Historien om gamle «Ruth I»

Av Leif M. Bjørkelund

Publisert i Haugesunds Avis august 2019

Haugesundrederiet Brummenæs & Torgersen ble etablert av Hanna Brummenæs (1860-1942) og Bertha Torgersen (1864-1954) etter flere års forretningsdrift. Kvinnene vokste begge opp på Hasseløy og etablerte i 1886, henholdsvis 25 og 22 år gamle, kolonial- og manufakturforretning like ved Vigsnæs Værk i Visnes på Karmøy. Men da det store gruveselskapet reduserte utvinningen av kobbermalm, besluttet Brummenæs og Torgersen i 1889 å flytte sin forretning til Haugesund og satset kun på tekstil- og manufakturhandel.

Det første skipet, D/S «Goval», ble anskaffet på auksjon i 1909. Frem til denne tid var skipsfart en mannsdominert næring og det vakte ikke så lite oppmerksomhet at kvinner etablerte seg som redere. De var på denne tid i alderen 45-50 år, var ugift og bodde sammen hele sitt voksne liv. Brummenæs og Torgersen drev en forsiktig investeringspolitikk og rederidriften gav grunnlag for videre ekspansjon, og var i en tid byens fjerde største som beskjeftiget over 100 sjøfolk. I alt disponerte rederiet frem til avviklingen i 1946, 14 skip, som alle var blitt anskaffet second-hand.  

Ved krigsutbruddet bestod rederiets flåte av fire dampskip med en tonnasje på 16 300 tdw. hvor samtlige befant seg utenfor tysk kontrollert farvann i april 1940.

Vi skal her konsentrere oss om rederiets største skip – D/S «Ruth I». Hun ble innkjøpt til Haugesund i juli 1927 for regning av A/S Britannic, registrert i Haugesund uten navneendring og først omdøpt «Ruth I» i april 1932. Beskjeftiget i frakt av kull, trelast og jernmalm.

Skipet var bygd ved C. S. Swan & Hunter, Newcastle, og levert i april 1900 som «Ruth» for Interessentskapet D/S Ruth i Kristiania med skipsreder Hagbart Waage (1858-1909) som disponent. Med sine 5800 tdw. var hun Kristianias største skip i flere år, bygd som holkendekker og beskjeftiget gjennom flere år  i farten på Pensacola.

Hagbart Waage, var født i Kopervik på Karmøy, etablerte shipping virksomhet i Kristiania 1896 etter flere års fartstid som styrmann og skipsfører.  I april 1902 ble firmaet registrert under Hagb. Waage. Waage døde i 1909, 51 år gammel, og firmaet fortsatte under ledelse av hans yngre bror, skipsreder Hjelm Waage. Rederiet er i ettertid best kjent som Hagb. Waages Tankrederi under ledelse av Hagbart Waage (1899-1977) og ble avviklet i siste halvdel av 1970-tallet.

Ved krigsutbruddet var «Ruth I» 40 år gammel og moden for opphugging. Men oppsvinget på fraktmarkedet etter krigsutbruddet ga de tilårskomne skipet lønnsom beskjeftigelse.

Ved krigsutbruddet i 1939 ankom «Ruth I» til Narvik for å laste malm for U.K.

Etter å ha ligget en tid for å avvente situasjonen de første septemberdagene avgikk skipet med påmalte nøytralitets merking over til Middlesbrough med malmlasten. Kaptein Einar Haugland ble etter utlossing beordret til Montreal i Canada for å laste korn for Norge. Kornlasten som var bestemt for den norske stats kornforsyning ble losset i oktober ved Pienes mølle, Hammerstrand, Buvika i Trondheimsfjorden.

Skipet ble fortsatt beskjeftiget i malmfarten og i mars 1940 var «Ruth I» på reise fra Narvik med jernmalm bestemt for Storbritannia. Avgikk den 14. mars fra Bergen og fulgte med i eskortert konvoi HM 19 til Methil i Skottland, og derfra alene til Workington i nærheten av Blackpool med ankomst den 21. Etter utlossing lastet hun kull i Swansea for Rouen og utførte nok en reise til Frankrike fra Tyne via Southend til Nantes med ankomst 30. mai. Fra juni 1940 kom «Ruth I» inn i transatlantisk konvoifart og avgikk fra Milford Haven den 14. i konvoi OB 167 med ankomst til New York 2. juli.

På nyåret 1941 iverksatte Luftwaffe i gang en større luftrekognosering og bombeangrep mot allierte konvoier fra januar til juli med grupper av langdistansefly av 4-motors Focke-Wulf 200 Condor for å lokalisere allierte konvoier og dirigere ubåtene mot målet. Disse flyoperasjonene ble utført fra base i Bordeaux og patruljerte kysten av Portugal – Azorene – vest for Irland – Færøyene til Sola flyplass ved Stavanger som endestasjon med retur til bake. Etter okkupasjonen ble Sola og Forus kraftig utbygget med rullebaner på 2, 4 kilometers lengde og utgjorde en strategisk base for Luftwaffe i slaget om Atlanteren.    Jfr. «Tyske vinger over Sola og Forus».   

