Av Leif M. Bjørkelund
Publisert i Haugesunds Avis september 2019
Etter at de allierte hadde sikret fotfeste på Normandie-kysten sommeren 1944, ble det planlagt landgang på den tyskokkuperte kysten av Sør-Frankrike. Landgangsoperasjonen var først ment å gå parallelt med operasjon Overlord 6. juni, men ble iverksatt i august der norske handelsskip og sjøfolk stilte i fremste rekke.
Men først skal vi ta et kort tilbakeblikk der matros Olav Kristiansen fra Leirvåg i Avaldsnes fortsetter sin fortelling som krigsseiler. Jfr. H. Avis februar 2019.
Foto: Matros Olav Kristiansen (1921-2015), Leirvåg. Utlånt av Erica Kristiansen, Leirvåg.
Foto: Matros Sven R. Olsen, f. 1917 i Skudeneshavn. Fra bokverket «Evig heder», Skudeneshavn.
Etter torpederingen av M/T «Storaas» 28. mai 1943 mønstret Olav Kristiansen, Sven R. Olsen, fra hhv. Leirvåg i Avaldsnes og Skudeneshavn, sammen med Peder Abrahamsen fra Lindesnes, ut med D/S «Halvdan» til Drammens-rederiet Bruusgaard, Kiøsteruud.
Dette var en eldre damper som gikk i fart mellom Sør-Afrika og Madagaskar. Men da båten kom til Durban i juli gikk alle tre i land. I havnen lå «gamle-båten» til Olav Kristiansen, «Erling Brøvig» av Farsund. «… Ingen av oss hadde tenkt å mønstre av. Men da skipperen der om bord, Rudolf Jacobsen, så oss ute på dekk så ropte han at vi måtte komme opp, han ville gjerne ha oss om bord igjen og skulle
ordne med avmønstring. Vi fikk beskjed om å møte opp på konsulatet kl. 10 neste dag og det ble ordnet med avmønstring og i juli gikk vi tre karene om bord i tankbåten.», forteller Kristiansen.
«Erling Brøvig» 1943 – 1944
«Erling Brøvig» gikk i samme fart som før – i olje-farten mellom Persiske Gulf og Sør-Afrika. Første turen gikk da fra Durban til Abadan og lastet for Durban. I løpet av august/september ble «Erling Brøvig» dirigert til Cape Town. Ubåtfaren i dette farvannet utgjorde fremdeles en trussel og reisen gikk med i DC-konvoi under eskorte til Cape Town. Avgikk alene den 16. for Pointe Noire, Kongo Brazzaville og Matadi ved Kongofloden med oljeforsyning. Anløp på tilbake reisen Walvis Bay og sluttet seg i Cape Town til CD-konvoi og ankom Durban 13. september.
Avseilte på nyåret 1944 for Abadan og avgikk 16. februar fra Bandar Abbas bestemt for Suez og fulgte med i konvoi PA 69 til Aden.
Ved midnatt den 24. februar befant konvoien seg utenfor kysten av Yemen i posisjon 13.40 N, 48.40 E. I samme posisjon patruljerte den tyske ubåten «U-510». Ubåten var nylig ankommet den lange veien fra basen i Frankrike rundt Afrika og hadde under reisen bunkret fra tankeren «Charlotte Schliemann». Oberleutnant Eick gikk omgående til aksjon og angrep og avfyrte i to omganger fem torpedoer mot konvoien. Et britisk tankskip og et amerikansk liberty-skip ble truffet og sank. «Erling Brøvig» fikk et torpedotreff midtskips i pumperommet og brakk nesten i to, men holdt seg flytende. Kaptein Rudolf Jacobsen vurderte mulighetene for å berge skipet, og maskinen ble startet igjen. Men påkjenningene ble for stor og det var fare for at skipet ville brekke i to. Eskortefartøyet HMS «Tamworth» kom opp langs siden, og besetningen gikk fra borde og taubåter ble tilkalt. For- og akterskipet ble kun holdt sammen av dekkplatene og ble tatt under slep og strandsatt den 3. mars i nærheten av Aden i Yemen, lasten losset i lektere og midlertidig reparasjon igangsatt.
Foto: M/T «Erling Brøvig» til Th. Brøvig, Farsund. Fotografert etter torpederingen i Adenbukta 1944. Fra bokverket «Evig heder», Skudeneshavn.
