HISTORIKK:
6/1930: A/S Theologos (N. Røgenæs) Haugesund – «FJORDHEIM».
1940: NORTRASHIP tjeneste. – FJORDHEIM
9/1944: Torpedert (Senket) 3/9 av tysk ubåt U 482 (Hartmut Graf von Matuschka, Friherr von Toppolczan und Spaetgen), i pos. N 55.20′, W 09.58′ på reise fra Swansea til Halifax. 3 personer omkom.
Boken «Nortraships flåte» bind 1 side 172, beskriver «FJORDHEIM»`s ferd slik:
Konvoiene fikk også noe bedre fly beskyttelse etter at britiske fly ble stasjonert på Island i april 1941. Det ble også besluttet å stasjonere den norske 30. Skvadron her. I mai 1941 lastet «FJORDHEIM» 18 Northropfly med reservedeler i Canada, fylte på med ammunisjon og synkeminer og satte kurs for Reykjavik. De norske flygerne var engstelige for at skipet skulle bli torpedert underveis med alt dette materiell, men «FJORDHEIM» kom vel frem den 19. mai 1941.
Boken «Nortraships flåte» bind 2, side 353, beskriver «FJORDHEIM»`s videre ferd slik:
«FJORDHEIM» senket 1. september 1944.
«FJORDHEIM», kaptein Arthur Jensen. Fjordheim var lastet med kull. Torpedoen traff i akterskipet på styrbord side, lukene ble sprengt i stykker og en svær søyle av vann og kull slo opp og fylte dekket. Kapteinen slo straks stopp i maskinen og beordret båtene ut. Da siste båt satte av, vasket sjøen over poopen, og seks minutter etter torpederingen eksploderte kjelene og «FJORDHEIM» gikk rett ned. Posisjonen var 5520 N og 0958 W. Ved opptelling manglet fem mann. D/S «EMPIRE MALLORY» satte ut båt og deltok i letingen og meldte etter en stund at to mann var funnet. De tre omkomne tilhørte maskinbesetningen.
Minnehallen i Stavern skriver:
«FJORDHEIM» var på reise i konvoi fra Loch Ewe lastet med kull. Den 3. september 1944 ble hun torpedert av tysk ubåt U-482 (Hartmut Graf von Matuschka, Friherr von Toppolczan und Spaetgen) i posisjon 5520 N og 0958 W. Torpedoen traff i akterskipet, lukene ble sprengt i stykker, og en svær søyle av vann og kull slo opp og fylte dekket. Da siste livbåt satte av, vasket sjøen over poopen. Seks minutter etter torpederingen eksploderte kjelene, og skipet gikk rett ned. Tre av maskinbesetningen omkom. De som omkom med «FJORDHEIM»:
Einar Lilaas – Fyrbøter
Haakon Johansen – Motormann
Harald Marelius Balovara – Donkeymann
Torpedert i Nord-Atlanteren
Av Reimot Dyrstad
Det var i september 1944 i Nord Atlanteren. Jeg var 3dje maskinist på S/S «Fjordheim» av Haugesund. Vi var på veg Dublin i Irland lastet med kull for Halifax Nova Scotia, Canada. Konvoien ble samlet i sekstiden om kvelden, ca. 150 skip. Vi seilte ut nokså umiddelbart etter samling og ble eskortert av den engelske og canadiske marine.
Ganske nøyaktig Kl. 23.30 ble jeg purret, gikk 12 – 04 vakta (Hundevakta) da jeg skulle på vakt Kl. 24.00 midnatt. Klokken 23.35 smalt det! Jeg var ennå i køya, og ble blåst opp under dekk (taket) og var helt i svime. Alt av glass lå i tusen biter.
Torpedoen hadde truffet ca. 10 m aktenfor min lugar.
Som regel lå jeg fult påkledd, men nå hadde jeg bare undertøy på da vi var så nær kysten at jeg ikke trodde noe ville skje. Jeg hoppet inn i en kjeldress som hang ved døren og snappet opp lommeboken som lå på dørken (gulvet) sammen med knust glass og deler av bordet.
Jeg sprang ut på dekk, og allerede da var akterenden under vann. Jeg sprang det raskeste jeg kunne opp på båtdekket og slo hodet kraftig i et av de store stagene som var blåst opp ned fra riggen og hadde landet på båtdekket. Det var jo svarte natten og ikke et lysglimt og se noe sted.
Hoppet så opp i en av livbåtene og det var da allerede flere andre i båten. Vi kuttet trossen og fløt på store bølger og forsøkte å komme klar skipssiden. Noe som var svært vanskelig, da skuta fortsatt hadde fullfart forover. Vi var vel kommet ca. 30 m aktenfor skuta da kjelen eksploderte, og vi kunne ikke se himmelen for stål og biter av skuta.