I januar var «Ruth I» på reise Sydney, Cape Breton, lastet med pit props i konvoi SC 19 for Storbritannia. Den 28. januar ble konvoien observert av Fem 4-motors Focke-Wulf Condor maskiner i posisjon 55.55 N, 13.20 W. Flyene gikk til angrep klokken 09.30 og meldte fra om konvoiens posisjon til ubåter i området som forberedte angrep. «Ruth 1» og et britisk skip var blitt hengende etter i konvoien som straglers og ble meldt bombet klokken 09.26, 350 n. mil vest av Orknøyene.  Men da kaskadene etter bombene rundt skipet hadde lagt seg viste det seg at skipet var i god behold bortsett fra mindre skader av prosjektiler fra flyets maskinkanon. To mann ble skadet, maskinmester Øveraas og båtsmannen. Anton Øveraas fra Haugesund, hadde seilt med skipet før krigsutbruddet. Granatskaden han ble påført under flyangrepet gjorde han arbeidsudyktig for resten av krigen og ble avmønstret i Skottland 31. januar. Ifølge Arkivverket er han registrert i Glasgow 7. mars 1944. Reiste til Norge fra Liverpool til Oslo 31. mai 1945.

Anton Olsen Øveraas var født 3. november 1871 på gården Øveraas i Romsdalen. Familien var senere bosatt i Haugesund, men flyttet i 1931 til konas slektsgård utenfor Molde. Øveraas døde 15. mai 1962.

To britiske skip ble imidlertid senket i det overnevnte flyangrepet, og da tre ubåter nådde konvoien utpå natten, gikk ytterligere fem handelsskip ned, men ingen norske. Jfr. Nortraships flåte bind 1 og Warsailors. «Ruth I» kom seg velberget i havn til West Hartlepool 9. februar via Oban og Methil.

Fra og med sommeren til høsten 1941 utførte skipet et par rundturer med malmlaster fra Spania via Gibraltar til Storbritannia.    

Avgikk 21. juli fra Milford Haven i konvoi OG 69 til Gibraltar for ordre.

Lastet i Cadiz og Aguilas i Spania og avgikk 18. august fra Gibraltar i konvoi HG 71 for Barry. Returnerte i september tilbake til Gibraltar med konvoi HG 74.

Den 22. oktober 1941 avgikk «Ruth I», lastet med malm fra Huelva, og sluttet seg til   nordgående konvoi HG 75 fra Gibraltar med 26 handelsskip bestemt for Liverpool. Avgangen ble rapportert av en tysk agent og tilsammen seks tyske og tre italienske ubåter lå klar til å ta seg av den ventende konvoien. I det 5 døgn lange konvoislaget som fulgte ble fire handelsskip og 1 eskortejager sendt til bunns. Men gamle «Ruth I», ført av kaptein Einar Haugland, var det eneste norske skip i konvoien som kom velberget frem til Mersey og Garston for lossing den 4. november. Avgikk 27. november i konvoi ON 41 fra Liverpool bestemt for Tampa i Florida og kom heretter tilbake i transatlantisk konvoifart.

Haugland var fører av «Ruth I» frå 1938 til 1944. Fotografiet hentet fra Lokalhistorie på Toten.

Kaptein Einar Haugland var født 1894 på Skreia i Østre Toten og dro første gang til sjøs i 1917. Styrmann- og skipsførereksamen fra 1925 og 1935 i Oslo. Haugland hadde før han i 1938 ble fører av «Ruth I», seilt som styrmann med damperne «Salonica», «Solhaug» og «Ruth I», alle tilhørende Brummenæs & Torgersen.

D/S «Ruth I» fortsatte å seile i transatlantisk konvoifart og var i april 1944 på sin 17. reise tilsluttet østgående konvoi SC 156 på 57 handelsskip, som avgikk fra Halifax 29. mars   til Loch Ewe lastet med stål, trelast og pit props som dekkslast.