Besetningen ble brakt inn til Aden og forlagt i en britisk militærforlegning utenfor byen hvor de oppholdt seg en måneds tid sammen med andre skipbrudne sjøfolk. Foruten matrosene Olav Kristiansen og Sven R. Olsen, fra Avaldsnes og Skudeneshavn, finner vi motormann Ingvald Meling fra Melingsvågen i Bremnes som seilte med «Erling Brøvig» fra april 1943 til han formelt ble avmønstret i Aden 11. april 1944. Beskrevet i Kristian Magnus Vikses I shetlandfartens farvatn:
Nordlys H-67-B
Dro med Nils og Ingvald Meling fra Melingsvågen i Bremnes 6. juli1940 med 12 personer og kom fram til Buckie om kvelden 7. juni.
Den 12. september 1944 førte kaptein Jacobsen «Erling Brøvig» til Massawa i Eritrea for egen maskin assistert av taubåt og ankom den 16. og ble lagt opp inntil 22. august 1946. Jfr. «Skipet» nr. 2 (NSS) 1983.
I Aden ble Ingvald Meling påmønstret som lettmatros på barkskipet «Calbuco» av Panama. Skipet var den tidligere fullrigger «Karmø» av Skudeneshavn, se vedlegg. Meling forteller at han ble stående om bord til 1946 og hadde da seilt i kornfart mellom Argentina og Marseille. Jfr. Spøkelse skipet Calbuco, artikkelsign. S.N. Haugesunds Avis 3. mars 1962.
M/T «ELISE» 1944-1945
Men etter vel en måneds opphold i campen utenfor Aden, fikk Olav Kristiansen og flere norske følge med den Panama-registrerte D/S «Seawall» som skulle til England, men ved ankomst Suez i mai ble båten liggende og de norske sjøfolkene gikk i land. I Suez mønstret Kristiansen den 1. juni som matros på M/T «Elise» og ble stående om bord frem til mai 1945.
Foto: M/T «Elise» til rederiet Alexander Bech av Tvedestrand. Utlånt av Stein Erik Dagslands samling.
Besetningen besto stort sett av sørlendinger, men her møtte Kristiansen igjen en tidligere skipskamerat fra tiden om bord i «Samuel Bakke». Maskinassistent Olav Andreas Bringedal fra Hervik i Tysvær. De hadde ikke hatt kontakt siden Bringedal ble avmønstret i Manchester 3. oktober 1940.
Foto: Maskinassistent Olav Andreas Bringedal (1913-1971) fra Hervik i Tysvær. Utlånt av Jan Norvald Bringedal, Hervik
Tankskipet som ble bygget i Newcastle 1931, var på 11.440 tdw. og tilhørte Tvedestrand- rederiet Alexander Bech, og ble benyttet som RFA-tanker eller bunkringsfartøy for allierte krigsfartøyer.
Tankeren passerte Suez 1. juni og var da underveis til Abadan for å laste for Middelhavet. «Elise» var tilbake i Middelhavet der skipet i løpet av sommeren forsynte de allierte støttepunktene – Augusta, Taranto og Napoli.
Kristiansen forteller at I juni/juli måned ble «Elise» sendt opp til Napoli og ble liggende der en tid. Etter hvert som tiden gikk samlet det seg mer og mer båter og vi ante at det var store ting som ble forberedt og det viste seg snart at vi skulle være med i den allierte invasjonen av Sør-Frankrike.
Operasjon Dragoon- kodenavnet for den allierte landgangen på den franske Rivieraen ble iverksatt natt til tirsdag 15. august 1944 etter et kraftig luftbombardement mellom Toulon og Cannes. Amerikanske og franske tropper gikk i morgentimene i land og rykket videre inn i landet uten å møte større motstand.
Landsettingen ble dekket av flystyrker fra hangarskip, fem slagskip, 23 kryssere og et stort antall jagere og minesveipere. I alt deltok 32 troppetransportskip.
M/T «Elise» ble som flåtetanker en av de fire norske skip som deltok under Operasjon Dragoon. Avgikk Napoli 14. august i konvoi SM 1A og ankret utenfor Toulon frem til den 24. De øvrige norske var dampskipene «Audun», «Star» og Nortraships Liberty-skip «Roald Amundsen» som deltok i transport av forsyninger og materiell.