Nå lå vi og dreiv i stummende mørke, høy tung sjø i Nord Atlanteren. Plutselig hørte vi stemmer fra den andre livbåten som kapteinen var ombord i. Han ropte at jeg måtte komme ombord i hans båt og få motoren i gang.
Det å skifte båt i høy tung sjø og svarte natta, var ingen lett oppgave, men det gikk da på et vis med de største vanskeligheter. Jeg fikk motoren i gang og vi tøffet rundt mellom vrakrester for om mulig finne noen av mannskapet. Vi visste jo ikke hvor mange vi hadde mistet. Men etter vert fik vi oversikten og det viste seg at kun 3 mann var blidt borte, de hadde hoppet i sjøen og var nok tatt av dragsuget da skuta gikk ned.
Plutselig fikk vi en svær lyskaster satt rett på oss, og vi så den høye baugen som stakk opp i mørket. Det var som den ville kjøre oss ned, men over høyttalerne hørte vi at han skulle plukke oss opp, hvilket han også gjorde.
Det var en canadisk fregatt. Da vi kom ombord sa kapteinen på fregatten; «Hvordan i all verden greide dere å komme bort fra den skuta? Jeg tok tiden da dere ble torpedert, det tok akkurat 1 og ½ minutt fr det smalt til skuta gikk ned. Dere må være dyktige sjøfolk«, føde han til.
Vel kommet ombord i fregatten, 30 mann, fikk vi beskjed om at her hadde de ikke mye plass til overs så vi skulle transfers over til en engelsk passasjerbåt som hadde til oppgave å ta opp sjøfolk fra båter som ble torpedert.
Imidlertid blåste det opp til en fæl storm den neste dagen, så det lot seg ikke gjøre å overføre folk i slikt vær. Vi ble værende på fregatten i 3 døgn. Men den det fjerde var det såpass at vi kunne gå i livbåtene igjen for å bli overført til briten.
Det var et svare strev i den høye tunge sjøen, og det gikk nesten på livet laus da en kunne brekke både armer og bein og det som verre var i den tunge sjøen der livbåtene ble kastet opp mot skutesidene.
Men vi kom alle velberget ombord i passasjerbåten. Eller det som jeg kaller en «Limy båt«[1], med dårlig kost. Ombord i fregatten hadde vi den beste forpleining som tenkes kunne, selv om, det var meget trangt om plassen.
Så var det bare å følge konvoien frem til Halifax. Det var aldri fred ombord, da det ble droppet dypvannsbomber i et sett og til alle tider for å holde ubåtene på avstand.
Endelig kom vi til Halifax og herfra gikk turen med tog til New York.
Vi hadde seilt med S/S «Fjordheim» mellom Canada og England i lange tider. Lasten var TNT, bomber og granater fra Canada og kullast i retur fra England.
Vi fikk sener høre at vi var blitt «sabotert», da vi hadde hvalliner ombord, for de norske hvalbåtene som lå i Halifax og ventet på linene som er spesiallaget til formålet hvalfangst.
Dette var Reimot (Reis) tredje? torpedering under krigen.
Litle HISTORY:
6/1930: A/S Theologos (N. Røgenæs) Haugesund – «FJORDHEIM».
1940: NORTRASHIP service. – FJORDHEIM
9/1944: Torpedoed (Sunk) 3/9 by German submarine U 482 (Hartmut Graf von Matuschka, Friherr von Toppolczan und Spaetgen), in pos. N 55.20′, W 09.58′ on voyage from Swansea to Halifax. 3 people died.
The book «Nortraship’s fleet» volume 1 page 172, describes «FJORDHEIM’s» journey as follows:
The convoys also received somewhat better air protection after British aircraft were stationed in Iceland in April 1941. It was also decided to station the Norwegian 30th Squadron here. In May 1941, «FJORDHEIM» loaded 18 Northrop planes with spare parts in Canada, filled up with ammunition and sink mines and set course for Reykjavik. The Norwegian pilots were anxious that the ship would be torpedoed en route with all this material, but «FJORDHEIM» arrived on 19 May 1941.
The book «Nortraship’s fleet» volume 2, page 353, describes «FJORDHEIM’s» further journey as follows:
«FJORDHEIM» sunk on 1 September 1944.
«FJORDHEIM», Captain Arthur Jensen. Fjordheim was loaded with coal. The torpedo hit the stern on the starboard side, the hatches were blown to pieces and a huge column of water and coal shot up and filled the deck. The captain immediately stopped the engine and ordered the boats out. When the last boat set off, the sea washed over the poop, and six minutes after the torpedoing, the boilers exploded and «FJORDHEIM» went straight down. The position was 5520 N and 0958 W. When counted, five men were missing. D/S «EMPIRE MALLORY» put out a boat and took part in the search and after a while reported that two men had been found. The three who died belonged to the engine crew.
