Prosjektet ”Sjøkrigsmonumentet på Haugalandet” ble startet høsten 2010, av Kai Lervik, med positiv støtte fra ordfører Petter Steen jr. i Haugesund. Via innsamlede midler under fleire års opptreden på Havnedagene i Haugesund, ble navn på prosjektet byttet til Stiftelsen Krigsseilermonumentet på Haugaland og stiftelsen ble dannet i 2015. Nå ble også Baugen foreslått, og modellert av Alexander Lervik, for ved en visualisering mente man det ville bli lettere å få inn midler.
Årsaken til Krigsseilermonumentet på Haugaland, var den norske handelsflåtes fantastiske innsats under 2. verdenskrig. I de første årene var stiftelsen representert på havnedagane i Haugesund, med stor optimisme om donasjoner fra folk, både opne og anonyme givere og etterkommere, bedrifter og kommuner. Med i gruppen var Kai Lervik, Leif M. Bjørkelund, Bjørn Toft, Lasse Skjoldal og Kjell A. Johannesen. Etter kort tid kom også Doris Elin Bratland og Solveig Sansø med.
Den norske flåten bestod ved krigssutbruddet av meir enn tusen skip og med en besetning på ca 35000 sjøfolk. De seilte for Nortraship, verdens største rederi, som var eid av den Norske stat. Alle norske skip ble innlemmet i Nortraship av den norske regjering ved krigens start. De fraktet krigsmateriell, drivstoff og matvarer. Havnene lå i starten av krigen mest i England og Russland, men senere også over hele verden.
Slaget om Storbritannia 1940, slaget om Atlanteren 1941 – 44. Konvoitrafikken til Murmansk 1942 – 44. Under invasjonen i Normandi 1944 forsterket vår flåte de alliertes evne til å vinne krigen.
Den Norske handelsflåte betydde like mye for slaget om Atlanterhavet som jagerflyet Spitfire betydde for slaget om Storbritannia.
Gjennom fem år tapte Norge halve flåten, og 3500 krigsseilere kom bort på havet. Bragden som krigsseilerne gjennomførte under krigen er den største i Norge noensinne. Innsatsen for mennesker i allierte land, og for de som var tyrannisert av Hitlers naziregime, førte til ufattelege psykiske påkjenninger hos krigsseilerne.
Risikoen for torpedering, minesprenging og flyangrep var en del av jobben, og i England var risikoen like stor i havnene som i konvoien grunnet sabotasje. Av de som overlevde fikk mange fysiske og psykiske livsvarige plager. I dag er alle, eller nesten alle krigsseilerne borte.
Krigsseilerne har selv vært sparsommelige med formidling av sine opplevelser. Det har også vært spart på hedrende uttalelser fra norske myndigheter. Etter krigen tok det lang tid før myndighetene og befolkningen for øvrig verdsatte krigsseilerne for deres innsats og forsto hvilke belastninger de hadde vært utsatt for. Det norske samfunn har uttrykt lite stolthet over flåten og krigsseilernes fantastiske innsats.
Haugalandet hadde om lag 140 skip som deltok, ca. halvparten gikk tapt. Av ca. 4000 sjømenn, mistet 250 livet.
Vi etterkommere – har hver og en sin egen relasjon til krigsseilernes innsats under krigen. Det finnes mange minnesmerker etter de som omkom, men vi ville med monumentet «Baugen» fokusere på alle som seilte, enten de var på store eller små båter, vi ville hedre både dem som ligger igjen der ute og de som kom hjem.
Med ganske stor sikkerhet kan vi si at det finnes ikke et hjem på Haugalandet der det ikke finnes slektsbånd, eller vennskap til en krigsseiler.
Arbeidet med å få reist et monumentet møtte stor motgang fra «Rådet for kunstnerisk utsmykking i Haugesund».
Det at Lasse Skjoldal var gått bort og at Bjørn Toft ikke så noen løsning med å få reist monumentet i Haugesund, førte til at Bjørn Toft trakk seg. Kjell A. Johannesen hadde trukket seg tidligere.
Kai Lervik hadde en viss kontakt med Ådne Utvik, og spurte om han hadde forslag til en person som kunne hjelpe med prosjektet. Ådne foreslo Asbjørn Eik-Nes. Eik-Nes syntes dette var spennende og aksepterte forespørselen i juli 2018. Han var da med Kai Lervik på noen møter med «Rådet», men merket snart at det var liten velvilje for dette prosjektet. Det sterkeste argumentet mot minnesmerket, var at det ville forstyrre oppmerksomheten rundt «Riksmonumentet Haraldsstøtten».
