Brummenæs & Torgersen-flåtens skjebne 1940-45

Brummenæs & Torgersen-flåtens skjebne 1940-45
Av Leif M. Bjørkelund juni 2012

Under den 2. Verdenskrig betalte Haugesundsflåten en høy pris både i tonnasje og tap av menneskeliv. Ett av de mange Haugesundsrederier som mistet størsteparten av sin tonnnasje, var Brummenæs & Torgersen. Ved krigsutbruddet hadde rederiet 4 dampskip med en samlet tonnasje på 16300 tdw. I april dagene 1940 var alle av rederiets skip utenfor tysk kontrollert farvann og ble disponert videre av Nortraship da den inntrådte. Da krigen sluttet i 1945 var flåten redusert til kun ett skip – nemlig D/S “Thore Hafte” på 850 tdw.Vi skal her følge rederiets skip gjennom krigen og hvilken skjebne de ble tildelt. Rederiets første tap i krigen kom allerede sommeren 1940.

Fra Stein-Erik Dagslands samling.

D/S ”Liv”

”Liv” på 4850 tdw., ble levert september 1896 fra Ropner & Sons, Stockton, som ”Liv” for Jacob R. Olsen m.fl., Bergen. I 1917 ble skipet solgt til Kristiania og registrert uten navneendring på Rederi-A/S Frey med Nils A. Ørum som disponent. Innkjøpt til Haugesund 1924 av Brummenæs & Torgersen og registrert på A/S Liv. I årene frem til utbruddet av 2. Verdenskrig ble skipet stort sett beskjeftiget i trampfart med kull, trelast og i malmfarten fra Narvik. Skipet, som var byggget som holkendekker, ble blant sjøfolk i Haugesund kalt for “likkistå” da den i uvær og grov sjø gikk etter sigende mer under en over vann.
Den 25. desember 1939 berget ”Liv”, ført av kaptein Olav H. Helvik, 11 mann fra den minesprengte britiske damperen ”Stanholme” på reise Cardiff med 4800 tonn kull for London. 12 mann kom vekk mens de overlevende ble landsatt i Cardiff.)lnk warsailors)

D/S Liv,jf. mannskapslisten for mai 1940 ble ført av kapteinGeorg Øien , som seilte for franske befraktere, befant seg i Middelhavet da Norge ble invadert. Da Italia den 10.juni 1940 erklærte de vestallierte krig, lå ”Liv” i havnebyen Trapani på Sicilia, og ble dermed et av de tre norske skip som italienske myndigheter tok beslag i. Den 27 manns store besetningen unngikk å bli satt i interneringsleir og ble sendt hjem via Italia og Tyskland umiddelbart. ”Liv” kom i fart igjen under italiensk flagg og ble 18. april 1943 ødelagt av britiske bombefly på havnen i Porto Torres, Sardinia. I følge Jurgen Rohwer ble skipet torpedert på reden 8. mai samme år av ubåten HMS ”Safari”. Vraket ble etter krigen overtatt av opphuggere og ankom La Spezia januar 1948.

Mannskapsliste mai 1940 for D/S ”Liv”.

kaptein Georg Øien, 1. styrmann O. Østergaard, 2. s tyrmann Peter Oftedal, 3. styrmann Magnus Thuestad, båtsmann Ivar Nilsen, lettmatros Carl Carlson, lettmatros Arnold Fredriksen, lettmatros Nils Nilsen, lettmatros Edvard Nilsen, matros Tormod Hansen, matros Johan Flato, matros Torleif Nilsen, jungmann Harry Storeide, dekksgutt O. Dahl, stuert Arne Rognan, kokk Edvard olsen, byssegutt Kaare Steiro, messegutt Leif Albrigtsen,1. maskinist Harald Torkilsen,2. maskinist Sigurd Samuelsen,3. maskinist Øistein Kulleseid, donkeymann Alf Rogde, fyrbøter Arthur Karlsen, fyrbøter Petter Opheim, fyrbøter Harald Skonseng, fyrbøter Kaare Venseth, fyrbøter Adar Johansen.