Kristiansen forteller:
«… Tankeren lå ankret et stykke utenfor kysten, men ikke lenger enn at vi kunne følge med det som skjedde inne på land. Det ble etter hvert en stor samling av skip utenfor invasjonsstrendene av forskjellige typer og størrelser, fra slagskip og kryssere som bombarderte befestede stillinger på land til mindre marinefartøyer, troppetransport- og forsyningsskip og hospitalskip med påmalte røde kors merker.
Skipet lå for det meste av tiden oppankret på samme plass og krigsfartøyene kom da opp langs siden og fikk overført bunkersslangen ombord. Men det hendte at de ble bunkret under fart. Det var dekksgjengen som måtte ta seg av bunkringen, og dette hadde jeg erfaring med fra tiden om bord i «Erling Brøvig» i Fremantle.
Bunkersslangen var lagt langs styrbord side i et stativ og ble koblet på uttaket akterut. Men som nevnt ble bunkringen av de større marinefartøyene utført under fart. Fartøyene ble da først fortøyd til tankbåten med en solid trosse før slangen ble overført og tilkoblet. Men mesteparten av den tiden vi lå utenfor Toulon, lå vi i ro til ankers. Det som kanskje var mest slitende for oss om bord var at de til stadighet droppet «Depth Charges» synkeminer). Til å begynne med så ble det droppet synkeminer for hvert 15. minutt i tilfelle det ble forsøkt angrep fra fiendtlige ubåter. Vi hadde minene liggende på hver side av båten og de ble bare rullet overbord.
Når minene eksploderte så ristet og skalv hele skipet, men vi ble etter hvert vant med dette og måtte være stand-by døgnet rundt.
Jeg minnes spesielt en kveld båtene som lå oppankret ble bombet av tyske fly og bombene slo ned ganske nær «Elise». Men vi var godt utstyrt med luftvern og det ble skutt fra alle skip. Flyangrepet fortsatte utover kvelden og natten og i mørket så området ut som et eneste stort flammehav rundt oss. Jeg var også med som skytter. Den første skytteropplæring fikk jeg i Liverpool og senere i Sydney i Australia. I Sydney var vi i land i flere uker og fikk opplæring i bruk av Oerlikon maskinkanon og 4-tommers kanon. Mannskapet hadde av den grunn nesten like mye å gjøre med skytset som de som var mønstret «gunnere».
«Elise» losset resten av oljelasten i Toulon og var det første skip som anløp havnen etter at kampene var over. Toulon var den franske marinens hovedbase i Middelhavet og da tyske styrker okkuperte Toulon og det sørlige Frankrike 27. november 1942 som svar på den allierte landgang i Nord-Afrika, ble storparten av den franske krigsflåten senket for ikke å falle i tyskernes hender.
«Elise» avgikk fra Toulon i siste halvdel av august i konvoi til Alexandria via Augusta. Men var tilbake i Sør Frankrike i september med ny oljeforsyning. Etter denne tid benyttet til forsyningsfart mellom Napoli og Cagliari og ble i november tilsluttet vestgående GUS-konvoi fra Oran til USA. Men skipets hovedmotor, en 8-syl. 2-takts 3200 BHK levert fra byggeverftet Armstrong Whitworth, var nedslitt og ble hengende etter som «straggler». Maskinistene fikk etter hvert motoren i gang og tankeren tok seg et døgn senere inn til Gibraltar. Sluttet seg 4. desember til konvoi GUS 60. Besetningen så nå frem til å feire julen i Baltimore, men skipet ble også «straggler» i denne konvoien og ankom sterkt forsinket til havn. I Baltimore ble skipet liggende i hele januar for hoved overhaling av maskineriet, og kom først i fart i begynnelsen av februar 1945.
Etter denne tid ble «Elise» beskjeftiget i fart i US Gulfen og Karibien – i skyttelfart mellom Cristóbal, Aruba og Curacao. Ankom ifølge seilingslisten fra Warsailors til Wilemstad på Curacao den 6. mai og besetningen fikk her feire fredsdagene. Kristiansen forteller: «..Freden hadde vi alle sett frem til i lang tid, og da den endelig kom så var det en befriende tanke – og endelig var det over». Men handelsflåten måtte seile, og den 8. mai var «Elise» underveis til lastehavn. Ved ankomst til Curacao 28. mai gikk en del av besetningen i land. Blant dem var Olav Kristiansen og Olav Bringedal, avmønstret den 29. og reiste som passasjerer med Knutsens hvalkokeri «Suderøy» til New York. Kokeriet hadde i sesongen 1944/45 fungert som transportskip for Sir James Clark Ross-ekspedisjonen i Antarktis og var sommeren 1945 beskjeftiget i oljetraden mellom Karibien og New York.