Det ble søkt rundt i mange stiftelser og institusjoner om støtte, men fikk liten respons. En av personene Eik-Nes kontaktet var styrerepresentant Einar Steensnes i Nobelinstituttet. Han fikk et møte med ham hvor han kunne fortelle at det var ingen økonomiske muligheter for oss der. Men det han kunne fortelle var at Haraldstøtten aldri har blitt utnevnt til «Riksmonument» fra Regjering eller Storting. Dette var et påfunn fra turistsjef Nervik i Haugesund og ordfører Steensnes for å øke oppmerksomheten mot Haugesund, og dette har jo festet seg på folkemunne.
Vi ga opp Haugesund. Eik-Nes tok kontakt med det politiske miljøet og kulturadministrasjonen i Karmøy. Flere alternativer ble vurdert, også Festplassen i Kopervik. I 2019 kom Eik-Nes med i den politske posisjonen i Karmøy. Under et gruppeledermøte la han frem planene om Baugen og ønsket å diskutere mulighet for et monument og geografisk beliggenhet.
Festplassen i Kopervik ble ikke frigitt til monumentet, det ville legge for mange føringer og binde opp bruksmulighetene i Kopervik. Da foreslo varaordfører Alf Magne Grindhaug området hvor monumentet nå står. Eik-Nes tok kontakt med rådmannen og hennes stab for å få et møte med dem på lokasjonen. Møtet i Vigane på Lahammar i Skudeneshavn var positivt.
Eik-Nes overtok mer og mer arbeidet i Stiftelsen da han mente prosjektet gikk for sent frem. Etter flere møter med arkitektfirma til Eskil Kvala, var vi klare til å sende inn søknad. Vi fikk «go» frå Karmøy kommune og etterhvert svar frå Fylkesmannen om at de ikke hadde innvendinger mot prosjektet.
Vi fikk nå også informasjon om Kai Lerviks helse frå hans søster og datter, han hadde fått Alzheimer og derfor stillstanden i prosjektet. Han ble fritatt for lederrollen i stiftelsen. Eik-Nes overtok, og med seg i styret fikk han Doris E. Bratland, Leif M. Bjørkelund, Knut Tøtlandsmo og Magne V. Frøkedal.
Da startet en ny tiggerunde. Vi hadde lovnad frå rederiforeningen i Haugesund om midler, kr 500’, og vi hadde fått 250’ fra Knutsen O.A.S. shipping via Trygve Seglem for å drive prosjektet. Nå var det koronatid, og Kina hadde drevet prisene på stål i været, vi mistet nesten troen på at vi ville klare dette.
I 2023 fikk vi forespørsel og tilbud om et møte med Marine Aluminium. Etter flere møter på Husøy og nær kontakt med designeren av «Baugen», Alexander Lervik, fikk vi pristilbud på Baugen, og godkjenning frå designeren om å bygge Baugen i aluminium.
Nå fikk vi også 500’ fra Rogaland Fylkeskommune. Da dette var klart og midlene på konto, hadde vi klart å samle inn nok til å gi Marine Aluminium signal til begynne produksjonen. Innsamlingen fortsatte for å dekke inn uforutsette utfordringer. Etterhvert kom det inn nok penger til at Eik-Nes slapp å tigge mer. Organiseringen av åpningen av Baugen tok til og ble organisert sammen med flere sammarbeidspartnere.
Temaet om hvordan vi skulle få fraktet monumentet frå Husøy til Skudeneshavn ble nøye gjennomgått. Heldigvis kunne Karmsund Havn og deres samarbeidspartnere ta på seg å få fraktet monumentet på plass. Nå ønsket Knut Tøtlandsmo å gå ut av styret og inn kom Øyvind Misje.
Stiftelsen Krigsseilermonumentet på Haugaland har kun fått positive tilbakemeldinger om monumentet og åpningsseremonien, hvor Sjøspeiderne i Skudenes og Kopervik og omegn historielag stilte med flaggborg. Eik-Nes åpnet med å ønske alle velkomne til åpningen av monumentet.
Deretter presenterte han de største bidragsyterne til Baugen, før han gav ordet til konferansier Tor Øyvind Skeiseid. Sanger fra Vera Lynn og Fedrelandssalmen ble fremført av fantastiske Birgit Nerheim, åpningsprolog ble fremført av Leif M. Bjørkelund.
Etter at monumentet var realisert, skiftet stiftelsen namn til «Krigsseilermonumentet Baugen i Skudeneshavn.» Vi vil at minnesmerke skal utstråle evig heder, og vil med markeringer og minnestunder fremover på datoen 8. mai markere krigsseilernes innsats.
