TM 1 – konvoien som nesten ble utslettet

Publisert i Haugesunds Avis februar 2018

Av Leif M. Bjørkelund

Ved årsskiftet 1942/43 besluttet de allierte å føre konvoiene med oljeforsyninger til fronten i Nord-Afrika direkte fra Port of Spain på Trinidad til Gibraltar. Fram til denne tid hadde man latt tankskipene seile den lange veien fra oljehavnene i Karibien via New York og Halifax i konvoi over Nord-Atlanteren. Med denne direkteruten som nå ble iverksatt kunne man spare inn både verdifull tid og tanktonnasje. En rekke norske tankskip ble satt inn i denne farten og et av dem som deltok i åpningsfasen var det norske tankskipet «Minister Wedel» tilhørende Rederi-A/S Norsk Trans Atlantic, disponert av Karl Bruusgaard, Oslo.

• 

Foto: M/T «Minister Wedel» var på 10.645 tdw. og ble  levert i juli 1930 som første i en serie på fem søsterskip bygget av William Doxford & Sons Ltd., Sunderland. Fra Nortraships flåte b. II.  

Tankskipene ble utstyrt med en 4-syl. Doxford dieselmotor av verkstedets egen konstruksjon, utviklet 2600 BHK og gav en fart av 10 knop på last.  Skipet var oppkalt etter Fredrik Hartvig Herman Jarlsberg, diplomaten som i 1929 skjenket Skaugum til kronprins Olav. Jf. «Gamle skip og skipstyper» av Dag Bakka jr. publisert i N.H.s.T. 21.02.1980.
  De øvrige skip i serien ble levert i løpet av samme år som «Ima» til Sam. Marcussen og «Beth» til L. Gill-Johannesen, og ble fulgt i januar og juli 1931 av «Kathy» og «Lise» til Ivar An. Christensen, samtlige registrert i Oslo. Ivar An. Christensen etablerte rederi i Haugesund 1902, men overførte virksomheten i 1913 til Kristiania, og etter Christensens død i 1934, disponert av Sverre Holter-Sørensen. Jfr. november 2016, M/S Primero – i linjefart og krig.  

«Minister Wedel» ble ved levering sluttet på et to års tidscerteparti for Anglo Saxon Petroleum (Shell), London. I opplag fra 1932, men kom i fart etter at tankmarkedet tok seg opp fra midten av 1930-tallet. Skipet ble fra sommeren 1940 benyttet som Royal Fleet Auxiliary i den krigsviktige bunkers forsyningen til Royal Navy, uten krigsskade. Men opplevde en alvorlig episode høsten 1941 som kunne ha blitt siste reis; I «Nortraships Flåte» Bind II er skipet nevnt i følgende hendelse: «På reise Trinidad-Freetown, rapporterte skipet å ha observert en fiendtlig ubåt i posisjon 08.52 N, 52.30 W i overflatestilling den 9. august kl. 14.30 4 nautiske mil av. Tankeren endret kurs og styrte sik-sak kurs med maksimal ytelse på maskinen. Ubåten fulgte etter i halvannen time. Kl. 16.30 ble et periskop observert to kabellengder av tvers på babord, og det ble åpnet ild fra kanonen akterut og endret kurs. Det ble ikke konstatert om skipet ble angrepet med torpedo, og alarmen ble senere ut på kvelden avblåst, og skipet gjenopptok sin opprinnelige kurs. Skipet ble ført av Wilh. J.Wilhelmsen.