I New York skilte de to skipskameratene lag. Bringedal mønstret 9. juli som messegutt for hjemreisen med Ivarans M/S «Montevideo» av Oslo og gikk i land ved skipets ankomst til Oslo den 31. juli. Kristiansen kom seg ikke hjem til Norge med det første, og seilte ut igjen med M/T «Skotaas» av Larvik som tilhørte samme rederi som «Storaas» der han opplevde sitt første krigsforlis 28. mai 1943.
Tankbåten som var på 11.420 tdw. hadde siden juni 1943 fungert som «Escort oiler» for bunkring av konvoieskorten og supplering av synkeminer. «Skotaas» fikk i juni 1943 montert Spar-deck –for frakt av fly, landgangsbåter og amfibiekjøretøyer som dekkslast.
Sommeren 1945 avgikk «Skotaas» fra New York og lastet i Houston for Middelhavet. På denne reisen hadde tankeren amfibiekjøretøyer og landgangsbåter som dekkslast som skulle til Stillehavsfronten der krigen fremdeles raste. Oljelasten ble losset i Toulon og Marseille og reisen fortsatte til Abadan, men underveis droppet amerikanerne atombombene over Hiroshima og Nagasaki og Japan kapitulerte den 15. august. «Skotaas» lastet i Abadan og ble beordret til Bombay for lossing. Her ble også dekkslasten tatt i land og Spar-deck og militær utrustning demontert.
M/T «Skotaas» utførte et par rundreiser til Abadan og ankom Sydney den 18. januar 1946. Her gikk Olav Kristiansen i land etter vel seks måneders tjeneste da skipet fortsatt skulle seile i fart på Østen og Australia.
Kristiansen mønstret på et britisk handelsskip som skulle til London, men etter mange omveier kunne han etter vel seks måneder om bord endelig sette seg på «englandsbåten» til Bergen og videre til Haugesund.
For sin krigsinnsats ble Olav Kristiansen dekorert med Krigsmedaljen 19.2. 1980 og Haakon VIIs Frihetsmedalje.
Olav Kristiansen forteller at han i 1944 ble gift med – Anny Erica fra Cape Town og er av hollandsk boerfamilie.
Erica forteller: «… Vi traff hverandre i Cape Town. Jeg er selv ikke oppvokst i selve Cape Town, men i en liten by som ligger like utenfor. Etter at jeg ble voksen flyttet vi inn til Cape Town og der møtte jeg Olav.
Det var ikke så godt da, under krigen å holde forbindelsen med hver andre. Vi skrev brev, men de var ofte klippet ut og sensurert når de kom frem. Så jeg visste ingen ting om hvor han var. Men da krigen var slutt reiste jeg til Norge og kom hit for første gang i 1946. Jeg kom syv måneder før Olav, og ikke kunne jeg snakke eller forstå et ord norsk.
Etter at Olav kom hjem var han i fem år på islandsfiske før vi dro over til USA og ble værende der i 21 år. Der drev Olav med fiskeri og vi var bosatt i New Bedford …»
Olav og Erica flyttet hjem til Leirvåg på 1970-tallet, og etter at mannen døde i 2015 bor Erica i 2022 på gården i en alder av 100 år.
Kilder og henvisninger:
Intervju med Olav Kristiansen, 1921-2015, Leirvåg, Karmøy. Av Leif M. Bjørkelund, 28. mai 1994.
Krigsseileren. Tema til havnedagene i Haugesund 2012, av Leif M. Bjørkelund, Stein Erik Dagsland og Bjørn M. Toft.
Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake 50 år etter, av Leif M. Bjørkelund.
Nortraships flåte bind II, av Jon Rustung Hegland.
Verden i krig bind 2.Utg. av Det beste.
Sjøforklaringer under 2. Verdenskrig bind I og II, Norsk maritimt Museum, Oslo.