Fra Stein-Erik Dagslands samling.

D/S ”Salonica”
”Salonica” var rederiets neste offer i krigen. Skipet var rederiets nyeste og flotteste skip og var bygget i 1912 ved verftet Wood, Skinner & Co., Newcastle, for D/S A/S Otto Thoresens Linje, Kristiania.
Skipet som var på 4800 tdw. ble fra og med 1916 satt inn i Den Skandinaviske Sydamerika Linje (SAL). Etter en kort tids opplag i hovedstaden ble skipet i juni 1920 innkjøpt til Haugesund av A/S Venborg som var et av rederiet Brummenæs & Torgersens skipsselskaper. Utover i mellomkrigsårene gikk skipet i europeisk og tildels i amerikansk trampfart – avbrutt av kortere opplagsperioder.

Erling Mæland)1912-2010) seilte i rederiet Brummenæs & Torgersen fra 1927 til 1940 og beretter følgende: “…I 1938 mønstret jeg som 1. styrmann ombord i”Salonica”. Skipet hadde da ligget en tid i opplag i Haugesund og skulle ut i fart – ført av kaptein Herman J. Fagerland. Det var løsfart vi gikk i – kis- og trelastfart, og et par turer på Afrika med stykkgods og bl.a. palmekjerner fra Vest-Afrika som returlast…”. Ved krigsutbruddet september 1939 befant ”Salonica” seg i den franske havnebyen Rouen hvor skipet hadde losset trelast. Etter 8-10 dagers venting for ordre, avgikk Salonica, etter bunkring av kull i West Hartlepool, til Montreal i Canada for å laste korn for Norge – sluttet av Den norske Stat. Kornlasten ble losset i Kristiansand S og under havneoppholdet fikk skipet ombord ekstra rednings-materiell som var påbudt av sjøfartsmyndighetene etter at krigen brøt ut. Det ble bl.a. tatt ombord et par redningsflåter og en motorlivbåt samt påført nøytralitetsmerking – dvs. navn og flagg på skutesider og dekkshus samt at skipet skulle blendes.

Fiendtlige ubåter, fly og miner var fra første krigsdag en konstant trussel mot skipsfarten rundt Storbritannia og Nordsjøen forøvrig. Utover høsten og vinteren økte antallet krigsforlis til tross for at landet var nøytralt. Salonica utførte vinteren 1939/40 en rekke reiser mellom norske og britiske havner og at skipet kom opp i enkelte episoder var ikke til å unngå. 1. styrmann Mæland forteller om da skipet lå for ankers en mørk novembernatt 1939 i et såkalt minefritt farvann sør for Hull på Englands østkyst. Om kvelden den 18. november observerte man fra”Salonica” en drivende mine med retning mot skipet. Minen kom nærmere og nærmere og man ventet i intens spenning på at den skulle gå av. Men den gikk heldigvis klar og passerte mellom skipets baug og ankerkjetting. Minen drev videre, passerte to andre skip like bortenfor og traff så den hollandske passasjerdamperen “Simon Bolivar”, Skipet, på 7906 brt. tilhørte rederiet Koninkl Nederland Stomb Maats. i Amsterdam og var på reise fra Amsterdam til Paramaribo, Hollandsk Guiana, med passasjerer, whiskey og silke. Krigsforliset skjedde i posisjon 51,49 N, 1,41 O, og krevde i alt 140 menneskeliv, derav 84 tilhørte skipets besetning. Britene visste ikke om eksplosjonen skyltes mine eller torpedo og marinens fartøyer beordret straks etter de øvrige handelsskipene til tryggere ankringsplass lenger inne før de gikk til assistanse og tok opp overlevende. Senkningen av S/S “Simon Bolivar” var en medvirkende årsak til at de vestallierte utvidet sin økonomiske krigføring mot Tyskland. Fra og med november 1939 innførte de allierte blokade av tysk eksport som etter krigsutbruddet, 3. september, gikk via nøytrale havner og med nøytrale lands skip. Erling Mæland forteller: “… Jeg stod ombord i ”Salonica” til midten av mars måned 1940. Den siste turen over til England løste jeg av Fagerland som skipper. I løpet av mars lastet vi kis i Narvik for England. Da båten ankom Bergen ankret vi opp i Puddefjorden for å vente på konvoi til Methil i Skottland. I Bergen ble jeg avløst av kaptein Økland. Jeg hadde da stått ombord siden 1938 og skulle hjem for en kort ferie. Det var meningen at jeg skulle ta over båten når den kom tilbake. Etter utlossing i Immingham, skulle Salonica laste salt i Portugal for Nord-Norge. En av de første dagene i april kom det beskjed fra rederikontoret om å være klar i Ålesund den 9. april da skipet var ventende inn samme dag. Jeg gjorde meg reiseklar og skulle etter planen ta nattruten til Bergen den 8de, men så vet vi jo hvordan det gikk den 9. april. …”