• 

I august 1942 lastet «Minister Wedel» for en ny rundreise bestemt for Storbritannia og avgikk Curacao med Admiralty fuel oil den 4.  i konvoi WAT 9 via Trinidad og ankom Freetown, Sierra Leone den 29. Men ble dirigert til Takoradi i den britiske kolonien Gullkysten, eller Ghana som ble navnet fra 1957,  med ankomst den 3. september. Den 30 sept. var «Minister Wedel» tilbake i Freetown og fulgte med i konvoi SL 124 for Belfast med ankomst 21. Okt. Ble beordret videre til River Clyde hvor oljelasten ble losset. Under havneoppholdet ble det foretatt en del utskifting av folk og en av de nye som kom ombord var Bernt Frøkedal, f. 4. februar 1919 i Valestrand i Sunnhordland. Han kom ombord som motormann og var nylig avmønstret fra M/T «Kaia Knudsen» til Knut Knutsen O.A.S. Han var yngstemann av fem brødre og fire av dem, Erling f. 1917, Ola f.1911 og Olav f.1906 seilte alle i Nortraships flåten. Jfr. Intervju av Bernt Frøkedal og Torleiv Høgestøl, «Sveio i krig». Bernt Frøkedal forteller at han ble påmønstret maskingutt med en månedshyre på kr. 42 pr. måned som førstereis i mai 1938 på den nybygde M/S «Ivaran» til Oslo-rederiet Sverre Holter-Sørensen. Reiste til Kockums Mek. Werkstad i Malmø hvor han gikk om bord den 5. Mai sammen med: Rolf Svanberg, Sigurd Hovland, Kristian Ulveraker, Hilmar Haugsgjerd fra Valestrand, og Olav Botolfsen Traa. Sistnevnte var bosatt i Hardanger og påmønstret tømmermann.
Frøkedal seilte med «Ivaran» til han i juli 1941 ble avmønstret  i New York. Han hadde da steget i gradene til motormann og reiste snart ut igjen med Christian Haalands M/S «Ida Bakke» –  som fra oktober 1940 var tidsbefraktet til Kerr Silver Line Inc. Linjen hadde New York som utgangspunkt og anløp en rekke havner i US Gulfen, via Panama til San Pedro. Reisene gikk over Stillehavet til Singapore, Penang, Rangoon, Calcutta, Madras, Colombo, Bombay og Karachi som var endepunktet i linjen. Returreisen gikk samme vei tilbake til New York. I desember 1941 lastet skipet rågummi i Singapore da byen ble bombet av japanske fly, men kom uskadet fra begivenhetene og krysset det indiske hav via Cape Town og ankom New York på nyåret 1942. Jfr. Brennpunkt Singapore, desember 2016 Krigsseileren.com. I februar gikk Frøkedal i land, men etter en kortvarig ferie gikk han i mars ut som motormann på M/T «Kaia Knudsen» på reise Aruba for å følge med i konvoi til Storbritannia. Etter 7 måneder om bord skiftet Frøkedal båt og ble som nevnt ovenfor påmønstret, ifølge hyrekontrakt 4. november 1942 ved det norske konsulat i Glasgow, som motormann på «Minister Wedel».

• 

Foto: Bernt Frøkedal 1919-2001, Valestrand i Sveio. Bildet er et Bernt sendte til sine foreldre 9. oktober 1945. Han var da om bord i Den norske Amerikalinjens S/S «Bergensfjord» på reise til Vest-Afrika. Utlånt av Magne Vermund Frøkedal, Sveio.

I begynnelsen av november er tankeren utlosset og kaptein Wilhelmsen fikk ny seilingsordre for Trinidad. Avgikk 7. november fra River Clyde i konvoi ON 144 med ankomst New York 29.

Reisen fortsatte 2. desember i konvoi med ankomst Port of Spain den 15de. Motormann Bernt Frøkedal hadde kun stått ombord noen få dager da skipet stakk til sjøs, og forteller om overnevnte reise, og tilfeldigheter som skulle bli avgjørende for skipets videre skjebne:

«Vi gikk ut fra Glasgow i ballast og fulgte med i konvoi med eskorte over Nord-Atlanteren til Statene og derfra videre ned til Trinidad. Den første beskjeden vi fikk, var at skipet skulle laste for England. Men så fikk vi problemer med hovedmotoren. Kort tid før avgang oppstod det kjølevanns lekkasje i et toppstempel, og dette måtte skiftes før vi kunne gå. «Minister Wedel» var utstyrt med en 4- sylindret Doxford dieselmotor med motgående toppstempel. På grunn av reparasjonen ble det ikke noe av turen til England. Vi ble derfor liggende inntil neste konvoi skulle gå ut, og vi feiret julen på Trinidad. Konvoien skulle gå direkte fra Trinidad til Gibraltar fikk vi vite. …”

