små, det er enda en trøst.
Lille Prins Harald.

Oslo kl.3.15. 31.12. 1941
Fru Inga Jensen S.S. Unita

Godt nytt år! Bort med tobarns systemet. Gå inn for nyordningen.
heil og sel Olga Bjoner

Haugesund kl. 18.10 31.12. 1941

Styrmann Olav Øvrebø
Filler og bein kjøpes, Varene hentes! Godt Nytt år! Karmsund skraphandel
Thorsen sign.

Førde i Hordaland kl 14.20 31.12. 1941
Familien Øistein Jensen
S.S. Unita»
Godt nytt år! Har ikkje meir snus.
Nils Erve

Førde i Hordaland kl.10 40 31.12. 1941
Herr Øistein Jensen S.S. Unita
Godt nytt år. Større og mindre gardsbruk for sal. Liten utbetaling. Brukelige hus.
Lensmannen i Sveio

Lourenço Marques kl. 10.30 31.12. 1941

Fører og officerer på S.S. «Unita»

Vi får prøve og slite enda et år. Men de må ikkje drive meg for hardt, for det er så rart nå man blir gammel. Vi skal enda ta et tak, hvis eg ikkje revna bak, eg brenne nokså mykje kål. Men min doktorrekning skal eg betale sjøl.

 Helsing «Unita»

Porsgrund kl.1830. 31.12. 1941
Maskinist A. Andersen
S.S. “Unita«

Godt nytt år. Kollegial hilsen
Jack Dempsey

Tønsberg kl.14. 15 30.12. 1941
Styrmann Kjell Haug
 s.s. Unita
Godt nytt år. Ungkarsskatten øket med 40%. Gå inn for nyordningen. Former verden
Fuglesang sign.

Og så var det Olav Øvrebø sitt dikt.
 «Du som høyrer»

Høyrer du ropet ifra millioner?
gi oss fred, du som i det høge troner.
Høyrer du stønnen ifra fengslede prisoner?
Høyrer du torden ifrå slagmarkens kanoner?
Høyrer du dur frå alle jordens ender?
Bombefly sin last frå himlen sender.
Det er Nytt årsnatt.


Høyrer du susen i frå snødekte skoger,
Høyrer du tummelen frå slaget i ei krigsomspente verd?
Høyrer du hånslåtten til alt som skjer?
Høyrer du kommando rop, soldater i gevær?
Nå er det krig, navnet fred det kjenner ingen meir.
Det er nytt årsnatt.

Ser du lysning i ei mørke verd?
Ser du sola kor ho skine yver vinterkledde trær?
Ser du handa kor ho visnar, ser du bleike ansiktsdrag?
ser du seier herrens armar løfte seg til slag.
Ser du svoltne barneaugo spørje deg om du har mat?
Ser du daggry frå det vonde i ei verd full av hat?
Det er nytt årsnatt.

Ser du landet slik du såg det fyrste gong når du drog ut?
Det er frihetstrong i barmen sjå kvar enda norske gut.
Ser du Quislings hirdmenn bleikna for den norske bajonett,
ein juledag på Måløy, dei kjempa for vår rett.
Ser du norske staute kvinner med sitt blikk utover hav?
Dei ber oss ikkje veikna, ha takk for det du gav.
Det er nyttårs natt

Ser du håpe kor det lyse som ein soloppgang i øst?
Og den seige, seige viljen i alle nordmenns bryst?
Ser du lasta norske skuter stevne opp mot Norges kyst?
Det er Norge sine sjømenn som igjen har tatt sin dyst.
Ser du auga kor det strålar når dei treffe deg igjen?
Ser du tunge bitre tårer yver falne Norske menn?
Men i brystet på kvar Nordmann er ein heilag dom,
ein skatt. Det er håpet om ei framtidslyse Nyttårsnatt.

 31.12. 1941 S.S. Unita Olav Øvrebø


Livet
Hvorfor er livet så mørkt og trist
og verden så isende kold.
Vaks det slett ingen blomstrande kvist
på den enkeltes lykkevei?
Hvorfor går mange så tung i sinn
og blikket mot jorden vendt
fordi du sparte på vennlige ord
den tiden som lykken var din.

Husk alle som går der så skuffet og sår
av motgangens kvelende tak.
De kjempet nok lenge til håpet brast
og ble bytte for snikene hat.
Bare et vennlig ord er nok
og du vil få se gleden igjen dukke opp
 i sinnet der sorgen satt.

Hvorfor ei gi bort oppmuntrende ord
til en vandrende trette bror
kanskje du synes du selv er så stor?
Og hellet og lykken du eier på jord
ser ned på en prøvet bror.

Men engang tar også din lykke slutt
du ensom og hjelpeløs går
Da vil du minnes ditt harde sinn
den gang du trodde verden var din
og at lykken deg aldri forlot.

Kjære gi bort et vennlig ord
når du treffer en sorgfull venn.
En gang du får det flerdobbelt igjen.
når gleden ei er din.
Da vil du høste mer enn du  tror
av den glede du sådde på jord.

Påske 1941 Olav Øvrebø



Julaften 1941 ombord S.S. «Unita»

En gledelig jul til alle ombord,
trods sorg og uhygge der nord. Der er vel ikke rasjonen stor
til festlige dekkede julebord, og smått er det og med klær og sko
men verst utav alt, er nå som i fjor, all ufred som hersker på jord.

Vi skal nok få julen i Norge engang, få synge om juletre.
Men først må det igjen atter bli fred og frihet for store og små.
Nå ingen lenger må bøyet og grå bak fangeleirenes porter gå,
men kjærlighet atter får rå.

Vi tar nok kan hende en juledram, men ofte jeg tenker,
må si det med skam.
Har vi rett til en fest nå vår kjødelige bror, ligger slaktet på Norges jord.
Har vi rett til å føle oss fri og glad, og drikke med venner i lystig lag
Når tusener seilende nordmenn i dag, får jul i en våte grav?

Jeg kan ikke føle meg fri og glad,
når jeg tenker på alle i Norge i dag.
I sult for foreldre, i savn for de små,
og de som i lidelse gjennomgår,
på «Ulven» og på nr. «19».
Og de kamerater som ei rekker frem
og gråtene kvinner med nedbrente hjem.
Og kirkeklokker som ringte ved julekveld
blir nå brukt til kanonenes ild.

Takk skal dere ha for den tid som har gått,
takk for oppmuntrende ord.
Takk kaptein Jensen, frue og Thor
for hjemlig hygge jeg fant her ombord.
Takk maskinister og styrmenn med
med ønske til alle om julefred.
Tanken på hjemmet, prøv legg den i skjul,

Seilende venner, en glædelig jul

Kaptein Jensen, frue og Thor, God Jul 1941
hjertelig hilsen Olav Øvrebø



Og så har vi 2. styrmann Kjell Haug «Stubben», Når julen skal feires

Når julen skal feires med fynd og med klem

Oh, oh blow the man down
“Now pack up your troubles” og sorgene glem

Oh. Oh, Blow the man down.
En skål for vår skipper vi synger I kor
en skål for hans frue og lille Thor

En skål for hver styrmann   og hver maskinist
en skål for vår stuert, vår kokk og vår gnist.

En skål for vår Cassab, hver til del, serang
og huskes skal Toopas i denne vår sang.

Kort sagt kan det sies vi skåler i kor
for gamle «Unita» og alle ombord.

På mat og på drikke enhver setter pris
og derfor vi skåler for vår julegris

En skål da for øllet som slukker vår tørst
som skaper humør og støtt gir oss trøst.

Til sist skal der sies et alvorsord
vi tømmer en skål for vårt land langt der nord.

Så ønsker vi Norge igjen må bli fritt
Oh, Oh. Blow the man down.
Og Quisling, Gestapo og hirden bli kvitt
Oh, oh, blow the man down.

«Stubben» Kjell Haug
Julen «Unita» 1941

Mannskapslister :crewlist s.s. «Unita» december 1941

Øystein Jensen, Erve i Vikebygd, fødd 18.6. 1901, gift med Inga Jensen, adresse 3 Wood street Calcutta.

Gustav Rogde, Norheim pr. Haugesund, født 13.1. 1908, ugift mor: Lina Rogde

Kjell Haug, Lindam Slagen Tønsberg, født 9.6. 1907, ugift, mor Bergitte Haug

Olav Sigurd Øvrebø, Tittelsnes pr. Haugesund, fødd 20.10. 1904, gift Eli Kristine Berge Øvrebø

Ivar Vikøren, Kjelvene Stavanger, ugift, far Ole Vikøren

Arthur Andersen, Skiensgate 15 Porsgrund, født1.1. 1900, gift Alfhild Andersen

Roland Eklund, Øvregate 6 Oslo, født 18.4. 1920, gift Sigrid Eklund


1942




1.1. 1942

I dag er vi late og vil ta det med ro.

5.1. er vi bedt over til kaptein Lagersen ombord på N.A.L. linjens «Le Norwegien», for Tiffin. Det var et alle tiders koselig selskap idet at vi traff mange norske offiserer som hadde et og annet og fortelle fra Norge.
Vi er nå kommet ut på strømmen. 12.1, mens vi venter på reparasjonen av maskinen. Her ligger en hel del andre båter, engelske, portugisiske en italiener og tre tyskere, hvor av to av dem har lagt her to og et halvt år. En dag måtte dem inn til byen og losse noen ull-baller, så meget at de kunne få penger til å kjøpe litt mat for. Og her er fort vekk slagsmål på kafeer og restauranter mellom de tyske og de norske «gutta». Når vi setter oss ned ved et bord på en restaurant kunne du være sikker på at bordet var opptatt ved siden av. Jeg husker jeg hadde fått noen brev hjemmefra hos agenten, og ville lese dem mens vi ventet på serveringen. Plutselig ser jeg en tysker lene seg over mot meg bakfra og ga seg til å lese i brevet. Jeg snudde meg ikke, men sa ganske rolig på norsk. Dette brevet er kun for meg. Han forsvant som en sviske

Øistein hadde lovet å vise meg Lourenço Marques ved natt.  Og siste lørdag dro vi ut med den greske skipshandleren som guide. Kaptein Lagersen var også med. Vi kjørte langs badestranden, tok inn på «Peters», en meget godt kjent restaurant. Det var fullt opp av gjester, nesten bare portugisere, de få engelske som brukte å gå der var vel enda ikke kommet i vigør etter nyttårsfestingen. Alle satt ute og nøt den gode maten og været. Her var også flott badebasseng og vi tenkte at dette måtte være noe å ta Thor ut til. Vi spanderte en halvtime på «Arcade» også en restaurant, deretter rundt på flere småsteder og til slutt havnet vi på «Casino Costa». Der var oppvisning av noen dansepiker og ellers dans for publikum.
Meget av det vi så er ikke til å nevne, så vi kom oss ombord igjen, men jeg hadde da fått sett litt av medaljens bakside.

Vi gikk omkring og kikket etter Thor, vi visste aldri hvem han hadde valgt til «nattpappa». Alle offiserene var vilt begeistret for ham, så det manglet ikke pleie mens vi var i land. Å ære være dem for det. Jeg tror de i tankene lekte at det var deres egen gutt hjemme som de ikke kunne få kontakt med. Ja, vi fant Thor sovende i bungalowen sammen med tredjemaskinisten, som om morgenen fortalte at Thor hadde vært riktig snill mens vi var vekke. 

13.1. 1942, i dag er det den trettende, ulykkesdagen for våre hunder. Thor fikk en ny hund nyttårsaften og allerede i dag, 13 dager etter er den vekk, antagelig gått over bord. Vi hadde enda ikke bestemt om den skulle hete Thorhund eller Bamse. Ja, vi må snart få en ny hund igjen. For hund må vi ha. Det eneste vi har igjen etter en av hundene, den som vi fikk i Colombo er dens stamtavle. Og det er ikke lite. Jeg tror vi kan bruke den som «standardtavle» når vi skal skryte av den hunden som vi i øyeblikket har. Det har lenge vært på tale og sende Thor og meg i land for det blir bare mer og mer faretruende og være ombord nå i denne tiden. Så lite jeg enn har lyst å gå i land ble det så bestemt at jeg skulle forsøke å bo i Johannesburg. Ble jeg lei av det kunne jeg ta landeveien til Durban.
Men jeg visste godt at Natal helst likte å evakuere kvinner og barn ut av Durban, så der hadde jeg nok ingen sjanse. På Carton hotel hvor vi bodde mens det var røking ombord møtte jeg en norsk som reiste for sitt biljardfirma for å se etter biljardborder og utstyr om det var i orden. Jeg tror det var «Thurston» firmaet hete. Andersen fra Farsund hadde plukket opp en samtale av Øistein og meg og forstått hvor fortvilet jeg var. Mens jeg var ute i gården og lette etter Thor som jeg fant blant alle fugleburene, kom han etter og presenterte seg. Sa han var gift og bodde i Johannesburg og at det ville være en fornøyelse for ham og hans frue og ta seg av oss til vi fant noe som vi likte bedre. Nå kom også Øistein ut i gården for å se etter hvor jeg ble av, og der stod vi da i «fuglegården» og utvekslet adresser, og Øistein synes jeg burde ta denne sjansen. Jeg fikk adressen og sa samtidig til Andersen, jeg håper aldri jeg får bruk for den. Lite ante jeg den gang at vi skulle bli venner for resten av livet. Den 13.2. 1942 holdt Øistein avskjedslag for meg ombord. Vi hadde det svært koselig og forsøkte og holde den muntre tonen med både sang og taler av «poetene» våre. Annenstyrmann sang flere av sine tidligere produkter og vår tredjestyrmann hadde heller ikke vert vekke. Han kom med et nytt produkt i anledning av vår avreise fra båten. Her kommer Det: Ved avreisen fra Lourenço Marques opplest i avskjedlaget 13.2. 1942


Fra far til Thor
Ha takk farvel då sonen min. Nå må du gå i land. Du var så trygg sjå far og mor, tross bråt og brand. Du trudde godt om alle du, Du trudde dei var god, om huden den var brun og svart, du såg så godt det gode i kvar ei barm. Du var s å god tross verdens larm, du gjorde jo en hedning varm med din arm.
Du veit så lite lille Thor, du har ikkje høyrt om krig, du har ikkje høyrt at alle sloss, de sloss om fred på jord. Du har ikkje høyrt om bombefly, og om maskinkanon. Og heller ikkje veit du vel om fangerom. Du veit ikkje om menn som drep. Dei drepe kor dei kan, dei sparer ikkje Thoremann, derfor sende med deg i land. Du skal bli stor og leva på ei betre jord, min lille Thor


–   –   –   –

Frå Offiserene
Farvel da Thor frå alle oss ombord, nå må du være snill mot mor, og vokse og bli stor.
Og de fru Jensen skal ha en hilsen og en takk nå før de reiser herifra, med et håp om at vi snart må sees igjen. Det var så gildt når de var med, om vi seile fikk i fred. Men ingen vet om «Unita», og må ned. Derfor er det best de går, om det sikkert føles sårt. Husk vi andre også har noe som er vårt.

Fra mannen
Ja, så seile me min venn mens dere står igjen. Men i tanken er sikkert dere med. Og så møtes med igjen i ro om ein måned eller to, kjære Inga du. Den klemmen skal bli god. Og så blir det kanskje fleir, nei eg seie ikkje meir, men moro skal det bli den dag som me får tri, sa du Inga, du er berre berre mi.

Frå Øvrebø

Og så må de helsa dei heima når de skrive heim. De får skriva at han Olav har det godt. De må skriva at han lengtar til hu Eli og dei små. De må skriva at han gler seg så til den dagen han heim får gå, om den lukka er han undt og oppnå. De kan skriva at han drikke litt Vino Tinto sånn i blandt og stundom er han også litt på kant. Men stundom er det Øisteins skyld for han skjenke Olav full, og du kan tro dei preikar masse tull. Allikevel så er dei bra, for humøret har dem da. Og så er dem utav gamal bondeslekt. Ja, du kan tru at dei kan ta om ei kvinne, å hurra for dei klemmer Øistein gir meg nå og da. Vi skal møtes oppi nord, takk for samværet ombord, både fruen og vår alles kjære Thor. Å så møtes me igjen, å fryde meg for klem når vi alle i «Unita» rekker frem. Men nå må vi ta oss en tur om ikkje Nortraship blir sur. Og så kjeme me igjen for «Unita» rekker frem. Da vil Inga Jensen atter få en klem.
Olav Øvrebø

Thor 2.styrmann jr. og pappa/ daddy

Ja, det var trist å gå fra bordet etter disse to årene, men fant ut at det var det eneste riktige. Det hadde vært et lite sammensveiset Norge ombord, på samme tid, på samme som disiplin og respekt var det beste, langt bedre enn i fredstid kan jeg tenke.

Den 15.2. 1942 En søndag var Thor og jeg med skipshandleren, en kaptein Nilsen fra «Nidaros» og hans frue og deres styrmann med på en lang biltur. Øistein hadde noe han måtte ordne ombord, men han insisterte at vi måtte ta denne turen. Etter å ha spiste en god frokost på et hotell, tok vi en motorbåt og reiste flere mil opp i elven og så på alle de store nesehornene som residerte der. Vi kom tilbake i tretiden både trette og fornøyd av den fine turen. Da det samme dag ble røket ombord på «Nidaros» ble Nilsen og fruen med oss ombord og gikk tilbake senere på kvelden når de trodde røkingen var ferdig. Det var helst for kakerlakkene det ble røket, men tross rotteskjermer oppsatt ved kaiene var det alltid en og annen rotte som fikk sneket seg ombord.
 
I dag den 16.2. Gjøres det forberedelser til vår avreise. Mon hvordan dette skal ende? Jeg får ta det som «en mann». Øistein har det travelt med å ordne pass å kjøpe billetter og hundre engelske pund- måtte legges på disken før vi kunne komme inn i Union.

17.2. kl.15. ettermiddag gikk vi på stasjonen. Vår tredjestyrmann var møtt opp med en stor bukett roser fra samtlige offiserer ombord.
Det var ikke kjekt å si farvel til Øistein denne gang, kanskje kunne vi møtes igjen, kanskje ikke.
Men enda hadde vi ikke mistet troen på at krigen kunne ta slutt og at vi atter kunne komme hjem til Norge igjen og møte våre kjære.
Thor og jeg hadde en kupé for oss selv og det var kvelende varmt, men litt senere på dagen kom det inn en stor kasse som viste seg å være full av store isklumper. Da kassen var av sink kunne den holde på isklumpene like til neste dag til vi kom til Johannesburg. Det kom også inn en dame som skulle kroppsvisitere meg. Det eneste hun fant var fem engelske pund i min portemoné og dem tok hun fra meg. Jeg sa jeg hadde fått dem av min mann for å kjøpe en present for bryllupsdagen vår den 19.1. han ville jeg skulle kjøpe den i Lourenço Marques. Og jeg mente pengene var lettere å bære over grensen og da kjøpe noe for dem i Johannesburg. Ingenting nyttet, men jeg fikk da presset ut en kvittering av henne. Det var streng straff for å ta med fremmed valuta. Vel, jeg var ikke høy i hatten når toget kom til Johannesburg og konduktøren hjalp meg ut med bagasjen. Han så jeg stod der så tafatt med Thor og bagasje at han kom tilbake og spurte meg om han skulle skaffe meg bil. Ja, takk sa jeg men hvor hen? Han ble rent forskrekket, men plutselig husket jeg Andersens adresse, rev lappen utav notisboken min og gav ham. Han vinket på en drosje og straks var vi på vei til utkanten av byen, Turfontain. Jeg satt og undret meg på hvordan vi kom til å bli mottatt, men det behøvde jeg ikke hatt noen sorger for. Fruen tok vel imot meg og vi kunne få bo der til vi fant en eller annen løsning. Etter å ha hvilt og fått litt mat, spurte jeg om hun kunne følge meg til Det Norske Konsulatet. Jeg ville spørre om Konsulen kunne hjelpe meg med rom, men det var så negativt at jeg vil helst ikke tenke på vår samtale på hans kontor. På utsiden var jeg så blendet av tårer at jeg holdt på å ramle ned trappene om ikke en mann hadde vært på vei oppover og sperret trappen. Han så ut som et spørsmålstegn. Men jeg bare kom meg ut på gaten, der «tante Jenny» og Thor ventet på meg.
Vi søkte nå i det vide og det brede etter et rom. Men det var umulig å oppdrive noe. Overalt hvor mennene var dratt i krigen var leilighetene blitt oppsagt og den øvrige familie hadde leiet seg inn på pensjonater.




Andersen med frue og lille Thor

Er nå 20.2 blitt enige om at vi skal bo hos Andersens mot ukentlig betaling, 12 shilling og 5 pence, full kost og losji. Vi var ofte med Andersens når de skulle rundt i og omkring byen og se etter biljardbordene til alle disse rike jødene. Folk så vi aldri der vi kom, fikk bare utlevert en nøkkel.
Som oftest var bordene installert i anneksene i hagen og vi ble av og til invitert på en tekopp av tjeneren som hadde oppsynet med huset.
Men det var et sørgelig syn å se, den hvite mauren som satt seg inn i de tomme husene. Det kunne ligge svære hauger rundt bord og stolbein. Det som preger Johannesburg mest er alle disse minedumpene som ligger rundt byen som en rand, hvilket også er navnet Rand både på byen og pengene. Her graves etter gull og det er på tusenvis av arbeidere som har sitt levebrød. Her er allslags nasjoner, fra norske til tyskere, kinesere og japanere. Den innfødte befolkningen kalles kaffere og er svarte i huden. De fleste afrikanere er kommet fra Holland for flere generasjoner siden.

28.2. I dag var vi å så på en krigsdans av innfødte. De oppførte seg som ville indianere som vi så på kino for lenge siden. De var også utstyrt som dem, med alt mulig blankt både på armer og bein. De hadde opptil et dusin gamle blikkbokser på hvert bein og i håret og flettene hadde de festet små speil. Om kvelden var Andersen på boksekamp, men jeg hadde fått nok av skuespill Den 4. mars skulle Andersen til Pretoria og ordne med noen border og vi ble med alle sammen. Det var en god og lang biltur. Vi ble satt av ved den Zoologiske hage, hvor vi skulle tilbringe dagen til vi ble hentet igjen om kvelden. Vi ga oss god tid og gikk rundt og så på alle dyrene. Vi tok noen bilder derifra. Den 5. 3. hadde fru Andersen barneselskap, det var de tre norske fruene Smedsvik, Markussen og Sannes som kom med sine respektive poder.

telegram fra 1943
Telegram fra 1942


I dag er det øs, pøs hele dagen og visitter kommer og går. Nå har jeg virkelig glemt hvilken anledning all denne selskapeligheten var til minne om. I dag er det helst engelske og mine ører står på stilker for å oppfange tonefall og uttale av språket.

Søndag 8.3. bra vær og vi skal bile bort hele dagen, først en tur til kapteinen i Frelsesarmeen ute i Pimwelle. De er fra Bergenskanten og ualminnelig koselige mennesker. Så en pust hjemom for litt avkobling og ut igjen. Denne gang til den zoologiske hagen i Johannesburg. Thor var interessert i alle dyrene. Vi var også en tur på elefantryggen 8 stykker om gangen på to benker, en på hver side av elefanten. Jeg trodde den ganske ville riste meg løs innvendig hvis turen hadde vært litt lenger. Det tok nå til med regn så vi kjørte ut til en farm hvor noen andre av Andersens hjemmefra hadde slått seg ned.

Vi kom selvfølgelig til å snakke om Norge og forholdene der hjemme, og jeg spurte om det var lenge siden de hadde vært hjemme. Ja, nei, la meg nå se sa mannen, og så drog han på det før han sa: Nå er det sånn omkring 2, nei 43 år siden. Jeg måtte skjule et smil så galt som jeg syntes det var. Men det var nå kjekke folk, disse Aucklands. Den 9.3.  Fikk jeg gratulasjonstelegram fra Aunty Ruth, Lourenço Marques. I kode betydde det at Øistein ville komme dit.

Etter telegrammene og dømme under krigen må jeg visst være 100 år gammel. Hver gang vi skulle møtes i en eller annen havn, fikk jeg gratulasjonstelegrammer fra en av våre felles kjente på bestemmelses stedet. For eksempel: Durban var tante Anna ,fru Skjoldal, Calcutta var onkel Sverre konsulen og mange mange flere. Andersen sa jeg måtte personlig møte opp i Pretoria for å få tillatelse til å reise ut av Unien. Visa måtte til og returvisa, hvilket jeg dessverre glemte og be om. Så snart som en reise strakte seg lenger enn 75 mil ut av sentrum hadde jeg å melde fra. Og det var ikke alltid så greit for meg. Jeg kunne gjerne få et telegram om kvelden om å komme neste morgen. Hvis ikke kunne båten ha gått videre før jeg kom frem. Vi tok nå toget den 13. om kvelden, og neste middag var vi fremme, ikke uten ubehageligheter. Det var noe galt med passet mitt og jeg kunne ikke forstå Portugiseren som insisterte på å være med meg til hotellet. Der var politiet i sivil. Nå hadde jeg bodd på hotellet der sammen med Øistein før, så verten kjente meg igjen, han kunne engelsk og oversatte til meg. Men alt ble ordnet med et smil når han forstod han kunne bli kvitt meg igjen etter at båten var gått igjen. Neste gang blir jeg vel litt mer observant når papirene skal ordnes.

I dag er det øs, pøs hele dagen og visitter kommer og går. Nå har jeg virkelig glemt hvilken anledning all denne selskapeligheten var til minne om. I dag er det helst engelske og mine ører står på stilker for å oppfange tonefall og uttale av språket.
Søndag 8.3. bra vær og vi skal bile bort hele dagen, først en tur til kapteinen i Frelsesarmeen ute i Pimwelle. De er fra Bergenskanten og ualminnelig koselige mennesker. Så en pust hjemom for litt avkobling og ut igjen. Denne gang til den zoologiske hagen i Johannesburg. Thor var interessert i alle dyrene. Vi var også en tur på elefantryggen 8 stykker om gangen på to benker, en på hver side av elefanten. Jeg trodde den ganske ville riste meg løs innvendig hvis turen hadde vært litt lenger. Det tok nå til med regn så vi kjørte ut til en farm hvor noen andre av Andersens hjemmefra hadde slått seg ned. Vi kom selvfølgelig til å snakke om Norge og forholdene der hjemme, og jeg spurte om det var lenge siden de hadde vært hjemme. Ja, nei, la meg nå se sa mannen, og så drog han på det før han sa: Nå er det sånn omkring 2, nei 43 år siden. Jeg måtte skjule et smil så galt som jeg syntes det var. Men det var nå kjekke folk, disse Aucklands. Den 9.3.  Fikk jeg gratulasjonstelegram fra Aunty Ruth, Lourenço Marques. I kode betydde det at Øistein ville komme dit. Etter telegrammene og dømme under krigen må jeg visst være 100 år gammel. Hver gang vi skulle møtes i en eller annen havn, fikk jeg gratulasjonstelegrammer fra en av våre felles kjente på bestemmelses stedet. For eksempel: Durban var tante Anna (fru Skjoldal, Calcutta var onkel Sverre konsulen og mange mange flere. Andersen sa jeg måtte personlig møte opp i Petoria for å få tillatelse til å reise ut av Unien. Visa måtte til og returvisa, hvilket jeg dessverre glemte og be om. Så snart som en reise strakte seg lenger enn 75 mil ut av sentrum hadde jeg å melde fra. Og det var ikke alltid så greit for meg. Jeg kunne gjerne få et telegram om kvelden om å komme neste morgen. Hvis ikke kunne båten ha gått videre før jeg kom frem. Vi tok nå toget den 13. om kvelden, og neste middag var vi fremme, ikke uten ubehageligheter. Det var noe galt med passet mitt og jeg kunne ikke forstå Portugiseren som insisterte på å være med meg til hotellet. Der var politiet i sivil. Nå hadde jeg bodd på hotellet der sammen med Øistein før, så verten kjente meg igjen, han kunne engelsk og oversatte til meg. Men alt ble ordnet med et smil når han forstod han kunne bli kvitt meg igjen etter at båten var gått igjen. Neste gang blir jeg vel litt mer observant når papirene skal ordnes.

Den 18.3. kom «Unita» og jeg var lykkelig når jeg så den gamle gode «Unita» ute i horisonten.



Thor i 2. styrmann jr. i uniformen sin, til tider var han sikkert sjef over de fleste.


Vi lå fire dager ute på reden før vi fikk kaiplass, men vi hadde god tid og nøt det fine været.

24.3, i dag er det chiefens gebursdag, og den ble feiret med fiskeboller fra Bjelland i Stavanger, og det var en herrerett etter konsumet å dømme. Vi hadde ikke sett norsk mat verken frisk eller hermetisk på år og dag så offiserene var helt ville.

Og nye dikt strømmer fort inn opp på båtdekket til meg. Det er Thor som er «kurer». Mamma, dette er fra den og dette fra den. Det er nå et og annet dikt som jeg ikke finner igjen, men jeg kan vel ikke vente å ha orden i sakene etter så mange år. Men her er noen av dem:

Hilsen fra «Unita»

I dag er det sundag, fem døgn si med fòr og gamle Unita ho stevner
mot nord, Men farta fru Jensen, den er ikkje stor. Me reke
med straumen i aust og i vest og slingrar i veg som ein utleva hest.
Eg ser meg nå nødt til å gi deg et ord, for nå kan du tru her er leven ombord.

Nå kan du tru her blir pussa og malt, Eg trur at han mannen din lurer på galt.
I sovelugaren er alt reve ut, og senga har «dopassen» vaska med lut.
Og nå er den mala i gult og kvitt, å eg som har malt na tenkjer nå mitt. Men det som i dag får meg til å skrive er, at sette inn ringjeapparat. Tenk om ho Olga sko be etter mat.