”Salonica” avgikk Santa Pola 3. april med saltlast bestemt for Norge. Da skipet om morgenen den 9. mottok meldingen om tysk invasjon i Norge, besluttet kaptein Ole G. Økland å føre skipet inn til Barry Docks ved Bristol-kanalen for å avvente situasjonen. I Barry ble skipet liggende fra 15. april til 10. mai og gikk så til Reykjavik for lossing av saltlasten. Avgikk natten mellom 10. og 11.juni sammen med haugesunddamperen ”Profit”, til Jacob Odland S.S, med kull fra Longyear-byen, Svalbard, for britisk havn via Island. Den 14. juli forlot ”Salonica” Seydisfjordur i ballast for Wabana, N.B. der skipet skulle laste malm for Storbritannia.Avgikk fra Sydney, Cape Breton, den 31. juli lastet med jernmalm for PortTalbot og fulgte med i sin første atlanterhavskonvoi, HX 69, og ankom lossehavn den 18. august. Men skipets tid i Nortraships flåte ble kortvarig. Etter et par rundturer ble ”Salonica ” innhentet av skjebnen. Den 9. november 1940 avgikk skipet fra Sydney, Cape Breton, lastet med 1030 favner pitprops bestemt for Newcastle on Tyne. Skipet sluttet seg samme dag til østgående konvoi SC 11 fra Halifax, Nova Scotia. Det norske innslaget i konvoien var relativt stort med til sammen 11 skip. Foruten ”Salonica” var det “Lisbeth” og “Eikhaug” til Knut Knutsen OAS og B.Stolt-Nielsen & Sønners “Gulhaug”. Sistnevnte skip måtte på grunn av det dårlige været returnere til Sydney, C.B. Konvoi SC 11 kjempet seg østover i tung sjø og det blåste vind av storm styrke. Konvoiens Comodore, Vice-Admiral Austin hadde under de rådende forhold store vanskeligheter med å holde skipene samlet i sine kolonner. I boken “Nortraships flåte” BInd I s.90 står det: “… Flere ubåter var på marsj mot konvoi SC 11, men været hindret også dem. Om kvelden den 22. november var det svært mørkt, regn, vestlig storm og tung sjø. Kl. 22.30 skulle konvoien forandre kurs 18 gr. til BB, men skjønt liknende vendinger tidligere var blitt heldig gjennomført, gikk det svært dårlig denne gangen. Mange skip kom langt ut av stasjon og seilte i veien for andre, slik at det ble nødvendig å tenne navigasjonslysene for å unngå kollisjoner. Flere skip sakket langt akterut. …”. Under disse forholdene ble konvoien observert av Kapitänleutnant Joachim Schepke ombord i “U-100” som gikk i angrepsposisjon. I løpet av natten plukket den tyske ubåten ut seks skip fra den desorganiserte konvoien – blant dem var Fred.Olsens “Bruse” og Salonica. Kl.02.46 den 23. november ble Salonica truffet av en torpedo, sannsynligvis i kjelerommet midtskips, på Babord side. Dampen hveste opp og de to på vakt i maskinen, 3. maskinisten og en sveitsisk fyrbøter, måtte antas drept momentant. Kaptein Ole G. Økland beordret straks den 25 manns store besetningen i båtene. Babord livbåt var knust og styrbord livbåt kantret og de 16 ombord ble kastet i havet. De gjenlevende ombord kom seg fra borde i lettbåten og ble etter 45 min. tatt opp av det kanadiske eskortefartøyet “Skeena”. I tillegg ble syv mann fra styrbord livbåt tatt opp av eskortefartøyet “Enchantress”, slik at tapet etter ”Salonica”s krigsforlis ble redusert til ni mann. Skipet sank hurtig og gikk ned i posisjon 55.16 N, 12.14 W. Eskorte fartøyet HMS ”Enchantress” satte de skibbrudne i land i Liverpool, men de som HMCS ”Skeena” reddet ble landsatt i Gourock den 25 november.(lnk warsailors) For kaptein Øklands vedkommende var dette hans andre forlis siden krigen brøt ut. Økland var fører på Peder Lindøes damper “Løvøy” da den grunnstøtte og gikk tapt utenfor Brest i Frankrike 13. desember 1939.