Konvoi TM1

Konvoi TM 1 avgikk Port of Spain 28. desember 1942 med kurs for Gibraltar. Den bestod av ni tankskip, fire norske og fem britiske, eskortert av en destroyer og tre korvetter, alle britiske. Foruten «Minister Wedel» var følgende norske tankskip med i konvoien: «Vanja», Halfdan Ditlev Simonsens rederi og «Albert L. Ellsworth», Onstad shipping begge av Oslo og det Panama registrerte M/T «Norvik», disponert av Johan Rasmussen & Co., Sandefjord, som seilte med norsk besetning. På samme tid som konvoien stevnet ut i Atlanteren var den tyske ubåt «U-514» på vei hjem til basen etter fullført tokt i Karibien. Ubåten observerte tilfeldigvis konvoien, skygget den og rapporterte kurs og fart til den tyske Kriegsmarines hovedkvarter. Den tyske marineledelse reagerte omgående, og tilsammen 11 ubåter ble dirigert til den oppgitte posisjon sør av Azorene.

Det første anslag mot konvoien ble utført søndag 3. januar av «U-514″»som fikk inn treff i det britiske M/T «British Vigilance». Tankeren ble forlatt som et brennende vrak.

Admiralitetet var nå klar over at konvoien var oppdaget, og det ble besluttet å gå en annen rute. Ordre om kursendring ble sendt 3. januar til commodoren via en amerikansk radiostasjon. Men da de første angrepsmeldinger ble mottatt, forsto man at første radioinstruks ikke kunne ha nådd frem til commodoren og en ny melding gikk på luften.

På grunn av radiotausheten kunne Admiralitetet ikke vite, men bare håpe at signalene var mottatt og riktig dechiffert. Den neste angrepsmeldingen kom 8. januar, og da lå konvoien på den opprinnelige kurs. Den hadde altså ikke mottatt instruksene om kursendring. Jfr. Nortraships flåte.

Den 8. januar ble både M/T «Albert L. Ellsworth» og den britiske M/T «Otenia II», som også var konvoiens Commodoreskip, torpedert midtskips. Angrepet som ble utført av «U- 436», korvetten käpitan Seibicke, rammet 12.500-tonneren «Albert l. Ellsworth» i babord side akterdekk og oljelasten kom i brann. Tankeren var bygget i 1937 ved A/B Gøtaverken og ble fra 1941 engasjert som RFA-tanker (Royal Fleet auxiliary). Thorvald Solheim, f. 6. mai 1907 i Dverberg på Andøya, ble i 1941 fører av «Albert l. Ellsworth» etter flere års tjeneste som 1. styrmann. Solheim var bosatt i Oslo og hadde styrmann- og skipsførereksamen 1927 og 1935.

Utdrag av «Albert l. Ellsworth» dekksdagbok: Trinidad den 28 december 1942. Kl.  07.00 holdtes baatmanøver. Alt materiell i orden. Baaterne og Flaaterne med inventar inspisert, taljer, blokker og svivler overhalt. «Nord Atlanterhavet den 6te januar 1943.Kl. 11 livbaat-mønstring. Kanon og geværinstruksjon. Kl. 19.50, i nattemørke, livbaatmønstring «70 Nord Atlanterhavet den 8de januar 1943.