Ja, senga med forheng og messingstenger, truskapen, Inga den varte ikkje lenger.
Men eg skal nå lova å gi deg beskjed om han ei anna tar i ditt sted.
Og når me kjeme tilbake igjen, lån kjevle til Fia og møt fram.
For eg kan ikkje lova der sør å gå vakt. Kim søren kan stå imot kvinnfolkmakt?  

Han seier salongen ikkje er rar. Eg seier den hjelper ein einslege kar
Men nå vil han pusse, har kjøpt politur, snart kjem han vel og med ei svart lita brur.
Me har oss ein skvett som me hadde det før.
Når klokka er ti han hiv oss på dør.
Me snakkar om Ålfjord og speilblanke våg og om ungdommen då me på halmskukken låg.

Me snakka om Erve og heimreis eingong, det er som eg står på brua på sprong
Eg spør om han lengtar. Nei. Får eg til svar
Han Øistein er nå ein rakkar til kar. Nå må eg skriva eit viseleg ord
Helsa så masse til lille Thor Får tru de er friske, og har det godt.
Me kjem nok tilbake om enn det går smått. Me lengte litt alle får sei som det er.

Det var gildt for oss alle då dokke var her.
Men eg som du veit har et godt humør, eg seier til mannen din,
husk der sør. Så får det leva og ta det me ro. Dokker har vel ein hyggelig plass å bo.
Gamle «Unita» ho strevar i vei, ver trygg, ingen raidere i våres lei.

Takk å hilsen frå alle ombord frå katt og kaptein til mamma og Thor

En hilsen til fru kaptein Jensen og lille Thor bosatt i Johannesburg, Syd Afrika, fra S.S. Unita søndag den 22.2. 1942 i kanalen mellom Madagaskar og Øst Afrika

Olav Øvrebø





Til Maskinmester Ivar Vikøren 44 årsdag

Til lykke med dagen og dine 44 år, vi alle vil ønske du gode dager får.
Vi alle her vil ønske din fremtid lys og mild, og at du snart vil havne hos en kvinne som er snill.
Ha takk for mange dager her ombord. I sammen har vi seilet snart rundt den halve jord.
Ha takk for kameratskap og for et godt humør.
Ha takk for gode stunder som vi har hatt her sør.

En hilsen og vi sender ifra St. Svithun stad, en hilsen ifra søsken og fra din gamle far.
En hilsen ifra byen vi også vil ta med, dessverre Stavanger er nå et sorgens sted.
En hilsen ifra venner og fra de som falt, her ut til byens gutter, i verden overalt.
Ha takk fordi de kjemper, for byen den er vår.
Og husk det Ivar Vikøren at fienden oss slår.
Millioner vi betaler og ofte og med liv, men byen skal vi eie om det skal koste strid.


Til lykke da med dagen og årene du får. En skål til Ivar Vikøren for dine 44 år.
Ved siden av alt alvor, litt moro må vi ha, og ofte sår i barmen, vi må gjøre oss litt glad.
Du Vikøren som er ungkar på 44 år, vi vil deg anbefale et par varme kvinnelår.
Du vil med gledens sødme i avmakt slumre inn og dine penger strømme til lille vennen din.
Hun vil din trekk beskjære, som stormannsfrue bo. Og stakkars Ivar Vikøren, du får ei hjertero.
Hun vil deg og forære en liten pikelill og sikkert deg beære med en ekstra regning til.
Og du vår kjære Ivar, vil bli slanke som ei sild.

Hurra for Ivar Vikøren, han snart får ungkarsskatt.
Tenk ensom under dyna en kalde vinternatt.

Tenk på vår kjære Ivar vi nå så gjerne vil, at du engang for alvor fikk sjans å slippe til.
Vi unner deg så hjertelig ekstra liten skatt. Tenk på de mange kroner du spenner på en natt.
Og når du engang våkner du ser en svart komfyr.
Nei gift deg med hu Anna som i Kjerkegadå syr. Da vil vi si til lykke.
Vi roper høyt i kor. «Hurra for Ivars Anno, med symaskin og bor.

til lykke med dagen, fra kameratene ombord S.S. Unita

Olav Øvrebø
Lourenço Marques den 24.3. 1942.

Thor feiret 3 årsdagen i en nøytral havn.



Den 27. mars er det Thor sin gebursdag og den ble feiret i stillhet ombord. Og dagen etter ordnet vi med pass og billetter for turen tilbake til Johannesburg. Jeg hadde jo så smått håpet på å få vært med en tur nå. Øistein sier vi får bruke vettet vi som har det. Hitler har det ikke.
Om kvelden var vi rundt om i byen, på «Casino Costa» og det nye «Casino Bello» som hadde ligget nede nå et par år grunnet de høye innsatsene på rulettene. En mann hadde nemlig på en eneste kveld tapt flere tusen pund der. Og myndighetene tok affære.

Denne kveld hadde vi lag med kaptein Heldal på «Goviken» og vi hadde det veldig koselig. Og vi gikk hver til våre skip i tolvtiden om natten. Tidlig neste morgen banket det på døren og hvem andre var det enn kaptein Ulvik vår gode venn fra hjembyen og Thors «Bestefar». Vi tok en tur ut til «Oasis» og spiste lunsj, men måtte straks etter hjem for å pakke og kjøre til stasjonen. Jeg var ikke så høy i hatten. Da dette var siste dag for oss og være sammen med Øistein denne gang. Både Heldal og Ulvik fulgte med til stasjonen og Øistein spøkte og var tilsynelatende i godt humør hele tiden, men jeg forsto at det var like forsert som mitt eget humør.

Øistein ga meg en fyllepenn og blyant i gebursdagspresang med disse ord. «Bruk dem flittig». Vi tok farvel og jeg har aldri tidligere lagt merke til at togene var så presise. Og så var vi alene da i kupéen en liten stund. Det ble ikke tid til noen grublerier for straks etter kom dama «med de fem pund» og skulle undersøke meg om det kunne være noe ulovlig på meg. Hun fant ingenting for jeg hadde ingenting, men mannen som kom straks etter strålte som en stjerne da han så min dagbok. Han tenkte nok at her har jeg gjort et godt kupp. Jeg forklarte ham at dette bare var mine nedtegnelser under reisen fra Norge, men ingenting hjalp. Boken måtte og skulle til Pretoria for sensur. Jeg forlangte kvittering. Jeg blir i alle fall ikke tatt for å være Nazi Men jeg fikk nesten ikke sove om natten når jeg tenkte på boken.

Som jeg hadde en mengde originale dikt som jeg ikke hadde lyst og miste.
Tidlig neste morgen, den 30.3. kom vi til Johannesburg og vi tok bil direkte til Andersens hvor vi bodde første gang, og det kom til å fortsette at vi kom til å være hos dem.

2.4. skjærtorsdag, men alt går sin gang her ute, likeså langfredag. Vi besøkte Auklands og påskeaften dro vi på fisketur. Thor og jeg sov i bilen, det øvrige selskapet, 6 stykker sov i telt. Hørte om morgenen at det hadde blitt lite søvn, det hadde gått på fisking og skrøner hele natten. 9.4. To årsdagen for invasjon i Norge. Vi var i Norskehallen og hørte et foredrag og så en film ut smuglet fra Norge om de forskjellige forhold hjemme når tyskerne regjerer. Filmen hadde aldri passert sensor. 8.4. Fikk gratulasjonstelegram for min «virkelige» dag i går.

14.5. Kristi Himmelfartsdag og alt er stille og rolig i «gata»  med unntagelse av at her er stor sorg for katta som ble syk for noen dager siden. Jeg kom tilfeldigvis ut i gården og ser fru Andersen sitter på huk foran katta og godsnakker med den, og det rareste var at tårene rant både på fru Andersen og katta. Fru Andersen ringte til sykehuset og straks kom en Blåkorsbil og hentet den. Siden hørte jeg ikke mere. De to kattungene som den etterlot seg døde også straks etter, de var visst også blitt forgiftet.


Her er det kafferne som utfører alt arbeide for de hvite og helst er det kvinnene som må utføre alt arbeide. En kaffar må være velstående for å kunne gifte seg fordi han må betale pikens far etter den ansette verdi. De blir betalt med kyr fra 12 til 20 alt ettersom piken er stor og sterk, hun skal nemlig heretter arbeide for å underholde både seg selv og mannen. Som oftest blir det med «ekteskapshandelen» utført på følgende måte. «Frieren» setter bort til piken for eksempel 12 kyr. Neste morgen kommer han og ser om de er vekke eller om de fremdeles er der.
Hvis de er tatt vekk skal det være tegn på at «svigerfar» har godtatt handelen. Hvis kyrne fremdeles er der, menes det at «svigerfar» synes at det er dårlig betaling, hvis piken er stor og sterk må han sette på f.eks. 3 kyr til. Slik holder han på hver dag til tallet er 20 som er den høyeste pris og da får han piken. Så jeg kan godt forstå at det alltid er størst glede når det blir født et pikebarn og helst dusinet fullt. Men det oppnås ikke alltid høyeste bud på alle, og kafferne ser jo gjerne at dem slipper billigere fra det. Jeg hørte om en kaffer som ikke hadde noen kyr. Han fikk ordnet seg med «svigerfar» slik at han avleverte nesten hele ukelønnen sin hver fredag og på den måten fikk sin kone på avbetaling.

Her ser jeg sjelden eller aldri noen som bruker kurver til varene sine. Kafferne bærer alt på hodet, fra småposer til symaskiner. De er visst ikke redd for at de skal få det på tærne sine.

Det kom skriftlige henvendelser ombord i år ogaå. Her ifra “Stubben

Den 17.5. om morgenen våknet jeg aldeles stivfrossen. Da jeg dro gardinene til side så jeg at det hadde snødd og jeg tenkte på vinter i Norge. Men der har vi både ovn og varme sengklær. Vi holdt oss inne hele dagen Jeg tenkte på den festlige 17. mai jeg hadde i fjor i Calcutta.
Liberty Cavalcaden åpnet her den 23. juni. Vi var der allerede første dagen, og der var masse både pent og interessant og se. Alle allierte hadde utstilling på sine egne avdelinger. Norge var også representert, de hadde laget en seterhytte hvor det ble servert kaffe, smørbrød og kaker på ekte norsk maner. Der var egen avdeling for håndarbeider som var laget av norske her ute. Jeg kjøpte en kaffe duk som jeg selv hadde sydd. Så jeg har da litt minne fra Cavalcaden i Johannesburg.

Natten til den 20.5 ble den danske hytten på Cavalcaden sprengt i luften. Vi hadde lyst å se hvordan det nå så ut og gikk derfor dit om kvelden. Der hvor hytten hadde stått, bare 12 timer tidligere stod nå oppført et veldig stort telt og på siden ved inngangen til teltet var det opphengt et stort skilt malt pålydende «We can take it, buisness as usuel»
Vi tittet inn og der var masse folk, både kjøpere og nysgjerrige. Kanskje til og med dem som hadde vært med og sprenge hytten i luften. Hvem vet… Johannesburg er det rene eldorado for urostiftere av alle slag. En dag sprenges her og neste dag der. I Pretoria ble det gjort forsøk på å sprenge i luften 5 konoer på en eneste kveld Penoni, et stykke herfra ble posthuset sprengt i luften. Vi vet aldri hvor vi har dem. Det er folk som er imot «Govermentet» som gir sine følelser luft. Og tyverier hører til dagens og nattens orden. Gjennomsnittlig et tyveri hver time. Mens jeg sitter her og skriver hører jeg et kraftig jordskjelv. Det kommer fra Minedumpene og her hvor vi bor sies det at det er hult under grunnen

11.6. I dag fikk jeg brev fra Thor`s «svigerfar» in spe». Det var postet Durban, men det kan likegodt bety Honolulu for brevene nå til dags har så mange kanaler før det kan sendes på ordinær måte.

22.6. I dag kom Andersen tilbake fra en tur til Lourenço Marques og han sa blant annet at 2 timer etter at det toget han kom med passerte et sted på grensen ble banelegemet opprevet av en bombe. Og nå kommer han fra verkstedet og forteller om innbrudd der er gjort i forretningen. Kafferen som alltid går nattevakt lå bundet ute i gården med knebel i munnen. Etter at han ble løst av folkene som kom om morgenen kunne han fortelle at tre menn kom og kneblet ham. Straks stanset en stor lastebil utenfor, og der ble lempet diverse kasser med varer fra nabolageret, og det var hvite folk som gjorde det, hvis man skal tro litt av det han sa…

Dagene snegler seg av sted. Jeg venter hver dag på beskjed om å besøke Øistein i en av kystbyene.

I dag 30.7. kom gratulasjonstelegram fra «Tante Anna», og Thor og jeg kom oss avsted allerede samme kveld til Durban. Det er en måneds ventetid med togene, men jeg snakket nå så lenge med kontoret at de ble lei av meg og ga oss billetter. Og merkeligst av alt, hver gang vi har reist har alltid Thor og jeg hatt en hel kupé for oss selv hele turen. Jeg tror dem holder av plasser i tilfelle øyeblikkelig utkalling.

Neste dag møtte Øistein oss på stasjonen og det var selvsagt et gledelig gjensyn. Jeg hører aldri fra ham mer nå han er ute, brevene blir stoppet og kastet. Jeg husker engang i Calcutta vi var samlet en del norske, og en av damene spurte en annen om hun ikke var glad for alle nyhetene hjemmefra. Hun satt som et spørsmålstegn og sa hun hadde ikke fått brev på år og dager.
Men da ble det helt stille, damen som spurte var cencor for alle norske brever til Calcutta.

Denne gang bor vi på «Federal hotel» og Thor får være med «daddy» hver dag ombord, jeg kunne ikke bli med, måtte ha vielsesattest for å oppnå pass til å komme ombord. Jeg har så ofte angret på at jeg at jeg ikke var mer påståelig overfor Provst Kornelius den gang jeg ba om attest.

3.8, I dag er det Kongens gebursdag 70 år! Vi feiret dagen på «Prince of Wales» sammen med kaptein Bjørge (Nortraship) og en maskinist Bjørge. Kaptein Nilsen på «Haili», Holme og frue, kjenning fra Haugesund og kaptein Ulvik.
Det ble en dundrende fest som sluttet den 4. Her møter vi mange kjente. Hvoriblant kaptein Heldal fra «Goviken» som var blitt torpedert 3 ganger på en uke. Først «Goviken» og så den svenske båten han ble tatt opp av, deretter en engelsk som berget den svenske besetningen. Og kaptein Ulvik hadde også mistet sin båt etter at jeg sa farvel til ham i Lourenço Marques sist i mars måned.

Våre diktere har vært flittige som vanlig. Av 2. styrmann fikk jeg denne prologen:




17 mai før og nå

Syttende mai, dagenes dag, sol over byen, smellene flagg.
Musikk i gatene, guttemusikk, sommerkledd ungpike, et smil og et nikk.
Tusener småflagg, barnenes tog, skinnende øyne, taler, prolog.
Jublene småbarn, voksne i fest, duske og vimpler på bil, vogn og hest.
Sanger av mannskor, fedrelandssanger, klinger på gater på torg, restauranter.
Mer kanskje enn noen er «Russen» i slag for 17. mai er russenes dag.

Høytid i kirke, Gud signe vårt land, stiger fra hvelvet fra kvinne og mann.
Med vaiende faner, i festskrud og prakt, ærverdige borgere marsjerer i takt.
Om kvelden er fest i klubb og forening, og folket det fester på torg og allmenning.
Fra tidlige morgen til dagen tar slutt
I lykke og glede – salutt på salutt
Slik feiret vi dagen før Norge ble røvet,
før alt som er norsk ble trampet i støvet.

Stille i gatene, byen som død. Folket det sulter, barn lider nød.
Sang er ulovlig, demonstrere forbudt, for ikke å tale om musikk og salutt.
Barneøyet skinner, men det er av hunger. Sjuskete kledde går voksne og unger.
Kornlager røvet, de har stjålet vår fisk, tomme står kjøpmannens hyller og disk.
Lærere fengslet, skolene stengt. Borgere skutt og borgere hengt.

Folkenes ledere er arrestert. Foreningens midler er konfiskert.
Gestapo og hirden sniker omkring. Kontrollen er skarp mot forbudte ting.

Terboven truer den hele nasjon, truer med fengsel og konsentrasjon.
Hitler og Quisling all glede har drept «Misunnelsens» hater deres respitt.
Selv har de selv aldri lært kunsten å smile, og derfor skal andre også fortvile
Men husk det herr Quisling og Lunde og Lie
at hevnen skal komme—en hevn som skal svi.

til 17 mai 1942 Port Luis Mauritius 2. styrmann «Stubben» Kjell Haug





 3. styrmann Olav Øvrebø har også hatt ånden over seg og her er litt av det:

Kvilesteinen til far

Du står så traust frå allfarveg, og ingen stein er kjær som deg.
Du kvilte far sin trøtte rygg om du var gamal, grå og stygg.
Eg blei så stor eg kunne hjelpa far og sama steinen kvilde og den vesle børa som eg bar.
Å åra gjeng og eg blir vaksen kar, og sa farvel til mor og far.
På langfart drog eg ut, eg vida fòr,
å alltid blir  min lengt så stor ei tropenatt ved ror når
tanken gjeng mot nord og heim til far sin kvilestein

Å kjære, kjære kvilestein, eg minnest deg så vel,

der far med bør ei kvila fekk når han kom opp den kneik ved Røssekleiv so mang ein gong.
Me såg så vidt frå denne stein utover Sunnhordland,
og båt på veg som stevna nord og sør, den kjente lei.
Og far han pusta ut, og ofte var han tung av sut. Han tenkte på sin eldste gut som reiste frå ham ut.
Men ein stod att når far kom opp den kleiva bratt. Han svikta ei når sonen gjeng på villan veg-
far sin Kvilestein

Å kunne eg rekkje heim og kvila ut på far sin stein.
Ja kunne eg vera hard som deg og aldri svikta på min veg.
Å kunne vera Norsk som deg i einsomhet frå allfarveg.
Å kunne eg kvila mine bein på Noregs jord, ved far sin Kvilestein.
Å kunne eg stå som fjellet fast, når motet svikte, håpet brast.
Å kunne eg – grå som Noregs stein- elska bli av alle dei som reiste ut.
Å kunne eg vera stein som deg, so ingen sorger trykte meg.
Å kunne eg ildna. Å kunne eg ildna nordmenn opp til kamp som Noregs stein, og vaka yver falne bein i Noregs jord.

. 3. Styrmann Olav Øvrebø




Dagene gikk så altfor fort og i dag 10.8. får Øistein ordre om å gå kl. 13.00. Alt gikk nå i slik fart at jeg husker ikke om jeg fikk sagt adjø til Øistein engang. Jeg gikk noen ærender ute i byen og var også på jernbanestasjonen to ganger for å prøve å få billett til Johannesburg. Jeg passet hver gang å gå til en ny luke. Våget ikke være lenge her for jeg visste at Emigrasjon var etter meg. Jeg hadde ikke tid å melde fra til Pritoria før jeg reiste hit på så kort varsel. Det er jo krig, så sjanser må en ta. Jeg gikk tilbake til hotellet for å få en liten blund og tenke i fred.  Ikke våget jeg si opp hotellet heller, for jeg kunne risikere å komme på gaten til natten. Det er bare med Notrashipsmannen kaptein Bjørge`s innflytelse at jeg har fått hotell værelse. Mens jeg ligger og funderer får jeg plutselig panikk, og sier til Thor. Nå holder du deg her på rommet, ikke rikker du deg utenfor døren og heller lukker du ikke opp om noen banker på.  Han var nå blitt tre og et halvt år og fulgte med på alt som skjedde omkring oss. Kanskje enda mer enn han likte. Han kunne f.eks. si: Jeg håper denne krigen varer så lenge at jeg kan få komme med, og da skal det bli slutt.

Vel, jeg durte av sted til stasjonen igjen og det første jeg ser er en stor tavle hvor det står oppslått at første ledige tog til Johannesburg er den 2.9. Jeg later som jeg ikke ser det. Eller forstår det. Går bort til luken og forlanger 1 og en halv billett til Johannesburg. Når tid spurte damen, klokken var da halvseks. Første tog sier jeg. Ja, det går klokken 20.00. Jeg tar det, sier jeg og betaler. Jeg ble så fortumlet at jeg «våknet» ikke før jeg stod utenfor med billettene i hånden. Nå var det i full fart bort til hotellet igjen og pakke og si opp rommet. Og ringe skipshandleren for å si at jeg hadde skaffet billetter selv. Han hadde nemlig lovet å hjelpe meg med det. Men han hadde gitt opp for han hadde fått til svar at alt var booket. Men han kom og hentet oss og kjørte oss til stasjonen. Og det var jeg glad for, jeg likte ikke å ta fremmede sjåfører i denne mørklagte byen Her er mørkt klokken 18.00 og bare en stakkar tenner en sigarett på gaten er straks lovens lange arm og slår den ut av munnen på vedkommende. Jeg har snakket med mange sjøfolk som sier at denne «blackouten» er den største krigen og påkjenningen for dem.

Det var både kaldt mørkt og trist og komme tilbake til vårt losji Jeg gikk til emigrasjonen for å ordne opp, det ble en reprimande av en annen verden. Men nå hadde jeg lært av Kinamannen, og se enfoldig ut, og bedyret at jeg ikke visst noe om denne loven, men lovet og være mer etterrettelig en annen gang. Vi er nå tilbake til Andersens, men jeg lurer på om jeg kan få leiet to rom et annet sted da jeg har håp om at Øistein kan ta ferie for en rundtur. Båten kommer nå så ofte til Durban og der går mange skuteløse skippere som mer enn gjerne vil overta. Jeg nevnte det for Andersens og de var enige i at plassen her var liten for tre ekstra i en liten bungalow.

Thor er ute med «Rex» da er jeg alltid trygg. En dag var han vekke mange timer og jeg lette høyt og lavt, spurte alle disse små svarte ungene som han også var meget sammen med, men ingen hadde sett ham. Fru Andersen trøstet meg med at jeg kunne ta det med ro for «Rex» er med. Jeg har ropt på hunden ute i gården, men den er også vekke, Det begynte og mørkne og nabokonen kom og sa at Thor og Rex satt på en trapp utenfor et kontor nede i byen. Hun hadde sett dem, men Thor ville ikke være med henne.
Jeg sprang straks av sted og fant ham ganske riktig der hun hadde sagt. Jeg spurte, hvorfor sitter du her istedenfor å komme hjem. Jeg sitter og venter på pappa, han er sikkert der inne. Hvorfor tror du det? Jo, det har gått inn så mange offiserer i hvit uniform lik pappas å da må jo han også være der.

Jeg forklarte så godt jeg kunne at alle gikk i hvit uniform når de hadde en eller annen jobb i staten. Så dro vi tilbake med Rex diltende bak oss. Den hunden var stor som en kalv og jeg ville se den som våget å krumme hår på Thor uten å bli veltet over ende av de store labbene. Og nå har vi flyttet til Kensington. Damen som leiet ut så grei ut, men det var så som så med bekvemmelighetene, ikke en eneste nøkkel, så folk kunne gå rett inn til meg fra bakdøren. Men ved front-døren måtte vi gå gjennom en liten hall og til den var det nøkkel, men selve husfolkene gikk inn og ut til meg som de lystet. Men jeg turde ikke mukke, hun hadde to døtre, den ene var på telegrafkontoret og den andre var på Emigrasjonen. Men det var noe jeg ikke visste før lenge etterpå, og hva som verre var, de var tyske.
Jeg går nå med Andersens i Norskehallen og treffer mange norske, til og med Haugesundere, for eksempel en Harald Smedsvik med frue og sønnen Jacob med frue. Harald Smedsvik solgte visstnok noen apparater for Bauer Nilsen i Haugesund, men da krigen begynte var det ikke mer forbindelse. Vi får utdelt «Norwegian News Bulletin» trykt et sted i Amerika. Og vi er mer orientert om Norge og vår egen by enn dem som bor der. Det står blant annet oppramset
 «Ti av Haugesunds verste nazister», og alle “Haugesundere som ble sendt til Tyskland i konsentrasjonsleir”. Om det ikke står fornavn, så føler jeg hvem det er i søskenflokken. Jeg kjente alle fra begge lister.



Her går det på juleforberedelser og det går fort med å avlevere tilbake utleverte håndarbeide
Fikk i dag brev fra vår venn kaptein Dale og svarer straks.
Vertinnen ble syk og lå til sengs noen dager. Jeg ble ropt inn for hun ville ha noen å snakke med. Når jeg kom så jeg at hun hadde en veldig stor bok i fanget, og jeg tenkte det var en familie bibel, men sa ingen ting. Hun bladde og bladde og skulle vise meg dette. Jeg begynte å ane uråd nå hun sa: «Er han ikke vidunderlig». Jeg kikket på omslaget og leste da: «Hitlers, barndom, ungdom og manndom» Jeg slo boken sammen med et kanskje unødig brak og ropte, «Han er en devil». Og så sprang jeg inn til meg selv. Jeg ble så redd at jeg skalv og tenkte, nå hiver hun meg på gata.

Neste dag var jeg på jakt etter hus igjen og sa ingenting før det var klappet og klart til flytting. Hun ba meg så pent om at jeg ikke måtte flytte, men jeg måtte ut, ut, ut.
Thor ble syk og jeg gikk til doktor, det var falske mandler og han måtte på sykehus for operasjon. Jeg kom til sykehuset og fikk ordnet med forskjellige data og spurte når de tok Thor inn for operasjon. Når tid skal jeg komme tilbake? Doktoren ble helt himmelfallen. Komme tilbake sier de, de har å være her på sykehuset så lenge gutten deres er her. Vel det ble satt inn en ekstra seng og vi hadde fin forpleining 3-4 dager.


Her et dikt fra «Stubben» 2. styrmann Kjell Haug

Det bygdes en båt i Britannia i nittenhundre og seks
Den seilte så til Kristiania med sukker, kaffe og kjeks,
og senere den for rundt den hele jord. Fra Adelaide i sør og til Murmansk i Nord
Hun kom så og vennskapsbånd hun vant
Så stolt et skip som «Unita» man den gang aldri fant.

Hun seilte om lander og riker i solskinn og styggevær
Hun hilste på alle de piker som alltid har sjømenn kjær.
En hvit i Donoroe, en brun i Singapore
En gul i Shin Wang Pao og en svart i Baltimore.
En blå av adelsstand, en rød fra Russeland
og en platinablond som var fra Kristiansand.

Og gamle «Unita» hun seiler. «Unita» er still going strong
selv om hun har mangler og feiler,
selv om hun har gammel fasong.
Om veivene er slitt og maskinen harker litt
om dekkene har rusta hull, vi putter i litt kitt.
Om «gamla» er litt brei, om skorsteinen står på snei.
«Unita» bare puster tungt, men legger tungt i vei.

«Stubben» Kjell Haug 2. styrmann

Lagt inn av Doris Elin Bratland

Svar frå Draugen 3. styrmann Olav Øvrebø

Du likar «Unita» eg trur det så godt,
hun skaffer kontanter og før din slunkne skrott.
Hun gir deg også husrom, hvis det kan kalles hus,
så du får sove rusen ut i kassen full av lus.
Når store kakerlakkar frå benker, bord og skap.
Å fri oss frå «Unita» og alt det gamle skrap.

Ærbødighet for alderdom og alle gråe hår,
men kan du finne charme i «Gamla» der hun går?
Med rustpanelte sider hun halter seg ivei,
med dekk og sideplater som oftest på en snei.
Og hun var ikke bygget for kjeks og hermetikk,
for gamle «Desideira» lignet på en prikk.

For hennes store luker er kun beregnt for kis
og skipets runde sider er kun berengt for bris.
Hun kan nok kjempe lenge om sjøen den er høi,
men kall det ikke sjøbåt, da vil jeg si du løy.

Hun var vel gjerne flotte i nittenhundre seks
nu minner hun meg mer om en gammel skrukket heks.
Hun var en gang ærverdig – det kan jeg godt forstå,
Nu vil jeg si serverdig som gamle Tønsberg by.


Og kanskje er det likhet i inventar og hus.
og kanskje finns det også i Tønsberg veggelus.
Unita har nok seilet i mange lange år
nu er hun slitt og gammel, av rust hun snart forgår.
Hun kan nok gi en husly i enda noen år,
men dag for dag hun tæres og av alderdom forgår.

12. oktober 1942 av 3. styrmann Olav Øvrebø

12.10. 1942
Og her er et til av samme posten. Det ble skrevet i sjøen på vei innover til Durban

Kong Haakon Den store
som sitt valgspråk valgte.

Som ditt valgspråk har du valgt, Alt for Norge da det gjaldt,
viste du at det var ikke tomme ord. Den gang Norges jord ble røvet,
den gang du vår drott ble prøvet, visste du deg edel, rank og stor. .

Alltid skal vi dette minnes, og så lenge nordmenn finnes
hjertene vil varme av ditt navn. Der i Norges skjebne-natt
din beslutning straks var tatt, tross du måtte lide slit og savn.
Hill deg da vår Konge god, hill deg for at fast du stod
og fordi du frihet ikke ville borge. Hill deg da vår Haakon stor
Hill deg da for du holdt ord, løftet ditt om ALT FOR NORGE

2. styrmann Kjell Haug «Stubben» i sjøen 15.10. 1942




Endelig er Dagboken min kommet tilbake etter mange purringer og erklæring sendt om at jeg ikke hadde berørt krigen i mine notater.
Jeg tenkte på «Hitlers last will and Testament». De fem pundene fikk jeg også tilbake. Det må vel være en del bemerkninger om meg og min «Gjøren og laden» i Transwall nå etter hvert, men går det så går det, men krigen må vel engang ta slutt, og vi komme helberget hjem igjen.