Salonicas mannskapsliste:
Overlevende:
Kaptein Ole G. Økland, 1. Styrmann Frithjof Nilsen, 3. Styrmann Anton Solevåg, radiooperatør Juri Sarse (Estland), båtsmann Ingar Stornes, Lettmatros Kolbjørn Kristiansen, matros Paul Rusten, matros Arne Kristiansen, matros Gunleif Muren, 1. maskinist Henrik Andersen, 2. maskinist Henrik Klockman, donkeymann Andreas Isaksen, fyrbøter Asbjørn Trevland, lemper Olaf Nygård, lemper Jon Årset, lemper Einar Gjelsten.
Omkomne:
2. Styrmann Birger Sætre, lettmatros Karl Knutsen, matros Sivert Sylte, 3. maskinist Andor Breivik, fyrbøter Jørgen Mortensen, fyrbøter Jakob Tobler (Sweitz), stuert Konrad Stenhagen, kokk Oskar Olsen, messegutt Rolf Selleseth.

Fra Stein-Erik Dagslands samling.

D/S ”Ruth I”

”Ruth I” var med sine 5800 tdw. Brummenæs & Torgersens største dampskip. Skipet var bygget i 1900 av C.S. Swan & Hunter Ltd., Newcastle, for D/S A/S Ruth tilhørende skipsreder Hagb. Waage, Kristiania. I 1927 ble ”Ruth” solgt til A/S Britannic som var et av Brummenæs & Torgersens skipsselskaper, registrert i Haugesund og omdøpt til ”Ruth I”. Rederiet beskjeftiget skipet i årene fram til krigen i world-wide trampfart – vesentlig i frakt av trelast, kull og malm. Etter krigsutbruddet september 1939 ble skipet vesentlig beskjeftiget i fart mellom Norge, Storbritannia og Kontinentet. Den 14. mars avgikk Ruth I fra Bergen i konvoi til Methil i Skottland bestemt for Workington. I aprildagene 1940 befant Ruth I seg utenfor tyskkontrollert farvann og ble videre disponert av Nortraship. Fram til våren 1944 seilte skipet i fraktfart for de allierte uten å komme til skade selv om konvoiene den seilte med ofte ble utsatt for både ubåt- og flyangrep. ”Ruth I” avgikk 19. juli 1941 fra Milford Haven i ballast bestemt for Cadiz hvor den skulle laste for Storbritannia. Underveis sluttet skipet seg til konvoi OG 69 til Gibraltar. Konvoien ble den 23. juli observert av tyske fly og og ubåtangrepene lot ikke vente på seg. Den 28. juli ble det norske ”Inga I”, lastet med kull og koks, torpedert og gikk ned. Den 22. oktober 1941 avgikk ”Ruth I”, lastet med malm fra Huelva i Spania, og sluttet seg til konvoi HG 75 fra Gibraltar til Storbritannia. Avgangen ble rapportert av en tysk agent og til sammen 6 tyske og 3 italienske ubåter lå klar til å ta seg av den ventende konvoien. I de 5 døgns lange konvoislaget som fulgte ble 4 handelsskip og 1 eskortejager sendt til bunns. Men gamle ”Ruth I”, ført av kaptein Einar Haugland, kom velberget frem til Liverpool den 2. november. ”Ruth I” fortsatte å seile i transatlantisk konvoifarttil våren 1944. I april var skipet tilsluttet østgående konvoi SC 156 på 57 skip, på reise Halifax N.S. til Storbritannia, lastet med stål og trelast.