Evig heder. Krigsdeltakere fra sør- og vest- Karmøy
1939-1945, av Peder Eliassen, Ludvig Thomassen og Thorbjørn Vikre, Skudeneshavn.
Rederiet Th. Brøvig, Norsk Skipsfartshistorisk selskap, «Skipet» nr. 2 1983.
Intervju av Ingvald Meling, f. 30. juni 1916 Melingsvåg, Bømlo. Av Leif M.Bjørkelund 5. desember 1995.
Artikkel om Spøkels skipet Karmø, Calbuco, av Olav Sigurd Øvrebø, 4. mars 1962. Øvrebø seilte i 1941/44 som 3. styrmann på D/S Unita av Haugesund og forteller om sitt møte med den gamle seilskuten Calbuco av Panama.
Warsailors.com og Uboat.net.
Spøkelse skipet «Karmø», «Calbuco»
Tittelsnes 4. mars 1962
I H.A. lørdag 3. mars d.å. står en meget interessant artikkel om fullriggeren «Karmø» av Skudeneshavn. Innsenderen S.N. skriver at i 1924 gikk den videre til Chile og vi kjenner ikke til hva dens videre skjebne ble.
Dette må være samme skip som vi møtte ute i havet, og som jeg senere fikk se i Durban i 1944. Det er ikke sikkert at alt som ble opplyst av data om skipet er helt korrekt, men styrmann Oscar W. Køber sa at skipet hadde hørt hjemme i Haugesund i 30 år, var bygget I Glasgow i 1885 og het da «Queen Circe». Det var fremdeles fullrigget. Mitt første møte med «Calbuco» var ved midnattstid 1. juledag 1943. Vi gikk ut fra den kjente bunker og den gang konvoihavn Aden, ved sørs utløp av Rødehavet julaften og var kommet ut Aden gulfen. Det var mørkt og stjerneklart og svak bris. Alt var jo mørklagt på alle skip, og da jeg stod på broen og skuet ut i natten, fikk jeg plutselig se en skygge. Et spøkelsesskip, der seilene slo svakt i brisen. Skipet var mørklagt. Det var et nifst syn. Ikke et livstegn, ikke et lys, skipet gikk så vidt frem med kurs for Aden.
På ettersommeren 1944 da jeg var i Durban kom skipet dit på reise nettopp fra Aden, der det hadde ligget hele tiden, syv måneder. Det var like skummelt på nært hold, som i den mørke tropenatten ute i sjøen. Førstestyrmann og stuerten var døde underveis av Beri beri. Det var meget dårlig med proviant i Aden, så det var ringt med kosten. I Durban gikk der da en 50 – 60 års gammel seilskutestyrmann ledig etter hospitalopphold. Denne mann Oscar W. Køber var en glad sjel som alle kjente som gikk på Durban i de dager. Han fikk jobben som 1. styrmann på fullriggeren. Det er meget interessant det han skriver om skipet og turen og dets endelig, så jeg skal ta med et resyme av hva han skriver. Jeg ble presentert for kaptein Bonnewith og han tilbød meg stillingen som styrmann, 360 dollar i måneden. Med konsulatet sin tillatelse tok jeg jobben. Fullriggeren «Calbuco» var tross sine
år et stilig og trivelig skip, men i en ynkelig forfatning, blant annet var begge mers stenger sprukket under bremsaling der mers åsen er i topp. Det ble et veldig arbeid og sette alt i stand. Fremdeles var det norsk preg i innredning og eleganse. I kahytten var den norske løve utskåret over salongspeilet, dørskiltene var på norsk. De norske kjenningssignaler stod fortsatt i lukekarmen, der var livbåt fra Grimstad og tåkelur fra Skudenes, med andre ord «Calbuco» var et lite norsk sjøfartsmuseum fra de «Hvite seils dager». Skipet lå fire måneder i Durban for reparasjon, blant annet ble seilene fornyet. Da de var ferdige hadde skipet fått tilbake noe av dets fordums sjarm. 9. desember 1944 seilte de fra Durban i ballast for Montevideo. De fikk et voldsomt uvær, med slingring opptil 45 grader, stengestagseil og jager blåste ut av rama. Men så fikk de føyelig vind, og den gamle svane seilte ivei med 13 mils fart. Så forteller Køber om Julen om bord, og om deilig vær. Ut i januar kom de frem til Montevideo, og ble liggende lenge der. Om bord skrapte og malt man høyt og lavt og den gamle dame tok seg strålende ut, trass sine 60 år sier han. De skulle skifte til ny seildukskrave rundt stormasta, men fann ut at stormasta nesten var avrustet i dekk. Jeg hadde nær fått sjokk sier han. Det ble påsveiset en jernklave 6 fot høy og en tomme tykk.