Julen nærmer seg 1942.

“Krigsduken” til Thor

Og jeg får en og annen hilsen fra våre krigsvenner, flere hilsener fra «Gamla» kommer det også. Fra tredjestyrmann fikk jeg dette diktet:

Drømmen
Jeg svevet på drømmevinger over den halve jord,
jeg trosset kanonenes torde, på min hastige flykt mot nord.
Jeg ventet meg smil og hilsen og jubel fra barnemunn
Nå så jeg bare vettskremte øyne og velkomsthilsen ble stum


Jeg drømte jeg ble arresterte, mitt pass var foreldet i fjor
og ikke hadde det stempel som viste min rett på jord.
Jeg spiste så deilig i messen, kjøtt hermetikk og frukt.
Nå fikk jeg en barkebrødskive, det eneste nå som ble brukt


Jeg så på de hjemlige steder, på vei og i naboens hus
grønnkledde tysker-soldater som levde i sus og dus.
Jeg husket og håpet det hele var bare en voldsom drøm.
.Nå så jeg at Hitlers soldater stjal mat fra min egen sønn.

Jeg så denne fredelige bygda, med velstand, tross småkårsfolk
Nå var den fattig og utpint, en nordmann var tyske tolk.
Jeg så både kjente og kjære som vred seg for kølleslag,
Gud vet de tyske soldater blir lønnet på dommens dag.

Jeg så mine egne landsmenn, en flokk utav djevelske vrak
de kysset de fremmede bødler, for å falle i førerens smak
Jeg fikk ikke engang veksle med mine et avskjedsord.
Jeg husket jeg trykket den minste og vinket til hustru og mor
og så, ble jeg purret til formiddagsvakta ombord.



Den 29.9. 1942 Olav Øvrebø


Vidkjent Usling mel: Unnskld, unnskyld at jeg spør

Det er sikkert mange Jøssinger hvis største ønske er,
gid jeg hadde Vidqun Qvisling her.
Jeg skulle klore, ham, sparke ham og tyne ham i hjel.
Om jeg bare hadde noen timer for meg sjøl.
Men jeg oppfordrer til alle. «Ta ei livet av ham nå:
det blir sikkert også senere en råd.
Jag først tyskerene ut av landet,
og la Jøssinger få makt.
Da skal Quisling få for hva han har gjorrt
og da skal han løpe lina ut, denne krigen tar vel også slutt
og da skal quisling og hans førædergjeng.
av Jøssinger få så herlig deng.

Jeg har så mangt et forslag om hva straff han burde få
når vi først har fått herr Quisling i vår makt
Alle mener han bør drepes, men at aller først han må,
Rigtig inderlig få føle vår forakt
Forleden dag så sa en gutt som pler være lur,
sette Quisling som en apekatt i bur
Å så dra rundt i hele landet som et cirkus på turne.
så kan alle apekatten få se
Spytt på ham alle som vil, da blir sikkert Quisling spak og snill
Absolutt vi tar og henger ham i et tre, utpå Bygdø Gimle Gaards Allè.

“. styrmann Kjell Haug “Stubben”

Her er også kommet brev fra «Thors svigerpappa» og jeg svarer straks.

Julaften er vi buden ut til Jacob Smedsvik som bor i Turffontein. Da det er vanskelig med bensin ble vi liggende over. Men vi hadde ingen nød. Det var masse god mat og presanger, sanger og gang om juletreet. Foruten oss var det en fru Hansen, hennes sønn og datter som var forlovet med kaptein Haaheim, og en sykepleierske. Vi besøkte også Harald Smedsvik, var der til lunsj og derfra bar videre til Bez Walley til Markussens for kaffe og kvelds. Alle norske her ute vet ikke det beste de skal gjøre for oss og det skal de ha takk og all ære av. Det eneste jeg ikke likte var når de skulle presentere Thor og meg for nye venner med de ord: Poor mrs. Jensen she is a refugee». Jeg hadde så lyst å passere ubemerket.

1943



Enda et nytt år og fremdeles er vi på det uvisse, håper dette året vil bringe mere lykke og glede enn de foregående år.

5.2. i dag var vi i bryllup til Kaptein Hansens
Det var et veldig koselig bryllup. Først var vi i «Svenskakyrkjan» hvor paret ble viet, deretter bar det til Ginsberg Hall hvor der ble oppvartning, taler, sang og dans. Der var det slutt klokken 6 om ettermiddagen, bare de aller nærmeste ble med hjem med brudeparet, hvor også Thor og meg til min forbauselse ble invitert Her var det også oppvarting og god underholdning til brudeparet reiste til Durban om kvelden.
Nå får jeg både brever og telegrammer ganske ofte fra Øistein. Så det står bra til med humøret.

Den 21.1. begynte Thor på «Oak Tree School» og han stortrives. Han er så ivrig etter å komme seg av sted om morgenen, kan nesten ikke vente til jeg blir ferdig. Han liker ikke å ha «mammafølge» til trikkeholdeplassen, men jeg må jo se etter at han kommer på rett trikk. En morgen klarte han å lure meg, kom seg 5 minutter for tidlig ned. Nå jeg skulle se etter var han borte vekk Jeg tok neste trikk for å se etter ham. Kommet halvveis ser jeg Thor kommer sammen med noen større gutter, han hadde avtalt med dem at de skulle ta trikken fra der hvor de andre bodde. Noen dager senere var det på samme måten. Og jeg må til den trikken som jeg vet lærerinnen er med for å lose barna til skolen. Jeg sier jeg har mistet Thor i dag også, og hvis han ikke kommer til skolen ba jeg henne ringe. Hva hun heldigvis ikke gjorde. Så kunne jeg puste fritt et par timer. Denne gangen hadde han gått alene den lange veien til skolen. Kanskje han heller brukte pengene på iskrem, hva vet jeg.


 23.2. I dag hadde jeg vel et uventet besøk. Det var selveste Dronning Mauds prest fra Norge, en mr. Thomsen, han er egentlig engelsk, men han var Dronningens prest så lenge hun levet til november 1938.

Senere hadde han vært i Norge og kom seg ut sammen med kongefamilien selveste invasjonstiden i begynnelsen av april 1940. Han hadde hørt at jeg var norsk og ville høre hvordan det stod til med Thor og meg.

Han snakket både om Olav, Martha og Haakon som om de skulle være hans beste kamerater. Kanskje de var det også. Han hadde regelmessig brev 4 ganger i året fra «Haakon». Thomson er nå prest i en kirke her i Kensington hvor vi bor for tiden. Thor og jeg har allerede vært to søndager og besøkt den lille søndagskolen.


Nå er det ikke så mye mer plass på duken, men den blir ikke fullført før Julen er feiret på Erve i 1946.

27.3. I dag er det Thors fireårsdag og fint kort fra «Daddy» fikk han, og jeg fikk Gratulasjonstelegram fra Aunt Ruth, så da ble det bare til å pakke kofferten og ta toget til Lourenço Marques.
Først måtte jeg ha meg en tur til Pretoria for å ordne med visa og pass. Jeg hadde ingen unnskyldning for å la være. Vi tok toget den fjerde om kvelden og ved ankomst dit kom vår skipshandler fra forrige tur og tok imot oss. Han hadde hilsen og streng ordre fra sin frue at han måtte ta oss hjem til dem. Ikke noe hotell. Det var jo ekstra koselig og bo privat og det går på engelsk, portugisisk og gresk.
Norsk mellom Thor og meg. 

Den 9.4. kommer Øistein og vi flytter om bord, og vi hadde noen fine dager. Vi møter mange norske seilene venner. Den 27. 4 er det min gebursdag og den blir feiret ute på «Oasis». Det er kaptein Rasmussen fra «Tonjer» som inviterer. Kaptein Apold og skipshandleren og fruen er også invitert. Det var en herlig lunsj med diverse retter og vi er tidlig tilbake til båten. Den 18.6. var det Øisteins gebursdag og den ble feiret på «Costa do Sol» og det var også en vellykket dag. Ellers går dagene med å besøke Sakelarides, Casino, Soala og flere slike møtesteder for kjenninger. Jeg skriver litt hver dag i dagboken og sender det til meg selv til min adresse i Johannesburg så slipper jeg ubehageligheter på toget tilbake.

I dag fikk jeg meg en god latter. Stuerten kommer og sier at nå er kokken kommet tilbake, han hadde vært borte en uke. Nå var han helt utsultet. Han hadde gått i land for å søke arbeid, han var trett av sjølivet. Men ingen våget ta ham i arbeid for han hadde ingen papirer og vise for seg.

De tre siste dagene hadde han hatt jobb på kirkegården og grave graver. Så ble han trett og sulten og gikk til formannen og ville ha penger til mat, men han fikk ingenting, ble bare jaget fordi han hadde ingen rett til å arbeide i land. Så det smakte visst å komme ombord igjen og ta fatt med det gamle arbeidet. 21.7. I dag har vi besøk fra Johannesburg. Det er Brigader Salhus med frue og Skjoldhammer med frue som er her i anledningen arbeide for Frelsesarmeen Vi tar en tur til «Oasis» om kvelden og vi hygget oss riktig. Neste dag besøker alle oss, noen norske misjonærer som bor litt utenfor byen.


Det var litt knirking hver gang vi skulle inn og ut av dokken for det måtte til så mange papirer, men det gikk det også. Papirmølla ruster ikke i krigstiden ser det ut for.  Den 23.7. Drar Salhus tilbake til Johannesburg i sin egen bil. Et hyggelig minne har jeg etter dette besøket.
26.7. Det svirrer rykter om Mussolini, men vi tør ikke akkurat snakke om det da det dementeres fra flere hold. Men det må jo bemerkes at Lourenço Marques er Portugisisk og nøytral, men det kan heller ikke tviles hvilken kant vinden blåser. 28.7. Jo, i dag hører vi om Italias fall. De har gitt opp. Jeg ble så glad at jeg tutet. Å bedre ble det ikke da Thor kommer stormene inn i lugaren til meg og roper. Å mamma, vi har vunnet krigen vi. Om en uke drar vi hjem til Erve og Jensemann. Jo du er meg en god skøyer.

17.8 Skal nå opp på hospitalet og besøke styrmannen vår som ligger der for tyfus. Jeg følte meg uvel om kvelden og neste dag ble jeg liggende ombord til den 23.8. da ble jeg sendt på et katolsk hospital for Malaria. Skipshandleren måtte troppe opp hver formiddag mens doktoren gikk runden. Nonnen eller sykepleierne forstod ikke engelsk og jeg forsto ikke portugisisk, fruen til skipshandleren var også god i gresk.


Her lå jeg i fjorten dager og Thor og Øistein besøkte meg et par ganger hver dag. Dem var ikke så nøye med visittiden. Men jeg var glad da Øistein hentet meg den 6.9 og jeg kunne få komme ombord igjen. Den 8.9. hører vi over radioen at Italia går med de allierte og det er ikke måte på festing. Alle folk smiler, … unntatt disse tyskerne som går her og lurer på hva folk sier og gjør.

Champagnen strømmer og det er glede over alt.. Om kvelden kjører vi ut til Costa du Sol, Sakelarides, Phaal. Kaptein Haaland og «FRAMS» stuert.  Vi kjørte rundt om og så på livet, og det var livat. Det var visst ikke forskjell på dag eller natt.
Thor diskuterer krigen som den ivrigste politiker.

Vi går ombord i det flotte motorskipet «Britania».
Vi er nede i maskinen og ellers overalt. Det er bare så sørgelig å tenke på at denne båten og lignende båter kan bli blåst i luften på et lite øyeblikk og da hjelper det lite med alle disse redningsmaterialene, — når de går med bensin last.

26.9. Er i dag invitert ut til Phaaals til lunsj, etter denne kjører vi ut til Zoo, der så vi blant annet den elefantungen som Phaal hadde fanget. Så bar det videre til museet, og der var meget interessant og se. Deretter kjørte vi til jernbanestasjonen hvor vi alltid som i dag blir møtt av den smilene vert Sakelarides. Vi ble sittende der til kl.20 .- om kvelden da han skulle lukke. Da dro vi ut til Costa du sol og fortærte en flott middag, var tilbake til båten klokken 24., vel fornøyde.
Den 5. 10. Var vi ute på Franks farm for avskjedsmiddag. Øistein reiste den 9.10. det var meningen at vi skulle stanse her i Lourenço Marques til «Unita» kom tilbake fra Durban, men nå vil han at vi skal ta landeveien fatt til Durban. Jeg måtte i alle tilfeller melde av hvor jeg befant meg så Thor og jeg reiste først til Johannesburg. Kom dit klokken ti formiddag.

Thor og havnesjefen i full fart til neste gjøremål.

Jeg fikk det travelt med å ordne papirene mine og få billett til Durban. Det går lettere nå å få billetter for jeg spør etter sjefen på kontoret og da blir dem så imponert. Allerede klokken 16.  Sitter vi på toget igjen og tidlig neste morgen den 14.10 er vi fremme.
Da båten ligger ute på reden har Øistein bedt kaptein Kvamsøe hente oss og kjøre oss til Federal hotel, men han kommer etter senere. Jeg kan ikke få komme ombord denne gang da jeg ikke har vielsesattesten med meg hjemmefra. Og dette har   jeg angret på mange ganger. Her møter vi fru Thorsen fra Haugesund, og fru Asdal fra Sørlandet, kaptein Sveen fra Haugesund, likeså kaptein Ulvik og en Berentsen. «Unita» er snart ferdig. Denne.gang, men vi benytter tiden til å se oss om. Vi møter kaptein Karlsen, hvalfanger som går under navnet Durban-Karlsen. Besøker sjømannskirken hvor Frøyland fra Sørlandet er prest. Her er flere norske båter inne, og det viser igjen i kirken om søndagene og på leseværelse om kveldene. Ellers er det mange norske fastboende. «Nyedadda» som Thor kaller tredje styrmannen fortsetter og dikte og denne gang kommer han med hele tre dikt.

Tilegnet Jødernes deportasjon fra Norge i 1942

Hvem er du som gråter i natten?

Hvem er du som gråter i natten?
et hjelpesløst rop uten ord, å bare
en liten jøde som er revet fra far og mor.
En åttiårsolding står støttet
til sin hustru av samme år.
De ser på at sønnen blir lenket,
han blør utav friske sår.
Det sløres for gamle øyne
det bibrer i innfalne kinn.
Å herre Israels vokter hold din hånd over gutten vår..

Det smerter i trette lemmer, hør jammer fra angstfull mor
De hører Gestapos stemmer og skarpe kommandoord.
De drives i flokker som kveget inn på «Mont Rosas» dekk,
Nå skal denne hjelpeløse stamme av Israels hus føres vekk.

Hvem er du som gråter i natten, du ser vel hvor det bærer hen,
den store forjettede rase skal rive deg lem i fra lem.
Du trodde du skulle få leve ditt liv her i Norge og dø,
og så må du atter på vandring, din stamme må lide og blø.
Der står skrevet, han gråt over byen, han gråt for den kommende slekt.

Og Israels sønner og døtre får kjenne de tårers vekt
Din stemme. O, Jøde fikk velge, de ropte Barabbas løs
og dommen din Jødernes konge vi ønsker den over oss.
De ga ham eddik og drikke, han ba om en dråpe vann.
De hånlo av frelserens tale på hans vandring i Canans land.

Snart har du vel sonet dommen i kvinners og barnegråt.
Snart må vel de hulkende skarer få nåde, de ber deg så sårt.
Men de av benådede raser, de kaller seg opphøyet folk.
De mot våre brødre raser og myrder den svake med dolk.
Skal vi lide for fedrenes synder så tror jeg at dommen blir stor.
Og har ikke vi ropt korsfest ham? Og hånledd av Kristi ord?

Nå hører jeg ropet, jeg tørster, et rop fra en jaget mann.
O, menneske send ham en tanke på hans ferd mot ukjent land
O, send ham bare en dråpe av det du kan avse av godt.
Hører du jammer i  natten av kvinner og småbarns gråt.
Hvem er det som roper? Hør stemmen, en jøde som angstfull spør
kom våre venner, hjelp oss, min stemme i trengsel forblør.

Påsken 1943 3. styrmann Olav Øvrebø

Påskelilja.

Frå snøkledde marker og frosthard jord, du døyr ikkje ut
men spirer og gror.
Ein vårdag med solskinn du veks deg fin,
og vårsol på lilja skin, Å var eg så rein i sjela mi,

som blømande lilja ved påsketid Å var eg ei lilja, sorglaus og fri
Eg sko bløma ved fattigmanns sti,
Å var eg ei lilja rein og fin, eg sko stryke meg lint til eit tårevått kinn.
Eg sko gleda sorgtunge menneskesinn, Å lilja bring gleda inn.

Fattig beskjeden din skjønnhet du gav,
eg minnest du blømde på bortgløymt grav.
Å kan du vaksa i blodstengt jord, så bløm kjære lilja i hagen der nord.
Bløm kjære lilja om bløma du kan.der blodet til falne nordmenn rann.

Eg ber deg lilja, slå rot på grav til dei som for Norge livet sitt ga.
Eg veit du vart gøymde av snø og is, men spirer igjen  til skaparens pris.
Bløm på ei bortgløymd og nedsunken grav. Symbol på oppstandelsens dag.
Påskelilja med ange av vår, gi håp til ein motlaus med blødande sår.

Gi tru til ei sørgande hustru og mor.
Å lilja me lengtar mot nord.
Eg veit at du visnar og blomen dett av, men takk påskelilja for håpet du gav.
Takk for du pynta den sjukes bord, takk for du spirer av iskald jord.
Så lev då i håpet kvar sorgtung venn, at lilja ho spirer igjen.

Påsken 1943. 3 styrmann Olav Øvrebø


Og så et dikt til
Kaptein Jensen`s fødselsdag 18.6. 1943
I sumarkledd bunad, med li og ås, med angande blomar og speilblank våg,
Der var det heimen til Øistein låg. Som smågut han reiste til framande land,
ein færing var båten og skipper var han.
Blei vinden for harde og krappe sjø, han styrte mot far si stø.

Så vidt konfirmera så bar det ut, ein sjølvsagt ting for ein Tysnes gut.
I stormfulle netter og slitsame dar, Øistein var alltid den same kar.
Og blei han vel stundom litt på ein kant, så var det alltid det gode som vant.
Og kom han ut i for tunge sjø, så mintes han far si stø.

No har han fare i mange år, som skipper hos Wrangell han styre og rår.
Og tiden den går og går.
No vil me ønske deg helse og hell for dagen i dag og til livsens kveld.
At Øistein og Inga, han Jens og han Thor, får leva i gleda saman der nord.
Men sko du få motbør og tunge sjø, ro deg heim att til far si stø.

Gratulerer med dagen, hilsen frå Offiserene S.S. «Unita»
Lourenço Marques 18.6. 1943
skrevet av
3. styrmann Olav Øvrebø


28.10. Er nå atter tilbake i Johannesburg etter 7 måneders fravær. Rommet har vi beholdt hele tiden for ikke å risikere å bli stående på gaten. Men fruen ga meg beskjed om at strømmen var dyr så jeg måtte ikke brenne unødig, og Thor måtte ikke spenne ball inne. Men det tjente hun ikke på. Jeg brukte å lappe sengetøy og klær for henne – gratis – så det ble ikke mer av det.

29.10. Fikk jeg brev fra den kapteinfruen som jeg bodde sammen med i Calcutta, hun skriver blant annet. Jeg sa farvel til Kåre ved porten den 4. mai. Den 5. mai, 28 timer etterpå var han torpedert med «Fingal». Alt synes så trist.

Så får jeg røde kors brev hjemmefra at Jens skal konfirmeres i oktober. Jeg skulle jo være kry for å ha en så voksen sønn, men jeg kunne ikke for det at jeg fikk så stor hjemlengsel både etter han og hjemmet at jeg begynte å tute på konsulatet der jeg hentet brevet.

Stakkars Jens, jeg minnes så altfor vel den kvelden jeg reiste hjemmefra. Jeg trøstet han med at vi alle tre skulle komme tilbake i god tid før hans konfirmasjon. Og jeg husker så godt, han skulle kjekke seg og sa: Det er ikke nødvendig at du kommer da. Bare du kommer til min ringforlovelse, for jeg skal vel forlove meg jeg også så vel som alle andre. Men allerede fire uker senere var tyskerne kommet til Norge, da var vi i Rødehavet da vi hørte om det. Det var triste dager for noen og enhver, men det kommer vel en dag hvor vi atter kan smile og være glade. Hittil har de høyere makter stått oss bi. Ikke uhell av noe slag måtte bare krigen snart ta slutt, mens vi ennå lever og har vettet i behold.
Jeg har sett flere det har rablet for, men nettopp i slike stunder er det at jeg må ta meg sammen. Jeg minnes en dame hjemme i Haugesund.
Hun hadde en sønn som hadde tatt både styrmannsskole og skipperskolen, men det var umulig for ham å få jobb. Øistein var da nettopp kommet hjem fra Kina 14 dager tidligere og rederiet hadde allerede ringt etter ham igjen.
Han måtte være snill og overta et skip, den forrige kapteinen var død ombord ganske plutselig. Når damen hørte det sa hun: I alminnelighet er det mannen som søker etter lykken, her er det lykken som søker etter mannen.


Heldigvis gikk den båten i Europa fart så jeg fikk ofte være med og ofte var han hjemom. Jeg husker så godt det var flere som spurte meg om når jeg kom tilbake.  Om 10 år svarte jeg. Nå er det gått 4 år, allerede 3 år mer enn beregnet.
Men jeg håper ikke dette uvettige svaret går i oppfyllelse. Da er det bedre å prøve å få Jens her ut så får det være det samme med hus og hjem. De har det ikke bedre alle disse norske kaptein fruene som tilfeldigvis var med og reiste da krigen brøt ut. De fleste av dem er allerede enker og sitter igjen med et barn eller to enten i Kina eller Australien. Der må de være til krigen en gang tar slutt. Så tross alt har jeg det bra. Nå har jeg fått nytt rom ute i byen og skal flytte 1. desember. Våget ikke være lenger her kunne aldri vite om fruen ville legge hindringer i veien for meg på en eller annen måte. Og datteren spør om jeg ikke kan fortsette å bo hos dem. Hun tar Thor med seg til parken, det har hun ikke gjort før, og spanderer is på ham. Han vil ikke ha kveldsmat, har spist 6 iskremer, og frukt og grønnsaker blir båret inn til meg og beskjed at jeg bare må bruke isboksen deres.  Men jeg er døv og lar meg ikke kjøpe.

Den 1. desember, er nå kommet på den nye plassen, men du for en skuffelse, blir visst oppspist av veggelus. Jeg klaget til vertinnen som lovet å få rommet røket. Jeg er rent flau over å bo på et slikt sted, men man dumper oppi så meget rart når man er ute og «seiler». 

6.12. Fulgte jeg Thor til skolen, etterpå besøkte jeg en eldre syk sykesøster som ligger på Kensington Sanatorium. Mens jeg er der synes jeg at jeg hører Thor gråter.  Jeg fester meg imidlertid ikke mer med det, går til en bekjent for å fordrive tiden til jeg skal hente Thor. Og stor blir min forskrekkelse når jeg ser han komme ut av trikken. Hele høyre kinnet er blodrødt, og jeg tror at alt er blod.
Ved nærmere ettersyn ser jeg at det er Mercuocrom som er smurt over et bitt like oppunder øyet. Lærerinnen er med og hun forteller at en hund har bitt ham. Men jeg måtte ikke være bekymret, dem hadde tatt ham til Kensington Sanatorium og fått ordentlig behandling med det samme. Det ville ikke bli noe arr etter det. «Altså var det Thor jeg hørte». Neste dag fikk jeg atter en skrekk i livet. Thor kom ikke med den vanlige trikken. Jeg spurte trikkeføreren, hvor har du gjort av Thor? Åå, so sorry madame, i put him off at Jeppe station, I put the wrong kid on the wrong station. Og så gikk bussen før jeg fikk spurt mer. 

Jeg hadde bare en ting å gjøre, jeg tok trikken til Jeppe Stasjon, og begynte å forhøre meg. Der traff jeg på en «Inspector» og fortalte ham om Thor. Han sa jeg måtte melde fra på politistasjonen. Jeg sa det var absolutt unødvendig for Thor var instruert til å vise klærne sine, hvert eneste plagg var merket med en tøy-lapp skrevet nøyaktig adresse på maskin så alle og enhver ville forstå det. Til og med trikkenummeret var påført. Jeg gikk imidlertid til politiet, men til ingen nytte. På tilbakeveien møter jeg inspektøren igjen som stopper alle trikkene. Han spurte meg hvordan Thor så ut.  Og jeg sa som sant var. Han ser ut som en pike for han skulle spille pirat i Peter Pan barne-skuespillet den dagen, og nå hadde han ekte lapp over det ene øyet. Jeg hadde sydd drakt til ham fra et mål jeg hadde fått av lærerinnen. Jeg tar en ny trikk for å se om han er kommet hjem, mens jeg så vidt har satt meg ned kommer inspektøren med Thor. Her har de gutten deres, og jeg er jublende glad. Etter lunsj tar jeg Thor med til doktoren for å forvisse meg om at det ikke blir arr. Vel gjort arbeide sier doktoren, først da er jeg rolig.

Den 11.12. Skal her røkes og jeg tar Thor med meg til dyrehagen, var der hele dagen, så på dyrene og var i lekeparken og hygget oss som to unger.

Den 18.12 Kollektører jeg for Frelsesarmeen. Hørte siden at jeg fikk inn £ 4-1-2, og det var ikke verst. Og vi drar ut til Pimwelle med Salhus og fruen hvor dem er stasjonert. Det var en fin stor plass. Der er skole for de innfødte som skal lære seg opp til å bli Frelsessoldater. Thor springer etter både hvitt og svart og setter hele farmen på ende og han blir snart venner med alle. Neste dag kjørte vi til byen for å overvære Norskehallens Juletrefest. Der var stor stas, med poseutdeling av julenissen, gang rundt juletreet og alle fikk presanger av julenissen. Vel fornøyd dro vi tilbake til Salhus farm. Jeg måtte være deres gjester til over julehelgen. Jeg måtte ikke sitte alene på rommet mitt i helgen. Dagen derpå var det avskjedsfest for Frelseskandidatene på Pimwelle. Der var det travelt fra morgen til kveld med å pynte, bake og stelle, og jeg var også en ivrig hjelper. Ved 17. tiden kom de innbudte gjester, både hvite og svarte det var i sannhet en fin tilstelning for anledningen.
Varm middag med julepudding, frukt og nøtter og pakkeutdeling.
Vi fikk pakker her også.
De svarte underholdt med sang, taler og deklamasjon. Og flere av Frelsesarméens hvite gjester holdt taler, også Brigader Salhus. Ved 21. tiden reiste gjestene og vi var alle enige om at det hadde vært en særdeles vellykket dag. Dagen etter 21.12 var vi invitert til «Martindale» en times kjøring fra Pimwelle.. Det er et av Frelsesarmeens hjem for piker som enten har forsett seg på en eller annen måte eller det er piker som blir sendt der for dem trenger verge, kanskje deres foreldre er døde eller de har foreldre som ikke kan ta vare på sine barn. Her er det 60 piker. Her var det også innbedt gjester. Vi så pikenes arbeider, meget fint utført, de underholdt oss med sang, deklamasjon, sketsjer og meget annen underholdning. Pakkeutdeling var det her også. Jeg har aldri før fått så mange presanger og det av helt fremmede mennesker som i denne julen. Alle er så snille med oss. Etterpå var vi med Salhus hjem til farmen, og i dag den 22.12. skal vi holde oss i ro. Vi baker smultringer etter god gammel norsk kokebok. Til og med fra den kokeskolen som jeg gikk på. Så til byen i en fart for å gjøre innkjøp. Det er ikke fritt for at jeg er sårbeint om kvelden. Det føles godt å få være aktiv deltaker for en gangs skyld, ikke bare gå rundt og se andre har det travelt.

Den 24.12. Alle husets folk er opptatt med de forskjellige gjøremål. Jeg blir satt til å passe risengrynsgrøten. Etterpå fikk jeg være med å pynte juletreet sammen med husets sønn. Vi lager surkål, og alle sorte grønnsaker, svisker og svinestek, riktig slik som hjemme. Mens det enda står og småputrer tar vi oss en tur ut til Baragwanath Militær hospital og besøker en norsk tømmermann som ligger der i tuberkulose. Der var også gjort meget for å oppmuntre de syke. Hele den store salen der tømmermannen lå var pyntet med flagg og julepynt og vi fikk også oppvarting. De syke som kunne sitte til bords hadde et riktig festmåltid, de sengeliggende ble oppvartet av alle disse søte damene fra en forening som hadde satt det hele i sving. Vi møtte blant annet konsulen der, han skulle videre til et annet hospital for å besøke noen andre norske. Når vi kom tilbake til farmen var husets datter og tilkommende svigerinne der, sønnen er i Skottland. Julemiddagen var satt til klokken 18. Da begge pikene skulle tilbake til hvert sitt hospital hvor de skulle ha nattevakt. Salhus leste Juleevangeliet. Grøten med mandel kom på bordet, svigerdatteren fant mandelen, og stor jubel over en parfymeflaske.  Vi mintes dem som ikke var til stedet, to sønner og Øistein. Etter den deilige maten hadde vi en liten prat før vi gikk rundt juletreet. Og gaveutdelingen begynte og det var en fryd å se hvor glad Thor var. Senere kjørte vi til et hospital med svigerdatteren, og etter til et annet Barnehospital «Baumanshospital» hvor datteren skulle på vakt. Det er rekonvalsehjem for småbarn under to år. Vi var rundt og så alle disse små som lå der, rene og fornøyd i hver sin hvite seng. Det var spesielt en liten gutt som smilte til Thor og som spurte om vi ikke kunne ta han med oss. Han hadde lyst å ha han til bror.
Vi sa farvel og dro atter til Pimwelle, og tidlig neste morgen dro vi atter til byen for å overvære Frelsesarmeens gudstjeneste. Etter dette kjørte vi til Frelsesarmeens Native Hall, ble der servert The av de innfødte, spiste lunsj på farmen og kaffen tok vi ute i hagen og nøt det fine været.