“Slaget om Atlanterhavet” var på denne tid definitivt gått over i de alliertes favør. Fra januar til mars 1944 mistet tyskerne 36 ubåter i Nord-Atlanteren og på samme tid krysset ikke mindre enn 3360 handelsskip fordelt på 105 konvoier mellom Storbritannia og USA. Storadmiral Karl Dönitz innså at de konvensjonelle ubåtene hadde tapt i kampen mot de alliertes effektive konvoiforsvar og trakk derfor storparten av sin gjenværende ubåtflåte bort fra Nord-Atlanteren. Ubåter på vei til operasjonsstedet ble kalt hjem til sine baser eller omdirigert. Kun et mindre antall ubåter ble holdt i posisjon langs de nordatlantiske konvoirutene som værvarslingsskip og for å binde opp allierte sjøstridskrefter. Det var en av disse gjenværende ubåtene som en månelys april-natt oppdaget konvoi SC 156 i posisjon 45.04 N,35.20 V. “U-302”, under kommando av KapitänleutnantHerbert Sickel, gikk i angrepsstilling. Kl.02.20 den 6. april ble ”Ruth I” rammet av Sickels torpedo-salve i akterkant av midtskipet. Skipet brakk på midten og kaptein Haugland beordret øyeblikkelig besetningen fra borde. Tre mann som var på vakt i maskinrommet omkom, mens de resterende 36 mann kom seg fra borde før surringene på dekkslasten brakk. Skipet gikk ned 20 min. etter torpederingen. Kl.06 var de 36 overlevende tatt opp av fregattenHMS “Chelmers” og senere overført til redningsskipet “Goodwin” og landsatt i Gourock, Skottland, den 13. april.

Straks etter at ”Ruth I” var torpedert sendte “U-302” en ny salve mot konvoien som rammet den norske M/T “South America” , The Texas Co. (Norway) A/S, av Oslo. Dette ble imidlertid ubåtens siste offer. Straks etter ble den peilet inn av fregatten HMS ”Swale” og senket med en velrettet salve fra Hegdehog-batteriet. Ubåten gikk ned med alle mann og hadde startet sitt siste og 13. tokt fra basen i La Pallice den 11.mars. (lnk uboat)
I samme konvoi fulgte også den norske 7000-tonneren “Romulus” av Halden. 2. styrmann der ombord, Odin Ottosen(f.1900) fra Gulen i Sogn,hadde siden oktober 1939seilt med Jacob Odlands M/S “Anna Odland” som båtsmann ogsiden 3. styrmann. I november 1943 mønstret Ottosen ut med D/S “Romulus”, til Alf Rød, som gikk i sukkerfarten mellom Vest-india og Storbritannia. Om begivenhetene i Nord-Atlanteren 6. April forteller styrmann Odin Ottosen følgende: “I april 1944 gjekk vi i “slow convoy” frå Halifax til Liverpool. “Romulus” var plassert i ytterste babord kolonne (5.kolonne) – vi hadde nr.13 og fartøyet forenom oss hadde nr.12. Det skulle være ca.300 meter mellom kvart skip og 200 mellom kolonnene – men det var nå ikkje så lett å halde rett plass til ei kvar tid. Natt til den 6. april i 02-tida – eg hadde vakt på brua frå Kl.24-04. Eg haldt auge med skip nr.12 og brått høyrde eg eit smell og ein liten flamme lyste ute i nattemørket. Den hadde altså fått ein torpedotreff. Eg sa med rormannen: “Kom hardt babord!” – eg gjentok ordren. I mellomtida gjekk ubåtalarmen og skipperen kom på brua – men han kunne ikkje sjå noko – han hadde ikkje fått “nattsynet” – og spurte meg kvar konvoien var?. Eg svara at den ligg til styrbord for oss og at vi måtte styre klar for eit torpedert skip. Og mens dette pågjekk kom ein torpedo nr. to som passerte oss og traff ein norsk tankbåt som seilte i 4.kolonne. Flammene stod høgt til værs. Skip nr.12 som førtst vart torpedert var “Ruth I” til “kvinnfolk-rederiet” Brummenæs & Torgersen i Haugesund. Denne båten hadde lasta jern i Canada og hadde trelast på dekk. Vi gjenopptok vår posisjon i konvoien og “Ruth I” var då brekt i to og var i ferd med å gå ned. Vi slo av på farten – dette var no ikkje lovleg, men vi tok sjansen, og gjorde klar entrenett langs skutesida for å kunne ta opp overlevande. Men vi måtte snart slå full fart igjen for ikkje å verta nedrendt bakfra av skip i konvoien. Men vi fekk seinare vite at det kom vekk 3 mann som var i maskinen då torpedoen traff – resten vart berga av ein redningsbåt som gjekk attanfor i konvoien. At “Romulus” gjekk klar i dette angrepet vil eg hevde skuldast den brå manøveren vi gjorde. Den neste torpedoen passerte framfor baugen vår og traff “South America” av Oslo – i kolonnen ved sida av oss. …”. Kristian Ottosen som har skrevet en rekke bøker om nordmenn if angenskap under 2. verdenskrig, bl.a. ”ingen nåde” om norske sjøfolk i japanske fangeleire, var nevø av overnevnte styrmann Odin Ottosen.