«Slaget om Atlanterhavet» var på denne tid definitivt gått over i de alliertes favør. Fra januar til mars 1944 mistet den tyske krigsmarine 36 ubåter i Nord-Atlanteren og på samme tid krysset ikke mindre enn 3360 handelsskip fordelt på 105 konvoier mellom Storbritannia og USA. Storadmiral Karl Dönitz innså at de konvensjonelle ubåtene hadde tapt i kampen mot de alliertes effektive konvoiforsvar og trakk derfor storparten av sin gjenværende ubåtflåte bort fra Nord-Atlanteren. Ubåter på vei til operasjonsområdet ble kalt hjem til sine baser eller omdirigert. Kun et mindre antall ubåter ble holdt i posisjon langs de nordatlantiske konvoirutene som værvarslingsskip og på denne måte binde opp allierte sjøstridskrefter. Det var en av disse gjenværende ubåtene som en månelys april natt oppdaget konvoi SC 156 i posisjon 45.04 N, 35.20 W. «U-302», under kommando av Kapitänleutnant Herbert Sickel, gikk i angrepsstilling. Og kl. 02.20 den 6. april ble D/S «Ruth I» rammet av torpedo på babord side i akterkant av midtskipet. 2. styrmann Anker Marthinsen hadde vakt på broen, matros Nils Iversen var utkikk på broen, matros Harald Hegle i babord aktre Oerlikontårn og jungmann Eric Freelance (britisk) sto til rors.

Skipet brakk på midten og kaptein Haugland som lå og sov i sin lugar, kom raskt på broen og beordret øyeblikkelig besetningen fra borde. Babord livbåt og motorlivbåten ble begge ødelagt under eksplosjonen, men man klarte å få ut styrbord båt med 17 mann, og 19 mann kom seg opp på en selvlaget flåte akterut kort tid før surringene av dekkslasten brakk. Men tre mann på vakt i maskinrommet, fyrbøterne Holger Larsen, fra Haugesund, og Kai E. Seiler (Dansk), og smører Ernest Meekin (Britisk), omkom av eksplosjonen eller av drukning da maskinrommet raskt ble fylt med vann.

Vakthavende 3. maskinist Johan Rossehaug, fra Sveio, berget livet ved et mirakel. Han hadde kort tid før skipet ble torpedert gått opp fra maskinrommet for å arbeide med styremaskinen og kom seg fra borde kun påført noen mindre skader. Mens de resterende 36 mann kom seg fra borde før surringene på dekkslasten brakk og trelast og props drev utover havflaten. Skipet gikk ned ca. 20 minutter etter torpederingen. Kl. 06.00 var de 36 overlevende tatt opp av fregatten HMS «Chelmers» og de som var skadet fikk legebehandling.

Straks etter at «Ruth I» var torpedert sendte «U-302» en ny salve mot konvoien som rammet den norske M/T «South America» på 9640 tdw. til Oslorederiet The Texas Company (Norway) A/S lastet med råolje for Manchester. Dette ble imidlertid ubåtens siste offer. Straks etter ble den peilet inn av fregatten HMS «Swale», og senket med en velrettet salve fra «Hegdehog-batteriet» (synkeminebatteri forut på fartøyet). Ubåten gikk ned med 50 mann og hadde startet sitt siste og 13. tokt fra basen i La Pallice den 11. mars.

 I samme konvoi fulgte også den norske 7000-tonneren «Romulus» til Alf Rød av Halden. 2. styrmann der om bord, Odin Ottosen (1900-1997) fra Gulen i Sogn, hadde siden oktober 1939 seilt med Jacob Odlands M/S «Anna Odland» som båtsmann og 3. styrmann. I november 1943 mønstret Ottosen i New York ut med D/S «Romulus» som gikk i sukkerfarten mellom Vest-India og Storbritannia. Om begivenhetene i Nord-Atlanteren 6. april forteller 2. styrmann Odin Ottosen: «.. I april 1944 gjekk vi i «Slow Convoy» frå Halifax til Liverpool. «Romulus» var plassert i ytterste babord kolonne (5. kolonne). Vi hadde nummer 13 og fartøyet foran oss hadde nummer 12. Det skulle være ca. 300 meter mellom kvart skip og 200 mellom kolonnene. Men det var nå ikkje så lett å halde rett plass til ei kvar tid. Natt til den 6. april i 02-tida – eg hadde vakt på brua frå Kl. 24-04. Eg haldt auge med skip nr. 12 og brått høyrde eg eit smell og ein liten flamme lyste ute i nattemørket. Den hadde altså fått eit torpedotreff. Eg sa med rormannen: “Kom hardt babord!” – eg gjentok ordren. I mellomtida gjekk ubåtalarmen og skipperen kom på brua – men han kunne ikkje sjå noko – han hadde ikkje fått «nattsynet» – og spurte meg kvar konvoien var? Eg svara at den ligg til styrbord for oss og at vi måtte styre klar for eit torpedert skip. Og mens dette på gjekk kom ein torpedo nr. to som passerte oss og traff ein norsk tankbåt som seilte i 4.kolonne. Flammande stod høgt til værs. Skip nr. 12 som først vart torpedert var D/S «Ruth I» til «kvinnfolk-rederiet» Brummenæs & Torgersen i Haugesund. Denne båten hadde lasta jern i Canada og hadde trelast på dekk. Vi opptok vår posisjon i konvoien og «Ruth I» var då brekt i to og var i ferd med å gå ned. Vi slo av på farten – dette var no ikkje lovleg, men vi tok sjansen, og gjorde klar entrenett langs skutesida for å kunne ta opp overlevande. Men vi måtte snart slå full fart igjen for ikkje å bli pårend bakfrå av skip i konvoien. Men vi fekk seinare vite at det kom vekk 3 mann som var i maskinen då torpedoen traff – resten vart berga av ein redningsbåt som gjekk attanfor i konvoien. At «Romulus» gjekk klar i dette angrepet vil eg hevde skuldast den brå manøveren vi gjorde. Den neste torpedoen passerte framfor baugen vår og traff «South America» av Oslo – i kolonnen ved sida av oss…”  Kristian Ottosen, som har skrevet en rekke bøker om nordmenn i fangenskap under 2. verdenskrig, var nevø av ovennevnte styrmann Odin Ottosen.