1944

31.12. 1943. I kveld er vi på Frelsesarmeens lokal på Jeppe og har våkenatt. Jeg er nå godt kjent på alle disse plassene og møter meget de samme folkene som er så hjertelig gode. Det ble servert kaffe kl.24.  før vi gikk tilbake til farmen.

1.1. 1944, I dag holder vi oss i ro, men om kvelden kjører vi igjen til Johannesburg, skal møte sønnen Åge som kommer på gjennomreise fra East London til Potschestrom til det militære. Vi besøker datteren, får god kaffe og smørbrød. Senere på kvelden skulle Salhus på et møte, men kjørte først Thor og meg til vårt værelse i byen.
Jeg er så takknemlig for at vi fikk en slik hyggelig jul, ellers hadde det blitt til at vi hadde sittet på rommet vårt alene. Jeg husker jeg var så bitter, hver gang Thor og jeg skulle inn til byen og handle hørte vi julesanger spilt fra hver eneste forretning som vi brukte, for en ironi, julesanger og krig, jeg fikk meg ikke til å tro at det skulle høre sammen.
En stor forretning som vi brukte mye å gå til var plutselig stengt en dag.

På en plakat i vinduet stod det: Stengt i dag for å minnes de førtitusen jøder som ble drept i Holland.

Den 10.1. kom Øistein til Lourenço Marques, for ordre. Den 19.1. ringte han opp og gratulerte med bryllupsdagen og sa at om jeg ville kunne jeg få hilse på Rosholt. Jeg ble selvfølgelig svært glad for å få en tur til Durban. Vi kom dit så å si samtidig.  Jeg minnes forrige tur, da var også Lill Vasdal i Lourenço Marques og besøkte mannen som var kaptein på «Sandviken». Hun skulle også ta toget til Durban for å møte mannen igjen der, men båten ble torpedert rett utenfor Lourenço Marques Men folkene ble berget den gang. Kapteinen fortalte siden at tyskeren kom opp og berget de som lå i vannet, og de fikk sigaretter. En av chefene hadde funnet et pass flytene og ropte ut Pettersen, hvem er det? På godt norsk. Her er passet ditt, jeg må skynde meg. Det var ikke dere jeg skulle tatt, men nå ser jeg røyken av neste og må straks dykke.

Det er nå 8 måneder siden vi sist så hverandre, og vi koser oss hver dag, går på badestranden og tar andre turer når Øistein ikke kan komme fra. Han har ordnet med kaptein Kvamsøe som vikar for seg 2-3 uker for å ta ferie. Kaptein Kvamsø senket «Haraldsvang» på Hong Kong havn, når japanerne kom dit, men det var ikke lenge etter at japanerne hadde fått den flott igjen og ble tatt i bruk.



Vi er så glad for å få ferie sammen, han har nå stått om bord i et trekk i 5 år, og er sliten. Vi hadde ikke bodd mange dagene i Johannesburg før Øistein begynte å se seg om etter en ferie-plass, ville ikke bo i en millionby når han kom for å slappe av. Vi så på flere steder, men endelig fant vi noe vi likte i Parry`s, Orange Free Staten. Koselig, stille turiststed med Bungalower langs Vaal river hvor en kunne leie småbåter og ta ut på fiske, der var også rideskole, tennisbane og meget til hygge for gjestene. Det var svært hyggelig vertskap og vi kom snart på bølgelengde, verten var engelsk og hadde vært flyver under forrige krig. Og ofte snakket vi om at vi skulle besøke hverandre når krigen tok slutt. Men jeg trodde ikke noe på denne luftkasteleken.

Thor feiret sin 5 årsdag her med mange barn fra nabolagene, venner skaffet han seg selv, og var «hjemme» overalt. Og min dag ble feiret på «Riviera Hotell» med alle våre venner. Maten var god og stemningen høy. Vi tar oss småturer til Johannesburg og folk derfra kommer og besøker oss. I påsken kom både Jacob Smedsvik med de tre pikene sine og Andersen og fruen. Likeså Haralds Smedsvik. Vi hadde mange koselige stunder og jeg smiler med meg selv når jeg tenker på Jacob når han skulle være med og fiske. De andre var svært ivrige, men han var med bare for de andre ville fiske. Etter å ha kastet snøret ut tok han seg en bok og begynte og lese, og straks etter hørte vi han lå og snorket. Øistein peker på ham og sier, der har dere verdens ivrigste fisker.

Her er brevet Øistein Jensen sendte til Gylseth. Der han skriver at han har hatt 5 måneder ferie.

Vi får Påskebrev og Påskedikt fra tredje styrmann Øvrebø.

Mindedagen 9.april 1944 til Inga Jensens dagbok

Minde dagen

I fire lange tunge år, mot voldsmenns ferd mot slag og sår.I dag vi øyner seier. Mot overlegen våpen makt de gikk til kamp en april natt, de gikk i kamp med håp og tru, her er vår heim her vil vi bu. Det Norske folk er ikke slått om nogen måtte dø. Jeg minnes kjente som gikk ned, i Norges navn på Narviks red, ja også slekt og venn som sloss mot overmenn på Voss.

Vi alle minnes skal i dag, de gjerve menn som falt i slag. Vi heller ikke glemme måda menn og kvinner måtte gå, til muren, og til fengsel, og alle dem i daglig kamp, med håp og mot tross trengsel. Vi hedrer lærer, bisp, og prest, dem stod når kampenrøynet mest, og de gikk av med seieren. De hadde ikke tanks og fly, og alle dem fra land og by som stillet opp til kamp på ny, med åndens skarpe våpen.Det tyske folk kan ei forstå at panser biler vike må, for åndskraft bringer seier.

Vi minnes også dem i dag som fører frem vårt kjære flagg. Fra havn til havn i slit og jag i kamp for Norges sak. Og de som gikk med skipet ned, du kjære sjømann hvil i fred. Og de som i en livbåt må, i vinternattens kulde gå. Og de som står med vaktsomt blikk på en bro under fiendens ild. I Dag vi tar det som symbol, en minnedag med påskesol. Tross mørke dager og tunge år, vi vet det stunder frem til vår.Når påske dagens budskap får, gi helsebot til hjertesår.

Jeg vet at lengselsøye ser mot vester hav i disig vær. Vi vet dem venter far og bror, og trauste sjømenn står ved ror. De vet vi kommer nok en dag, kongens hærmenn frem til slag. Vi skal ei snu på halvgjort verk, vi kommer denne gangen sterk.Da skal vi møtes venn med venn, og bygge Norge opp igjen. La håpet leve, merket stå, Norge aldri vil forgå. Og du som lider på sjel og sinn bak piggtrå hegn og fengsels grind, jeg sender deg et bud min venn, det gryr mot dag igjen…………….. Påsken 1944 av Olav Øvrebø

Vi får Påskebrev og Påskedikt fra tredje styrmann Øvrebø, «Unita» ligger i Durban. Øistein fyller sin 43 årsdag i all stillhet, han tenker nå på å gå tilbake til båten. Den 7. juli reiste vi tilbake til Johannesburg etter å ha sagt farvel til Mocke og fruen på Bridge Bungalow hvor vi hadde hatt en uforglemmelig fin tid. Vi vil møtes igjen var det siste jeg hørte fra dem når toget gikk.

Allerede den 9. fikk Øistein telegram om å være i Durban den 10., og det var trist og si farvel. Men vi hadde det håpet at nå måtte det snart ta slutt med krigen. Det har gått godt hittil, men alltid går jeg med en redsel for at kanskje denne gangen er den siste jeg sier farvel til Øistein. Thor og jeg dro tilbake til Parry`s igjen. I november fikk vi atter beskjed om at Øistein kom til Durban og at jeg nå kunne flytte til kysten, tidligere var alt evakuert opp i landet. Jeg sa farvell til Parry`s for godt og tok også hunden med meg. . Og her i Durban bor vi hos en dame som bestyrer Einfield Court til Øistein reiser den 5. desember. Vi får oss to rom i byen hvor vi fremdeles bor, men det er ingenting og skryte av. Veggelus holder på å spise oss opp hvor meget her blir sprøytet, men nå har jeg funnet et probat middel. Jeg så etter i medisinene mine som jeg alltid måtte ha. Thor, skar seg, slo seg og brant seg til stadighet. Jeg fant også en boks med pudder som vi brukte på hunden, den fikk hantikk nå den sprang i det høye gresset. Og dette måtte prøves. Jeg strødde pulver langs sengekanten og lakenet og rundt puten og jeg så ikke en veggelus etter dette. Men hver uke måtte ny forsyning til når det ble skiftet på sengene. Jeg var redd for å få reprimande for alt det gule stoffet på sengetøyet, men det ble bare skubbet ut for døren i en haug bort til de andre. Det bodde 50 leieboere, og alt var ikke lyst i fargen. Men jeg hadde tak over hodet, nøkkel i døren og fred i huset og hadde lært å slå av på kravene. Hvem kan vel få i både pose og sekk. Enda hadde jeg alle mine kjære i behold. Julaften ble feiret hos Kvamsø`s familie som bodde her i nærheten, og jeg er så takknemlig for hver høytid jeg får være sammen med norske.

Den 28.12. var vi på juletrefest for barn på Sjømannskirken og det var en alle tiders fest både med julenisse og juletre, sanger og leker. Vi voksne moret oss like mye som ungene.

Den 1.januar 1945 kom Øistein til Lourenço Marques, men vi var for sene til å reise dit. Det ble bare med en uklar telefonforbindelse.
Vi var skuffet alle tre, men håpet naturligvis at det ikke ble så lenge til neste gang vi fikk hilse på hverandre. Allerede en måned etter tok vi fly til Lourenço Marques for å være sammen stakkarslig en og en halv dag. Vi gikk aldri glipp av noen sjanse til å møtes, hver gang kunne være den siste og jeg ville ikke ha noe og angre på.

Den 5. mars kom Øistein til Durban, denne gang for å reparere, men da det her var streik ble «Unita» beordret til å gå til  Port Elisabeth. Jeg ble skuffet, men det gikk snart over da Øistein kom og sa at nå kunne vi få være med og seile igjen. Så den 8. ble vi atter mønstret på med lønn etter tariff. Jeg husker at på Thors hyrebok stod det oppført «Ugangskråke»  kr. 00.50 pr. mnd.
Turen nedover gikk fint, men vi går fremdeles med «Black out» og med redningsvest ved siden av køya. Den 10. kom vi dit og vi hadde nå fem lykkelige uker. Og tiden gikk for meg om bord også. Formannen i Norske foreningen hadde sendt om bord 5 kg. Ullgarn med beskjed om at det måtte strikkes opp til jeg kom tilbake til Durban. Med fritt valg av utførelse. Jeg strikket barnegensere og alt ble ferdig i god tid. Fru Røssaak hadde et stort værelse fullt opp av klær som skulle sendes hjem så snart krigen tok slutt.

I Port Elisabeth var vi sammen med skipshandler Ingebrigtsen med frue og og Albert Nilsen med familie. Thors 6 årsdag ble feiret hos sistnevnte. Vi startet med en biltur og en punktering The på P.E. Country club, matet apekattene langs veiene og Rhor frydet seg. Den 18. sa vi farvel her og den 20 var vi atter tilbake til Durban. Her ble vi liggende en uke for å seile til Lourenço Marques den 27., fremme den 29. Her møtes vi av den norske skipshandleren E. Bakke Mathiesen. Vi går på Scala og drikker kaffe og går til han Teodor og drikker noe annet, ser litt på bylivet, men det fenger ikke så meget nå da jeg har sett det så mange ganger tidligere. Nå ble det alvor at vi måtte mønstre av igjen. Portugiserne er svære til å lage sensasjoner. De er nøytrale og sympatiserer med alle de omgås. . Den dagen vi kom inn, eneste norske skip på havnen. Alle båter av forskjellig nasjonalitet flagget på halv stang. Losen kom om bord for å ta «Unita» inn til kaien og Øistein spurte hva det ble flagget for. Han visste det ikke. Så heiste også Øistein flagget på halv stabng.  For å være lojal mot portugiserne – som var nøytral nasjon. Men du for en oppstandelse, straks vi la inn til kaien kom det beskjed fra kontoret at enten måtte Øistein heise flagget til topps eller ta det vekk, ellers ville han bli tatt for pro- nazi. Flagget forsvant og vi fikk forklaringen. Amerikanerne flagget for Roosevelt var død. Portugiserne fordi Hitler var død og Grekerne fordi det var deres fridag. Det hele syntes for oss og virke komisk. Rart å tenke på at jeg var her i Lourenço Marques når Italienerne overga seg, og i dag 7.5. svirrer det rykter om at Tyskerne har gitt opp, stadig nye rykter, nå er også Norge rømmet, men håper det er sant, men ryktene har skuffet oss så mange ganger tidligere. Om kvelden er det offisiell mottagelse i den engelske klubben for å feire freden, enda er ikke folket sikker på det, men går ut at det blir proklamert i løpet av de nærmeste timer. Det er spennende øyeblikk. Folk har radioen på hele dagen og fjerner seg ikke lenger vekk fra den at de kan høre de svakeste nyheter.
At freden er kommende er noe alle vet. Tidlig neste morgen 8.5. 1945 blir freden proklamert av Churchill og folk både gråter og ler av glede. Nå kan jeg tenke meg at det er større festligheter og mer glede andre steder enn akkurat her i Lourenço Marques. Men nå nærmer det seg kl. 12. middag og Thor og jeg blir hentet av fly kontorets bil ut til flyplassen. Vi skal tilbake til Durban. Øistein tar ingen sjanser, enda kan det være miner langs kysten. Klokken 17.00 er vi i Durban og en motorbåt kommer ut og henter oss. Den er så over kledd med flagg og blomster at det ser ut som en flytene blomsterhage.  Vi setter bagasjen fra oss og biler direkte til Den norske sjømannskirke hvor det skal være takke gudstjeneste og den vil jeg overvære. Det var så fullt at mange stod utenfor kirken. Det var en gripende stund. Der var 5 prester som preket, og sang av Det Norske sangkor, og vi sang alle de gamle gode nasjonalsangene. Gud signe vårt dyre fedreland, og når verset «No er det i Noreg atter Dag» ble sunget var det som om alle hadde fått dobbel røst. Men jeg kunne ikke synge, jeg holdt på å bli kvalt av gråt. Etter Gudstjenesten gikk mange på leseværelse og fikk seg en god kopp kaffe og en fredelig drøs. Jeg møtte kaptein Bjørge der og han satte store øyne, og spurte hvordan jeg kunne være her, når han hadde snakket med Øistein i telefonen klokken 12 i Lourenço Marques og da var dere der. Vi flyr fortere eller tankene svarte jeg. Vi tar oss turen på badestranden og koser oss verre. Det er et oppmuntrende syn og se alle flaggene til topps. Thor kjente de forskjellige flaggene. Der var en Dictionary om bord som han hadde studert både sent og tidlig. Jeg husker han en gang kom og spurte om jeg hadde en saks. Hva skal du med den spurte jeg.

Jeg skal klippe ut to flagg som ikke skal være der. Hvilket er det, spurte jeg. Det er det tyske og det japanske, svarte han. Jeg sendte ham inn til faren, hva de snakket om vet ikke jeg, men flaggene ble nå stående i boken.

Her er musikk og liv i gatene hver dag. En dag vi stod utenfor Town Hall var det et stort musikkorps som underholdt med alle de gode gamle sangene, så som Tipperary, og Pakk dine sorger i en gammel sekk. Dirigenten gjorde så mange sidesprang og kunstner at alle brølte av latter så komisk var han. Det var sant som Thor sa, Se den gamle mannen der borte, han ler så han rister, og folk lo og gråt av glede for at freden endelig var kommet. Thor er ganske imponert av all denne stasen. Blant annet sa han. Hører du mamma at dem «beller» hele dagen for at freden er kommet.

For en uke siden var han lei seg og beklaget fælt. Det blir aldri slutt på denne krigen, når tyskerne og japanerne faller i krigen, så kommer straks Røde kors og plukker dem opp og lager liv i dem igjen.

Men nå er det altså fred og den håper jeg vi får beholde.
Thor går nå på skole hver dag. Han tar trikken til MC. Donald Road School sammen med en annen gutt som bor her ved siden av. Det er ingen vanskeligheter med ham hva språket angår etter en samtale jeg hadde med lærerinnen en dag. Hun hadde spurt en liten pike om noe hun ikke kunne svare på, og så sa jeg, jeg forstår ikke hva der er i hodet hennes, da Thor rekker opp hånden. Jeg spør what is matter? Og Thor svarer meg: It must be some pumkin pops. Ja, du Thor, du Thor.

Den 21.6. 1945 Ankom «Unita» til Durban igjen, ble liggende her til 26.6. og Thor og jeg fikk være med til Dar ez salam. Det var en fin tur oppover, den fineste dem hadde hatt på lenge, sa telegrafisten. Ankom dit 4.7. og lossingen tok 6 dager. Vi var i land hver dag der var ingenting av spesiell interesse. En liten pen og ren by, nærmest lik de andre arabiske, indiske byer vi har sett. Dar ez Salam var før forrige krig i Tysk besittelse som engelskmennene overtok. Byen har enkelte strøk som er bygd i tysk stil. Vi var på klubben med agenten og spiste lunsj på African hotel. Vi gikk på kino og på badestranden.

Den 10.7. forlot vi Dar Ez Salam og noen timer senere var vi i Zansibar for å fylle på. Det var fort gjort, og neste morgen tidlig steamet «Gamla» utover igjen. Denne gang til Tanga som skulle ha resten av kull lasten. Tanga er også en rolig plass som før forrige verdenskrig var tysk. Ved innseilingen ligger en ødelagt tysk flytedokk og lenger inne ligger det et stort skip som er ødelagt. Begge har tyskerne selv ødelagt så det ikke skulle komme andre til gode. Her ble vi liggende i seks dager. Vi så oss litt om i byen, var med Øistein på et par kontorer. Et sted dumpet vi opp i en rettsal, det var en neger som hadde forbrutt seg på et eller annet. 

Den 17.7. får vi beskjed om å gå til Lourenço Marques igjen for å laste, går straks og har en fin tur nedover, ankom 24.7. og ligger her 2-3 dager før vi får lastetørn. Vi møter gamle venner på våre møtesteder og tar turer utover på landet. Thor er om bord om kveldene og det mangler ikke på hjelp til å se etter han. Det ble ingen lasting å så sent som i dag 29.7. ligger vi her fremdeles og det blåser opp til kraftig storm og om natten merker Øistein at båten har slitt seg løs og reker med strømmen innover mot land. Det ble fløytet etter assistanse og losen og en slepebåt kommer ut. Men gamla rusler videre, der er ingen styring å få i denne orkanen, nå teller jeg minuttene til hun renner inn i en Amerikaner som ligger stødig forankret frem for oss. Det gjorde hun også, men det ble ikke så kraftig for Amerikanerne hadde vært oppmerksom på det og stod klar med fendere. Først etter at slepebåt nr. 2 kom, ble gamla medgjørlig. «Unita» ble nå forankret langt inne og med 2 ankere. Merkelig nok hadde hun ikke mistet ankeret, bare slitt seg løs i den sleipe bunnen og dro ankeret etter seg etter som vinden bestemte. Nå alt var klart turde jeg spørre Øistein hva som var i veien. – Det var bare «Gamla» som hadde fått den «Indsiske sommer». Folk i land og om bord snakker om krigen og amerikanerne som nå har funnet opp «Atomic bomb» og mener nå kan det ikke være lenge til før Japan er jevnet med jorden – – eller fred.

3.8. Kong Haakons dag, forlot vi Lourenço Marques på vei til Zanzibar med last, så denne gang får vi se oss om litt bedre.

8.8. Hører vi at Russland erklærer Japan krig. Allerede neste dag hører vi rykter om fred som amerikanerne går med på hvis de får utlevert keiseren. Dette vil ikke Japsen enda. Men i England og Amerika feires allerede freden og folk er elleville og glade.
10.8. Nærmere freden,

10.8. Fred på landjorden, krigen til sjøs skulle avvikles neste dag.

Altså 11.8. 1945 er freden erklært, det er nesten like ufattelige nyheter som dem vi nordmenn hørte i radioen 9.4. 1940, da Thor og jeg var på vei ut i den fjerne Østen for å være med Øistein et års tid for etterpå og kunne reise hjem alle tre. Det har vært noen lange år, men nå ser vi lysning. Enda er vi ikke hjemme, men nå har vi håpet.

Vi går i land og ser oss om. Det er en intens lukt av Ingefær overalt, og det er ikke til å undres over. Zanzibar produserer 75% av verdens forbruket. Og selve byvåpenet er en Ingefærbusk. Her er stedet for Elfenben suvenir. De innfødte sitter ved fortauene og skjærer ut de fineste dyr og fugler, det er bare å bestille hva du vil ha. Vi bestilte en løve og den fikk vi etter et par dager. Flott arbeide, £5.

I går kveld møtte vi en hel gjeng amerikanere fra en båt som ligger ved siden av oss ute på reden. Vi kom i god prat og det endte med at i dag 12.8. skulle Øistein og Thor om bord og se på deres last, en sjelden en. De har om bord 2-3 hundre apekatter, slanger, sjiraffer og alle mulige slags dyr. De er innskipet i India og skal over til Amerika til en Zoologisk hage. Så jeg kan tenke meg at Thor har en fin dag, og han var vel kry nå han gikk ned i motorbåten og ertet meg med at du mamma får ikke være med.
12.8. Fremdeles går det fredsrykter, men enda er ingenting offentliggjort, men at den er forestående vet alle. Ut på natten til den 14.8 blir freden deklarert, vi går tidlig i land og opp til agenten, gratulerer og humøret er på topp hos både hvit og svart. Agenten sender oss opp til Sultanens kontor, vi må opp og representere Norge. «Unita» er eneste norske båt som ligger her i Zanzibar, så den 15.8 fører vi opp våre navner i Sultanens bok. Øistein som kaptein på «Unita» av Norge og jeg som Stewardess på «Unita». Vi begynner og handle litt klær med mer. Som vi skal ta med hjem nå vi kommer så langt.
Ved middagstider får vi brev fra Agenten med innbydelse til oss om å overvære Guvernørens selskap om kvelden. Guvernøren og fruen ønsket velkommen og enhver innrettet seg etter ønske. Mennene samlet seg helst sammen så det ble til at damene satt i salongen og utvekslet tanker og meninger. Det ble servert smørbrød, vin og cocktail. Et stort musikkorps nede i hagen underholdt hele kvelden. Pianomusikk og sang var det oppe i salongen. En kveld jeg sent vil glemme. Vi brøt opp ved midnatt og gikk til agenten hjem for å skifte før vi gikk om bord igjen. Det fulgte med en eldre engelsk skipper. Husets unge sønn på 13 år, hadde låst og det tok lang tid før vi kom oss inn. Det var umulig å få ham våken og agenten visste ingen annen råd enn å tilkalle brannvesenet. Han var visst redd for at noe hadde tilstøtt gutten. Men alt var greit. Og vi var nå opplagt på en prat, mens vi satt der kom det opp 5 unge gutter, kjent av husets folk. De hadde seilt ifra Dar es Salaam i en liten båt for å benytte skoleferien her. Da vi endelig kom oss av gårde var klokken 4. på morgenkvisten.



16.8. Går Øistein og offiserene etter skriftlig innbydelse opp til Sultanen som skulle ha offisiell mottagelse på formiddagen. Thor og jeg venter ute i byen, og når han kommer tar vi en biltur utover landet. Vi passerer byens eneste hotell, Kantonen, politistasjonen, byens sykehus for hvite og byens sykehus for svarte. Vi kjører milevidt gjennom  Plantasjer med ingefærtre, appelsiner og bananer. Vi stanser ved en kokosnøtt fabrikk. Vi ser og får forklart kokosnøtten fra den henger på treet til vi får kopranøtt-olje på flasker. Vi besøker en innfødt hytte, det er ikke rare greiene, de har hytter laget av leirkaker puttet inn i et treverk av grener spikret sammen. Taket er laget av tørkede palmeblader, hele hytten kommer på ca. 10£.
Dem er nøysomme, alt er hjemmelaget. Vi kjører gjennom Sultanens hage som nå er åpen for alle. Den ser forfallen ut for den er ikke blitt brukt på årtider. Der står Zanzibars fyrtårn oppført. Sultanens slott er lukket en del av året, han har et annet slott som han bor i hele året, det ligger lenger ute, vi kan se det godt når vi kommer inn fra sjøen.
Alle europeere får ha sin plass der i hagen for grønnsaker. Her er to store vannbasseng hvor det vokser nydelige vannliljer., fint kornblå og lilla. Dette bassenger var tidligere i bruk for Sultanens familie.
Vi ser grytene, innbygget i i sten med kulper over hvor Sultanen gikk for å ta sitt Tyrkiske bad. Klesdrakten er nokså ensidig, det er sari for kvinner og sarong for mannen.
Vi kjører også innom Aga Khan, hans slott var lukket, men vi kjørte rundt det. Det eneste som stod åpent var badet, så der var jeg nede i kjelleren og beskuet,
Det var som andre store bad vi har sett. Uthugget i gulvet og sementerte stentrapper helt til bunns. Aga Kahn er som bekjendt en indisk Gud og han er direkte nedstammet fra Muhammed. Sist vi var her i Dar es Salaam feiret han et gulljubileum, og alle både fattige og rike ofrer da til ham. Jeg så også hans unge franske frue. Når de kom kjørene kom der først flere soldater med motorsykler, deretter Aga Kahn og fruen i en åpen bil og så et drøss med politibiler som avslutning på følge. Der var oppsatt en portal med en stor vekt i midten. På den ene skålen satt Aga Kahn og i den andre skålen ble det kastet gullmynter fra den innfødte befolkningen. Forstår ikke hvor de hadde alle disse pengene fra, de ga til siste øre, de gikk gjerne og tigget selv etterpå til mat, så det må være litt av et avguderi. Neste år skal han ha Diamantjubileum, og da vil folk gi ham hans vekt i diamanter. Han reiser verden rundt med hele sitt følge, og det er ikke lite. Han er visst «Muslim», og det er igjen en tro som de innfødte har.
Om kvelden kom agenten om bord og ville ha oss med på dans, men vi var allerede utkjørte etter dagens lange program.
Hører at det kriges fremdeles i Burma, men det nærmer seg slutten der også. Både 17. og 18. holdt vi oss om bord. Det går sent med lossingen, så vi tar oss formiddagsturer i land.  Vi har sett så meget av både Sultanen og ruiner at vi nøyer oss med og handle litt og pakke litt. 

26.8. 1945, Nå har vi sagt farvel til Zanzibar. Det er strålende vær, vi gjør bra fart- inntil vi i dag 1.9. stopper for maskinskade. Har nå ligget her i flere timer og vugget oss. Maskinistene arbeider med å utbedre skaden og «Gunnerne» skyter på haiene som kretser rundt båten. Men det ser smått ut med fangsten. Nå som krigen er slutt går vi for fulle lys og all den mørkleggings foranstaltningene er vekke og vi kan bevege oss fritt om bord om kveldene uten å slå hodet bort i en stolpe eller ramle ned trapper. Alle sjøfolk som jeg har snakket med sier at det var mørkleggingen som tok mest på nervene mer enn selve krigen. En gikk i mørke og famlet seg frem til alle tider og alltid med samme tanke, – nå smeller det. Nå begynner gamla og rusle igjen etter 11 timers stopp, det blir bare halv fart men vi kommer vel frem til Durban engang. Hører i radioen at Japan har undertegnet kontrakten, det var ikke for tidlig.

Den 5.9. er vi atter i Durban og vi får den første ordentlige post hjemmefra. Jens er frisk og har det bra. Dem er så lykkelige for freden og ønsker å se oss snart hjemme igjen.. «Thalatta» ligger her og skal hjem til Norge. Fru Kvamsø og hennes datter og to barn var heldig som fikk komme med. Men Øistein fikk da sendt med en koffert med kapteinen Jeg er på Nortraship for å arbeide meg hjem. . Kaptein Bjørge vet at jeg ikke er sjøsyk, men alt er opptatt for lange tider så jeg har nok ingen sjanse her.  «Unita» ligger nå her og reparerer, det går sent for det er ikke rart beven med arbeidstempoet. Det Porygisiske uttrykket passer også for sør afrika «Manjana». Vi ligger med Maydon Wharf og mange nysgjerrige folk kommer ombord og titter på skuta. Det har dem ikke kunnet gjøre under krigen og nå tar dem det igjen i fullt monn. Vi ber noen norske ombord for eksempel fru Asdal som sier: « Tenk å sitte på norsk grunn og spise lunsj». Hun er Thors Durban granny.