Kl. 19.40 torpedert, position N 27-57. W 28-50. Torpedoen traff omtrent midt mellom pop og midtskib paa b.b. side. Voldsom eksplosjon. Akterskibet i flammer. Forbindelse mellom bro og popdekk brudt av flammehav. Kaptein, 1. styrmann, rormann og 2 utkikksmenn var paa broen under torpederingen. Disse, samt stuerten og salonggutten var de som befant sig midtskibs og reddet sig i giggen. Stb. motorbaat gikk tapt. 2. styrmann og 3. styrmann befandt sig akterut under torpederingen, og ved deres ledelse kom livbaatene hurtigst paa vannet og alle mann akterut fra borde i siste øieblikk. Det var tykt av olje overalt og det brandt rundt baatene og i taljene under sjøsettingen. 2. maskinisten og en motormann hadde vakt i maskinen. De kom sig op. 2. maskinisten var halvveis oppe, men løp ned og stoppet maskinen. Han kom i vannet, men ble tatt opp av en livbaat straks efter. Skibets fører gikk sist fra borde. Det blev ikke anledning til aa faa med sig noe, undtatt dagboken, maalebrev og kopi av siste regnskap. Da giggen satte fra observertes i flammene at dekksplater var revet op, og et svært hull i skutesiden med plater staaende rett ut. Vaare livbaater halte op fra sjøen 30 mann fra et skib som blev torpedert noen faa sekunder efter oss. Flere av dem var bevisst løse. Sjøen var dekket av et tykt oljelag. Kl. 21.20 var alle mann tatt om bord i H.M.S. «Havelock» hvor den beste forpleining blev gitt. Alle fra «Albert L. Ellsworth» reddet og uskadt. Skibet var paa sin stasjon i konvoyen da det blev torpedert. Det siste som blev sett av skibet var flammer i horisonten.
Nord Atlanterhavet den 11. januar. Efter anmodning fra kaptein Solheim blev han sammen med andre skibsførere overført til korvett som var på vei ut for aa se om der var noe aa se til de torpederte skib. Man saa bare et bredt oljehav og litt vrakgods. Alle skibene var gaat under. Undertegnet Asbjørn Andersen – tømmermann. Sgd. Gunnar Slatlem -2. styrmann, Sgd. Bjarne N. Dahl, 1. styrmann – Sgd. Th. Solheim, kaptein.

Skytterne på M/T «Vanja» rapporterte: 8. januar kl. 19.50 ble «Albert L. Ellsvorth» og commodoreskipet «Oltenia II» torpedert. Vår kanon og alle tre maskingeværer ble øyeblikkelig bemannet. Omtrent fem minutter etter torpederingen oppdaget vi på kanon-plattformen tvers om styrbord en ubåt som gikk mellom konvoien i motsatt retning. Vi fyrte et skudd etter ubåten, men skuddet gikk over, og ubåten forsvant i mørket. Vi holdt fullt mannskap ved kanonene hele natten. Den britiske tankeren «Oltenia II» gikk til bunns med stort mannskapstap, men de norske livbåtene rodde nå de overlevende til unnsetning og fisket 20 mann opp fra oljehavet. Flere opplivningsforsøk ble foretatt med hell, men noen av de britiske sjøfolkene var allerede døde da de ble funnet. Til sammen 20 mann omkom derav var skipets kaptein. 
Jageren «Havelock», som i mellomtiden hadde utført et resultatløst synkemine angrep mot en ubåtkontakt, hadde kl. 21.20 alle de reddede om bord. «Albert L. Ellsworth» stod da i lys lue fra for til akter, men besetningen på 43 mann var reddet, og skipet ble neste dag sendt til bunns med artilleriild fra «U-436». De tyske ubåtene presset på, og natten til den 9. kom tre ubåter i skuddposisjon. «U-575», Kapitänleutnant Heydemann, fikk kl. 03.20 inn et treff på «Minister Wedel» med et av hekkrørene. Kort etter ble panamatankeren «Norvik», ført av kaptein Knut O. Bringedal, truffet av en salve fra baugrørene og «U-442» fikk inn treffere på det britiske M/T «Empire Lytton». Jageren HMS «Havelock» klarte å holde den tredje ubåten i sjakk med sine synkemineangrep. «Minister Wedel» ble truffet kl. 03.20 forut på skipets styrbord side.