Mannskapsliste D/S ”Ruth I”
Overlevende:
Kaptein Einar Haugland, 1. Styrmann Knut Haavik, 2. Styrmann Anker Marthinsen, 3. Styrmann Monrad Paulsen, radiooperatør Harry Hansen, radiooperatør John Robert Dreiman (Britisk), Båtsmann Alfred Kristensen, lettmatros Nils Iversen, lettmatros Albert Melberg, lettmatros Sigurd Nilsen, lettmatros Harald Hegle, lettmatros Vilhelm Harkestad, lettmatros Arne Konrad Torgersen, matros Harry Oskarsen, matros William Spears (Britisk), matros Eric Freelance (Britisk),1. Maskinist
Sverre Pedersen, 2. Maskinist Ole Hendriksen, 3. Maskinist ohan M. Rossehaug, donkeymann Andreas Johansen, fyrbøter Einar A. Grønvold, fyrbøter Johan E. Blichfeldt, fyrbøter Andreas Larsen, Fyrbøter, Peder Elias Follestø, smører W. Atkin (Britisk), lemper Bjarne Norby, lemper John Wilfred Gorman (Canadisk), stuert Leif Knutsen, kokk Leif Bakke, byssegutt F. Burdall (Britisk), messegutt , Arthur J. Smith (Britisk), salonggutt Alfred Wilkins (Britisk), gunner James Robert Barton (Britisk), gunner Francis Henry Wardell (Britisk), gunner Eric Ronald Murphy (Britisk) gunner Fred Robinson (Britisk).

Omkomne:
Fyrbøter Holger Larsen, fyrbøter Kai E. Seiler (Dansk), smører Ernest Meekin (Britisk).

Fra Stein-Erk Dagslands samling.