11.11. 1945 bor på Federal hotel mens det røkes ombord, går ombord neste dag og Øistein spør hvordan det gikk med dyrene. Hunden og grisen ble bundet til en påle på kaien, men katten ville ikke i land. Ut på dagen var den kommet sjanglende støttende til skottet. Den kunne ikke stå på egne ben, men den kom seg da litt etter litt. Grisen hadde utvilsomt hatt det kjekkest, det hadde vært rene folkevandringen for å se på den. Folk benytter det gode været og spaserer langs kaien og ser på båtene. 

16.11, står nettopp på farten og skal i land en tur da journalisten Olaf Lervik fra «Daily News» vil prate med oss.

Til Kongen
Kongsmenn over hele verden,
hilser deg i stram giv akt. Vikinger fra Nordsjøferden-
Handelsflåtens menn på vakt.
Der hvor norske hjerter banker
blir i dag et løfte gitt.
Båret fram i våre tanker
Haakons Norge skal bli fritt!

Du ble ett med hele landet,
Nordfra Troms til Oslo bygg
og i mørke fikk vi sanne
at du svarte til ditt ry.
Selv om kampen tok en ende
med rett rett fra hjemlig grunn
så du frihetslampen brenne
over holmer skjær og sund.

Alt for Norge var det store
som i handling krevet dåd
Mot Bretannia la du roret,
fulgt av venner, folk og råd.
Fra den siste frihetsskansen
hvor din unge fylkning bor
skal du bringe seierskransen
hjem til fedrelandets jord.


Åndens kraft den ga deg styrke,
Hellig Olavs bønn ble din.
Elsket i ditt store yrke,
bor du nå i alles sinn
Ingen kan din HEDER stjele-
den er trygg i Norges favn.

Engang skal ditt ettermæle
knytte saga til ditt navn.


 J.H.

 Annen styrmann Haug dikter fremdeles, dette er resultatet av en samtale med en av de sist på mønstrede styrmenn.

Vi sitter og prater i messe
n
Vi sitter og prater i messen, tredjestyrmann og jeg
tredjestyrmann er eldre, mye eldre enn meg.

Han har kone og barn i Norge, kone og voksen sønn.
Nå prater han nettopp om dem og tørker en tåre i lønn.

Jeg har ikke fått brev ifra dem, de siste tre fire år.
Jeg vet nok at de skriver, men aldri et brev jeg får.

Jeg har nok fått telegrammer, de sier at alt er bra,
så vet jeg de er i livet, og det er jo noe da.

Men om de fryser og sulter, vet jeg ingenting om.
mon de har mat på bordet, kanskje står kullboksen tom


Jeg tenker så ofte på dette, men det som jeg frykter mest
er om gutten min kanskje er smittet av nazismens lurende pest.

Nazistenes propaganda, uniformer, sang og musik
har kanskje forsmådd å dratt ham til forrædernes klikk.

Tenk om min sønn er Nazi, hirdmann, angiver og slik,

Hatet av gode nordmenn, hatet av fattig og rik.

Selv har jeg hatet hirden, svoret med en hellig ed
at får jeg anledning til det, jeg skyter hver hirdmann ned.

Ja, jeg har hatet hirden, nå fletter jeg inn i min bønn
at jeg får lov til å slippe å skyte min egen sønn.

“Stubben” Kjell Haug i sjøen den 5. august 1944.

Nå ser de en lysning, og krigen er slutt. Nå vil de hjem.






Mandag den 19.11. 1945   var vi endelig ferdige både med reparasjon og lasting, og ved to tiden seg «Unita» ut fra kaien. Denne gang har vi 2. styrmann frue med, hun skal være med en tur. Her er svær sjø og rulling de to første dagene.

22.1. fint og stille og dagene går som en røyk. Jeg har lest de fleste bøkene i alle bokkasser som er kommet ombord, den siste jeg stavret meg gjennom var «Gone with the wind». Vi prater og minnes turer. En ny tredjestyrmann Hedlund som har vært hjemme under hele krigen har mange hamstrehistorier og berette. Som for eksempel den gang han var kommet gledestrålende hjem til sin kone med 2kg. Pir som han hadde fått for 10. kroner kg. , og hun svarte jeg kan få den pir jeg vil hos kjøpmannen min og han tar 1 kr kiloet En annen gang hadde han kommet slepene med en otting sild som han hadde betalt kr. 10 for kiloet, hun selv hadde kjøpt finere sild for 1 kroner kiloet Da hadde han gitt opp handlingen.

24.11. er det første båt vi har møtt siden vi forlot Durban. Vi går nå langs Madagaskarkysten og på brua har dem regnet ut  at vi skal være i Colombo om 14 dager hvis alt går etter beregningen. Dagene går, stille og fredelig, men jeg må stadig være på vakt for Thor må undersøke alt mulig fra øverst til nederst. 11.12. 1945 I dag er vi i Colombo, har nettopp ankret og det blir vel en stund før båten får lossetørn. Her er allerede kommet nye ordre, hva de går ut på vet ikke jeg. Thor er i hvit skjorte og epuletter, hvit kort bukse, hvite lange strømper, sko og en flunkende ny seilerlue med Wrangell merket. Han må være likt kledd som «Daddy» og jeg har aldri sett ham så glad før for nye klær. Losen er gått i land og Thor går ute på dekket og spankulerer som en annen grenader. Det er frisk bris og rent ombord så vi har det bra.. Julen nærmer seg og vi begynner så smått og forberede oss.. Vi har skrevet brever ferdige til å ta med i land når doktoren har vært her, Og vi venter spent på å få lese posten som vi vet ligger hos agenten i land. Det vrimler av kanoer rundt båten, de innfødte vil selge fisk, høns, grønnsaker, suvenirer og alt mulig. Men alle så vil de ha ris i bytte. Men den indiske stuerten hadde ikke mer ris enn det var beregnet på mannskapet. Så det ble heller liten handel Men de innfødte padlet bort til Amerikaneren der kunne de få det de ville ha.

Tross at vi ligger her forankret slingrer det fælt vi ligger midt i strømmen Vi fordriver tiden med å spille kasino og bridge, ellers er det ikke så meget å ta seg til.  Regnskapene blir ferdig etter hvert. I dag den 13 går vi inn for å fylle vann, losen er kommet og vi passerer en mengde skip av alle slag. Handelsskip, Marineskip, . Her har vært havnestreik, de gamle båtene er blitt oppholdt og nye er kommet til , så det er det rene kaos. Neste morgen må vi atter ut på reden for å vente på lossetørn.

I dag søndag 16.12 ligger vi fremdeles og soler oss, papirene er i orden så vi kan bare ligge. Til og med doktoren har vært ombord  og jeg fikk en fin månesteinsring. Jeg måtte ha den til minne om han når jeg gikk tilbake til Norge

Den skøyeren policen hadde vi en koselig prat med. Han var interessert i vår tur fra Norge. Thor viste ham sin Browning – revolver, og da Thor på policens spørsmål om han hadde license svarte nei. Skrev han ut en licens for at ingen skulle ta den fra ham når han gikk i land. Mamma måtte ta vare på den, og her er den. Juleforberedelsene er i full gang. Vi lager noen skøyerpresanger til offiserene pluss et norsk silkeflagg til hver av dem. Fru Styrmann Olsen får en liten eske med 3 små dukker og vi gratulerte med de tre små. Juletreet av kunstsilke er att ferdig pyntet, og fått en omgang med varmt såpevann, så det glitrer som det skulle være ny innkjøpt. Flaggstangen er pusset og nytt flagg satt på.




Her er Våpenlisensen til Thor. Det er et sertifikat som berettiger Thor og bære denne revolver i land. Gitt til Thor i Colombo denne dag med underskrift fra Havnepolitiet.

Selve dekoreringen på båtdekket lar vi henstå til selve julaften. Thor inspiserer forut og akterut, og Turi henger etter. Sjøen ligger stille, blank og fin og det er med rette søndagsfred over havna.

22.12. 1945 I dag fikk vi besøk av kaptein Tønnesen som kom ut for å overta «Mosna». Han var i følge med styrmannen Henrik Lande fra Tysnes. Tønnesen har vært hjemme hele tiden under tyskernes sak, satt til og med på Grini i 14 måneder så han hadde en del og fortelle.

24.12. atter en jul på «Unita» Vi har invitert offiserene bort her i salongen og hygger oss etter beste evne. Øistein leste juleevangeliet og god mat var der.  Nissen delte ut gaver, vi synger og koser oss, men det er liksom ikke noen stemning. Alle er så stille. Jeg tror dem lengter slik at dem kan ikke være seg selv.  Det gjør nok sitt at de ser vi er en familie selv om vi har en hjemme som venter. Når de tror ingen ser dem kjæler de med Thor og snakker med ham som om det skulle være deres egne barn. Så Thor har fått den kjærlighet og omtanke som skulle vært tilegnet en masse norske barn. Første juledag er alle ombord, samme søndagsfreden.

28.12. går vi i land, møter en del fra andre norske båter. Her møter vi også maskinist Knutsen, sønn av kaptein Knutsen som vi møtte i Durban Han var ombord og var med på ris og carry. Vi får stadig vekk brever hjemmefra Alt står bra til, og dem venter oss hjem.  Men det er ingen lett affære. Ventelistene er så lange som et vondt år.  «Titania» ligger her, har hørt at dem skal til Norge, men det har vært uråd og komme i forbindelse med dem. Jeg var ikke verre enn at jeg ruslet opp på konsulatet, der var det slik en koselig engelsk konsul og der traff jeg også den jeg var ute etter. Kaptein Løken fra «Titania» Jeg spurte om å få være med til Norge, kunne, gjerne mønstres på hvis det skulle spares på passasjerlisten. Jeg fikk et sånt halvt løfte, men neste dag da jeg troppet opp på konsulatet hvor jeg skulle møte ham, sa han at nå var det kommet kontra ordre, de skulle til Australia. Bare ikke bry deg med det sa jeg, du kan enda få Norges ordre. Neste dag jeg gikk der opp var han vekk. Jeg ble litt lei og tenkte ikke mer på det før vi møttes i Calcutta på konsulatet der. Jeg snakket med ham og han sa det ble Norge allikevel. Du husker vel hva du har lovet sier jeg.  Jo, han gjorde da det, men nå hadde befrakteren tatt over og ville bestemme hvem som skulle få være med. Alle dem som hadde tegnet seg hadde fått beskjed om å møte på konsulatet for nærmere diskusjon. Det var fullt, mange misjonærer og andre som hadde bodd i land. Alle måtte de begrunne en Misjon  hvorfor de absolutt skulle tilbake så snart.  Da de kom til meg, var agenten heller morsk etter alt dette maset og han spurte meg: Skal du også hjem. Å jeg svarte: jeg sier ikke at jeg  skal hjem, men jeg sier at jeg ønsker å gå hjem, og jeg har også en misjon. Jeg har en sønn hjemme som har ventet på meg i seks år. Alle disse misjonærene som står her har hatt sine familier om seg og med seg hvor i verden de befinner seg. Det ble taust på det store kontoret og all spørring ble avsluttet. Men hovedsaken var at Thor og kom hjem med «Titania». Vi benytter anledningen og besøker det nye leseværelse som nå har flyttet ut fra Kiddepore, det var helst livsfarlig å gå der utover om kveldene. Takket være konsul Gylseth og Elemhorst som er gift med en norsk dame, kunne dette la seg gjøre. “Titanias» hjemreise ble fremskyndet og alle passasjerer måtte være ombord 6.2. 1946 for doktorundersøkelse. .Øistein fulgte oss ombord.

Men da også « Unita» skulle gå neste morgen skulle den også ha doktor ombord og Øistein måtte være på sin plass. Etter at det var overstått kom han ombord til oss igjen ( med dokterens tillatelse. Vi ble tilslutt en liten flokk i lugaren vår., alle skulle ønske oss en god tur hjem og mange hilsener skulle vi overbringe. Øistein gikk ved 23. tiden, han skulle lette anker kl.3.00 natt og «Titania» kl.05.00 og neste morgen låg begge båtene forankret  ute ved Garden Ridge. Ved tolvtiden brøt alle båtene opp igjen. «Unita» nr. 1 og «Titania» nr. 4 , men det var ikke lenge før vi tok «Unita» igjen. Vi gikk så nær at vi kunne rope til hverandre, men jeg ble så grøtet i stemmen at det var vel ikke meget Øistein hørte. Flaggene ble låret. «Unita» skal til Hong Kong for og selges der og Øistein vil prøve å komme hjem derfra.  I dag lørdag den 8.2.  er alt i «ship shape» og etter hva jeg hører skal vi være inne til Madras allerede i morgen. Det er et dansk ektepar med, og Thor er godvenner med deres lille datter. Vi ble 18 passasjerer, men en del står oppført på mannskapslisten. Det er regnet ut at vi skal være i Oslo 20.3. så det går fort. Vi går til fint og dekket bord hver dag og spisegjestetallet varierer etter været. Jeg forsømmer ikke et måltid. 10.3, nå har vi vært oppe i byen og sett oss om litt. Jeg møtte flere som vi var blitt kjent med på våre tidligere turer her. Den 12.2. letter vi anker og stimer ut fjorden for Colombo.

I dag 13.2. er det litt sjø hva som også vises av alle de tomme stolene i spisesalongen. Og stuerten beklager seg for at det er ingenting å tjene på fru Jensen.

14.2. er nå fortøyet ved Colombo havn og lossingen begynner med en gang. Vår venn herfra tar Thor og meg med oss i land og vi har en fin dag.

15.2. Fru Gylseth og hennes småpike og Thor og meg går en liten tur i land. Det var meningen at vi skulle bo natten over på Hotel Galle Face hotel og nyte solen ved stranden, men det var ikke et eneste rom og oppdrive så vi spiste bare lunsj der og gikk direkte ombord igjen. Da skulle dere ha sett kapteinens øyne, så dere ble jaget ombord igjen, ja jeg kan tenke meg det.

15.2. holder vi oss i ro ombord, strikker, leser og vasker litt tøy. Det meste av bagasjen er nedstuet i rommet så vi må bruke det vi har tatt unna. Lastingen fortsetter fremdeles. Etter dette er ruten Cochin og det tar ikke lange tiden.

Den 19.2. ble vi liggende på reden til losen neste dag tok oss inn. Det er for varmt å gå i land, men neste dag går vi i land for å se på gamle tomter. Jeg handler litt for resten av de indiske skillemynt som jeg har igjen. Her er det utrolig billig og fint filigransarbeider. Jeg kjøpte blant annet et fint lite sølv anker. Utpå dagen forhaler vi inn til kaien for å ta inn resten av lasten. Vi går en tur i land, men det er for varmt å gå tilbake så vi får en innfødt til å ro oss tilbake til båten. Kapteinen forteller at alle passasjerer må være ombord senest i morgen tidlig klokken 7.00 hvis vi vil være med videre. Det var helst myntet på meg og en misjonærsdame, (vi gikk aldri i land om kvelden) 23.2. tidlig lørdag morgen er maskinen i full gang og ved frokost tid er vi langt til havs. Vi soler oss på dekket, det er varmt og stille og sjøen ligger som et speil. 24.2. I dag skal det være utstilling av samtlige passasjerer som skal vise hva de har kjøpt. Den eneste som møtte frem var kapteinen, han brettet ut alle de fine håndvevde teppene som han hadde kjøpt i Chocin. De ligger på luke nr 3 til beskuelse for dem som har kunst- sans. Thor og venninnen sørger for å skaffe seg oppmerksomhet, helst i den tiden andre vil ha en middagslur. Vi har det så godt ombord, det er som et flytende hotell.

Mandag 25.2., fint vær, stille og rolig, likeså tirsdag, og onsdag 27.2. er det litt sjøsyke, natt til torsdag

28.2. passerer vi «Hells gate». Det er en kraftig regnbyge og surt, det blir kaldere og passasjerene drar frem varmere klær etter hvert. Kapteinen sier at nå må jeg ta på meg langarmede underbukser.

1.3. Er nå i Rødehavet, litt sjø og kaldere. Ellers går livet sin vante gang ombord. Suez beregnes og nås søndag morgen. Thor er god venn med messegutten som har laget en båt til ham. Den er til og med utstyrt med norsk flagg. Ligger utenfor Suezkanalen og venter på å få slippe gjennom. Her er mange båter som skal oppover. Imens kommer selgere ombord og falbyr sine varer, men handelen går tregt. Jeg har ikke sett noen som har handlet med dem. Klokken to kommer losen og nå går turen gjennom kanalen. Her er mange vrak dradd opp langs straden. Venter og være i Port Said i natt engang. Samtlige passasjerer hadde gledet seg til å gå i land og se seg om, men det er ordre fra kapteinen om at ingen må gå i land for i morgen begynner en demonstrasjonen, og streik av de innfødte som vil ha engelskmennene ut herifra. Nå som vi har fått fred på jorden begynner uroligheter over hele verden ser det ut til. Klokken halvto natt til mandag våknet jeg av at det ble slått av i maskinen, og vi lå vel fortøyd i Port Said. Det ble fyllt bunkers og i halvsyvtiden var båten ferdig til avgang, losen var kommet ombord men grunnet streiken var det ikke mannskap fra land til å la fortøyningen gå. Det ble ordnet på annen måte og uten taubåt og hjelp kom Titania seg flott ut. Losbåten som fulgte etter, kun bemannet med engelske loser fulgte med utover og hentet losen vår etter fullført arbeide. Og nå går det for full fart til Kjøbenhavn.


Det er ikke fullt så kaldt som i Rødehavet. Her er skuffede passasjerer fordi de ikke fikk se Port Said og spenne noen penger. Tirsdag 5.3. våknet i morges ved at det var svær sjø og rulling. Bare 8 av passasjerene møtte opp til frokost. Stampesjøen varte hele dagen og matlysten var minimum, – et pluss for stuerten. Neste dag 6.3. onsdag passerer vi Malta og Pantlaria. Alle stormer ut på dekk for å få et glimt av land. Nå blir det ikke lenge før vi både ser Tunis, Biserta og flere andre steder er passert. Og nå forteller kapteinen at de har slått av «Degausingen», for det er ikke flere miner før vi kommer til den engelske kanal. Liv hadde sett en mine som lå og fløt ikke så langt fra oss, men det sa hun ikke før lenge etterpå. Hele dagen hadde vi kjørt gjennom minebeltet. Her passerer mange båter og vi lurer på om det   har noe med urolighetene i Spania og gjøre. Således møtte vi en dag et krigsskip lastet med flyvere. De gikk så nær at vi kunne se dem med vårt blotte øye.

9.3.  bra vær, men stadig kaldere, har nå passert Shera Nevada, kan se de snødekte fjellene hele veien. Gibraltar passeres om ettermiddagen. Vi ser festningen og Tariffa fyr. Kan nå se både Nord Afrika og Gibraltar på samme tid, det er bare halvannens mil avstand. Vi har våre daglige spaserturer om kvelden. 10.3. søndag, har nå overværet gudstjenesten ombord, går opp på dekk for å se på nå Lissabon passeres. Det ligger 9 store krigsskip utenfor. Og det blir signalisert over til oss et eller annet. Noe er i gjære, hva det nå kan være. Er nå ute i Atlanterhavet, det er kaldt, men ganske bra vær. Har nå akterlig vind så det går strykende. 12.3., tirsdag, fremdeles godvær men kaldt. Om kvelden passerer vi South Hampton, ser lysene fra byen.

Onsdag den 13.3. tar vi inn los og ved halvtre tiden ser vi lysene fra Dover, hvor vi får ombord noen minekart og går ut på kvelden etter alt er klarert. Det er surt og kaldt og allerede neste dag, middag legger Titania seg til ankers. Tåken er tett og vi hører i radio at en båt har gått på en banke ikke langt herfra. Ikke lenger etter durer det i flymaskiner over oss for unnsetning. «Titania» letter anker og rusler i vei selv om tåken er like tett og over hører vi flymaskiner. Er nå ute i Nordsjøen, surt og tåket og vadlasletta så nå forstår jeg at vi nærmer oss Norge. Det er utlagt bøyer hele veien over Nordsjøen, hele 360 i alt, så det skal være nokså minefritt i ruten.

14.3., torsdag det ruller fælt og nå  er vi riktig kommet ut å «seile». Men alle møter til frokosten og stuerten er ute med sine spøkefulle bemerkninger om fortjenesten. Ved tretiden møtte vi «Bro» av Haugesund. Og ved syvtiden ser vi Mandal fyr når vi går sydover igjen. Vi har ruten om Lindesnes oppunder Svenskegrensen og derfra til Kjøbenhavn hvor vi skal være inne i morgen etter middag. Der går det danske paret i land og Thor mister sin venninne. Det er isende kaldt så snart du stikker nesen ut forbi lugaren. Kl. 15.30 fikk vi se Lindesnes fyr, begeistringen for det første norske lys var uten ende og  med blandede følelser. Her er flere ombord som kommer hjem uten å treffe sine kjære igjen. Alles tanker er opptatt med hver sitt og det er som en helligbrøde å snakke unødig. Nå ser vi Ryvingen fyr, regnet pisker oss i ansiktet, men vi enser det ikke., klokken 10 Oksøy fyr. Men nå går vi og legger oss. Gøteborg passeres tidlig neste morgen, men det er så kaldt at vi bare kikker ut ventilen i lugaren vår. Vi seiler i is så det klasker mot skutesiden. Thor har vært ute på dekket og sklidd på Isen». Vannledningene var frosset, men solen tiner den snart opp igjen. Stadig triste nyheter i radioen, siste nyhet var at alle skip måtte være observante på «Bettys» livbåt med 14 mann ombord. Båten ble minesprengt i tåken i kanalen. Og fire andre båter  var gått på sandbanker. Klokken tre i ettermiddag legger vi til i Nyhavn utenfor Kjøbenhavn, alt er så nytt og vi kan liksom ikke tro at vi er kommet vel fra det hittil. Jeg har sendt telegram til min søster som bor i Kalundborg at vi kommer. Det er sol, men kaldt. Om kvelden kommer min søster og hennes sønn Poul Ivan og besøker oss. De ble ombord om natten og neste morgen dro vi alle til Kalundburg. Der ble vi møtt av hennes mann og to små døtre. Vi satt oppe til langt på natt, masse skulle det spørres om og masse skulle besvares. Jeg holdt meg i hus hele dagen. , men Thor var ute og kastet snøball og var ellevill av alt nytt. . Det var kommet 4 lastebil lass med snø fra Norge , straks etter fikk de mye snø selv her nede. . Tirsdag 19.3. Var ute og handlet litt. Her kom en journalist og spurte meg ut om mitt omflakkene liv, men husker ikke hva der stod i avisen. Da vi kom tilbake til båten om kvelden hadde misjonærene fått besøk ombord og vi to ble med i selskapet. Når det regner på presten…. Vi la oss sent, gode og mette.

Avisinnlegget fra Den danske avisen.

Torsdag 21.3. er vår siste dag her og turen går da direkte til Oslo, og da kan det ikke være mange dagene til vi er hjemme på Erve

Kapteinen fortalte i dag en sann og vittig historie. Det var om «Titania» som hurtigløper. Prøve av mattene som ble tatt ombord i Chicin ble sendt samtidig med fly, båten kom hit den 15.3., mattene er det ingen som har sett noe til enda. Så den er det vel ingen som slår. Ankom Oslo 26.3. tok farvel med alle ombord, vi var blitt som en eneste stor familie og det var nesten rart og skilles fra dem.

Det er tvilsomt om vi noen vil møtes igjen. Her var stor ståhei og mas, det vrimlet av tollere og kontrollører og alt gikk greit unna. Men de stusset litt da de så passet mitt med Thor på fanget. Hvor har du gutten henne da, spurte tolleren. Han står her foran deg sa jeg og så kikket han i passet igjen, og stemplet straks uten mer diskusjon. Kom deg i land med gutt og bagasje og ha det bra. Jo, takk, Jens og en bror av meg var møtt opp for å ønske oss velkommen og vi lå natten over i Oslo. Neste dag fikk vi plass med kystruten 27.3.
Thors gebursdag ble feiret ombord der, og stuerten hadde laget en flott kake til ham og de andre passasjerene. Ved ankomsten til Haugesund var det møtt fram en masse slekt og kjenninger og jeg var helt rørt over all denne oppmerksomhet.

Vi reiste straks innover mot Erve og etter hvert som vi passerte steder følte jeg det som om jeg ikke hadde vært vekke en eneste dag. Alt var som før tilsynelatende, men det visste jeg at det ikke var. Kommet innover til vårt sted på Erve ser jeg det norske flagget vaie på lang avstand. Men da greide jeg ikke mere, jeg tutet. Og bedre ble det ikke da jeg møtte min mor i døren, hun stod nesten bøyd av gikt. Det ble et gjensyn som ikke kan beskrives. I stuen stod alt som før jeg reiste. I soveværelse var det rent med nyvasket sengetøy og oppå teppet lå det en fin sovedukke, det var den jeg kledde opp og ga til redningsforeningen som skulle ha basar den 7. juni i 1940, jeg var kasserer der. Jeg reiste ut den 12.3. fra Norge, men skrev hjem at hvis jeg vinner dukken, så trekk den opp igjen. Jeg vant og dukken ble trukket 3 ganger, men da sa formannen at, nei Inga skal ha dukken. Ja, det var godt å komme tilbake igjen, men et skår i gleden er det at jeg kan ikke få den rette kontakten med Jens. Vi er vokset fra hverandre og det er så sårt. Men jeg håper inderlig at det vil rette seg. Får bare ta tiden til hjelp.


“Krigsduken” Er nå ferdig. Det som skulle vare noen måneder eller i alle tilfelle et knapt år. Ble til 6 års krigsseilas med opphold i perioder, alt etter destinasjon.

Epilog

Jeg har hele tiden etter min hjemkomst holdt forbindelsen vedlike med våre venner utefra. Og i 1965 skrev Mocke`s at nå ville de besøke oss da de skulle til England og besøke familien der. Jeg skrev at Øistein døde i januar, men hvis de allikevel ville komme var de hjertelig velkommen. Det ville de gjerne og straks etter påske møtte jeg dem på Flesland flystasjon, og jeg kjente dem straks igjen, de hadde ikke forandret seg mye etter ti år. . De var noen dager her og koste seg, men de hadde tegnet seg på en tur til Nordkapp. Thor arbeidet i Valdalen og han og kona med to barn kom også og var sammen med oss. Det siste de sa da Thor kjørte dem til Tittelsnes hvor de skulle ta hydrofoilen til Bergen. «Nå har vi holdt vårt ord, nå er det din tur og komme til oss i Syd Afrika. Jeg tenkte det var utopi, men de skrev vært år, nå må du komme før du blir for gammel. Og jeg bestemte meg ikke før de i 1970 sendte meg dette brev:

Herr og Fru Mocke på besøk i Ålfjorden, Inga Jensen i midten



Artikkel fra et blad: Thora Larsen var om bord i «Unita» på besøk
17. Mai på en Sydhavsøy. Vi vet ikke hvem Thora Larsen er eller hva stilling hun har hatt. Men vi vet at hun korresponderte med Olav S. Øvrebø i flere tiår etter krigen. Hun sendte også aviser til ham.

Her forteller hun:
 
Den skinnende fete muhamedanske sjåføren setter store øyne da han stanser utenfor dokken.
Han stirrer på den flaggpyntede skuten og spør i undring: « Hva slags fest er det der om bord?»
Han må ha en lengre forklaring. Om han vet hvor Norge ligger? «Ah-oui- la Norvegè! Je sais! – Er dette en norsk båt? Og han smiler fornøyd. Han tenker nok på alle de rikelige drikkepengene han i årenes løp har fått av norske sjøfolk som han har kjørt øya rundt.
Abduhl er inteligent, og etter at jeg ved hjelp av sammenligning med 4. juli og 14. juli har forsøkt å gjøre ham det begripelig aner han muligens hvorfor nordmenn kloden rundt heiser flagg i topp den 17. mai.

«Men tyskerene har jo tatt la Norwegè?»

 Ja Abduhl, de har nok tatt Norge, men ikke nordmennene». Og mens vimpler og flagg og norske farger gløder i tropesolen fra et lite stykke flytene Norge i dokken på en sydhavsøy, får Muhammedaneren et kursus i den aller nyeste Norges historie. Aldri har han vært utenfor øya, og Norge har, i alle fall til i dag, vært et noe vagt begrep for ham. Men tall og verdier har han en lynsnar oppfatning av.
Han er ikke for ingenting en fet og rund velholden mann. At Norge har den fjerde største handelsflåten i verden, og hvis en regner etter folketallet, 220 tonns mer pr. innbygger enn selveste Storbritannia, det imponerer ham synlig.. Det er med ekstra velvilje og en viss respekt han griper kurven med tropeblomstene med den ene hånden, og fatet med de norske vaflene med den andre, og bærer dem over lang-gangen for meg.

Så kan jeg da enda en gang feire 17. mai sammen med norske og på norsk grunn, selv om den denne gang er flytende. Alt om bord er pusset og skuret, og annen styrmann forteller hvordan han har regnet og dividert for at alle signalflaggene skal henge korrekt og med riktig avstand mellom mastetoppene»Svein Uredd» alias tredje styrmannen, har rotet gjennom hver eneste Chinamannshop i den skitne havnebyen for å finne silkebånd i de riktige norske fargene til sløyfer for oss alle sammen, og for at øyas eneste norske innbygger skal ha et minne om denne 17. mai, har kapteinen latt en metallstang dreie ved dokkens verksted, og byens beste indiske skredder har minitiøst måttet kopiere det lille norske flagget.