Tankeren som var lastet med 9000 tonn brenselolje og oljefat tok ikke fyr, men krenget sterkt over og man fryktet at den ville gå ned. Det ble gitt ordre til å gå fra borde, og alle mann kom seg over i to båter og ble straks tatt opp av eskorten.

Jfr. Sjøforklaring. Motormann Bernt Frøkedal forteller: «… Vi var vel midtveis i Atlanteren – da vi fikk torpedoen – det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg hadde da vakt i maskinen – gikk 12-4 vakten – og minnes jeg gikk og kikket på klokka for det var ikke så lenge til før jeg skulle purre ut 4-8 vakten. Når vi var oppe og purret ut, var det vanlig at vi tok oss en kopp kaffi. Men så plutselig smalt det. Da slapp jeg både å purre og tenke på kaffien – det var bare om å gjøre å komme seg fortest mulig opp fra maskinen. Klokka var da 03.20. og 3. maskinisten stoppet hovedmotoren med en gang han hørte smellet og vi forlot maskinrommet. Mannskapet gikk straks fra borde og alle mann kom seg ombord i livbåtene».

«Minister Wedel» holdt seg imidlertid flytende, og jageren «Havelock» satte ved daggry  kaptein Wilhelmsen, 1. Maskinist Olaf H. Ellefsen og tre mann ombord for å se om skipet kunne berges. Dette lot seg imidlertid ikke gjennomføre på det tidspunktet og skipet ble igjen forlatt. To dager senere gjorde kaptein Wilhelmsen sammen med maskinassistent Sverre Svendsen, radiotelegrafist Arvid Jonassen og to motormenn et nytt forsøk, men da var «Minister Wedel» allerede sendt til bunns av en torpedo fra «U-522» i posisjon 2808 N 2820 W. Også M/T «Norvik», som var lastet med 13.000 tonn fuel oil, holdt seg flytende etter første torpedotreff, men ble kl. 05.11 sendt til bunns av «U-522», Kapitänleutnant  Herbert Schneider, i samme posisjon som «Minister Wedel» – 500 nautiske mil vest av Teneriffe. Tankeren hadde en besetning på 36 mann, to omkom og de øvrige ble plukket opp av eskorten.  Dette var det andre krigsforliset til kaptein Knut O. Bringedal, bosatt Uskedalen i Kvinnherad.  I august 1938 overtok kaptein Bringedal kommandoen på 16.150-tonneren «O.A. Knudsen» som ble levert fra Deutsche Werft i Hamburg til Knut Knutsen O.A.S. Tankskipet ble den  5. mars 1942  torpedert og senket ved Bahamas Islands. Jfr. mars 2017 Krigsseileren.com.

• 

Etter denne tid overtok Bringedal den 20. april samme år som fører av M/T «Norvik» på 14.700 tdw. Levert 1. juli 1938 som det første av to søsterskip fra Deutsche Werft A/G, Hamburg. Kontrahert av Sandefjord-rederiet Johan Rasmussen & Co. gjennom Viking Tanker Co. Ltd., London, som oppgjør av hvalfangstforretninger vedrørende salg av hvalkokeriet «Vikingen» til Tyskland som hadde svake valutareserver.  Og det var den gang vanlig praksis at selger måtte motta varer for samme beløp. Den andre kontrakten ved Deutsche Werft ble levert 1. mai 1939 som «Norness» og begge ble registrert på Tanker Corporation under Panama flagg.

Angrepene mot konvoien fortsatte og søndag den 10. januar kl. 22 ble M/T «British Dominion» torpedert og senket. Tankeren tok øyeblikkelig fyr, og i lysskjæret ble ubåten oppdaget i overvannstilling av det norske M/T «Vanja» som straks åpnet ild. Første skudd med 4-toms kanonen akter ble bom, men det neste gikk inn nedenfor tårnet, og det lyktes å få inn nok en treffer før ubåten forsvant i dypet.