The Minnehallen in Stavern writes:
«FJORDHEIM» was traveling in convoy from Loch Ewe loaded with coal. On 3 September 1944, she was torpedoed by German submarine U-482 (Hartmut Graf von Matuschka, Friherr von Toppolczan und Spaetgen) in position 5520 N and 0958 W. The torpedo hit the stern, the hatches were blown to pieces, and a huge column of water and coal broke up and filled the deck. When the last lifeboat set off, the sea washed over the poop. Six minutes after the torpedoing, the boilers exploded, and the ship went straight down. Three of the engine crew perished.
Those who perished with «FJORDHEIM»:
Einar Lilaas – Fireman/heater
Haakon Johansen – Motorman
Harald Marelius Balovara – Donkeyman = is a term applied to an experienced man in the engine room of a steamship. The term was often used for an experienced sailor who lacked formal education or certificates.
Torpedert i Nord Atlanteren.
Av Reimot Dyrstad
It was in September 1944 in the North Atlantic. I was 3rd engineer on S/S «Fjordheim» of Haugesund. We were on our way to Dublin in Ireland loaded with coal for Halifax Nova Scotia, Canada. The convoy was assembled at six o’clock in the evening, approx. 150 jumps. We sailed out fairly immediately after assembly and were escorted by the English and Canadian navies.
Quite precisely at 11.30 pm I was prompted, went on the 12 – 04 watch (Dog watch) when I was supposed to be on duty at 12.00 midnight. At 23.35 it slammed! I was still in the bunk, and was blown up under the deck (roof) and was completely passed out. Everything made of glass was in a thousand pieces.
The torpedo had hit approx. 10 m aft of my cabin.
As a rule, I lay fully clothed, but now I was only wearing my underwear as we were so close to the shore that I didn’t think anything would happen. I jumped into a coverall hanging by the door and grabbed the wallet that was lying on the doorknob (floor) along with broken glass and parts of the table.
I jumped out onto the deck, and even then the stern was under water. I jumped as fast as I could onto the boat deck and hit my head hard on one of the large scenes that had been blown upside down from the rigging and had landed on the boat deck. It was a black night and not a glimmer of light to be seen anywhere.
Jumped into one of the lifeboats and there were already several others in the boat. We cut the rope and floated on big waves and tried to get clear of the ship’s side. Which was very difficult, as the schooner was still at full speed ahead. We had probably arrived approx. 30 m aft of the ship when the boiler exploded, and we could not see the sky because of steel and pieces of the ship.
Now we were drifting in pitch darkness, high heavy seas in the North Atlantic. Suddenly we heard voices from the other lifeboat that the captain was on board in. He shouted that I had to get on board his boat and start the engine.
Changing boats in high, heavy seas and black nights was no easy task, but it was somehow done with the greatest difficulties. I started the engine and we scrambled around among the wreckage to find, if possible, some of the crew. We didn’t know how many we had lost. But after the host we got the overview and it turned out that only 3 men were missing, they had jumped into the sea and were probably taken by the drag when the ship went down.
Suddenly we had a huge searchlight shine on us, and we saw the tall bow sticking up in the darkness. It was like it wanted to drive us down, but over the loudspeakers we heard that it was going to pick us up, which it did.
It was a Canadian frigate. When we got on board the captain of the frigate said; «How on earth did you manage to get away from that ship? I took the time when you were torpedoed, it took exactly 1 and a half minutes until the ship went down. You must be skilled sailors», he added.
Once on board the frigate, 30 men, we were told that they didn’t have much room left here, so we were to transfere to an English passenger boat whose task was to pick up sailors from boats that were torpedoed.
However, a terrible storm blew up the next day, so it was not possible to transfere people in such weather. We stayed on the frigate for 3 days. But on the fourth it was enough that we could get into the lifeboats again to be transferred to the British.
It was a struggle to answer in the high, heavy sea, and life was almost lost as one could break both arms and legs and what was worse in the heavy sea where the lifeboats were thrown up against the ship’s sides.
But we all got safely aboard the passenger boat. Or what I call a «Limy boat[i]«, with poor food. On board the frigate we had the best catering imaginable, although the space was very tight.
Then it was just a matter of following the convoy to Halifax. There was never peace on board as depth charges were dropped in a set and at all times to keep the submarines at bay.
Finally we arrived in Halifax and from here we traveled by train to New York.
We had sailed with S/S «Fjordheim» between Canada and England for a long time. The cargo was TNT, bombs and grenades from Canada and a cargo of coal in return from England.
We later heard that we had been «sabotaged», as we had whale lines on board, for the Norwegian whaling boats that were in Halifax waiting for the lines, which are specially made for the purpose of whaling.
This was Reimot (Reis) third? torpedoing during the war (I don’t know, was at least three times)
[1] «Limny» = (kalk/kalkaktig) båt; her en metafor som forfatteren her bruker for «en kalket grav».
[i] «Limny» = (lime/calcareous) boat; here a metaphor that her author uses for «a whitewashed grave».