Jeg står med gaven i hånden og husker siste gang jeg feiret 17. mai. Det er to år siden. En liten vestlandsbygd langt ute i havskjærene. Vårsol over de lysegrønne bøene. Raut fra kyrne som har første dagen av båsen etter den lange vinteren.
Søndagskledd ungdom flokkes til fest. Det er kanskje ikke meget snakk om det som er årsaken til festen, frihet og selvbestemmelsesrett for individet, – det er alt en dagligdags selvfølge. Så dagligdags som at solen stiger opp over fjellene i øst, og om kvelden og om kvelden går til kvile i havet.
Flere av offiserene om bord kommer fra nettopp disse vestlandstraktene. Fotografier blir hentet fram. Der er huset og den vesle forblåste hagen, der er båten nede ved naustet, – og der er alle de kjære.

Vi sitter der og sier “husker du”,- «kjenner du»- «Møtte du». En blyant kommer fram og et stykke papir: Her duver Selbjørnsfjorden, og der lyser Slotterøy. Her ligger Tysnes og der Bømlo, mens Siggjo viser sjømannen vei fra hav. Der stimer Sunhordlandsbåten sørover sletta til Haugesund. Ivrige hender griper blyanten etter tur. Og snart er hele leden risset opp, fra Tyskebryggen i Bergen til Strandkaien i Stavanger.

Vi sitter og ser på dette improviserte kartet. En gang hadde vi alle gått og lengtet ut, bort fra de grå, nakne, havvaskede steinene langs denne leia. Tusen ting dro der ute, verden var så vid og forvitnelig , det var vondt å vite at en skulle gravlegges uten å ha fått med alt!
Ingen av oss angrer at vi dro. Men det som disse menn i dag gir frihet og helse og liv for, det de blir minesprengt og bombet og sunker til bunns for. Det er for at vi alle igjen skal kunne seile inn denne leia i ly av de grå stenene. Med de rene norske fargene vaiende fra skuten.
For bak disse holmene og skjærene, bor hustru og barn, der ligger hjemmet, det som innerst inne gir liv og mening til ordet FEDRELANDET

1940

Mars 21. Hong Kong                                                Hong Kong for Calcutta
                                       19 april Singapore

April 25. Singapore                   29. Calcutta          for Hong Kong Dairen
                                                                                                                         
Mai 3. Calcutta
May 5. Sandheads                    May 12. Singapore
May 12. Singapore                   May 19. Hong Kong
May 22. Hong Kong                 May 26. Saigon
May 31. Saigon                        June 4. Hong Kong

June 5. Hong Kong                 June 11. Dairen  


June 16. Dairen                       June 17. Tientsin, 18. In port of Tientsin, Dairen for Taku Bar
June 18. Tientsin                     June 26. Hong Kong
June 27. Hong Kong for Hong Kong

Juli 25.7. Hong Kong              August 2. Singapore

August 3. Singapore               9. August Rangoon
August 18. Rangoon              22. August Sandheads   for Calcutta
August 29. Sandheads              6. September

September 7. Singapore         14. September Hong Kong for Hong Kong
September 15.  Hong Kong   For Osaka

Oktober 11. Hong Kong         18. Oktober Singapore for Singapore
Oktober 20. Singapore            22. Oktober Penang for Calcutta
Oktober 24. Penang                29. Oktober Sandheads

November 10. Sandheads       13. November Rangoon for Rangoon
November 25. Sandheads       26. November

Desember 11. Rangoon          31. Desember Karachi for Karachi

1941
Januar 3. Karachi                    5. Januar Portander for Bombay
Januar 11. Porbandar            24. Januar Chittagong for Chittagong
Januar 29. Chittagong          30.januar Akyab for Akyab

Februar 7. Akyab                 13. Februar Colombo
Februar 13. Colombo           16. Februar Cochin for Trevandrum og Cochin
Februar  18. Cochin             19. Caliut for Baypore
Februar 20. Calicut              20. Mars Colombo for colombo

Mars 14. Rangoon         20 Mars Colombo       
Mars 21. Colombo        26. Mars Bombay



Mars 31.3 Bombay    April 18.4. Sandheads For Calcutta

Mai 11. Sandheads 10.6
June 10.Sandheads
June 20 . Colombo
July 4. Aden
July 20. Port Sudan
July 26. Aden
August 8. Bombay
September 9. Sandhead
September 12. Colombo
October 11. Aden
November 4. Calcutta
November 11. Colombo
November 30. Aden
December 8. Port Sudan
December 12. Aden


1942

Februar 18. Lourenço Marques
Februar  9. Mombasa
Mars 3. Lourenço Marques
July 5. Mauritius
August 10. Durban
August 29. Aden
September 9. Suez
September ??
September 18. Suez
September 22. Port Sudan

October  9. Aden
October 22. Colombo
November 1. Vizagapatam.


1943
Februar 18. Calcutta
Februar Sandheads
Februar 28. Madras
Mars 18. ?
April 9. Lourenco Marquire
October 9. Durban
November 15. Aden


1944.




1945
May 30. Majunga
June  21. Durban
July 4. Dar es Salaam
July 10. Zanzibar, Tanga
July 24.  Lourenco Marquis
August 11.8. Zanzibar
September 5. Durban
Desember 13.  Colombo 1946
Januar 7. Calcutta
Februar 28. Hong Kong.

Øistein , Thor og Inga seiler videre med «Unita». Krigen er slutt, men å komme hjem er ingen enkel sak. Her gjøres det prioriteringer. Dagene går, og etter som jeg leser det følgende brev, må det være Kaptein Vasdal og frue ( datter til kaptein Kvamsøy)som blir tilskrevet. Eller det kan også være herr Gyllseth.



Olav Sigurd Øvrebø skriver i 1948 om et minne. Vi har ikke funnet ut hvorfor kapteinen er på sykehus. Kona og Thor var i Johannesburg det året.

Da skipene på havet flyktet for hverandre.

Et minne fra krigsårene i langfart, jul i Calcutta.

I avis (ukjent) torsdag 23. desember 1948

Tru vi får jul under land dette år? Det var 2. styrmann som kom med spørsmålet en trykkende het novemberkveld i 1942. Vi lå i Aden og ventet på ordre. Aden som ligger på sørspissen av Arabia ved innseilingen til Rødehavet, må visst være et av de tristeste sted man kan se. Høye fjell omkring denne lille rønne by, og så ørken og sand. Ikke en busk- ikke noe grønt så langt øyet kan se. Byen hadde sin store betydning under siste verdenskrig, som bunkerssted og ordrehavn. – Ja, har det noen betydning, skjøt maskinisten inn. – Noe annet enn et hull av en havneby blir det likevel ikke. 70 Indiere og 7 nordmenn, nei snakk ikke om jula, la maskinisten til. – Nå har jeg hatt fire juler i sjøen, og vi slapp da disse oppslitende konvoi vaktene, og fikk sitte i ro om vi fikk jul under land, og jeg har lyst og se den havnen der jeg ikke skulle få noe moro, sa 2. styrmann.

Vi var skjønt enig med ham. «. Styrmann kunne finne moro i selve jungelen om så var. Med sitt gode humør og 33 år, og ungkar, stod hele verden åpen for ham, om aldri så meget krig.

Så kom ordren vi ventet. Laste her, men hvor hen? Saltlast. Det måtte være India. Så en dag seg den tunglastede 6000 tonner ut forbi sperringene og stakk til sjøs med forseglet ordre. Til Calcutta med lasten. Colombo for bunkers. Videre en hel masse ordre, hvis vi ble angrepet av fly, raiders eller ubåt. Det ble mange dager og vakter. Med sine langsomme 9 mil krysset skipet Indiahavet.

Et skip eller bare røyk ute i horisonten, og det bar i vei i motsatt retning til horisonten var fri. – Rimelig nok styrte det annet skip også bort, her var ikke lenger fred på jorden. Alt ukjent måtte betraktes som fiende. En desember dag seiler vårt skip opp floden til Calcutta. En Indisk los og hans tjener kommer om bord. Stor trafikk inn og ut av floden. Mange store tunglastede skip på utgående. Indias rikdom av råstoffer og ferdige produkt, skulle brukes i frihetskampen. Kuliene slet med lossing og lasting. Skipene kom og gikk – alene eller i konvoi. Japaneseren stod i Burma ved Indias grense. Øyene utenfor kysten var besatt av japsen.

Byen er bombet hver dag nå i 14 dager, var første helsing vi fikk ved ankomsten til Calcutta.

Det er skipene i dokkene de vil ta, fikk vi som trøst slengt etter. Vi var jo gammelkjent i byen etter flere års fart, men vi så ikke større skader. – Noen hus hist og her var truffet, noen kaier og kullhauger likedan.  Men så var det også et durabelt luftforsvar. Jagerfly, antiluftskyts, og så alle skipene med sine skyts.  Det var ikke godt å presse seg igjennom.

 Det ble julaften også denne gang. – I byssa sprang barføtte indere. Gamle, grå og skjeggete kokker og deres unge hjelpere. Alle i mer eller mindre fillete skjorte og bukser.

Nå skulle den hvite mann holde jul. Kjempestore feite fluer dekket vegger og byssetak, og om noen av disse havnet i gryter og panner, gjorde ingenting. – Den hvite mann så det ikke. Men tross kokkens uappetittlighet, var maten god bestandig, det som var farligst var fluene. Hvor kom den fra denne svermen? Det var som en kunne grøsse.

Hele tog av flyktninger dro fra havnebyen og oppover til hovedbyen hver dag med sine få eiendeler. Havnearbeidet ble hemmet i høy grad, men det var langt fra at byen lå i ruiner, som japsen rapporterte sine forbundsfeller. En ung amerikaner skjøt ned 3 japsebombere på noen få minutter en av dagene, og han ble svært hyldet.

– Har de noe Juleprogram? En svettdryppende maskinist stakk hodet inn i messen julaftens formiddag. _ Jo svarte 2. styrmann. – Nå skal jeg pynte juletreet, et juletre laget av streng med papir rundt. Noe julepynt fantes også ifra jula før. Draugen (3. styrmann) skal lese selvlagde dikt, og jeg skal synge for dere, og så skal du få en flaske Coca Cola fikk maskinisten til svar.

_Japsen gir oss vel fred i kveld, mente maskinisten. Meget tvilsomt mente andre.

Men hvordan skal vi få julestemning på et slikt sted. Rå kvalm luft – ikke så varmt på denne tid, bare omkring 40 grader. Med alle dører og ventiler stengt grunnet blendingen, ble luften fryktelig inn i lugarer og salong. En hvit knebukse og skjorte var hele påkledningen. Skipperen var havnet på hospital, han skulle besøkes først.

Ingen julestemning i land, nei. Skitne kulier, tiggende unger, og alt det virvar som finnes i en Indisk havneby. – Alle de tusener soldater var begynt å holde jul. – Fra barakker og telter hørtes sang, og rasjonene av drikkevarer var visst rikelig etter støyen og høre.

Skipperen hadde det best, var vi alle enige om, kjølig pent rom, og på toppen en søt søster som vimset rundt, og visste ikke det beste hun skulle gjøre for «The Captain».

-Etter mange ønsker om God Jul til skipperen, og hans bønn at vi måtte feire en respektabel jul, og ikke bry oss om at han lå der, hadde vi gitt søster en eske konfekt med påbud om å passe godt på «the old man» (skipperen). Så skulle vi om bord for å holde jul.

Julebordet var festlig, allsang opplesning og prat.  Vi får gjøre det beste ut av det sa en. Men så begynte det gamle tema som vi aldri fikk svar på. Hvordan har de det hjemme i kveld – Har de noe mat? Ja er de alle i live tru? Alle var like interessert i alles pårørende.

Noe tungt og trist seg innover oss. – Tru om vi får se dem igjen – våre kjære langt der nord i det okkuperte Norge? «. Styrmann reiste seg og sang med sin herlige stemme: « Å eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord… – Fem mann satt og hørte på, og svelget: Ingen ville være så liten å slippe en tåre først. Tankene gikk til snelandet der nord. Til en by, en gate og et hus. Andre så for seg en bygd inne ved en fjord. Mørklagt der også. Men innenfor var kjente ansikter. – På en snarvisitt på julekvelden kom sjømannen fra langfart. —

Henlagt i en skuffe i bestikklugaren ligger nå en gammel dagbok bort slengt i støvet. Der står det 24. desember 1942, og etter dagens rapport står: Flyalarm fra kl. 21.45 til 24.00, – kanonene på broen bemannet, og borte i margen hadde en skrevet «Fred på Jord»

OLAV SIGURD ØVREBØ = Draugen = 3. styrmann på S/S Unita

Det er en fantastisk historie Inga har skrevet ned.

Jensens sine private papirer


  1. styrmann Øistein Jensen forteller:

1.

Skal her forsøke, så vidt mulig å gi en korrekt skildring av et moderne sjørøveroverfall på Kinakysten 1933.

Vi avgikk med S.S. «Prominent», fra Hong Kong den 23. mai 1933 kl. 08.00 aften, med hundre passasjerer og ca. 70 tonn stykkgods bestemt for Saigon (Fransk Indo China). Før avgangen blev skipet undersøkt av Politiet, men disse kunde dog intet mistenkelig oppdage.

Samtidig med oss gikk et søsterskip, «Helikon» som går i samme fart. Vi har ofte gått sammen med «Helikon» og farten har vært så å si den samme. Det er jo for så vidt mer betryggende når to båter går sammen, da kan jo den ene rapportere hvis det skulle bli noe mistenkelig med den andre. Denne gang såg det imidlertid ut for at vi gikk meget bedre enn «Helikon», hva nu grunnen kunne være. Der har jo gått mange rykter efter på, men disse kan man dog neppe få noen sikkerhet for. Nok er det, vi passerte «Helikon» Kl. 12.00 om natten den samme dag vi avgikk, og neste dag var den ute av sikte. Om bord hos oss gikk alt sin vante gang, der var visst ingen som tenkte på pirater engang. For det første så hadde vi ikke så mange passasjerer og ingen særskilt verdifull last.

Det var nok piratenes mening at vi skulle tas den første natten, men dette våget dem ikke siden vi var to båter i følget.

Neste natt altså den 25. mai omtrent kl. 02.00 om natten da vi var ca. 300 nautiske mil fra Hongkong, blev jeg vekket av et forferdelig spetakkel av min hund, som lå under køyen. Jeg skulle nettopp reise meg meg opp for å gi den en overhaling fordi den forstyrret nattesøvnen. I det jeg reiser meg opp får jeg en revolver i brystet med fakter og geberder at jeg skulle «Hands up». Jeg forstod jo straks av mannens utseende at her var det enten eller.

Det var to mann ved køyen, men jeg tror bare den ene hadde revolver, det var forresten så mørkt, at det var ikke godt at se noget.. Jeg hørte i det samme flere skudd og skrik, og nu først forstod jeg at det måtte være sjørøvere. Jeg blev så ført til 2. maskinists lugar, hvor allerede han og 3. Maskinisten var under revolvermunningen.

2. Styrmann hadde vakt på broen. I to tiden kom en kineser opp og gjorde ham forståelig at han måtte gå ned. Det var meget mørkt så han la ikke merke til revolveren og skubbet kineseren ned av trappen og fulgte selv etter ned på båtdekket, der nede var forsamlet en hel del av bandittene og de begynte nu og skyte med revolverne. Kapteinen som lå og sov kom nu til, bevæpnet med en stokk som han brukte, han fikk dog straks en kule i låret fra meget nært hold og måtte overgi seg. «styrmann blev også bragt til 2. maskinistens lugar, hvor også 1. maskinisten og Compradoren var under bevoktning. Vi fikk nu forklart, med Compradoren som tolk at vi måtte lyde ordre ellers blev vi skutt ned. Jeg blev nu tatt opp på broen hvor jeg fant kapteinen såret mellom 4-5 pirater. De forlangte nu først alle skipets våpen utlevert. Der efter forlangte de skipet svinget rundt for å gå tilbake. Kapteinen var nokså dårlig og måtte gå til køys, hvor han efterpå blev forbundet så godt forholdene tillot.

Jeg spurte nr. 1 «banditt» hvor vi skulle styre for, men det var meget vanskelig å få greie på hvor vi skulle henda ingen av dem snakket noget videre engelsk, og heller ikke forstod kartet. Vi forstod dog at vi skulle en plass nordenfor Hongkong.

Ja, så var vi helt under kommando av Piratene, hvilket ikke akkurat føltes hyggelig. Jeg spurte straks om lov til å gå ned for å se til kapteinen, og med en revolvermann som vakt fikk jeg lov til å gå i medisinskapet efter saker til å forbinde ham med.

Kulen hadde trengt inn omtrent midt mellom kneet og hoften, og det så ut til at den var trengt langt inn. Det smertet svært og kapteinen blev nødt til å holde køyen. Noget større blodtap blev der ikke da dette blev stoppet under forbindingen.

Ja, så var det tilbake til broen til bandittene. Der var stadig streng vakt og den minste bevegelse blev fulgt med våkne øyne og parat revolver. «. Styrmann og jeg fikk nu gå vakt om vakt, skjønt nogen hvile blev det jo ikke under disse forhold. 1. maskinisten blev forklart at ved den minste tegn på fusk ville han bli skutt. 2. og 3. maskinistene tok nu opphold i maskinen hvor de blev værende i samfulle 48 timer i ulidderlig varme. Mannskapet blev nå beordret til å male over Kinanavnet på skutesiden og skorsteinsmerket. Piratene begynner nå og romstere hele skipet og tar hva de synes. Fra passasjerene tar de alt  og pakker i kofferter og bringer opp i kapteinens salong, som nu blir Piratenes oppholdssted. Og hva denne etter hvert fikk utseende av kan lettere tenkes enn beskrives. Kapteinens sovelugar var like ved siden av og det var sikkert ikke nogen hyggelige dager for ham som skulle ligge der og høre på deres parlamentering hver gang byttet skulle dels.

Ja, så var det å få greie på hvor vi skulle hen. Jeg fikk nr. 1 «banditt» med meg inn i kartet og fikk til slutt greie på at vi skulle til Mirs Bay litt nordenfor Hongkong. Dit kunne vi jo ikke greie å komme den første natt, og da var det ikke noe annet å gjøre enn å redusere farten for å komme inn neste natt. Piratene var meget redde for å møte nogen båter og truet med at hvis der kom nogen krigsskip og ville ta sjørøverne, så ville alle Europeerne bli skutt først og fremst.

Kl. 06.00 emd. Den 25. mai forandret vi kursen for å gå ca. 40 mil av Hongkong. Maskinistene blev alle tre låst inne i maskinrommet efter at det var blitt mørkt. Og der nede var det 48 grader celsius, så det var nok ikke noe moro. Ja det blev en lang og uhyggelig natt, mørkt som i graven og truet av revolver ved den minste bevegelse, så det føltes som en stor lettelse når dagslyset endelig brøt frem. Med hensyn til Piratenes så var nr. 1 ikke så verst, han var ofte nede og hentet cigaretter til meg. Og da jeg så dem hadde tatt min skrivemaskin sa jeg at jeg måtte få den tilbake da det var min privat, og jeg fikk den også tilbake om enn i en beskadiget tilstand. En gang sendte jeg ham for å finne nøklen til lugaren min som jeg beskylte ham for å ha stjålet, denne kunne han dog ikke finne, og det viste seg at jeg bare hadde forlagt den. Han hadde dog mange med seg som var helt umulige. En f. eks. blev ganske forskrekket da vi skulle ta en observasjon og fektet noget forferdelig da jeg kom med instrumentet, han trodde visst det var et uhyggelig apparat. Jeg måtte få tak i nr. 1. og forklare ham at det var nødvendig for å bestemme plassen.

Om efter middagen den 26. mai kl. 04.30 fikk vi Pedro Blanko ( en liten øy utenfor Hongkong) i sikte og da vi fremdeles var tidlig ute reduserte vi farten ytterligere for ikke å komme for tidlig inn. I 7 tiden om kvelden blev alle lys slukket og vi gav nu full fart i maskinen for å komme inn i ti tiden om kvelden. 2. styrmann og mannskapet er i ferd med å gjøre begge Giggene klar for å ilandsette Piratene. Jeg var jo litt nervøs for hvordan dette ville gå for mørkt var det som bare tropenatten kan være og dertil ukjent farvann uten fyrer. Jeg forklarte nr. 1 at det var bedre dem gikk i båtene utenfor innløpet, men det var ikke tale om, dem skulle helt inn i bukten, og sa at hvis vi kommer vel frem skal du få god «Kamsjå» = Gratiale.

Ja, der var jo ingen vei utenom det . Vi var nødt til å la det stå til. Det er bare tyve minutters seilas fra innløpet og til vi var helt inne. Nu hadde vi funnet innløpet og alt synes å gå efter programmet. Jeg sendte beskjed til maskinisten om å la steamen gå ned, og humøret steg adskillig hos oss alle når vi tenkte på at om en halvtimes tid skulle vi være fri bandittene. Disse gjør nu klart for å få med seg alt. Tre fire av de mest velstående passasjerene og superkargoen skal dem ha med i land Ransome. Både røverne og vi skulle snart få noe annet å tenke på . I det vi kommer inn i bukten ser jeg en steamer komme ut og jeg var med en gang klar over at dette var en patrulje båt da her ingen som helst trafikk er her utenom noen fiskere. Motet og humøret sank ned på null hos alle sammen, men mest hos Piratene. Disse blev ganske ville, kom opp på broen og bar seg noget forferdelig. Jeg hadde lenge håp om at den møtene båten ville gå forbi uten å oppdage oss, da vi gikk med alle lys slukket. Der var jo liten mulighet for dette da vi måtte passere hverandre nokså nær p.g.a. farvannets beskaffenhet. Det viste seg også snart at den hadde sett oss, for da den var tvers begynte den og morse. Jeg la merke til at den hadde morselampen på toppen av formasten hvilket som bekjent er nokså betegnende for et marinefartøy. Ja, nu var gode råd dyre. Den møtene båt som siden viste seg å være Hongkong Police Launch, nr.4 gav ordre at vi skulle stoppe. Jeg konfererte med Piratene, men vi fikk dog intet gjøre utenom og fortsette innover i full fart. Police båten svinget rundt og fulgte efter i det den satte lyskaster på oss og stadig signaliserte at vi skulle stoppe.

Da dette ikke hjalp begynte den og bruke maskingeværet flittig og kulene suste til stadighet over «Prominent» . Røverene blev stadig mer nervøse og vi var nå kommet så langt inn at det var nødvendig å sette ned farten hvis vi ikke skulle fortsette videre innover skogen. Piratene kom nu opp på broen med kapteinen 1. maskinisten og kompradoren, og med sistnevnte som tolk truet de med at hvis vi ikke kunne få Police båten til å stanse skytingen og trekke seg tilbake så de fikk lande, ville vi bli skutt rett ned.  For, sa dem blir vi tatt så er vi ferdige og det skal ikke gå bedre med dere. Vi lå nu med stoppet maskinlike ved land og Police båten et par båtlengder aktenfor oss. Jeg morset over til dem hva stilling vi var i , vi brukte roperten og ropte over til dem slik at de skulle forstå vår vanskelige stilling. Den svarte kun tilbake «Let go your anchor and switch on your lights” samt nogen salver fra maskingeværet. Til slutt tilbød jeg meg å ta radioen og forklare dem vår stilling. Denne er plassert på broen og jeg fikk til slutt lov til å gå inn der med to revolvere i ryggen. Jeg hadde ikke vært her inne nu på nesten to døgn og visste ikke hvor meget dem hadde ødelagt av denne. Jeg visste jo at dem hadde vært inn der både med øks og finere instrumenter, men hvor meget dem hadde ødelagt visste jeg ikke. Og da jeg kom inn nu så det ikke så aller verst ut så jeg tenkte muligens at jeg kunne få forbindelse på den korte distanse. Jeg satte meg i stolen og forsøkte å starte motoren , men denne nektet og fungere. Godt for meg kanskje. Hadde det begynt og tikket og gnistret der inne så er det ikke godt å vite hvordan det hadde gått så forskremt som Piratene var nå.

Giggene var firt nesten ned til vannlinjen og vi forsøkte flere ganger å få Piratene til å gå i båtene og ro i land, da vi nu bare var noen skutelengder  fra land. De var også flere ganger akterut, men Police båten hadde hver gang lyskasteren på og brukte maskingevær.

1. maskinisten foreslo nu at han kunne ta den ene båten og ro over til Police båten og forklare vår kritiske situasjon. Dette fikk han da lov til. Han måtte ro over alene da ingen av dekksmannskapet var å finne. Det viste seg siden at alle disse hang i tauger i vannet langs skutesiden med bare hodet over vannet. Da maskinisten kom over hadde Police båten fått ordre om at skyte roret av «Prominent» hvis vi ikke lot ankeret falle.

Det blev nu en stans i skytningen og vi forsøkte nu at få Piratene fra borde. De forlangte dog at både jeg og 2. styrmann skulde være med i båten for at Politibåten ikke skulle skyte på dem.

Ja, der var ingen annen råd, vi måtte bite i det sure eple og følge dem. Utenom revolvere og ammunisjon, penger og en del verdi saker fikk dem ikke tid til å ta noget med seg. Passasjerene måtte de også la bli igjen. Det gjaldt om å være lett til bens når de kom i land.

Så fikk vi dem da endelig i båten, kappet fanglinene og satte fra. Hverken 2. styrmann eller jeg fikk lov til å ro. De var antagelig redd for at vi skulle hoppe over bord, så de holdt oss nede i båten. Vi var straks ved stranden, da det som før nevnt ikke var så langt fra land og nu trodde jo vi at vi var ferdige med dem, men nei takk, vi skulle nok følge dem videre. Båten fikk vi heller ikke tid til å sette fast, det bar oppover en smal sti i gåsegang og mørke.

Hvor lenge vi gikk vet jeg ikke med bestemthet, det var vel kanskje en times tid. Det var tett krattskog og bare en smal sti. Vi var omsider kommet på den andre siden av en svær høyde. Da jeg så meg tilbake i rekken merket jeg at 2. styrmann var sluppet fri. Straks efter kom vi til en svær buske hvor der satt en mann, antagelig en av deres forbundne. Her blev nu en kort konferanse og jeg slapp fri. Jeg har visst aldri vært nogen hurtigløper, men jeg tror mange ville misunne meg den farten jeg nu satte opp, jeg følte meg tryggere for vært skritt jeg kom fra røverene. Da jeg kom tilbake til stranden møtte jeg 2. styrmannen og vannet hadde falt så båten lå på land. Der blev nu satt lyskastere på oss fra Police båten og vi måtte først om bord der, og først når vi kom opp på dekket der følte vi oss fri.  Da kom også reaksjonen efter 2 døgns lang spenning.  Straks efter kom enda en Police båt og et krigsskip til stedet.  Heldig var det for oss at vi hadde fått landet røverne før disse kom. For de på krigsskipet hadde nok ikke tillat røverne og lande. Før hadde de nok skutt oss i senk. Vi som var på Police båten gikk nu tilbake til «Prominent» igjen og det føltes herlig å få seg et godt vask efter den lange tid i stekende varme. Vi hadde nu hatt Piratene om bord i samfulle to døgn noget som visst sjelden hadde hendt her nede. Det var nok heller ikke meningen, men de hadde ikke beregnet at «Helikon» skulle gå samtidig med oss.

Den tiden fra vi møtte Police-båten om kvelden kl. 9.00 og til vi kom om bord i Police-båten kl.2.00 om morgenen, kan lettere tenkes enn beskrives. Det er nærmest som et mareritt med skyting og skrik o.s.v. Dog får vi være glad for at det gikk så godt som det gjorde. Det vi var mest redd for var at de skulle sette båten i brann, som så ofte har hendt når de har blitt forstyrret.

Det blev nu sendt folk i land fra krigsskipet for å lete etter røverne, og vi kommer nu til og følge spent med om vi kanskje skulle få se deres «kjære» ansikter igjen under forandrede forhold.

Vi gikk nu tilbake til Hongkong hvor vi ankom kl.8.00. om morgenen. Kapteinen blev brakt til hospitalet med det samme. Nu blev det nødvendigvis et langt og trettende Politiavhør. Så skal vi bunkre og endelig hvile våre trette lemmer klar til avgang søndag morgen til Saigon på den avbrutte reise.