            Konvoi TM 1 var nå redusert fra ni til to skip — M/T «Vanja», ført av kaptein Arne Andreassen, og den britiske M/T «Cliona». Tyskerne prøvde å gjøre noe som de aldri greide under den 2. verdenskrig, nemlig å utslette en hel konvoi, men denne gangen var det nære på. Eskortegruppen ble forsterket med tre jagere og den 11. og 14. januar gjorde ubåtene flere forsøk på å ta de resterende to tankskipene, men eskorten klarte å drive ubåtene tilbake og begge tankerne kom vel   fram til Gibraltar den 14. januar.

Bernt Frøkedal forteller:

            «… Ombord i destroyeren var det i alt tre norske mannskaper og med så pass mange folk ble det temmelig trangt om plassen. Det gikk nærmere 5-6 dager før vi kom inn og ble landsatt i Gibraltar og plassert ombord i en troppetransporter. Denne båten tok ombord sårede soldater fra fronten i Nord-Afrika og lå ankret i Gibraltar. Men ingen av oss fra «Minister Wedel» var skadet og etter en tid i Gibraltar kom vi oss med denne troppetransporten videre til Gourock om lag en måned etter torpederingen».

I Glasgow ble de skibbrudne sjøfolkene innkvartert og måtte skaffes både klær og hadde mistet alt de eide.  Selv gikk jeg i en kjeledress som vi fikk utlevert ved ankomst til Gibraltar. Jeg var på vakt i maskinen da torpedoen traff og gikk da kun i shorts og singlet. Skipperen hadde en sekk full av varmt tøy som han delte ut til folkene i livbåten, forteller Frøkedal». Men tiden i land ble kortvarig. Den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942 frigjorde også de norske handelsskipene som hadde ligget internert i franske Vichy-kontrollerte havner siden sommeren 1940. I januar/februar 1943 ble det påmønstret mannskaper til de norske handelsskipene som lå igjen i Dakar. Det gjaldt skipene til Oslorederiene Lauritz Klosters «Heimvard», «Sørvard» og fruktskipet «Duala» til Chr. Gundersen & Co. Skipene hadde ligget internert i Dakar siden 1940 og de fleste blant mannskapene hadde flyktet til Bathurst i britisk Gambia og Freetown i Sierra Leone. Kun de øverste befal var igjen om bord. Men båtene hadde forlatt havnen før sjøfolkene som fulgte med et troppeskip fra Glasgow nådde frem til Dakar. Den 19. februar mønstret den 24 år gamle Bernt Frøkedal på M/S «Salta» til Johan Ludw. Mowinckels rederi som var det eneste gjenværende av de norske internerte handelsskipene. «Salta» på 6450 tdw. var bygget 1920 i Kinderdjik og var i en elendig forfatning, forteller Frøkedal. Det gjaldt i særlig grad skipets maskineri – levert 1919 av Werkspoor M.V. i Amsterdam. Maskinfolkene hadde en krevende og slitsom jobb foran seg, men skipet kom etter dokking i fart og ble formelt innregistrert i Nortraship 11. juni. Utførte en reise til Vest-Afrika og anløp Lagos i Nigeria der det ble lastet bønner i sekk for Storbritannia. Underveis sviktet skipets hjelpemaskineri og den ene