D/S ”Thore Hafte”

”Thore Hafte” var med sine 850 tdw. det minste i Brummenæs & Torgersens flåte og rederiets eneste gjenværende skip ved krigens slutt. Skipet ble levert juli 1896 fra Akers mek. Verksted, Kristiania, som”Sarp” for D/S A/S Sarp (Brødrene Biørnstad), Sarpsborg. Innkjøpt til Haugesund i 1924 av Steffen Staalesen og omdøpt ”Thore hafte”. Overtatt av Brummenæs & Torgersen som “Thore Hafte” fra Staalesens dødsbo juli 1926. I mellomkrigsårene vil nok skipet kanskje aller mest bli husket for sin deltagelse i de årvisse sildeekspedisjonene til Island.
”Thore Hafte”, kaptein Otto Møllerhaug, avgikk fra Bergen 30. mars 1940 lastet med mangan bestemt forMiddlesbrough. Skipet som seilte i konvoi via Methil i Skottland,kom velberget frem den 5. april. Da Norge kom i krig ble “Thore Hafte”, fra og med sommeren 1940 satt i engelsk kystfart med enkelte turer til Island.)lnk warsailors) Sommeren 1944 deltok “Thore Hafte” sammen med en rekke mindre norske dampskip i forsyningen av de allierte invasjonsstyrkene som gikk i land på franskekysten. Den 7. juni ankom “Thore Hafte”, kaptein Ole G. Økland, sammen med 5 andre norske dampere til Normandie full-lastet med ammunisjon og bensin og ble liggende å losse til den 12.juni.

Skipet ble engasjert i forsyningsfarten på Normandie til høsten. Jf. seilingslistene(lnk warsailors) avgikk hun fra Seine bukten for siste gang den 13. september.I denne forsyningsfarten hadde skipet bl.a. selskap av haugesundsdamperne, “Sollund”, “Kolsdal”, “Mammy”, “Varegg”, “Kongshavn” og ”Vestmanrød” av Skudeneshavn. “Thore Hafte” overlevde krigen som rederiets eneste gjenværende skip. Etter krigen søkte Brunnenæs & Torgersen-rederiet Den norske Stat om å få overta et par av de tyske fartøyene som ble tildelt Norge som krigserstatning. Men søknaden ble avslått. Den 29. november 1945 grunnstøtte “Thore Hafte” utenfor Högannäs, Sverige, på reise Bergen – Gdynia med sildelast.
Brakt flott oglagt opp i Höganäs. Oktober 1946 Solgt til Rederi-AB Sueica (Per Erik Santesson), Ystad. Etter reparasjon satt i fart på nytt. Grunnstøtte 22. november .1950 i Kalmarsund på reise Sczczin til Västervik med kull. Kondemnert. Solgt til Persson & Søner,Ystad for opphugging.

Rederiet stod nå helt uten tonnasje og selskapet ble i løpet av året 1946 avviklet. Norges eneste kvinnerederi – etablert i 1910 – var dermed gått over i historien.
Grunnleggerne av rederiet – Hanna Brummenæs, f.1860, døde i 1942 og Bertha Torgersen, f.1864, som drev rederiet alene til 1946, døde i 1954 – 90 år gammel.

Mannskapsliste for ”Thore Hafte” juni 1944.

Kaptein OleG. Økland, 1. styrmann Olaf Hamre, 2. styrmann Ernst Enger,1. maskinist Lenoard Sundbye, 2. maskinist Eiler Larsen, stuert Georg Hauge?, kokk Rolf Kristensen, lettmatros Reidar Bøhler, lettmatros Tryg Gabrielli, lettmatros Alfred Hårberg, lettmatros Hans Vabtdal?, lettmatros Einar Bårdsen, fyrbøter Tioralf Hansen, fyrbøter Conrad andersen, fyrbøter Lars Hynne, messegutt Fred Farrand, skytter Arthur Gardner (britisk), skytter Herbert Morly (britisk), skytter Duglas Grey (britisk), skytter Norman Hooper (britisk), skytter John Kyle (britisk), skytter James Wrigth (britisk).

Kilder:
Krigsseileren. Temahefte for havnedagene i Haugesund 2012, Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og BjørnM. Toft.
Våre gamle skip. Skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn, leif M. Bjørkelund og e. H. kongshavn.
Nortraships flåte bin I og II, Jon rustung Hegland.
Axis Submarine Successes WW II, Jurgen Rohwer.
Warsailors.com, Siri Holm Lawson.
uboat.net
Intervju med Kaptein Erling Mæland og styrmann Odin Ottosen, av Leif M. Bjørkelund.