Underskrevet Ø. Jensen 1. styrmann S/S «Prominent»

China, old and new.
Den første og viktigste tingen å huske på når man hører snakk om Kina, er at det kan ikke bli bedømt eller evaluert    på samme måte som våre europeiske land. Dets alder og størrelse gjør det umulig for oss, uten livslang studie av dets folk, kultur og tradisjon, til å forstå å skjønne så veldig mye av det. Til og med denne studien, de lærde innen østen, medgir at de kun rører med overflaten
Størrelsen, halve Europa kan få plass inne i Kina, og det er dobbelt så mange innbyggere. Dette er et overslag, og ikke eksakt, men gir deg et bilde av variasjonen av folkeslag som lever der. Det har en lang kystlinje, veldig vanskelig å forsvare t.o.m. med moderne skip/båter, med mange havner, som flyter handelen med de vestlige nasjonene, så kunne de ikke eksistert. Befolkningen er ca. 470.000.000 med blandet rase. Kina har vært erobret av mange nasjoner. Men den ekstraordinære tingen er at hun har absorbert sine erobrere, deres kunst og kultur t. o. m deres språk, og fortsatt forble de seg selv. Det er en stor sjø som separerer det kulturelle og uutdannede folk. Førstnevnte er som regel meget velstående, og de sist nemde veldig fattige, men en vennlig toleranse eksisterer mellom de to klassene. Religionen er basert på Buddhismen, men dette som med alt annet importert til Kina har blitt tilpasset kinesiske behov og tradisjoner. Og ligner litt på den formen som praktiseres i andre land Alt i alt er det en mer primitiv ting. Med en sterk skjevhet for forfedredyrkelse, og overtroen til en nasjon som lever på sultegrensen. Jeg kommer tilbake til de religiøse skikkene senere, spesielt de som går på giftermål og begravelser. Et stort antall kinesere, formerer seg, fødes og dør på Sampaner ( husbåter). De har et språk og en livsstil egenartet med seg selv, og er desperat fattige hele livet. De lever i patrialsk stil, sønnene når de gifter seg kommer de om bord i Sampanen med sine nye koner som fostrer en ny generasjon som lever på samme måte som forfedrene har gjort i hundrevis av år. Den store ambisjonen til menn er å kjøpe flere og flere koner, og jenter blir solgt som MuiTsais, som er et uttrykk som dekker hvilke som helst slavehandel/ slaveri fra husholdningsarbeid til Konkubine eller prostitusjon, som det er tragisk mye av i Kina.
Sampanen brukes gjerne også til transport av folk og gods langs kysten og fra havn til havn. Grensen mellom og sulte og eksistere er mindre for dem enn blant folk fra innlandet. Barndommen er en veldig kort periode i livet til en orient. Småbarn har enklere oppgaver til voksne menn og kvinner, da de ber om å få arbeide med foreldrene sine, og småjenter passer på de enda mindre søsken. Jeg så en jentunge selv som bar et nyfødt barn på ryggen, med en hel flokk småsøsken etter seg som hengte i jakken hennes.
Selv med alle disse bekymringene, er de overaskende muntre. De har liten følelse for moro, men en høyt utviklet tilnærmelse til det latterlige. En annens ulykke fremkaller en hjertelig latter, og de kan bli latterliggjort av sine egne ulykker.
 I maritime havner har en ny klasse vokst til, som skyldes den raskt voksende maritime handelen klassen av rike og velstående butikker. Likevel en avslappet kulturelt syn på den gamle aristokraten.

Godt og vite at pengene blir ivaretatt uansett hva som skjer.
Etter krigen var det mye å rydde opp i for de fleste.

M/S “Primero” – i linjefart og krig

Publisert i Haugesunds Avis november 2016

 Av Leif M. Bjørkelund

Ivar An. Christensen (1868-1934) etablerte rederivirksomhet i Haugesund 1902 etter flere år som skipsmegler. Rederiet ble i 1913 overført til Kristiania og etter rederens død i 1934, disponert av svogeren Sverre Holter-Sørensen, Oslo. Ivar An. Christensen hadde i flere år forsøkt å komme inn i linjefarten og innledet i midten av 1920-tallet samarbeid med linjerederiet Garcia & Diaz i New York som drev Linea Sud Americana mellom New York og havner rundt La Plata. Kilde: Linjer rundt jorden, av Dag Bakka jr.
Rederiet hadde i 1924 kontrahert tre store motorlasteskip ved Burmeister & Wain’s Maskin- og Skibsbyggeri, København og det var dette som skulle åpne mulighetene i linjefarten, og ble levert som «Primero», «Secundo» og «Tercero».

Foto: M/S Primer 1925 – 1942 Sjøhistorie v/ Arne Gundersen

M/S «Primero» ble overtatt i juli 1925 av A/S Ivarans Rederi og tett fulgt av sine søsterskip i september og januar 1926. Tonnasjen var på 7930 tdw. og maskineriet bestod av  2 stk. 6 syl. 4-takts Burmeister & Wain diesel-motorer på 1750 BHK eller 2300 IHK. Fra 1928 til 1931 seilte hun under navnet «Sud Argentino». Under depresjonen kom det til brudd med Garcia & Diaz, og det ble inngått ny avtale i 1932 med Moore & McCormack i New York. Men samarbeidet ble i siste halvdel av 30-tallet avviklet og rederiet besluttet å etablere egen linje. Ivaran Lines South American Service ble satt i gang på nyåret 1939 med Stockard Steamship i New York som generalagent. «Primero» gikk i 1940 ut av linjefarten og «Segundo» solgt til Skips-A/S som ble starten for Anders Wilhelmsen som skipsreder etter flere års virke i Ivaran, mens «Tercero» seilte i timecharter for amerikansk linjerederi til mai 1943.

Ivarans Rederi skulle i årene frem til krigen få en spesiell betydning for Valestrand kommune i Sunnhordland med hensyn til sysselsetting av sjøfolk. Bakgrunnen var at Reinert M. Svanberg (1883-1958), bosatt på Tittelsnes, var en av Ivaran-rederiets mest betrodde maskinsjefer. I løpet av 1925 til 1939 ble rederiet tilført en rekke nye motorlinjeskip fra danske og svenske verft og Svanberg som førte tilsyn med nybyggene formidlet sjøfolk etterhvert som skipene var leveringsklare. Først ute var «Primero» i 1925 med Reinert Svanberg som 1. maskinist og tett fulgt frem til september 1939 med leveringen av «Sørholt» som det siste av en serie på fire linjeskip fra Kockums Mek. Werkstads A/B i Malmø. De øvrige ble levert som, «Besholt» i 1936, «Ivar An» i 1938 og «Reinholt» i 1939. Inklusive de tre linjeskipene på 8330 tdw. Rederiet fikk levert fra Burmeister & Wain i 1928, disponerte rederiet ved krigsutbruddet i 1939 en linjeflåte på 10 skip.   

Reinert M. Svanberg og tre av hans sønner, Rolf, Einar og Kristoffer stod alle ombord i Ivarans skip da Norge kom i krig. Einar (1916-1981) seilte i tiden 1932 til 1938 med Ivarans motortanker «Lise» og linjeskipet «Argentino» og Kristoffer (1918-1997) dro som førstereis i 1935 til 1938 med linjeskipet «Uruguayo». Eldstebroren, Rolf (1914-2012), gikk i mai 1938 ut med M/S «Ivaran» fra byggeverftet Kockums i Malmø og ble stående ombord til 1946. (Omtales senere i kommende artikkel)

Foto: Einar Svanberg, utlånt av Bodil Svanberg (datter).

 Kristoffer Sundnes Svanberg foto ca. 1952. utlånt av Doris Elin Bratland.

Den 15. februar og 21. mars 1940 ble brødrene Einar og Kristoffer påmønstret som motormenn ombord i M/S «Primero». Skipet var nylig ankommet til Bergen med kornlast fra USA og det ble en del utskifting blant besetningen. Kornlasten som bestod av hvete ble delvis losset i Bergen og i Hammerstrand, Buvika ved Trondheimsfjorden, forteller Kristoffer Svanberg. Etter utlossing gikk reisen til Narvik og lastet jernmalm for Baltimore. Etter seilingsplanen skulle skipet ta en kull-last tilbake til Norge og deretter gjennomgå klassing ved Burmeister & Wain i København. Men begivenhetene på krigsfronten skulle imidlertid sette en stopper for dette.

Kristoffer Svanberg forteller: «Da vi ankom Narvik i slutten av mars 1940 undret vi oss over alle de tyske lasteskipene som lå til ankers i havnen. Vi ble liggende å vente på lastetørn 3-4 dager. Inne i havnen lå to norske marinefartøyer og det var en mengde marinegaster på landlov i byen. Men vi var jo unge den gangen og reflekterte ikke noe mer over dette. Først etter at vi mottok meldingen om det tyske angrepet på Norge og senkningen av panserskipene «Norge» og «Eidsvold» på Narvik havn, forstod vi sammenhengen».

Den 9. april befant «Primero» seg i posisjon sør av Island og hadde et par dager tidligere blitt praiet av en britisk hjelpekrysser, men fikk fortsette reisen da skipets papirer var kontrollert.

Kort tid før avreise fra Narvik ble skipets 2. maskinist syke avmønstret. Under overfarten oppstod det problemer med brennstoffsystemet på den ene hovedmotoren og skipets videre reise gikk med en motor.  Ankom Baltimore, Maryland 17. april og ble etter utlossing forhalt til Bethlehem Farfield Shipyard for å utføre den foreskrevne klassingen. Etter seks ukers opphold avgikk skipet fra Baltimore i mai, gråmalt og med full blending, med kurs for Galveston, Texas, for å laste svovel bestemt til New Zealand. På vei ut av havnen møtte de et av Ivaran-rederiets nyeste linjeskip, «Sørholt» på 9200 tdw. levert fra Kockums i Malmø september 1939, med Reinert M. Svanberg som maskinmester. Svanberg ble avmønstret i New York juni 1942 og ble værende i land til 1945.. Skipet var beskjeftiget i linjefart mellom Sør- og Nord-Amerika og ble torpedert av tysk ubåt 15. september 1942 på reise fra Buenos Aires med et tap på 7 mann. Under overfarten i det sørlige Stillehavet ble motormann Gustav Thoresen meldt savnet den 26. juni. «Primero» befant seg tett opp under kysten av New Zealand, men etter iherdig leting ble det konstatert at han måtte ha falt overbord. (Ref. «Våre falne», b. 4). Svovellasten ble losset i Auckland, Vanganui og Littelton som er havnebyen til Christ Church. Reisen gikk da til Australia hvor det ble lastet hvete i Sydney for Storbritannia. I Sydney ble skipet armert med en eldre 4-tommers kanon og fikk montert degausingkabel til vern mot magnetiske miner. Kristoffer Svanberg forteller at de også fikk et par gamle Enfield-rifler fra første verdenskrig som skulle

fungere som et slags «luftskyts». De hadde ikke noe annet å tilby.  Skipets videre reise gikk over Det Indiske hav via Cape Town hvor det ble bunkret og proviantert. Under havneoppholdet nektet kaptein Hans Otto Christensen besetningen landlov. Begrunnelsen var at et par lettmatroser hadde forsøkt å rømme da skipet oppholdt seg i Sydney. Den 9. oktober ankret skipet opp i Freetown i Sierra Leone for å følge med i konvoi til Storbritannia.  Under havneoppholdet ble skipene utsatt for bombeangrep av franske fly fra det nazikontrollerte Vichy-regimet som nå hadde kontrollen over de franske koloniene i Vest- og Nord-Afrika. De angripende flyene ble møtt av et kraftig lustvernskyts fra et britisk slagskip og flere andre marinefartøyer og ingen skip ble skadet. 

Konvoi SL 51 avseilte den 12. og var en 7-mils konvoi med omlag 12-14 skip eskortert det første døgnet av en taubåt armert med et maskingevær. I samme konvoi fulgte også de norske tankskipene «Grena», «South Africa» og «Thorshavet». Underveis møtte de uvær med sterk storm og mange av skipene mistet kontakten med konvoien. Opp under irske kysten ble de som var igjen av konvoien eskortert av britiske fly og ankom River Clyde 1. november 1940. «Primero» fortsatte reisen etter noen dagers venting og ankom Leith i Skottland 11. november hvor lasten ble losset.  Kristoffer Svanberg forteller: Maskinfolkene gikk straks etter ankomst i gang med stempelsjau på hovedmaskineriet. Men både jeg og bror min var lei av denne gamle «lørja» og krevde avmønstring. Dette nektet kaptein og 1. maskinisten å etterkomme og hevdet at vi hadde mønstret på for 18 måneder og dette måtte overholdes. Men så fikk jeg greie på at alle slike kontrakter ikke gjaldt i krigstid og vi fikk den 18. november mønstre av. Vi reiste da over til Glasgow – 4 maskinfolk og noen flere på dekk, tilsammen 10-11 mann. I Glasgow måtte vi melde oss, og marinen skulle da ha så mange mann som mulig. De skulle ha 50 maskinfolk og så var det kun 2 som hadde meldt seg – det var bror min Einar og meg.

Et nytt og spennende kapitel for brødrene Svanberg var dermed påbegynt. Rekrutt-tjenesten ble gjennomført på «Royal Arthur», Skegness, nord for London fra 26. november 1940 -15. januar

1941. Kristoffer gjennomgikk siden et torpedokurs om bord i et gammelt panserskip som het «Defience» fra 1860-årene. Brødrene Svanberg ble innkvartert sammen med flere norske på egen banjer ombord i det gamle franske slagskipet «Paris» fra 1. Verdenskrig, som fungerte som losjiskip i Portsmouth etter den franske våpenhvilen med Tyskland juni 1940. Einar gjennom-førte et fyrbøterkurs i Plymouth, som i realiteten var en maskinistskole. Deretter ble brødrene beordret over til konvoi-eskorte og tjenestegjorde senere på norske ubåter til krigens slutt. 

Men M/S «Primero» skulle seile videre og ble på ny sendt til Australia via Panamakanalen og ankom Melbourne 22. februar 1941 for å innta en ny last med hvete til Storbritannia.

Tilbakereisen gikk samme vei via Bermuda og sluttet seg 14. juni til østgående atlanterhavs-konvoi HX 133 fra Halifax. Men ble underveis beordret inn til St. Johns, New Foundland, etter kollisjon i tett tåke den 20. juni med britiske «City of Oxford» i posisjon 45 52N, 49 58W.  

Avgikk Wabana etter reparasjon 8. august og sluttet seg til østgående konvoi HX 143 med ankomst Liverpool den 20.  Utførte senere på året en reise til Sierra Leone i Vest-Afrika med retur til Liverpool i konvoi SL 93. Sluttet seg 8. februar 1942 til vestgående konvoi OB 64 fra Loch Ewe i Skottland til Halifax med ankomst den 24. Med i konvoien fulgte de norske D/S «Bruse Jarl», D/T «Frontenac» og Haugesunds damperen «Snar» til Kr. Høgh-Hervig, ført av kaptein Aksel Alne fra Vikebygd i Sunnhordland. Med i eskorten var de norske korvettene «Acanthus» og «Rose». Den 28 februar var «Primero» vel fremme i New Yorks havn.

På samme tid ble Charles M. Bersaas (1911-2000) avmønstret 22. april 1942 i New York etter 25 måneders tjeneste som fyrbøter om bord i Christian Haalands D/S «Alaska». Jfr. Artikkel om dampskipet «Alaska» april/mai 2015.

Foto: Maskinist Charles Martel Bersaas var født i Stavanger, men fikk sin oppvekst i Haugesund. Han dro til sjøs i 1925 som ble starten på 38 års fartstid i handelsflåten. Utlånt av familien Bersaas.

Men etter en kortvarig tid i land mønstret Bersaas den 6. mai som motormann om bord i M/S «Primero». Skipet lastet i mai krigs-materiell i New York og avgikk den 20. via Philadelphia til Midt-Østen. Lasten besto av stridsvogner, lastebiler, ammunisjon og en dekkslast med fly i kasser. Materiellet ble losset i Suez og i Alexandria. Under tilbakereisen anløp skipet Aden hvor det ble tatt ombord 500 tonn salt som ballast, forteller Charles Bersaas.

Slaget om Atlanteren gikk utover sommeren og høsten 1942 inn i sin avgjørende fase. Det tyske ubåtvåpenet var nå på sitt sterkeste og Storadmiral Dønitz utvidet ubåtkrigen til også å gjelde det sørlige Atlanterhavet. Ubåtenes operasjonsområde strakte seg fra Karibien, nordøstkysten av Brasil til Øst-Afrika.  M/S «Primero» avgikk Cape Town 1. oktober 1942 med kurs for New York via Port of Spain for bunkring. Den 25. oktober kl. 13.40 GMT var posisjonen 13.38 N, 53.55 W. På broen var vakthavende 3. Styrmann Fritz Elffroth og med matros Magnar Skjærvik som rormann. Været var klart, siktbart med lav bris. Skipet hadde forøvrig ikke mottatt noen varsler om fare under reisen og en hadde ikke observert noe mistenkelig. Angrepet kom uten noe varsel fra den tyske ubåten «U-67», Kapitänleutnant Müller-Stöckheim, og fikk inn et torpedotreff i skipets maskinrom på styrbord side og vakthavende 4. maskinist (Assistent) Harald Pettersen og smører Maurice Millet, antas drept momentant. Man hørte vannet fosse inn i tre-rommet. Radio-lugaren raste sammen. Røk og tung gass fra maskinen hindret undersøkelser der. Kl. 13.58 gav kaptein Hjalmar Johansen, som ble tilkalt på broen 10 min. før torpederingen da det ble meldt fra utkikken om mistenkelige skygger i horisonten, ordre til å forlate skipet som la seg mer og mer over. Jfr. Sjøforklaring.

Harald Osvald Pettersen Foto: Våre Falne

Charles Bersaas forteller at han stod i baderommet og vasket seg da torpedoen eksploderte og han kom nærmest halvnaken over i livbåten. Livbåtene på styrbord side ble knust og besetningen gikk over i babords båter hvor den ene var utstyrt med motor. Da livbåtene var kommet klar avfyrte ubåten en ny torpedo som traff like ved to-luken, men skipet fløt fortsatt. Kl. 17.00 var det klart at «Primero» ikke kunne berges. Det lå med 40 graders slagside og sank stadig dypere med akterskipet.

De 37 overlevende fordelte seg i to båter og satte seil for Trinidad som lå omlag 800 nautiske mil borte. De skipbrudne kunne ha blitt tatt opp av passerende skip, men takket nei. Været var på denne årstiden bra med fin temperatur og de tok land ved Toco like vestenfor East Point om ettermiddag den 31. oktober. De innfødte i Toco myldret til da båtene ankom og forsynte dem rikelig med mat.

Fra Toco fikk 35 mann samme dag busstransport og ble innkvartert i Port of Spain. To mann ble igjen for å bringe livbåtene til Port of Spain, og ankom 3. november.

I november blusset u-båt krigen i Karibien opp i igjen med torpedering av 25 skip hovedsakelig mellom Curacao og Trinidad, og 9 skip utenfor kysten av Brasil. 4 av de senkede skip var norske. Kilde: Nortraships flåte bind II.

Sjøforklaring ble avholdt i New York 17. november, representert av: Kaptein Hjalmar Johansen, 3.styrmann Fritz Elffroth, matros, Magnar Skjærvik og maskinmester Herman Klock. 

Charles Bersaas kom seg sammen med de øvrige i løpet av november til New York. Han ble imidlertid kort tid etter ankomsten innlagt på hospital for behandling av gulsott. Men mønstret senere ut så snart han var frisk nok og kom tilbake til konvoifarten på Nord-Atlanteren. Mønstret ut som fyrbøter den 9. mars 1943 om bord i gamle D/S «Veni», på 4880 tdw. bygget i Sunderland 1901, Til stavanger-rederiet Peder Smedvig. Her ble Bersaas stående til avmønstring i Liverpool 17. februar 1944. Men etter en kort ferie påmønstret 18. Mai på D/S «Romulus» til Alf Rød av Halden og avmønstret 29. desember 1944 I Liverpool. Bersaas siste skip I Nortraships tjeneste var med D/S «Evanger» på 7280 tdw. Til bergen-rederiet Westfal-Larsen fra
13. April og gikk I land ved skipets ankomst til Trondheim lastet med kull den 29. oktober 1945. Hjemreisen gikk med hurtigruten til Bergen.  Bersaas reiste ut med «Alaska» I januar 1940 og var først hjemme hos familien I Haugesund tidlig i november.

Kilder og henvisninger:

Intervju med maskinsjef Kristoffer Svanberg (1918-1997). Leif M. Bjørkelund, 23.04.1994.

Intervju med maskinist Charles Martel Bersaas( 1911-2000), Haugesund. Leif M. Bjørkelund 13.01. 1994. 

Sjøfolk I krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif m. Bjørkelund

Linjer rundt jorden. Historien om norsk linjefart, av Dag Bakka jr.

Nortraships flåte bind II. Jon Rustung Hegland.

Sveio I krig, av Torleiv Høgestøl.

Sjøforklaringer fra 2. Verdenskrig bind 1 og 2. Norsk maritimt museum, Oslo.

Mønstringer fra krigsseilerregisteret.

Warsailors.com

Mannskapsliste M/S «Primero» pr. Oktober 1942.

Kaptein Hjalmar Johansen.

1. styrmann Norman Thomassen.

2.Styrmann Erling Olsen.

3.Styrmann Fritz Elffroth.

Radiotelegrafist Sverre Hegvik. 

Tømmermann Olaf Nordseth.

Båtsmann Konrad Gjerde.

Matros Kristian Jensen.

Matros Magnar Skjærvik.

Matros Henry Danielsen.

Matros Bjarne Bjerke.

Matros Kristian Skotland.

Matros Hans Tuft.

Matros/skytter Leif Grunn.

Lettmatros Hans Hansen.

Lettmatros Thor Molteberg.

Lettmatros Kenneth Robinson (Britisk?)

1. Maskinist Herman Klock.

2. Maskinist Johan Olsen.

3. Maskinist Ingvald Herland.

Reparatør Albert Abrahamsen.

Motormann Otto Aas.

Motormann Charles M. Bersaas, Haugesund.

Motormann Johan Lindgjerdet.

Motormann Georg Ellingsen.

Motormann Leif Haugen.

Smører William Gilbert(Britisk?)

Smører Søren Olsen.

Stuert Bjarne Hansen, Vikedal.

Kokk Edvard Edvardsen.

Byssegutt Reidar Scharning.  

Salonggutt Tai Lop(kinesisk)

Messegutt Malcolm Collison(Britisk)

Messegutt Basil Langveld(Britisk)

Salonggutt John Thomson(Britisk)

Skytter Alfred Copson(Britisk)

Skytter Edward Clarke(Britisk?)

De omkomne var:

Maskinassistent

Harald Osvald Pettersen, født 23.09. 1919 Søndeled. Pettersen ble påmønstret M/S «Primero» i New York mai 1942 og opplevde sitt første krigsforlis som motormann ombord I M/S «Fernlane» av Oslo da skipet ble torpedert av en Italiensk ubåt 7. mai 1941.

Han var også en kort periode ombord I M/T «NYHOLT» av Haugesund.

Påmønstret i New York 5.11.  til 22.11. 1941 – 17 dager.

Smører Maurice Millot, født 22.09.1922, Storbritannia.

Artikkel i krønikeserien for desember: Brennpunkt Singapore.

Fra hvalfangst til krigsseilas – krønike om «Suderøy»

Publisert i Haugesunds Avis juni 2015 Av Leif M. Bjørkelund

Ved midnattstid tirsdag 9. april 1940 amerikansk tid, mottok radiotelegrafist Kaare Hansen om bord i hvalkokeriet «Suderøy» tilhørende Knut Knutsen O.A.S. et telegram som i korte ordelag fortalte at tyske tropper i morgentimene hadde besatt de viktigste byene langs norskekysten. Norge var med andre ord i krig med Tyskland. Telegrammet ble straks overlevert til kaptein/fangstbestyrer Øistein A. Kolstø (1892-1974) som etter å ha lest meldingen et par ganger for å forvisse seg om at han hadde lest riktig, sammenkalte sine offiserer og besetning og gav en kort orientering om at landet var blitt angrepet av den tyske marine, hær og luft-styrker. Tankene gikk uvilkårlig til familiene hjemme i Norge. Aller verst var det nok for de som hadde kone og barn hjemme. Uvissheten og mangelen på nyheter fra Norge plaget mange den første tiden. Det var så mye man ville ha svar på, men som ingen ombord var i stand til å besvare. Men skipet, som var sjøfolkenes faste holdepunkt, måtte seile videre. Men det ville etter denne tid ikke lenger ha noe nøytralt flagg som beskyttelse overfor fiendtlige krigsfartøyer og fly.

Kaptein/ fangstbestyrer Øistein A. Kolstø, 1892 – 1974. foto Norges skipsførere 1953.

Etter et kort skipsråd med sine offiserer besluttet kaptein Kolstø å gå til Norfolk på USAs østkyst for å avvente situasjonen. Denne beslutning ble også gjort kjent for kaptein John Fagerland, fører av rederiets motortanker «Kaia Knudsen» som hadde følge med «Suderøy» på reise Curacao bestemt for Oslo og Bergen med 13.000 tonn bensin. Den 13. april kom en ny melding fra Norges Rederiforbund som nå var under tysk kontroll, med oppfordring til alle norske handelsskip i utenriksfart om å søke nøytral- eller tyskkontrollert havn. Meldingen var undertegnet av Quislings skipsfartsminister, tidligere kaptein på S/S «Stavangerfjord», Kjeld Stub Irgens. Det skulle vise seg at ingen norske skipsførere etterkom denne oppfordringen og det samme gjorde seg gjeldende for Suderøyflåten som 15. april søkte havn i Virginia og ankret opp på Norfolks red for å avvente situasjonen. «Kaia Knudsen» ankom Hampton Roads den 14. April og fortsatte noen dager senere til Halifax i Nova Scotia for å følge med i konvoi til Storbritannia. Etter noen dagers venting i Norfolk ble hvalfangstflåten beordret videre til Halifax for ordre med ankomst den 23. April for «Suderøy» og fulgt av ekspedisjonens seks hvalbåter neste dag. Fangstflåten bestod av «Suderøy I, II, IV, V og VI» samt «Star XVI» som var leiet inn for sesongen fra Hvalfanger-A/S Rosshavet i Sandefjord. Hvalkokeriet «Suderøy» ble, sammen med syv andre norske kokerier, liggende i Halifax utover høsten i påvente av ny ordre fra Nortraship som nå disponerte den frie norske handelsflåten.

Hvalkokeriet “Suderøy” til Hvalfangst A/S Suderøy, 1929 – 1959. foto Haugesund Rederiforenings arkiv.


Kokeriet ble liggende til november og avgikk først den 8. til New Orleans for lossing av hvaloljen. Hvaloljeproduksjonen denne sesongen, som var den 9. i rekken siden starten i 1929, kom opp i 52000 fat. Kokeriet ble etter utlossing dirigert til Mobile, Alabama, for dokking og reparasjon. London-regjeringen og Nortraship prøvde i første omgang å holde hvalkokeriene utenfor den mest risikable farten. Både fra norsk og amerikansk side ble det hevdet at hvalkokeriene var dårlig egnet til transatlantisk fart. Det var derfor vanskelig å utnytte fartøyenes lastekapasitet, brenselforbruket var høyt, farten lav og med sine ruvende skrog var de et ypperlig mål for fly og ubåter. Kokeriene burde derfor anvendes i kortere trades, fortrinnsvis i den amerikanske shuttle-trafikken. Dette ble i første omgang akseptert av britene, skriver Atle Thowsen i bind 1 om Nortraship i bokverket «Handelsflåten i krig 1939-1945». Under oppholdet i Halifax ble storparten av de nærmere 2000 norske hvalfangerne avmønstret. Det gjaldt i første rekke besetningene på de 16 hvalbåter som ble rekvirert til sjømilitære oppgaver og for de kokeriene som etterhvert kom over i tankfart ble besetningene redusert til kun driften av skipet. Mesteparten av mannskapene fra hvalfangstflåten gikk senere over i handelsflåten og en del søkte seg over til den norske marine og til SSH (Sjøforsvarets skytterskole for handelsflåten i Lunenburg. Denne leiren lå sør for Halifax ved det tidligere tyske settlement Lunenburg hvor det ble bygget opp en treningsleir for den norske marine og SSH. Det første kullet ble iverksatt i november samme år, basen fikk navnet Camp Norway og her havnet både hvalfangere og sjøfolk fra handelsflåten. En stor del av «Suderøy»s fangstbesetning gikk imidlertid høsten 1940 ut med vestfold-kokeriene «Pelagos» og «Ole Wegger» som sammen med «Thorshammer» og «Solglimt» ble utrustet til Antarktis sesongen 1940/41 i regi av Nortraships Whaling Division. De øvrige av «Suderøy»s mannskaper gikk vinteren 1940/41 ut med andre skip i handelsflåten mens andre meldte seg til tjeneste i de norske militære styrkene – hovedsakelig i den norske marine. Blant dem som seilte ut igjen med handelsflåtens skip, var båtsmann John Gunnar Sætre (f. 1901) fra Bremnes på Bømlo. Sætre som hadde seilt med kokeriet siden 1933, gikk i 1941 ut med M/S «Reinholt» til Oslorederiet S. Holter Sørensen. Den 23. april 1942, på reise Santos – New York, ble skipet ved 05-tiden om morgenen angrepet av tysk ubåt med kanonild som drepte en og skadet to av besetningen alvorlig. Den drepte var båtsmann John Sætre.