hjelpemotor fikk veivakselbrudd. Ny aksel ble laget på verksted i Cape Town og etter langvarig arbeid var maskineriet igjen driftsklart. Men på tilbakereisen til Gibraltar for å slutte seg til konvoi for England, oppstod det havari på babord hovedmotor og veivakselen ble vridd ut av lage. Skipet ble tatt inn til Dakar hvor lasten ble losset. «Salta» ble dokksatt, babord motor ble etter inspeksjon kondemnert og babord propell demontert. Avgikk etter en tids venting for å følge med i slow-convoy fra Gibraltar til England for reparasjon. Men Nortraship besluttet å ta skipet ut av fart og det ble i august 1944 lagt opp i Gibraltar som depotskip for Royal Navy til krigens slutt. Etter 18 måneders tjeneste om bord ble Bernt Frøkedal avmønstret og sammen med fire skipskamerater forhyrt som lemper på det danske «Harald» av København, et eldre dampskip på 2800 tdw. og gikk i land ved ankomst Rosyth i Skottland. Den 3. oktober mønstret Bernt sammen med en skipskamerat fra «Salta» som motormenn på Sigurd Herlofsons M/T «Herbrand», 14.750 tdw., som gjennomgikk klassing og overhaling  av hoved maskineriet ved James Watts i Gourock. Men reparasjonsarbeidet trakk ut i tid og på fredsdagen i mai 1945 lå skipet fremdeles ved verksted. I løpet av mai mønstret Bernt Frøkedal på Amerikalinjens S/S «Bergensfjord» som under krigen hadde gått som troppeskip for de allierte. Skipet hadde den 17. mai seilt ut fra Gibraltar i sin siste konvoi med 1254 tropper om bord som skulle hjem for dimittering med ankomst Glasgow den 22. mai. I Glasgow mottok kaptein Edvard Velle telegram om at «Bergensfjord», som fremdeles var under charter til Ministry of War Transport, skulle bringe norske- og britiske tropper til Oslo og andre kystbyer helt nord til Tromsø for å sikre overgangen fra tysk militær okkupasjon til sivile norske myndigheter. Skipet ankom Leith 29. mai og avgikk den 31. med kurs for Oslo. Frøkedal forteller at han gikk om bord i mai som reservemann som det het og ble brukt over alt om bord. Den første turen gikk til Norge og blant passasjerene var det sjøfolk som var ødelagt av krigen, og med nerveproblemer. Disse ble internert om bord i båten og vi fikk ikke komme i kontakt med dem. Under overfarten seilte skipet i en sveipet renne over Nordsjøen og fulgte kysten inn til Oslo.

Under reisen ble vi assistert av minesveiper som gikk foran skipet og det ble underveis avfyrt skudd mot drivminer.  Ankom Oslo 1. juni og avgikk den 3. for Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø, og ankom Glasgow 15. juli etter å ha utført tre reiser til Norge. Men nye oppgaver var i vente. Den 26. juli stevnet skipet ut fra River Clyde med kurs for Middelhavet og anløp Toulon 5. august hvor det ble tatt om bord sørafrikanske tropper som hadde kjempet i Europa og skulle skipes til Burma-fronten der krigen fremdeles raste. Avgikk 15. august og reisen videre gikk gjennom Suez-kanalen og da skipet befant seg i Indiahavet kapitulerte også Japan den 15. august. Anløp Colombo på Ceylon den 24. og Returnerte til Durban med ankomst 10. september der troppene ble satt i land. Under oppholdet i Durban ble «Bergensfjord» røket ut og rengjort for lus og kakerlakker.

Ferden gikk så opp langs øst-Afrika og ved ankomst Port Said ble det tatt om bord innfødte tropper som skulle hjemsendes til Freetown og Takoradi i Vest-Afrika.

 Derfra gikk ferden via Gibraltar med ankomst Glasgow 22. november. Her ble skipet liggende til desember og ankom Oslo den 19. med norsk personell som skulle hjem etter tjeneste i Storbritannia under krigen. Den 21. ble Bernt Frøkedal avmønstret og forteller at da de ankom Oslo hadde både «Bergensfjord» og «Stavangerfjord», som kom fra New York, juletre i mastetoppen.

Dette var slutten på Frøkedals krigsseilas. Hjemreisen gikk med Sørlandsbanen til Stavanger og rutebåt til Haugesund, og var hjemme etter 7 år og 7 måneder.    Kaptein Wilhelm Wilhelmsen og 1. maskinist Olaf H. Ellefsen, der sistnevnte hadde stått om bord i «Minister Wedel» siden levering i 1930, ble overført til et annet eskortefartøy og ankom Gibraltar først den 20. januar. Den norske konsul i Gibraltar kunne da fortelle at mannskapet allerede var blitt sendt av gårde med båt til England.
Kaptein Wilhelm J. Wilhelmsen meldte seg i 1943 frivillig til marinen. Etter fullført fenrik-kurs i England beordret som navigasjonsoffiser på den norske korvetten H.NOR.M.S. «Achantus» i eskortetjeneste på Nord-Atlanteren. Dimittert i 1945 som utskrevet løytnant og gikk etter krigen tilbake til handelsflåten.