Den 12. april ble de overlevende fra «RuthI» og «South America» overført til redningsskipet HMS «Goodwin» og landsatt i Gourock neste dag.  Der ble de mottatt av den norske konsul og reisen gikk til Glasgow hvor konsulat og Nortraship hadde ordnet med mat og losji.

Sjøforklaring ble holdt i Glasgow 17. april 1944 og var representert med kaptein Einar Haugland, 2. styrmann Anker Martinsen, 3. maskinist Johan M. Rossehaug og matros Nils Iversen.

Etter sjøforklaringen reiste kaptein Einar Haugland til London hvor han arbeidet ved Nortraships kontor i Sunningdale til etter krigen. Haugland ble senere fører av hjuldamperen «Skibladner» i cruise- og rutefart på Mjøsa. Haugland døde i 1991 97 år gammel. Se guestbook – Warsailorscom. 

Mannskapsliste:

Kaptein Einar Haugland.

1.styrmann Knut Haavik.

2. styrmann Anker Marthinsen.

3. styrmann Monrad Paulsen.

Telegrafist Harry Hansen.

Telegrafist John Robert Dreiman (britisk)

Båtsmann Alfred Kristensen.

Matros Nils Iversen.

Matros Albert Melberg.

Matros Sigurd Nilsen.

Matros Harald Hegle.

Matros Vilhelm Harkestad.

Matros Arne Konrad Torgersen.

Lettmatros Harry Oskarsen.

Lettmatros William Spears (britisk)

Lettmatros Eric Freelance (britisk)

 1. Maskinist Sverre Pedersen.

Maskinist Ole Hendriksen.

3. Maskinist Johan M.Rossehaug.

Donkeymann Andreas Johansen.

Fyrbøter Einar A. Grønvold.

Fyrbøter Johan E.Blichfeldt.

Fyrbøter Andreas Larsen.

Fuyrbøter Peder Elias Follestø.

Smører W. Atkin (britisk)

Lemper Bjarne Norby.

Lemper John Wilfred Gorman (kanadier)

Stuert Leif Knutsen.

Kokk Leif Bakke.

Byssegutt F. Burdall (britisk)

Messegutt Arthur J. Smith (britisk)

Salonggutt Alfred Wilkins (britisk)

Skytter James Robert Barton(britisk)

Skytter Francis Henry Wardell (britisk)

Skytter Eric Ronald Murphy(britisk)

Skytter Fred Robinson (britisk)

Omkomne:

Fyrbøter Holger Larsen.

 Fyrbøter Kai E. Seiler(dansk)

 Smører Ernest Meekin (britisk).

Kilder og henvisninger:

Krigsseileren, temahefte til havnedagene i Haugesund 2012. Av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.

Våre gamle skip. Skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn. Av Leif M. Bjørkelund og E. H. Kongshavn.

Haugesund 1914-1950, av Øyvind Bjørnson.

Brummenæs & Torgersen, Arne Vestbø.

Rederiet Brummenæs & Torgersen, av Alf Johan Kristiansen. Artikkel i Skipet (NSS)

Sjøforklaringer under 2. Verdenskrig bind II. Norsk maritimt museum, Oslo.

Nortraships flåte bind I og II, Jon Rustung Hegland.

Intervju av styrmann Odin Ottosen (13. april 1900 – 11. februar 1997(, Gulen i Sogn. Av Leif M. Bjørkelund 6. juni  1995.

Tyske vinger over Sola  Forus 1940-1945. Militærhistorisk Forening Rogaland,

redaksjonskomite: Atle Skarsten, Odin Leirvåg, Erik Ettrup, Geirr H. Haarr.

Warsailors.com  (Siri Holm Lawson)

Uboat.net