Kaptein Trygve Tobiassen 1907 – 1952. Foto utlånt av Astrid Braadland, Haugesund

Våren 1941 ble det også skifte av skipsledelsen ombord i «Suderøy» idet Øistein Kolstø gikk i land ved månedsskiftet mars/april og kommandoen ble overtatt av Trygve B. Tobiassen den 9. mai. Tobiassen kom fra rederiets 16.150 tonner M/T «O. A. Knudsen» hvor han hadde vært påmønstret som 1. styrmann i tiden 31. mars 1940 til 14. april 1941. Kolstø kom i krigsårene til å oppholde seg i land og ble i disse årene engasjert i skipshandels-firmaet Cross & Company Inc. i Houston, Texas. Først som leder av firmaets avdeling i Galveston og senere som dets Visepresident. Denne forretningen som etter sigende var eiet av en kvinnelig dansk/amerikaner, ble etter krigen overtatt av Kolstøs sønn, Olav Kolstø. Sommeren 1945 kom Kolstø tilbake for å lede arbeidet med utrustningen av kokeriet til den første sesong etter krigen. Men kort tid før kokeriet var klar til å seile, ble Kolstø 15. oktober avløst av Alf Kristiansen fra Sandar i Vestfold. Først etter ekspedisjonens hjemkomst, i juni 1946, var Kolstø tilbake igjen i sin stilling som bestyrer/fører av «Suderøy». Trygve B. Tobiassen var født 8. januar 1907 i Haugesund og kom til rederiet Knut Knutsen O.A.S. i 1929. Tobiassen seilte som styrmann frem til begynnelsen av krigen om bord i M/T «Kaia Knudsen». Han var 1. styrmann på M/T «O.A. Knudsen» fra 31.3. 1940 – 14.4. 1941 til han ble fører av hvalkokeriet «Suderøy» fra 9.5. 1941 – 21.4. 1945. Etter denne tid ble han fører av av rederiets M/S «Geisha» fra 16.5. 1945 til 20.6. 1947. Kaptein Tobiassen ble etter krigen fører av 16000-tonneren M/T «K.J.Knudsen» og døde om bord den 30 oktober 1952 i Rødehavet, på reise Gøteborg- Persiske Gulf. (kilde: Riksarkivet og Haugesunds Avis 1952.) Under oppholdet i Halifax sommeren og høsten 1940 fikk «Suderøy» også ny 1. maskinist Odd Ingolf Lyngholm som frem til krigen brøt ut hadde steget i gradene til 2. maskinist, avløste høsten 1940 Eivind Silseth som chief. Silseth var fra Eide på Nordmøre, men hadde vært bosatt i Haugesund siden 1912. Silseth hadde seilt med «Suderøy» siden han i 1936 tok over etter maskinmester Andenes. Han gikk i land under oppholdet i Halifax og ble under krigen tilknyttet Nortraships tekniske avdeling i Canada. Odd Lyngholm seilte fra desember 1941 til oktober 1944 som 1. maskinist på damptankeren «Milene», 10.924 t.d.w. til Thorvald Berg i Tønsberg. Lyngholm ble senere engasjert som ambulerende maskinsjef for US Navy og tjenestegjorde ombord i hospitalskip, destroyere og libertyskip på Stillehavsfronten. Den 19. august 1945 kom Lyngholm tilbake til «Suderøy» og ble heretter tilknyttet kokeriet til hun ble solgt høsten 1959. Også kokeriets mangeårige stuert, Helmer Tobiassen, valgte å forlate «Suderøy» i Halifax. En medvirkende og forståelig årsak var at hans sønn, Trygve Tobiassen, kom ombord som skipper. All den tid kokeriets videre skjebne, i en nær forestående krigsseilas, var helt i det uvisse var det nok uheldig at både far og sønn befant seg ombord i samme skip. Når det så gjelder skipets øvrige befal så er kildeopplysningene heller svært mangelfulle. Blant skipets styrmenn ble 1. styrmann Reinert E. Holme (f. 1897) fra Finnås på Bømlo syke avmønstret i mai 1941. Leif Standahl (f. 1909) fra Ørlandet overtok som 1. styrmann. Etter tre måneder som vikarskipper på M/S «Margrethe Bakke» ble Holme fører av M/S «John Bakke» fra november 1942 til juli 1944. (Omtales senere i egen artikkel). Karl Bjørlo som hadde vært kokeriets 2. styrmann siden 1933, gikk over i den norske marine og var stasjonert ved marinens kontor i London til krigens slutt. Kokeriets 3. styrmann, Mandius Lyngholm (f. 1880), rykket i mai 1941 opp til 2. styrmann og sto om bord til oktober 1942. Jfr. H. Avis desember 2017. Den 14. desember var «Suderøy» ferdig reparert fra verksted i Mobile og gikk deretter inn på charter til Sinclair Oil Inc, Houston, Texas for seks reiser fra Houston til Cienfuegos på Cuba. Etter at charterperioden var avsluttet, ble «Suderøy» liggende i Cienfuegos for rengjøring av lastetankene. Det var da meningen at skipet skulle ut på spermhvalfangst ved kysten av Peru og Chile, men det lyktes ikke å skaffe hvalbåter til en slik ekspedisjon og planen måtte derfor skrinlegges. Storbritannia hadde et sterkt ønske om å få leie de norske hvalkokeriene som ikke var på fangst. I mars 1941 inngikk Nortraship en avtale der britene fikk tilsagn om å overta tre kokerier til Scheme-betingelser. Det gjaldt kokeriene «Lancing» og «N. T. Nielsen-Alonso» til Melsom & Melsom i Larvik samt «Suderøy». Dette var de tre eldste og minst verdifulle skipene i den norske kokeriflåten og ble alle satt inn i transatlantisk konvoifart mellom juni og oktober 1941. Men det viste seg snart at de langsomt gående og ruvende hvalkokeriene var svært sårbare under seilas i krigsfarvann. Allerede tidlig høsten 1940 krigsforliste det første av de norske kokeriene. Etter å ha ligget til ankers i Walvis Bay siden august, ble «Kosmos» underveis til Storbritannia lastet med hvalolje oppbrakt av den tyske raideren «Thor» den 26. september. Sent om kvelden etter bording og plyndring ble kokeriet sendt til bunns av en sprengladning i pos. 0030 S 3206. Men det verste anslaget mot den norske hvalfangerflåten under 2. Verdenskrig inntraff 14. og 15. januar 1941 på fangst i Antarktis. Omtales i artikkel «Kapringen av hvalfangerflåten». Under forhandlingene, som ble holdt i Washington, ønsket britene å overta disponeringen av de tre gjenværende kokeriene, «Thorshammer» «Sir James Clark Ross» og «Kosmos II». Britenes behov for tonnasje, og i særlig grad tankskipstonnasje, var nok de viktigste grunnene til at Ministry of War Transport ønsket å sikre seg disponeringen av de norske kokeriene. Selv om de langsomt gående og ruvende kokerier var sårbare for fiendtlige fly og ubåter, og nyttelasten var forholdsvis beskjeden, så britene på de flytende kokeriene som nyttige transportører. Men selv om kokeriene var mindre egnet som tankskip, var deres store og åpne flenseplan ypperlig til transport av tungt krigsmateriell som fly, tanks, lastebiler, torpedobåter og landgangsfartøyer m.v. Våren 1941 ble således «Suderøy» befraktet av Ministry of War Transport og beordret til Curacao for å ta inn en last hvalolje til Storbritannia. Men før kokeriet kunne settes inn i Atlanterhavsfart, ble det først sendt til New York for armering og «degausing» – utstyr – kabler strukket rundt skipet fra for til akter som beskyttelse mot magnetiske miner. Uheldigvis påvirket slike anlegg det magnetiske kompasset. Skulle så skipets gyrokompass svikte, stod man nokså hjelpeløs, især i dårlig vær når det ikke kunne gjøres astronomiske observasjoner. Krigsseilere som opplevde dette sier at det var som å «seile med bind for øynene». Men denne beskyttelsen var effektiv og høyst nødvendig, særlig for skip som anløp britiske havner der magnetiske og vibrasjons miner utgjorde en alvorlig trussel mot skipsfarten i den første fase av krigen. «Suderøy»s armering bestod av en 10 cm kanon på akterdekket. Fire 0.2 cm Oerlikon maskinkanoner som luftvernskyts, hvor to av dem ble plassert i akterkant og to i forkant av akterplanet. I tillegg ble styrehustaket dekket av et 10 cm tykt lag med spesialsement til vern mot mitraljøseild fra fiendtlige fly. Gråmalt og iført full krigsmundur var «Suderøy» klar for sin andre krigsseilas i begynnelsen av april. Skipet hadde under verdenskrigen 1914-18 seilt heldig og måtte lykken være med skipet også i denne krigen. Den 20. april var skipet tilbake i New Yorks havn etter å ha tatt inn full last med hvalolje på Curacao og avgikk derfra 14. mai 1941 for å slutte seg til en østgående transatlantisk konvoi fra Halifax til Storbritannia.

Fra mai 1941 til våren 1944 seilte «Suderøy» under kommando av Trygve B. Tobiassen som oljetanker i den livsviktige forsyningsruten på Nord-Atlanteren mellom USA og Storbritannia. I løpet av denne tidsperioden raste «Slaget om Atlanterhavet» på sitt verste og kokeriet utførte tilsammen 25 transatlantiske «cross» uten uhell av krigsmessig art. (Omtales i Haugesunds Avis desember 2017, Slaget om konvoi SC 104)

Kilder og henvisninger «Handelsflåten i krig 1939-1945» bind I, av Atle Thowsen.

«Nortraships flåte» bind i, av Jon Rustung Hegland.

Rettelser/tilføyelser til Epost: post@krigsseileren.com

Dramatikk i franske havner mai – juni 1940

Publisert i Haugesunds avis i oktober 2015 av Leif M. Bjørkelund

Dramatikk i franske havner mai – juni 1940

Den 10. mai 1940 innledet Wehrmacht sin storoffensiv på Vestfronten. Tyske hær- og panserstyrker dekket av Luftwaffe, brøt gjennom de alliertes forsvarslinjer og rykket frem til den engelske kanal. Det utviklet seg snart til en militær katastrofe for de allierte som ble tvunget til full retrett mot Kanalkysten. Nederland kapitulerte alt 14. mai og Belgias kong Leopold III fulgte etter den 28. mai. De franske kanalbyene falt en etter en, Boulogne 23. mai og Calais den 26. I slutten av mai sto det britiske ekspedisjonskorpset sammen med franske tropper presset og omringet ved kanalhavnen Dunkerque. Evakueringen som fulgte i tiden 28. mai til 3. juni hvor mer enn 300 000 britiske og franske tropper ble berget over til England, hadde kodenavnet Dynamo og var en av 2. Verdenskrigs store bragder. Men som statsminister Winston Churchill sa etterpå: «Man vinner ikke kriger med evakueringer».

D/S ” Freidig»

Frem til sommeren 1940 var en rekke mindre norske dampskip beskjeftiget av franske befraktere i kullfrakten mellom England og Frankrike. Flere av dem var hjemmehørende i Haugesund og fikk oppleve de dramatiske mai- og junidagene i 1940. Et av skipene som gikk i kullfarten mellom South Shields og Rouen, var Trygve Skoglands D/S «Freidig» på 2050 tdw. Bygget i Newcastle i 1903 og innkjøpt til Haugesund i januar 1940 av A/S Rona fra interesser i Fredrikstad uten navneendring. Skipet var identisk med «Haraldshaug» til A/S Mercator og var i Haugesunds flåten fra 1916-1920.

Kaptein Adolph Mathias Ringen f. 1905 i Haugesund. Foto fra Norges skipsførere 1953.

D/S «Freidig» avgikk 30. mars i konvoi fra Bergen til Ardrossan og videre til Rouen med papirmasse med ankomst den 10. april. Ble deretter satt inn i kullfarten mellom South Shields og franske havner og ankom Rouen i midten av mai for lossing. Under havneoppholdet ble byen bombet av Luftwaffe dag og natt, og situasjonen ble etter hvert temmelig dramatisk. Den 19. mai ble det holdt skipsråd om bord på «Freidig», og uten altfor lang diskusjon bestemte man seg å forsøke å bryte ut. Kaptein Adolph M. Ringen gav så ordre om å gjøre sjøklart, og samme kveld seilte de ned elven Seinen sammen med Fred. Olsens D/S «Bolette» og kom seg velberget ut i den Engelske Kanal. Den 21. mai ved 23.30-tiden ble «Freidig» utsatt for angrep av tyske bombefly, men uten å bli direkte truffet.

Emil Lundervold 1922 – 2000 fra Tysværvåg. Utlånt fra familien av Anne Dagsland

Blant skipets besetning var to hjemmehørende i Tysvær, fyrbøter Olaus Heskja og jungmann/kokk Emil Lundervold, henholdsvis 22 og 18 år. Emil Lundervold mønstret ifølge Sjøfartsbok 21. oktober 1939 i Haugesund som dekksgutt på D/S «Lisbeth» til Knut Knutsen O.A.S. Den 2. februar ankom skipet til Kristiansand med kornlast fra New York og Lundervold valgte sammen med flere mann å gå i land. Men tiden i land ble kortvarig og mønstret ut igjen 25. mars på D/S «Freidig» og ble stående om bord til våren 1941. Han forteller om sine opplevelser under den dramatiske ferden ut fra havnen i Rouen: «..Da vi kom til engelsk havn var det ikke mange hele kopper og kar igjen i byssa. Overalt ombord, i messer og ganger, lå det knuste kopper, kjørler og lampeglass. På vei utover ble vi pepret av splinter fra bombenedslag rundt skipet og flere mann fikk mindre splintskader».

Den 21. mai passerte «Freidig» Dover kl.23.30 Orfordness, i en avstand av 11 n. mil da et fiendtlig fly gikk til angrep. Bombene gikk i sjøen kloss ved skutesiden, og skipet ble påført en del skade av detonasjonene, men besetningen ble stående om bord. Skipet ankom Tyne via Downs den 24. mai uten flere episoder. På denne tid hadde skipet ingen annen beskyttelse enn et betong dekk rundt broen som nylig var blitt pålagt i Tyne. Havnebyen Rouen falt den 9. juni, og det ble derfor ingen flere turer til fransk havn. «Freidig» ble heretter satt inn i den krevende og farefulle kystfarten rundt de britiske øyer. Transportene besto vesentlig av matforsyninger, koks og kull til kystbyene, og utførte flere reiser i den farlige Doverpassasjen. Skipet seilte i kystfarten inntil hun ble tatt av «vær-gudene» en skjebne like nådeløs som krig. Den 7. februar 1944 kom «Freidig», ført av kaptein Albert Arntzen, ut for hardt vær på reise fra Liverpool til Aberdeen lastet med 1624 tonn rug. Kl. 11.30 var posisjonen ca. 15 n.mil nord av Cape Wrath. Lasten forskjøv seg i den tunge sjøen. Skipet tok inn vann og gikk ned kort tid etter. Da redningsbåten nådde ut til vrakrestene, fant man bare to mann i live. Med «Freidig» omkom 20 mann.

D/S «Mammy»

Haugesundsdamperen «Mammy» på 2100 tdw. til Torlak Skogland, var en av de som fikk krigen nært innpå livet i mai/juni 1940. «Mammy» utførte på ettervinteren 1940 et par reiser med zinkkonsentrat fra Det Norske Zinkkompani i Odda til Le Havre. Første reise gikk fra Odda 27. januar og skipet var tilbake 14. mars. Avseilte Odda den 18. mars, i konvoi HN 20 til Methil og videre den 22. via Ardrossan til Le Havre. I aprildagene var skipet igjen på reise til Norge og ankom Ardrossan i morgentimene den 8. for å følge med i konvoi neste dag, men kansellert på grunn av begivenhetene i hjemlandet. Etter flere ukers venting returnerte skipet til Le Havre i slutten av mai og Deretter beordret til Dunkerque for å redde unna en bomullslast. De tyske styrkene stod allerede i utkanten av byen, det var brutt ut panikk og folk flyktet hals over hodet. «. Men vi fikk da lasten ombord og jeg brøt meg inn på meglerkontoret og fikk tak i skipets papirer, forteller kaptein Henry Røthing. «Mammy» kom seg deretter ut av havnen sammen med et belgisk troppetransport- skip. Skipene ble kort tid etter avgang angrepet av 10 tyske «Stuka» stupbombefly og det belgiske skipet ble smadret. Vi skyflet på med seks fyrbøtere på dørken og full fart mens bombene haglet rundt skipet og vi kom oss ut, minnes kaptein Røthing. Etter at bomullslasten var utlosset i Bordeaux sluttet skipet seg 6. juni til konvoi med fransk eskorte fra Le Verdon for Casablanca. I samme konvoi fulgte også de to norske M/S «Star» til Oslorederiet J. B. Stang og Westfal Larsens D/T «Malmanger» av Bergen. Utenfor kysten av Portugal ble «Malmanger» beordret ut av konvoien av en britisk hjelpekrysser å endre kurs for Port of Spain i Trinidad. Tankeren hadde losset en oljelast i Poliac ved Gironde-munningen og var på reise til Casablanca for ordre. Konvoien ankom Casablanca uten flere hendelser den 13. der nye utfordringer ventet besetningen på «Mammy». Jfr. H. Avis november 2015, «Episoder og internering».

Kaptein Henry Røthing 1910 – 1987 førte skipet fra mars 1936 til november 1945. Utlånt av datteren Britt Aursland Grindafjord.

D/S «Kongshaug»

Om morgenen den 9. april 1940 var M. H. Kongshavn & Sønners D/S «Kongshaug» klar for avgang fra Barry Docks etter bunkring og kontrabandekontroll på reise fra Santander til Odda lastet med zink-kis.

Kaptein Nils Johan Studsvik ble skipsfører 1920 og tilknyttet rederiet M.H. Kongshavn & Sønner. foto fra Våre skipsførere 1933 – 1935.

Skipets kaptein Nils Johan Studsvik (1889-1943) var født i Tysnes, men bosatte seg med familie i Smørsund, Sveio. Han hadde seilt i rederiet siden 1. verdenskrig og ble skipsfører i 1920. Etter flere ukers venting ble kaptein Studsvik den 27. april beordret av Ministry of Shipping i London til Dunkerque for lossing. Avgikk ved 16-tiden den 29. april, men ved ankomst til Bologne kl. 18.00 1. mai beordret av fransk marinefartøy til ankers på reden i påvente av ordre. Den 6. kom ny seilingsordre og skipet lettet anker og avgikk for Dunkerque med ankomst Kl.20.30 den 7. og kom til kai neste dag ved 17-tiden. Losser fra den 9. til 12. mai og denne kis-lasten fikk tyskerne da de senere inntok byen. Krigen var i full gang, og flyalarmen gikk flere ganger daglig. Under havneoppholdet ankom flere allierte skip til byen med flyktninger fra Antwerpen og Rotterdam. Blant skipene som lå inne i havnen var Haugesunds dampskipet «Mammy». «På grunn av vanskeligheter med utbetaling av penger til mannskapet brøt det ut streik ombord i «Mammy». Sjøfolkene nektet å arbeide og kaptein Henry Røthing, kom ombord i «Kongshaug» og fikk seg middagsmat», forteller 1. styrmann Einar Apeland. I påvente av ny seilingsordre ble d det utført kjelesjau og vedlikeholdsarbeid på dekk. Den 15. mai kom det om bord 250 sandsekker til beskyttelse på broen. Samme dag ble skipet sluttet av den franske stat og avgikk etter bunkring ved 15-tiden samme dag. Sluttet seg til kystkonvoi bestemt for Tyne. Ankom den 18. til Newcastle, men ble av megleren beordret neste dag til Blyth for lasting.

«Kongshaug» avgikk fra Blyth den 23. mai lastet med 1194 tonn kull og sluttet seg neste dag til sørgående konvoi. Ved passering av Dover stoppet av vaktskip og beordret videre til Cherbourg og derfra til St. Malo hvor hun ankom kl. 24.00 den 27. mai. Skipet var utlosset 2. juni og forhalte til lasteplass for å ta inn 1250 tonn kis bestemt for Newport. Avgikk ifølge skipslogg kl. 20.50 4. juni, styrt etter seilingsinstruks og ankret ved middagstid neste dag på reden i Barry, fikk los om bord og var fremme i Newport ved 19.30-tiden. Utlosset om kvelden den 7. juni og avgikk dagen etter til Barry Dock. Lastet fra 10. til 11. sinders ( koks) målt ca. 890 tonn og avgikk med los om bord og ankret på Barry red, for å avvente passelig tidspunkt for avgang. Hev opp anker og avgikk 12. juni Kl.03.00 bestemt St. Mazaire og ankret den 13. juni Kl. 15.45 utenfor Brest. Fortsatte med los om bord og ankret på reden i St. Nazaire neste dag. Ifølge kaptein Studsviks loggnotater ble det gitt signal fra vaktskip 16 juni Kl. 9.25 om å være klar for lossing. Kl. 15.00 kom los om bord med ordre om å avgå til Quiberon Bay. Men den 17. juni kom det kontraordre. Losen ble tatt i land og skipet beordret av en britisk marineoffiser om å være klar for å seile med konvoi til Bristol Channel. Fra London kom ordre om at alle norske skip på reise til Frankrike skulle søke til britisk havn. Kl. 17.35 fikk los om bord Styrmann Apeland forteller: «Pinseaften lå vi på reden i St. Nazaire og ble anropt av en britisk destroyer med høytaler – «Get to Hell out of here». – og vi fikk ordre om å slutte oss til utgående konvoi fra Quiberon Bay. Utenfor havnen lå det en mengde skip, blant annet et stort troppetransportskip som ble angrepet av tyske fly». Konvoien avgikk fra Quiberon Bay 18. juni til opp under Englandskysten der skipene skilte lag og «Kongshaug» fortsatte til Bristol. Men før vi kom inn, ble skip minesprengt. Tyske fly hadde droppet magnetiske og vibrasjons miner i farvannet rundt Nash Point, sør for Port Talbot, og en stor amerikansk tankbåt gikk på en mine og ble blåst opp, forteller Apeland. Men «Kongshaug» gikk klar og ankret 20. juni på reden i Barry og var vel i havn den 22. juni, samme dag franskmennene inngikk våpenstillstand med Nazi-Tyskland.

D/S “Solhavn” på 2400 tdw. tilhørende rederiet Thomas Haaland, var i deres eie fra 1938 – 1959. Utlånt av Jahn Breiviks samling og publisert i våre gamle skip i 1996.

Skipet ble i alle krigsår ført av kaptein John E. Anfinsen (1902-1973). I aprildagene på reise fra Glasgow for å slutte seg til konvoi fra Methil til Bergen. Etter seilingsplanen skulle skipet laste i Sauda for UK. Da meldingen om det tyske overfallet på Norge ble kjent fikk kapteinen ordre om å returnere til Kirkwall på Orknøyene for å avvente situasjonen. I mai kom ny seilingsordre og reisen gikk via Methil for Frankrike og ankret i Seinebukten kl. 01.30 den 9. mai og fikk los ombord kl. 08.00 og styrte etter losens anvisning. Skiftet los i Villequira og var framme ved kai i Rouen på morgenen den 10. mai og var utlosset ved 20-tiden samme dag. Den 13. mai, 2. pinsedag, var skipet klar for avgang og fikk los ombord samt taubåt langs siden. Men avreisen måtte utsettes da fire mann blant besetningen ikke var kommet ombord igjen etter landlov. Den ene var fyrbøter John Lemvik som var savnet siden han gikk i land om kvelden. Tross iherdig undersøkelse for å finne spor etter han, hadde det ikke gitt noe resultat. Det ble inngitt rapport til det norske konsulat om den savnede fyrbøteren. Jfr. Dekkslogg, avgikk «Solhavn» for Lorient og lå oppankret til den 28. mai. Dagen etter lettet hun anker og seilte for Barry for å laste kull for Frankrike med ankomst fredag den 31. mai. Den 1. juni seilte «Solhavn» fra Barry med kurs for Lorient, hvor hun ankom 4. juni. I følge dekks og maskindagbok fremgår det at skipet ikke har vært innom Dunkerque i denne perioden, og det er heller ikke tegn til at skipet har bidratt ved evakuering av britiske tropper fra Frankrike i dette tidsrommet. Fra og med sommeren 1940 ble «Solhavn» satt inn i atlantisk konvoifart og krysset fram til høsten 1942 Atlanteren 14 ganger, kun avbrutt av et par rundturer til Island og siden beskjeftiget i britisk kystfart. Skipet ble i alle krigsårene ført av John E. Anfinsen, Haugesund, og med Bjarne Bredahl fra Kopervik som 1. maskinist. Kilde: Arkiv S-2168 Nortraship, Skipsdagbøker, bind 1249: Maskindagbok 939-16.07.1940. Riksarkivet.

M/S Margrethe Bakke levert 1938 fra A/B Gøtaverken for Knut Knutsen O.A.S.Utlånt fra Haugesund Rederiforenings arkiv.

M/S «Margrethe Bakke»

«Margrethe Bakke» var den 9. April på reise fra Antofagasta, Chile, til Callao, Peru, og deretter til skandinaviske havner i «Knutsen Line Scandinavia South Pacific». Nyhetene om det tyske overfallet på Norge ble mottatt over radio og underveis ble kaptein Egil Johnsen (1882-1950) beordret til Kingston på Jamaica for nye seilingsinstrukser. Skipet var lastet med frukt og kobberbarrer fra Chile. Motormann Sigvald Johan Olsen ombord i Chr. Haalands «Ida Bakke» skriver i sin dagbok tirsdag 23. april 1940: « Ankom Kingston i dag i 2 tiden og gikk ut igjen kl. 8. Over 20 båter med Norsk flagg lå på havnen for ordre. Det var et stolt syn, men tragisk på samme tid på bakgrunn av situasjonen. Det var en ualminnelig vakker kveld da vi gikk ut, fullmåne og stjerneklart. Havnen og alle skipene lå badet i månelys, stilt og fredelig var det over alt. Krigen og alle uhumskheter så langt borte. «Margrethe Bakke» gikk ut noen timer før oss. Den var på vei fra Syd Amerika med last. Nu bærer det altså nordover – mot stakkars Europa».

«Margrethe Bakke» satte 23 april kurs for Halifax i Nova Scotia for å slutte seg til østgående konvoi til Storbritannia. På havnen i Halifax, Bedford Basin, lå også rederiets M/T «Ida Knudsen» og hvalkokeriet «Suderøy» med seks hvalbåter. Hvalfangstflåten var i april på hjemreise da meldingen om det tyske angrepet på Norge ble mottatt. «Margrethe Bakke» sluttet seg 4. mai til konvoi HX 40 og ankom Liverpool den 18. mai. «Margrethe Bakke» forhalte neste dag til Manchester hvor skipet losset i Eastham og Ellesmere port fram til 14. juni. Avgikk ifølge skipets loggbok fra Manchester samme dag med kurs for Bordeaux, men ble om morgenen 17. juni omdirigert til Brest hvor hun ankret opp på reden neste morgen. Arne Eidesen (1920-2009) fra Hagland i Skåre, som ble påmønstret i oktober 1939 som smører, forteller: «Margrethe Bakke» ble beordret til Brest for å losse kobberlasten som skipet hadde med fra Valparaiso. Da vi kom inn på havnen ble byen utsatt for tyske bombeangrep. Underveis til England ble vi over radio gjort kjent med at tyskerne hadde satt i gang en storoffensiv på vestfronten og da vi ankom var den franske hæren på defensiven. Havnen i Brest var full av skip fra flere nasjoner og da skipene ble bombet falt flere bomber nær «Margrethe Bakke» så vannspruten fra nedslagene stod rundt skipet. Det ble heldigvis ingen treff og det ble gitt ordre fra en båt som gikk fra skip til skip på havnen og gav ordre over høyttaler om å komme seg ut». «Margrethe Bakke» kom seg velberget ut i løpet av morgentimene den 18. juni og ankom Liverpool samme dag. Avgikk 3. juli fra Liverpool i konvoi OB 178 med kurs for Panama.

Kilder og henvisninger.

Sjøfolk i krig.

Haugalendinger ser tilbake 50 år etter. Av Leif M. Bjørkelund.

Nortraships flåte bind I, av Jon Rustung Hegland.

Skip og menn, av Birger Dannevig.

Utdrag fra loggnotater av kaptein Nils Studsvig.

Intervju av Emil Lundervold (1922-2000), Tysvær. av Leif M. Bjørkelund 11. desember 1989.

Intervju av Kaptein Einar Apeland (1912-2001), Haugesund, av Leif M. Bjørkelund 1993.

Intervju av maskinsjef Arne Eidesen (1920-2009), Haugesund, av Leif M. Bjørkelund juni 1995.

Norges Skipsførere bind 1 og 2.

Epost;post@krigsseileren.com

Artikkel for november «Episoder og internering».

SKOLE-VERSJON AV ”EVIG HEDER”

NRK-journalisten Magne Misje laget en filmserie om krigsseilernes innsats i 2. verdenskrig.

Det er også laget en kort-versjon, som er beregnet til bruk i skolesammenheng. Den har ligget klar lenge! Vi tror at filmen ”Evig Heder” sammen med et arbeidshefte om krigsseilernes innsats snarest må tas i bruk i skoleverket!

 

Vi sier som Magne Misje og Nordahl Grieg: EVIG HEDER til disse menn!

UFATTELIG BEHANDLING

Behandlingen av de norske sjømann etter krigens slutt er et sørgelig kapittel i Norges historie. De fikk aldri den heder og respekt for sin innsats som de fortjente.

De fikk heller aldri utbetalt sin rettmessige hyre når krigen var over.

Nå er det for seint å gjøre noe med det, men vi kan vise disse menneskene den heder som de fortjener – Rett og slett med å hedre deres minne – slik at vi aldri igjen opplever noe likende.

VIKTIG Å HUSKE

Vi vil kjempe for et krigsseiler-monument!

Et Nasjonal-monument i nærheten av Norges eneste Riksmonument.

Det er egentlig to sider av samme sak:

Et symbol for Norges frihet og uavhengighet.

Det må vi aldri glemme!

HVOR SKAL NASJONALMONUMENTET ”KRIGSSEILEREN” STÅ?

Norges Riksmonument ”Haraldsstøtta” står nesten like i sjøkanten

ved Haugesund og Nord-Atlanteren.

Riksmonumentet symboliserer Norges samling til ett kongerike.

Slaget sto i år 872.

Derfor bør nasjonalmonumentet ”Krigsseileren” stå i nærheten av vårt riksmonumentet,

– men nærmere havet!

For det neste slaget som var det mest avgjørende for kongeriket Norge

ble utkjempet på havet i 1939 til 1945.

Det slaget var det våre krigsseilere som utkjempet! Med sine liv og sin helse som innsats.

Av de over 40.000 sjømenn som deltok, var det over 4.000 som omkom.

Og samtlige av de ca. 35.000 som overlevde 6 års kontinuerlig krig

slet resten av sine liv med skader.

Ikke bare brannskader, frostskader, amputasjoner og andre fysiske skader.

Angsten og de sjelelige og psykiske skadene – sammen med den skammelige

offentlige oppførsel, uforstand og nedladenhet, var kanskje de verste.