1. styrmann Alf Riiber Christensen, f. 1914 i Arendal, ble den 25. juli 1942 torpedert med Sigurd Herlofsens M/T «Tank Express» på ballastreise Freetown til Trinidad, og knapt fem måneder etter igjen krigsforlis med «Minister Wedel». Styrmann Christensen meldte seg til tjeneste i marinen og etter utdanning ved SSH i Dumbarton som inspektør -og væpningsoffiser på Knutsen-rederiets M/S «John Bakke», fra 24. mai 1943 til 24. juni 1945. Beskrevet i artikkel juli 2018 om M/S «John Bakke», ført av kaptein Reinert Holme fra Finnås, under invasjonen på Sicilia juli 1943. Krigsseileren.com  

Kilder og henvisninger:

Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.

Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.

Sjøforklaringer under 2. Verdenskrig bind I og II, Norsk Maritimt Museum, Oslo.

Norske skip og skipstyper, artikkelserie i N.H.S.T. av Dag Bakka jr.

«Lokkeduen og sjøkapteinen», av Eva Marie Solheim.

”Sveio i krig”, av Torleiv Høgestøl.

«Nortrashipflåtens skyttere 1941-1946», Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten, S.S.H.

«Norges skipsførere» 1953.

«Bergensfjord» – skipet som overlevde alt, av Oddmund Ljone.

Intervju av motormann Bernt Frøkedal (4. februar 1919-26. september 2001), Straumøy, Valestrand i Sveio. Av Leif M. Bjørkelund 11. mars 1994.

Nettsidene: «warsailors.com» og «uboat.net»

Mannskapsliste til M/T «Minister Wedel» januar 1943:

Kaptein Wilhelm J. Wilhelmsen, Nøtterøy, Tønsberg.

1.Styrmann Alf Riiber Christensen, Arendal.

2.Styrmann Ossian Gudvaag.

3.Styrmann Peder Rønning.

Radio offiser Arvid Jonassen.

Tømmermann Edvin Gustavsen.

 Båtsmann Carl Hallqvist.

 Matros Kalevi Olkio .(Finsk)

 Matros Birger Rygh.

 Matros Guttorm Stormark.

 Matros Bjarne Andersen.

 Matros Lennard Johanson (Svensk)

 Matros Jack Sprague (Britisk)

 Matros/Gunner Mikal Mikkelsen.

 Lettmatros Thorleif Waage.

1. Maskinist Olaf H. Ellefsen.

2. Maskinist Olaf Pettersen.

3. Maskinist Trygve Aasen.

Assistent Sverre Svendsen.

 Motormann Leif Elvevold.

 Motormann Richard Nielsen.

 Motormann Arnold Wilhelmsen.

 Motormann Bernt Frøkedal, Valestrand i Sunnhordland.

Motormann Haakon Pedersen.

 Pumpemann Knut Hallqvist.

 SmørerWilhelm Larsen.

 StuertAndreas Omholt.

 Kokk Kristian Tallaksen.

Messegutt Lam Kow (kinesisk)

Messegutt Chan Chuen(kinesisk)

 Messegutt Kong Hee (kinesisk)

 Messegutt Wong Kwan (kinesisk)

 Messegutt For Yua (kinesisk)

 Gunner Benjamin Levitt (britisk)

 Gunner Joseph Angus(britisk)

 Gunner Robert Eccle (britisk)

 Gunner Bernhard Maguire (britisk)

(Artikkel for mars 2018: Flukt fra norske skip i svenske farvann).