Så ble det hvetelast for Bueno Aires der de ankom 28. mars 1945. Først i juli var de lastet med 30000 tusen sekker mel for den Sveitsiske stat, med lossing i Marseille. Lørdag 4. juli gikk de med taubåt for baugen ut fra Buenos Aires, losen var med til Regula fyrskip. Sørøstpassasjen fikk vi 28 grader sør og 34 grader vest. Det var den friskeste passat jeg har seilt i, den tok oss til 2 grader nord og 30 grader vest. De fikk tungt vær igjen så «svanen» som ikke tålte den harde seilasen tunglastet som hun var, sprang lekk. Lekkasjen var i en sprukken baugplate nær vannkanten fikk de tettet, og med noe forandret kurs gikk det strykende med 10 mils fart, trass redusert seilføring. Det var en skarpseiler. 30 oktober fikk de krysspeiling av C. Trafalger og C. Spartal. Dagen etter seilte de gjennom Gibraltarstredet. Men de fikk motvind og storm i Middelhavet så det tok dem 14 dager å nå frem til Marseille 113 dager fra Buenos Aires. Der mønstret Køber av.
«Calbuco» seilte noen turer på Middelhavet og opp til Portugal etterpå, og ble senere solgt, visstnok til Italia til opphogging et par år senere.
Det var underlig å gå rundt og se på det gamle skip, da det lå i Durban. Det må hva innredningen akter angår vært luksusutstyrt etter den tids forhold. Jeg måtte tenke på alle de skjebner som hadde funnet sted på det gamle dekk i storm og stille gjennom 60 år. Stille tropenetter og stormende Atlanter hav. Tap og vinst, og dyktig sjømannskap. Nå er de gamle borte og skipene med dem. Det var underlig og se gamle «Karmø» enten det er fra den fra Skudenes, eller en annen fra Haugesund.
Kilde: Styrmann på dampskipet «Unita» Olav Sigurd Øvrebø, Valestrand.
Olav Sigurd Øvrebø, Tittelsnes pr. Haugesund, fødd 20.10. 1904, gift Eli Kristine Berge Øvrebø
Fullrigger «KARMO» 1903-1916 Levert 11.1885 fra A. Stephen & Sons, Glasgow, som jernfullrigger «Circe» for A. C. Le Quellec, Bordeaux.1619 nrt., 1481 nrt., 2500 tdw., 249×39,5×22,5 ft. Et ypperlig seilfartøy og gjorde sine 14 knop. Innkjøpt i 1903 for GBP 7.035 av As Karmø (O. G. Giessen), og reg. som «Karmø» av Skudeneshavn. Skudeneshavn-flåtens største seilskip og nest største på Haugalandet. Ført av Johan Falnes og ble beskjeftiget i world-wide fraktfart – var aldri i hjembyen. Solgt i 1916 til Wiborgs Seilskibsrederi, Kristiania. 1919 til Jacobsen & Thon, Fredrikstad. I opplag i Hamburg fra 1920-24. Fra 1924 overtatt av Oelkers, Puerto Montt, og reg. under chilensk flagg som «Calbuco». Beskjeftiget i chilensk guano og trelastfart. Senere omrigget til bark og og fra 1943 reg. under Panama-flagg på United Ship Brokerage, New York. Avgikk Huasco, Chile, 17.12.1942 med ankomst Montevideo 11.02.1943 via Kapp Horn. Sannsynligvis det siste seilskip i internasjonal fraktfart som rundet Kapp Horn. Ankom 29.04.1946 til Marseilles med kornlast fra Buenos Aires og ble deretter lagt opp. Avgikk Marseille 06.1948 under slep til Italia, og opphugging påbegynt 1.07. samme år i Savona. (FOTO: SKUDENES HISTORIELAG/MUSEUM)
Fra «Våre gamle skip». Skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn, av Leif M. Bjørkelund og E. H. Kongshavn. Utg. av Lokalhistorisk stiftelse 1996.